En brukerundersøkelse i regi av Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, avslører at en av fire barnevernsbarn ikke går på skole. En av fire sier også i spørreundersøkelsen at de voksne ikke oppmuntret dem til å gå på skole i særlig grad. Dette er alarmerende.

Undertegnede jobber selv som pedagogisk rådgiver på en barnevernsinstitusjon, og der har vi aktivt fokus på at beboerne skal ha et dagtilbud. Det er faktisk et av premissene de får ved innflytting. I følge hovedoppslaget i augustnummeret av «Utdanning», er ikke dette gjengs for barnevernsinstitusjoner flest.

- Vi ser gjennom vår tilsynsvirksomhet at fokuset ofte er mer på behandling enn skole, sier Wenche Løland, seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Vest-agder.

Struktur og forutsigbarhet
Underlig er det nettopp derfor å vite at en strukturert og forutsigbar hverdag er noe av det som ser ut til å ha mest, positiv virkning på barn og ungdommer som trenger nettopp behandling. De kommer ikke sjelden fra familiesituasjoner hvor struktur er mangelvare, og det er ikke få barnevernsbarn som formelig skriker etter grenser.

- Han sier nei til meg noen ganger, derfor vet jeg at han bryr seg, sa en ungdom til meg en gang. Vedkommende ønsket å snakke om hvordan det er å bo på en institusjon hvor noen av de voksne utviser en institusjonalisert form for likegyldighet, mens andre ikke gjorde det.

- Det er de som stiller forventninger som viser at de bryr seg, konkluderte ungdommen.

Viktig med forventinger
Det fører meg videre til et nytt punkt; forventninger. Kan du forestille deg noe verre enn å våkne opp en plass hvor alle ser på deg med medfølende blikk, og bare ber deg bli liggende når du ikke orker å stå opp om morgenen? Tenk deg å få beskjeden i form av ord eller nonverbalt:

«Du er så deprimert, sliten og lei deg, at du kan bare bli liggende.»

Det er farlig å forveksle slikt med omsorg. Selvsagt skal man lytte og ta vare på et barn som har opplevd noe vondt, men det er dermed ikke sagt at en skal ta fra dem all selvrespekt og stolthet. Det er sunt for unge mennesker å bli møtt med forventinger om at de skal oppføre seg så bra som mulig, gå på skole eller jobb, og delta på fritidsaktiviteter med prososiale venner.

Brudd på loven
Forskerne bak ovennevnte rapport, er bekymret. De understreker at dersom grunnskoleelever ikke går på skole, så dreier det seg om lovbrudd. Det sier seg nesten selv. I 2009 fikk en kvinne fra Lunner i Oppland en bot på 6000 kroner for å ha holdt barna sine på 12 og 13 år borte fra skolen. Hvorfor skal det være annerledes for barnevernsinstitusjoner?

Arne Tveit, rådgiver og forsker ved Midtnorsk kompetansesenter for atferd i Trondheim, har i mange år jobbet med institusjonsbarn og skolegang. Han sier at undersøkelsene hans nesten uten unntak viser at ungdommene etterlyser mer hjelp fra institusjonen til skolearbeid:

- Skolen er noe av det viktigste i livet for disse ungene, for ofte representerer skolen en viktig form for normalitet og tilhørighet.

Slapp for billig unna
Monika på 17 år gjør i siste nummer av «Utdanning» klart at hun i sin fartstid innenfor barnevernet ikke akkurat opplevde normalitet og tilhørighet med samfunnet ellers. Hennes opplevelse var at voksne synes synd i henne, og lot henne slippe altfor billig unna når hun skulket. Avdelingsdirektør i juridisk avdeling i Utdanningsdirektoratet, gjør det klinkende klart at alle barn i skolepliktig alder, skal ha et grunnskoletilbud i det omfanget som står i Opplæringsloven. Hun opplyser samtidig om at barnevernsbarn som har gått glipp av skolegang, rettmessig kan kreve erstatning i ettertid.

I etterpåklokskapens navn, får en håpe at diverse ansatte i barnevernet finner grunn til å søke tilflukt i en skyttergrav. Det er uten tvil en rekke, flotte mennesker i denne etaten som daglig utretter fantastisk bra arbeid. Samtidig bør det ikke være noen som helst tvil om at barnevernet er moden for omorganisering. Behandling og terapi er vel og bra, men er vel så mye å hente hvis man samtidig våger å være mer ambisiøs på barnevernsbarnas vegne enn man er i dag.