Mektig markering for kirkeasylantene

OBS! I dette innlegget finnes det flere sterke bilder. Anbefales ikke for barn eller sarte sjeler.

Etter at man har vært inne i det grønne teltet som er slått opp på plenen utenfor Johanneskirken, er det lett å føle både sorg, sjokk og fortvilelse. Der har man nemlig hengt opp mange bilder som viser hvilke grusomme forhold kirkeasylantene ikke vil tilbake til. Finnes Gud? I så tilfelle kunne han godt gjort det som skulle til for at de som har søkt tilflukt i hans hus fikk anledning til å føle håp.

Både Torstein Dahle fra Rødt, Oddny Miljeteig fra SV og representanter fra Sp, Venstre og MDG holdt appeller, og de lovde alle at de skulle fremme forslag i bystyret om å sende en skriftlig appell til regjeringen. Det var likevel budskapet fra de inne i kirken som gjorde mest inntrykk:

- Det er kaldt i Norge nå, men vi finner trøst i at så mange nordmenn har så varme hjerter.


Billedtekst: Kurderen Ali (flyktet fra Syria) takket for alle som hadde kommet for å vise sin støtte til landets papirløse.


Billedtekst: Inne i teltet ble man møtt med grusomme bilder som dette. Alle bildene som var hengt opp, var enten fra Iran eller Afghanistan, men både kurdere og irakere lever også i livsfare om de må flytte tilbake til sine hjemland.

Ali fra Afghanistan
Ali fra Afghanistan var en av de som jobbet med utstillingen i teltet. Han ville gjerne fortelle om Aisha, en afghansk kvinne som hadde fått ørene og nesen sin avskåret av sin ektemann med Talibans velsignelse. De fant ut de måtte statuere et eksempel fordi hun hadde våget å rømme fra mishandling og slavelignende livsforhold. Hun ble holdt nede mens mannen begikk sine ugjerninger mot henne, og de forlot henne ved en fjellside mens hun lå der og holdt på å bli kvelt av sitt eget blod.

Etter at USA og de allierte gikk inn i Afghanistan, har afghanske kvinner aldri hatt det verre. Dette skjedde nemlig ikke mens Taliban styrte landet for ti år siden, men i 2008. Riktignok var det amerikanske militærfolk som reddet livet til Aisha, men en skal være klar over at de kaotiske tilstandene som invasjonen har ført med seg, må ta stor del av skylden for at det gikk som det gikk ikke bare med Aisha men også andre kvinner. I alle kriger er det alltid kvinner og barn som lider mest.


Billedtekst: Aisha før og etter at hun ble skamfert. Hun har også vært hovedoppslag i “Time”.

Ali er en av de som har oppholdstillatelse. Et stort arr i ansiktet, blir forklart med krigsskade som han fikk som barn. Hans bror som nettopp er fylt 17 år, har derimot ikke fått oppholdstillatelse. Lillebroren har anket. Det virker unektelig vilkårlig når ikke to brødre begge får oppholdstillatelse, og Ali er selvsagt lei seg for tingenes tilstander.


Billedtekst: Hva asylsøkerne mener om Mahmoud Ahmadinejad, president i Iran, kom tydelig frem.


Billedtekst: Menn er heller ikke trygge. De tortureres og henrettes på de mest bestialske måter.


Billedtekst: Det er et utall med kurdere, afghanere, iranere og irakere som på ingen måte kan føle seg trygge om de må returnere til sine hjemland.

Vist 330 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Det hjalp godt på, er jeg overbevist om, å bli lyttet til, forstått. Så er det det å gå tilbake til hverdagen med venting, denne evinnerlige ventingen. Vente på et svar. Problemet er at slik venting tærer på, det bryter ned.
Vi tar vare på de som har opplevd Utøya, for all del har de vært gjennom noe tøft, men vi bryr oss så mye mindre med de som har vært gjennom lignende og tøffere på andre sider av kloden. Dog, det er et menneskelig aspekt ved det også. Som en person uttrykte en gang, “et mord er en grusomhet, en million er ren statistikk”. Grunnen er enkel, det ene mordet har en et forhold til, alle de 999,999 andre er tragiske, men så fjerne. Det er svakheten med et byråkrati der en ikke kommer i kontakt med mennesket. Mennesker blir tall, statistikk. En glemmer at en og hver av disse er et menneske med sin triste skjebne. Så er det rare at kirken og samfunnet tar i mot disse menneskene, men staten gjør det ikke…

@Gandalf: Du har så rett. En behøver ikke å gå til drap en gang for å innse at de fleste er seg selv nærmest i mange tilfeller. Imidlertid er det god stemning i Bergen nå. Det ble flertall i Bergen sitt bystyre for å skrive en skriftlig appell til regjeringen. Flertallet var knepent – bare en stemme – men det føltes ikke mindre godt for det.

Fra BA: Sterke følelser.

Annonse

Nye bilder