Det buldrer godt i diverse fjernsynsapparater når visse politikere uttrykker at ytringsfriheten står i fare for å bli kneblet etter 22. juli. Radioapparatene tar også større plass enn de pleier når de kringkaster meningene til Robert Wright fra KrF Oslo. Han mener at vi ville våget å diskutere etnisk delte skoleklasser i Norge om det ikke hadde vært for Utøya.

Det er ikke først og fremst som politiker man bør reagere på slike utsagn. Det er som medmenneske. Mangler man et humanistisk grunnsyn, er det mange viktige perspektiv man ikke klarer å se. Det var nettopp et slikt grunnsyn som gjorde at min rolle som politiker ble tilsidesatt for rollen som medmenneske på et politisk møte.

En AUF’er som mistet flere av sine aller nærmeste venner, blant andre Tore Eikeland, satt der. Hun så ut til å klare seg bra de gangene hun tok ordet, og hun sa mye fornuftig. Nesten ti år som ansatt miljøterapeut i barnevernet, gjorde imidlertid at jeg fulgte ekstra godt med henne. Mennesker som har blitt utsatt for så stor sorg, trenger mer enn noen måneder på å komme seg.

Hun forsto det nok, for hun kikket flere ganger tilbake på meg. Hun visste intuitivt at mine blikk ikke betydde at jeg var uhøflig, men at jeg brydde meg. Da hun etter en stund ble blank i øynene og bøyde nakken, var det vondt å se på. Hun hadde noen like ved seg som trøstet henne litt, men ingen sa noe. Det var derfor selvsagt at jeg etter møtet forsikret henne om at hun hadde vært fantastisk flink, og at det hun hadde sagt hadde gjort veldig inntrykk. Hun smilte tappert.

Filosofen Voltaire hadde rett
Nestekjærlig medmenneskelighet er mye viktigere enn å stå på barrikadene for at man må få bruke ytringsfriheten så hatefullt man bare klarer. Forfatteren Evelyn Beatrice Hall sammenfattet filosofen Voltaire sin holdning med ordene: «Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem». Dette er selvsagt et edelt prinsipp, men man skal ikke glemme at Voltaire også sa «Jorden har større behov for å bli dyrket enn for å bli fuktet med blod».

Å avskaffe ytringsfriheten, er totalt uaktuelt og samtidig farlig. Historien har vist oss mange nok eksempler på hva som skjer når land blir dominert via sensur og tyranni. Samtidig må det få være lov til å anmode om at de som har stått for de mest hatefulle ytringene i Norge de siste tiårene, roer seg ned noen hakk. Det å ha lov til å anmode om å utvise mer humanitet og romslighet, springer nemlig også ut fra ytringsfrihetens kjernepremiss; absolutt alle skal ha lov til å mene og si det de vil. Det innbefatter dem som tror på samhørighet og harmoni, ikke bare de som forfekter andre ting.