Aner ikke hva barna gjør på nettet


Det sto nylig i VG at en av tre foreldre vet om venner av sine barn som er utsatt for mobbing og sjikane på nettet. De har inntrykk av at det er verst i ungdomsskolen. Så godt som alle barn bruker internett daglig, og det er mest populært å bruke Facebook, YouTube og MSN. Hele seks av ti barn har egne profiler på et eller annet sosiale medium. Det blir krøll av sånt, og langt fra bare snabelkrøll.

Når mobbing skjer på arenaer som skole eller idrettsarenaer, kan man som voksen føre en viss kontroll. Så lenge rutiner og rammer er gode nok vel og merke. Det blir verre når mobbingen skjer i sosiale media, for det er kategorisert som en privat sfære. Foreldre som sjekker hva barna driver på med på nettet, blir kalt for spioner, sniker og det som verre er. Da er det viktig å huske på at tillit er noe man må fortjene, ikke noe som kommer av seg selv.

Ikke lurt å unnvike problemstillingen
Nesten ni av ti foreldre mener at mobbing på nettet bekjempes med gode holdninger blant barn og voksne, men undersøkelsen avslører samtidig at verken voksne eller barn tar initiativ til å snakke om god nettoppførsel hjemme. Vil en komme i posisjon til å snakke om nettvett og gjensidig tillit, så må de voksne sitte seg i førersetet og ta styringen. Å unnvike en viktig problemstilling når det kommer til barn, er aldri lurt.


Billedtekst: Selv om det er aldersgrense på Facebook, er det stadig flere barn på bare ti år som er medlem der.

Godt nettvett viktig
I vår verden er prinsippet om personlig frihet viktig, men at det er så liten voksenkontroll innenfor ovennevnte arena er intet annet enn farlig. Hva gjør du når din 12-åring utgir seg for å være 16 og avtaler å treffe en gutt på 17 som hun ikke aner hvem er? Hvor er du når din 15-åring sitter og gråter fordi han nettopp har fått de mest krenkende meldinger du kan tenke deg fra klassevenner? Man kan rett og slett ikke si til de yngste at de skal få administere sin personlige frihet i sosiale medier på egne premisser uten at de har utviklet en skikkelig god porsjon med nettvett.

Er ditt eget barn en som mobber?
Sist men ikke minst er det kanskje en ide å finne ut om du har et barn som mobber andre – være seg i skolegården eller gjennom sosiale medium. I følge psykolog Reidar Thyholdt krever mobbende atferd sosial intelligens godt over gjennomsnittet, fordi man må være i stand til å manipulere relasjoner. Skal man få slutt på mobbing som fenomen, må man gi rammer til de som mobber, ikke bare til de som mobbes.


Billedtekst: Norske barn er på nettpornotoppen. Tidlig eksponering av slikt, er ikke bra.

Vist 666 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Hmmm… Akkurat dette er et meget vanskelig og komplisert tema. Først, angående mobbing, problemet er at hverken de voksne som vet om at barna deres mobber eller barn/ungdom som selv mobber anser det for å være mobbing. De ser på det som ganske uskyldig. “Det er bare på nett, det er ikke på ekte i real life” – er argument som jeg har hørt av barn som har mobbet.
Å angripe dette problemet med enklere løsninger er, slik jeg oppfatter det, som å reparere sprekker i en demning som alt har kollapset. Men før jeg går videre på det, problem to, barn og porno. Jeg tror mange ville bli overrasket over hvor unge barn det er som faktisk aktivt surfer etter porno. Og det er ikke bare gutter som gjør det.
Barn gjør det fordi barn er nysgjerrige. Problemet er at denne nysgjerrigheten er først og fremst på hvordan det motsatte kjønn er, hvordan det motsatte kjønn ser ut, oppfører seg, i tillegg til hvordan man skal oppføre seg når man er sammen med det motsatte kjønn (da ikke bare rent seksuelt, men i dag finnes det jo omtrent ikke annen informasjon enn av seksuell karakter på hva man skal gjøre og hva man kan finne på sammen med noen av det motsatte kjønn)… Alt dette er en naturlig del av barns oppvekst, barn trener seg på å bli voksne.
Problemet med pornografien er at barn lærer seg at det som er unaturlig er naturlig. Og alt for få foreldre (virkelig alt for få) våger å prate med barna sine om sex, om forhold mellom to personer, om at det som finnes i blader, på nettet, og andre steder, ikke er kjærlighet, ikke en gang naturlig, det er mennesker som gjør det de gjør fordi de fått betalt for det. Jeg har selv vært i diskusjon med personer som har ment at de ville minsanten aldri lære barna sine om sex, det fikk de finne ut av på egen hånd, men helst ikke før de var 18. Problemet, som jeg forklarte da, er jo det at da overlater man til omverden å lære barna om sex. Og den lærer ikke barna det på noen god måte…

Problemet, slik jeg oppfatter det i begge tilfeller, er at vi har skapt et mer og mer kynisk samfunn. Hvor man i større og større grad skal være “selvstendig”, det vil si, sin egen lykkes smed og i mindre og mindre grad ta ansvar for og støtte andre. Vi må ta mer ansvar for hverandre, tenke mer på hverandre, politikere, som mange faktisk lærer mye av i oppførsel, selv om folk ikke vil medgi det, må også ta mer ansvar. Når politikere sier, “ja, her legger vi oss flate”, så er det jo nettopp det de ikke gjør. I stedet blir de defensive og angriper tilbake når de får fler spørsmål om en bommert de gjort og sier, “vi har sagt at vi legger oss flate, noe mer enn det vil vi ikke gå ut med”. Det er en måte å manipulere på, å unngå å be om unnskyld for at man gjort noe galt, en måte å flykte ansvar på. Slike holdninger forplanter seg videre til andre som lærer seg å oppføre seg på samme måte. For det er ikke bare ord, det er også holdninger, som ligger i det. Den kynismen gjør at man ikke bryr seg om hvem det går ut over, bare man ikke trenger å ta ansvar selv.

Det er den dammen jeg føler er falt sammen. Å reparere små sprekker (enkelte barn) er til liten nytte, opplever jeg.

Men hva ville jeg gjort selv hvis det var mine barn? Prate. I forhold til mobbing så ville jeg ha pratet med barnet, forklart hva det faktisk gjør med et annet menneske, og, i tillegg, ville jeg ha tatt privilegier fra barnet for en periode. For å lære at handlinger og gjerninger førerer konsekvenser med seg. Hvis barnet mobbet sammen med venner ville jeg ikke nektet barnet å treffe den/de, men jeg ville satt sterke begrensinger for hvor og når/hvor lenge de fikk lov å treffes.
Pornografi. Jeg kunne aldri ha installert overvåkingsprogram eller filter på et barns pc. Jeg vet med meg selv at hadde jeg vært et barn i dag som hadde fått noe slikt ville jeg sett på det som en utfordring. Jeg ville ha funnet veier utenom disse sperrene og gått på slike nettsider på ren trass. Jeg kunne aldri ha løst et problem ved å nekte et barn friheten til å gå hvor barnet selv vil. Men jeg hadde tatt en samtale med barnet om pornografi. Og hadde jeg likevel kommet på barnet med noe slikt ville jeg tatt en alvorsprat med barnet om det, om hva pornografi er for noe, om kjærlighet, …
For meg er det den eneste måten å gjøre det på, gjennom tillit. Tillit går to veier.

Men jeg har ikke barn, så jeg er både naiv og uvitende. Den dag, den sorg.

At norske barn er på nettpornotoppen overrasker meg ikke det spor. Mange som vokser opp får ikke et naturlig forhold til kjærlighet og sex. Hvordan skal de så kunne lære sine barn det? Det blir noe flaut, som jeg alt har nevnt, som mange heller vil overlate til andre å lære barna om. Jeg kunne aldri ha gjort det, overlatt til andre å prate om og lære barn jeg hadde om sex. For jeg tror det ville være rent skadelig.
Men som sagt, folk gjør jo det… og da blir det til at barn må finne ut av det på helt egen hånd, for foreldrene prater jo ikke om det. I tillegg blir det ekstra spennende… Og da ser barna ting og lærer seg ting som sitter i dem for resten av livet. Hvordan skal de så kunne lære sine barn om et naturlig forhold mellom sex og kjærlighet?

Og ps. jeg vet det ble mye svada. Jeg tenker “høyt” uten å bruke redigeringsknappen nå. :P

@Gandalf: Synes ikke du kommer med mye svada, men i forhold til å investere i filter eller ei, så er vi nok uenige. Det spiller selvsagt en stor rolle hvor gammelt ditt barn er, men smårollinger har ikke noe på pornosider å gjøre uansett hvor nysgjerrige de er. I tillegg så er det mange typer pornosteder, flere plasser går det også an å få kontakt med andre sex-interesserte via chat eller meldinger, og mennesker med urent mel i posen, ligger bare og venter på at det skal komme forbi en naiv tenåring som de kan utnytte.

Viktig å prate med barna sine, det har du helt rett i. Regler og forbud har liten nytte om en ikke sitter seg ned og samtidig forklarer et par saker og ting. Og så har du helt rett i at de får et forskrudd forhold til sex og kjærlighet om de tror at tingene skal fungere som i pornofilmer.

Jeg er klar over at jeg er naiv og tror godt i de fleste tilfeller. Og jeg er klar over at jeg ikke har barn så det er lett for meg å svare hvordan jeg ser for meg at jeg ville ha gjort det. Og jeg er klar over at det er en sak å sitte og tro at det er så enkelt med barn, men når man først har barn så blir det så veldig annerledes.

Når jeg gikk “Skapande Omsorg” i Sverige så hadde vi en dramalærer som sa noe jeg har gjemt vekk et sted bak øret, hun hadde jobbet i mange år med både barn og barnehageansatte, og hun “visste” så godt hvordan hun ville gjøre når hun fikk barn og hvilke feil hun aaaaaaaldri ville gjøre. Vel, en dag sto hun der med mann og tre barn og oppdaget at flere av de tingene hun “visste” hun aaaaaaaldri ville gjøre, gjorde hun likevel.
Dette var, for meg, godt å høre. For da vet jeg…

Barn som er så små at de har vanskelig for å bruke internettet fornuftig tror jeg ikke jeg ville ha sluppet til på nettet heller. De trenger først og fremst en maskin for å spille spill som er multimedia-barne-bøker.

Så går tankene mot hvor mye barn skal få bruke pc, osv. Som sagt, alt dette er vanskelig Anna. :-/

Men det vet jeg, jeg ville aldri vært dømmende, samme hva som hadde skjedd eller barnet hadde funnet på. Vare seg mobbing eller pornografi. (Og så var det dette med å vite at man aaaaaaaldri vil være sånn og sånn da…)

Annonse

Nye bilder