«Ved en barneskole i Sandefjord er rektor så oppsatt på framgang at han utlyser en konkurranse mellom to grupper barn: Den femteklassen som gjør det best på nasjonale prøver, belønnes med pizzafest. Mens vinnerne feirer seieren, får taperne ingenting. Elevene vet godt hvem som har mest skyld i at klassen tapte. Hun blir syndebukken. Niåringen kommer gråtende hjem.» Slik begynner boka til Magnus Marsdal, utreder i Manifest Analyse.

Tradisjonelt er det i politikken høyresiden som snakker om hvor nyttig konkurranse og skoleprøver er. På venstresiden har man vært mer opptatt av lik rett til lik utdanning. Er det på tide med helt nye visjoner? Når man leser om slike situasjoner som er beskrevet ovenfor, er det fristende å rope et ja.

Hverken likhetsskolen eller høyresiden sin tøffe konkurranseskole er flinke nok til å fange opp dem som faller mellom stolene. Det er synd. Som Einstein så klokt sa en gang:

«Alle er genier. Men om du dømmer en fisk ut fra sin evne til å klatre i trær, vil den hele sitt liv oppfatte seg selv som stokk dum.»

Det handler om å se den enkelte person ut fra de forutsetningene den har, og så gi vedkommende et tilbud som passer til hvordan eleven er skrudd sammen evne- og interessemessig. Lik rett til utdanning betyr ikke at alle skal ha lik utdanning, og samtidig er det også bare tøv å innbille seg at konkurranse ubetinget og uten unntak alltid får frem det beste i folk.

Nå må Norge få en skole som har plass til alle elevtypene. Man bør slutte å be en jente eller gutt som best trives med hammer og sag om å fordype seg i tunge, skjønnlitterære verk. Sørg heller for at de får den beste hammeren og sagen som er å oppdrive, slik at de ikke mister sin motivasjon. Dette er selvsagt det offentlige sitt ansvar, noe annet vil bare føre til at klasseskillene går i arv.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.