Krigsveteran slår alarm - fem har tatt selvmord


Krisgveteran Wiggo Johan Pedersen (innfelt) slår alarm. Hele fem norske ekssoldater har i desember 2010 tatt sitt eget liv. Pedersen ber innstendig besltuningstakende politikere om å våkne.

Han er med i organisasjonen Warfog, et frivillig nettverk av og for skadde soldater og pårørende. Han ble der informert om de som hadde tatt selvmord:

- Siden 2002 har vi jobbet mye med nettopp selvmordssaker, skapt nettverk, informert, fått folk ut av isolasjonen og ensomheten, sier Pedersen.
- Det er en liten verden vi bor i, særlig med dagens kommunikasjonsmuligheter og nettmedia, og noen kjenner alltid noen, som igjen kjenner noen. Vi er soldater i sjel, om enn sivile i skinn. Kameratskapet fra tiden ute, avdelingsfølelsen, den sitter i, og når noe skjer, så får vi vite det, for det angår også oss.

Fått nok av tomt prat
- Vi vet imidlertid at vi kan ikke redde alle, men vi prøver i alle fall, der våre myndigheter har sviktet. Og, om enn mager, så er det allikevel en trøst at vi har reddet mange ganger flere enn de som har forlatt oss. Uten oss, hadde tallene på tapte trolig vært enda større.

- Så lenge norske myndigheter sender folk ut, så vil skadde soldater komme i retur. Ingen vet, eller kan forutsi hvem, og dette koster. Myndighetene må i tilfelle være villige til å betale prisen!

Pedersen er desillusjonert på grunn av den manglende oppfølgingen han selv og andre i samme sko har fått. Aksept og åpenhet om at dette er et reelt problem, må slik han ser det til. Pedersen ønsker også at det legges til grunn et rettferdig regelverk, tilstrekkelig støtte og ærlig handling.

- Jeg har fått nok av tomt prat!

Leverte tilbake FN-medalje
Krigsveteranen var en av de 67 som i sommer leverte krigsmedaljene sine tilbake i protest mot behandlingen ekssoldater får av staten. Han forteller uten omsvøp at han selv har slitt stort med seinskader i hele 20 år.

Å oppleve kriger, konflikter, kamerater som døde, overfall og ran på kloss hold, har satt sine spor. I tillegg måtte alle leve med stadige trusler fra veibomber, miner, artilleriangrep, beskytning fra håndvåpen og ren trakassering.

Da det ble besluttet at de som har skadet seg før 1. januar 2010 maksimalt kan få 35G i erstatning, ble Pedersen forståelig nok meget opprørt. De som har skadet seg etter denne dato, kan nemlig få hele 65G i erstatning. Pedersen forsto ikke dette klasseskillet, og reiste derfor hele 100 mil for å levere FN-medaljen sin tilbake. Han påpeker at arbeidsoppgavene i Libanon kunne være akkurat like sjelsettende som i Afghanistan, og synes myndighetene med en slik praksis opptrer grovt urettferdig.

- Det var likevel tyngre å levere den inn igjen enn jeg hadde trodd, sier Pedersen.

Flere potensielle tragedier
Pedersen advarer om at det kan skje flere tragedier i tilknytning til ekssoldater med seinskader.
- Det er langt fra bare meg som sliter med post-traumatisk stresssyndrom og panikkangst. I tillegg er det vanlig med søvn- og konsentrasjonsvansker, problemer med å håndtere hverdagen og psykosomatiske lidelser eller smerter.

- Da er det ikke rart at man sliter med å forholde seg til både familie og omverdenen, sier Pedersen.

- Hva er vanskeligst for deg i dag å leve med i forhold til tiden din som FN-soldat?

- Det gjør selvsagt vondt å oppleve hver dag på kroppen hva tjenesten i Libanon gjorde med meg. Det som likevel gjør mest vondt av alt, er den manglende støtten man som ekssoldat opplever fra de samme som sendte meg ut.

- Ville jeg reist ut igjen? Nei, ikke om jeg den gang da hadde visst hva jeg vet i dag!

  • Pårørende til FN- og NATO-soldater kan søke om medlemskap i denne gruppen på Facebook (Pårørendegruppa for FN og Nato-veteraner). Det er en liten men seriøs gruppe hvor man kan finne støtte hos mennesker i samme situasjon som seg selv.
Vist 2084 ganger. Følges av 4 personer.

Kommentarer

Dette er meget tragisk å lese, og spesielt tungt for pårørende. Men dessverre er det ikke overraksende at flere vil måtte leve med sterke etterreaksjoner – og noen som i ytterste konsekvens tar sitt eget liv som en konsekves av sterke traumer.

Det finnes mange undersøkelser og statistikker som er utarbeidet gjennom tidene – som tilkjennegir at reaksjonsmønstrene er de samme for dagens soldater – som i tidligere tider. Det ved myndighetene om, det forsvaret om – og ikke minst de som får mange som klienter/ pasienter i ettertid.

Det er bare en ting å si – verken krig eller terror har noen gang vært bra. Og for flere av de norske soldatene som har deltatt i krigene i Irak og Afghabistan må være ekstra tøff påkjenning – fordi Irak-krigen kom igang på falske premisser om at Irak fremstilte masseødeleggelsesvåpen, og Afghanigstan-krigen som er i strid med folkerettem.

Det er på tide trekke styrkene ut – og gi bedre ordninger med debriefing og ettervern for de som har deltatt!

5 selvmord på en måned er uansett hvordan man ser på det en femdobbelt tragedie og det er selvfølgelig noe som må studeres nærmere. På den andre siden så må man da også tillate at man stiller spørsmål som: Var disse 5 selvmordene i sammenheng med skader eller lidelser fra deres tjenetetid i utenlanske krigsituasjoner? Man må også stille spørsmålet om hvordan kan man bli konsiderert innenfor en slik statistikk; med andre ord hvor mange mennesker har hvert i en slik tjeneste? Ikke missforstå meg, og et eneste selvmord er allerede alt for mye, men legger man frem tall og statistikker så må man kunne sette det i perspektiv.

Selv er jeg litt skeptisk til at pengesummer utbetalt i erstatning skal være en løsning, og det av flere grunner. Det gir dessverre grunnlag for juks og siden de som virkelig eventuelt fortjener det ofte stiller lite krav, kan pengene ofte gå i feil rettning.
Jeg skulle heller ha sett konkrete tiltak som gratis utdanning og virkelige profesjonelle prosjekter som haler soldaten tilbake inn i samfunnet i stedet for en erstattning.
Jeg skulle heller ha sett en bevistt politisk og praktisk valorisering av soldatyrket som ville på en naturlig måte støtte den forhenværende soldaten både profesjonnelt og sosialt.

PTSD eller seinskader er noe som er meget vanskelig å evaluere, men det er i allefall en ting som er sikkert, det er ikke 500’000, en, eller to millioner kroner som kan gjøre noen friskere fra PTSD.

Charles: Du skisserer en svært enkel løsning. Prøv først å sette deg inn i sykdomsbildet før du konkluderer, så ser du kan hende at alt allikevel ikke er så enkelt.
- Enkelt spurt: Hvordan få en mann/kvinne som kanskje ikke tør gå ut sin egen stuedør inn på en offentlig skole?

Veien fra man søker hjelp, er grundig og svært lang! Det er ikke bare å gå inn på legens kontor og si “Jeg har PTSD!”, det kreves grundig utredning, av spesialister, før diagnose kan stilles. Den kompetansen innehar verken du eller jeg. Så videre til behandling, medisinsk/kognitiv, etc., noe som ofte tar flere år (Pasienten KAN jo bli frisk?). Og hvor mye er f.eks. 35G (2,6 millioner) veid opp for et helt liv?

La oss vrenge og vri litt på tall:
Forventes du å leve i 10 år fra en eventuell erstatningsutbetaling, så er “lønna”, i tillegg til minstepensjon på kr 260 000,- i året. Ved 20 års gjenværende levetid kr 130 000,-, 40 år kr. 65 000, og så videre.. De fleste skades i ung alder, +/- 25 år. Forventet levealder i dag er 81 år, det vil si minstepensjon på ca. 150 000 (2010) pluss 2,6 mill/56 år (kr. 46 400,-) = Den svimlende sum av Kr. 196 400,- i året å leve for..!
- La meg da minne deg på at gjennomsnittslønnen i Norge jfr. SSB ligger på ca. 450.000 kroner i året i 2010..

Og du mener at et liv som syk, på trygd, kan være lønnsomt..?!?
- Man må ikke bare være en latsabb (dine ord), men i tillegg også raute dum for å tro at å påberope seg PTSD er løsningen!

Den mistenkeliggjøringen (og noe som kan forveksles å ligne misunnelse?) som du, blant andre, utsetter skadde soldater for, er kanskje nettopp en av hovedårsakene til at disse soldatene ikke har søkt hjelp før, og på et langt tidligere tidspunkt, hvor behandling faktisk kunne ha hatt en positiv effekt?
- Slike stigmatiserende påstander er dessuten bare med på å øke isolasjonen, ikke å få den skade ut av den!

Men du har rett i en ting: Penger gjør en ikke friskere! Den eneste forskjellen er at du slipper å gå rundt og være så forbanna høflig! (For å sitere en som har følt alle sider på kroppen.)

Wiggo,

Realiteten er at jo større de eventuelle erstatningene er jo mere attraktivt kommer det til å bli ”syk” og legge frem erstatningskrav.
Det er ikke penger og uføretrygd som er løsningen på eventuelle psykiske krigsskader men en retur inn i samfunnet sammen med gode praktiske støtte løsninger.
Selvfølgelig kan trygd være lønnsomt, spesielt når man kumulerer, men det er også totalt kontreproduktivt og lager bare sutrete mennesker som sitter hjemme og synes synd på seg selv. Det er dessverre omtrent det verste man kan gjøre når det kommer til krigsskader.

Det er sant at jeg er skeptisk til PTSD men det bare når det er koblet til erstatningskrav og jeg understreker nok en gang at det er praktisk støtte som er løsningen og ikke penger.

Men vær nå så snill å ikke beskylde meg for å være misunnelig, eller for å ikke forstå.
Jeg vervet meg som menig soldat i Fremmedlegionen i 1985 hvor jeg tjenestegjorde i en oppklarnings enhet til i 2000 da jeg gikk av med pensjon som Sersjant major og troppsjef. Innenfor dette tidsrommet så deltok jeg i krigsoperasjoner i land som Tchad, Libya, RCA, Zaire, Comores, Iraq, Eritrea/Djibouti, Somalia, Rwanda, ex-Yougoslavia (Sarajevo), Kongo B, Kosovo. Jeg har blitt både såret og skadet (det er to forskjellige ting) flere ganger og har sett mere gørr og forferdeligheter enn du kan forestille deg. Jeg har også langt flere liv på samvittigheten enn det jeg kan telle, men jeg har overhodet ingen PTSD og jeg vet meget godt hvorfor. Tilfeldigvis så har jeg hverken forlangt eller fått et øre i erstatning.
Det kommer av meget gode og praktiske støtte løsninger fra en profesjonell hær som har flere hundre års erfaring i akkurat disse problemene.

Hvis du vill diskutere hva som konkret kan gjøres for soldater og forhenværende soldater så har jeg litt peiling på det og kunne kanskje ha et par ideer, men hvis du bare vill forklare meg at jeg misunnelig og ikke kan forstå at du har det så forferdelig fordi du har sett et par dauinger i Libanon, og at staten nå må betale deg for noe du har meldt de helt frivillig til, så er jeg redd for at det kommer å bli vanskelig.

Du slår alarm rundt 5 selvmord og det er uansett en stor tragedie, men vær når grei å dokumenter hvordan disse kan lenke’s til disse menneskenes tjeneste i utlandet og det er også viktig å ta i betraktning hvor mange mennesker det finnes i Norge som har tjenestegjort i krigssituasjoner og derfor utgjør basen for denne statistikken.

Jeg kjenner din historie forholdsvis godt Charles, vi har “duellert” før på nett, og vi har garantert flere felles bekjente, både utenfor og inne i systemet. :)
- Ja, Légion Étrangère har en del fine løsninger på problemstillingen, med veteranhjem, pensjon og gode tiltak, enten man er fysisk eller psykisk skadd, eller bare trenger et sted å være når man blir gammel. Det viktigste er kanskje at man blir ikke glemt, og slett ikke mistenkeliggjort!

Norge har en “oppsamlingsleir” i Sverige, hvor soldater etter tjeneste får en uke eller to på å bli sivil igjen..

Men samtidig: At Frankrike har slike gode støtteordninger, beviser jo bare også at de kjenner til problemet! Kan du da, med hånden på hjertet si at ingen av dine medsoldater fikk ettervirkninger av tjenesten?
- Skadde soldater er resultatet av enhver krig. Slik har det alltid vært, men skal det faktum at ca. 80-85% av soldatene greier seg godt etterpå, frata de resterende 15-20% deres rettigheter..?

Og vær så snill: Selv om økonomisk kompensasjon er en del av den lovpålagte oppfølgingen (OBS: For de som tjenestegjorde etter 1978! De før 1978 har ingen rettigheter i det hele tatt!) , så har vi allerede konstatert at pengene ikke gjør deg frisk, selv om de kanskje kan gjøre det lettere å leve med en kronisk sykdom. Glem pengene, for en stakket stund, det må bedre oppfølging og ivaretakelse til, og her må myndighetene gjøre en bedre jobb!
- Fremfor alt må myndighetene være ærlige! Få de reelle tallene på bordet, slutte å si at “nå går alt så meget bedre”, når realitetene er motsatt!

Fortell gjerne dine løsninger for å få skadde soldater tilbake til samfunnet, og fungere der. Men si det ikke bare til meg, si det til myndighetene!
- Det er DE som har makt og myndighet til å kunne gjøre noe, både på kort og på lang sikt. Jeg, jeg kan bare leve, og kanskje håpe å hjelpe andre til det samme..

Det er heller ikke jeg som slår alarm om de minst 5 soldatene Norge har mistet ved selvpåført død denne desembermåneden. Det er venner, familie, pårørende selv av dem som tok sitt liv! Disse kjenner sakene, og vet hvorfor. Du Charles, skyter på budbringeren!
- Hadde du kanskje kjent vedkommende, og stått overfor dennes mor eller far, som fortalte deg hva som var skjedd, hadde skepsisen kanskje vært en annen..?

Jeg vet at vi vil få høre mer om disse, og flere saker i tiden som kommer. Du får følge med i media, og kanskje sjekke litt rundt selv? Du kan bli overrasket..

@Jørund: Takker for et godt innlegg fra deg.

Og for flere av de norske soldatene som har deltatt i krigene i Irak og Afghabistan må være ekstra tøff påkjenning – fordi Irak-krigen kom igang på falske premisser om at Irak fremstilte masseødeleggelsesvåpen, og Afghanigstan-krigen som er i strid med folkerettem.

Det er på tide trekke styrkene ut – og gi bedre ordninger med debriefing og ettervern for de som har deltatt!

Amen!

@Charles: Penger er ikke løsningen på alt, det er jeg helt enig i, men har en skadet seg såpass alvorlig i krig for Norge at en ikke makter å fungere skikkelig, så må staten vær så god punge ut. Det er rett og slett kvalmende og høre på fjonge taler fra forsvars- eller statsminister om stolthet for de tapre soldatene, når en vet at selv soldater sam har blitt invalide, må hyre advokat for å få erstatning. En er visst bare stolt når det sømmer seg i taletid på tv!

Det beste for alle mennesker er uten tvil å føle tilhørighet til samfunnet gjennom jobb og sosiale relasjoner. All den tid en krigsveteran ikke makter dette, må han/hun slippe ørlesløse kamper med systemet, og heller bruke kreftene sine på å komme tilbake til samfunnet. Det blir virkelig urettferdig om en på toppen av krigsskader og krigstraumer skal slite med økonomiske problemer.

Er det virkelig rart om noen tar sitt eget liv da?

Wiggo,

Glem kompensasjon og penger, siden PTSD er så vanskelig å evaluere, så lager det bare mistenksomhet og løser overhodet ingen problemer. Slik er det bare og det er overhodet ingenting du eller jeg kan gjøre med det.
Myndighetene er vel for 99,9% helt vanlige og ærlige mennesker som overhodet ikke har noen interesse av å hverken lyve eller å undertrykke deg eller dine problemer på noen måte. Det må helt sikkert legges press på det vi kaller myndighetene for å oppnå konkrete tiltak, men hyl og skrik støttet av konspirasjonsteorier hjelper overhodet ikke.

Jeg kommer tilbake til de sørgelige 5 selvmordene du refererer til:
At 5 forhenværende soldater har i løpet av en måned begått selvmord er selvfølgelig opprørende men du har for øyeblikket lite konkret å komme med.
Du ”åpner ild” alt for tidlig og fienden (hvis han eksisterer) er fortsatt lang utenfor din rekkevidde. Alt du vill oppnå er at han legger en røyksjerm og utmanøvrerer deg.
Skaff de ammunisjon (Navn, konkrete lege rapporter, tjeneste utskrifter, livshistorier, og virkelige fakta), via støtte grupper organisere angrepet (advokater, solid presse som ikke er tabloid). Få deg en solid ide om hva du vill gjøre etter den første smellen. Ha en plan A, B, og C samt et klart mål om hva du vil oppnå. Men glem penger, det bare gjør deg dessverre lite kredibel.

Når det kommer til Fremmedlegionen og PTSD så er vel det et kapittel som fort kan bli en tykk bok, men jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at så langt jeg kjenner til så er problemene meget små. Det finnes selvfølgelig et par tilfeller hvor folk klikker fullstendig og må legges inn på sykehus, men resten klarer seg meget bra. De av mine forhenværende kollegaer som jeg har kontakt med er alle i gode jobber og det er ikke mye knussel eller lidelser der i gården. Det av en del helt enkle grunner:
Opptakskravene er på den psykologiske siden meget strenge og en heller lang ”natural selection” periode gjør at de som ikke holder mål faller ut lenge før de eventuelt kommer i kamp, her har norske myndigheter helt sikkert noe meget viktig å lære.
En meget realistisk opplæring (jeg snakker ikke om militær trening) som gjør det helt klart at enhver soldat vil før eller senere oppleve onde minner eller problemer, men det som er viktig er at vi har alle PTS (noe annet er uunngåelig) og at hemmeligheten er å unngå å henge på en D på slutten.
Det må alltid være klinkende klart i våre hoder at det er vi som må innrette oss etter det sivile samfunnet og ikke omvendt. Hvis vi isolerer oss så er det vi som isolerer oss selv og ikke samfunnet. Vi har valgt verdens hardeste yrke og det er noe vi må stå for.
Vi kan syte å klage så mye vi vil, men vi var frivillige og erstatning for PTSD blir helt uaktuelt. Det eksisterer ikke.

Helt ærlig så stiller jeg meg kritisk til alvorlig PTSD for norske soldater og jeg har mine egne meninger om det som selvfølgelig bare angår meg personlig men jeg skulle klare å stå for dem.
Bygget på min egen erfaring så tror jeg ikke at den norske operasjons typen i land som Libanon eller Somalia gir noe grunnlag for PTSD. Vi får se om Afghanistan men for øyeblikket så ser det ikke ut for å bli noe spesielt grunnlag der heller. I allefall ikke verre en hva det vil være for en middels ambulanse sjåfør, lege, sykepleier, brannmann, osv. i Norge.
Derfor hvis noen mot all forventning skulle utvikle PTSD så gir det selvfølgelig grunnlag for medisinsk støtte, men penge kompensasjon? Overhodet ikke.

Jeg tror dessverre at det Norske forsvaret har akseptert og sent til utlandet folk som ikke var skikket til en slik tjeneste. Dessverre så var det vel ofte de som ikke hadde en lys fremtid (utdanning, psyke, og sosiale fundamenter) som vervet seg frivillig til disse jobbene. Da de kom hjem så hadde de fortsatt ikke utdanning, jobb, og et stabilt liv. De drakk enda mer, og hadde masse tid for å synes synd på seg selv. Med årene så risikerer ikke det å forbedre seg. Spesielt hvis det ikke finnes noen som kan ta dem i nakken å sette dem på rett kjøl.

Jeg hadde den tvilsomme æren å være tilstede under en ”debrifing” gjort av en sykepleier/psykolog for Norske FN styrker i Sarajevo en gang på våren 1995. Siden Sarajevo var i en vanskelig situasjon så var det jo ikke så mange nordmenn der men de var nok et sted imellom 5 og 10 norske soldater stasjonert på flyplassen for NORMOVCON. De var selvfølgelig overhodet ikke i noen fare (bortsett fra en mulig innkommende BK, som uansett vanligvis datt ned på parkerings plassen min) men hvis du ikke hadde noen PTSD tendenser før ”debrifingen” så hadde du det helt sikkert etterpå.
Makan til vrøvl har jeg aldri hørt hverken før eller senere.

Kan vi holde det Norske forsvaret ansvarlig for dette? Tjaaa… Det finnes i allefall en masse plass for forbedring innenfor rekruttering og medisinsk oppfølgelse, men penge kompensasjon som overhodet ikke hjelper blir bare tull og skaper mer problemer enn de løser.

Jeg mener sterkt at de Norske veteranene bør ta seg selv i nakken og få fingeren ut av et visst sted, fordi hvis de snakker sant om sine problemer så kommer ikke penger til å hjelpe og det er ingen andre en de selv som egentlig kan hjelpe eller forbedre situasjonen.
Psykologisk hjelp er bare en hjelp til selvhjelp og det er ingen som kan gjøre noen mirakler for dem.

Jeg forventer ikke at du skal være enig i det jeg sier, og det er bare min mening basert på mine personlige erfaringer som jeg selvfølgelig skal klare å stå for.

Vi har begge våre personlige erfaringer Charles, basert på to vidt forskjellige miljøer (verdener?) hvor vi beveger oss.
- Det vi begge vet, er at det trengs langt mer forskning på området, klare tall, utført av fagfolk. Våre meninger, som legmenn, er strengt tatt null verdt i det offentlige, i alle fall ikke før de blir tatt på alvor!

Om jeg “åpner ild” alt for tidlig? På ingen måte! For du tror vel ikke at disse 5 (som vi vet om) i desember er de første..?!? De blir nok heller ikke de siste.
- Myndighetene har hatt mange år på seg siden de første gang fikk beskjed. Det har ikke manglet verken på varsler eller advarsler, men en død soldat er til langt mindre hinder for “avdelingen” enn en såret, dette vet du alt om!

Du kan gjerne si at mine utsagn er lite konkrete, det får så være. Det er andre å ta hensyn til enn meg og deg.

Det vi imidlertid vet, er at tilbakemeldingene fra dem vi har reddet livet til, av og til folk som har vært klinisk døde når ambulanse og lege kom til stedet, men allikevel er blitt reddet, har vært i stand til å fortelle om årsakene til at de forsøkte gjøre ende på seg selv. Og hvorfor skulle de lyve..?
- De som lyktes, har selvfølgelig begrensede muligheter i så måte, men de har i de aller fleste tilfeller hatt andre rundt seg som kunne fortelle. Men det var etterpå..

Man får aldri folk til å forsøke å finne en løsning før de innser at de har et problem, ofte ikke engang da.. Særlig i slike tilfeller som beskrevet her.. Årsak, konsekvens, skam, fortielse, vern av den syke og dennes omgivelser, stigmatisering, smitteeffekt, måter å få avdekket av problemene, behandling, løsning..? Hvor vil du starte?

Jeg vet ikke, og akkurat der engasjerer jeg meg kun for å få dem som trenger det til å oppsøke profesjonell hjelp!
- Mistenkeliggjøring og fordømmelse er uansett IKKE måten å løse ting på!

Anne;
Det var hyggelig ord – takk!

Annonse

Nye bilder