Regjeringen har på sine nettsider lagt ut informasjon om hva radikalisme og voldelig ekstremisme er, og oppfordrer samtidig folk om å melde fra til politiet om de er bekymret for radikale mennesker. At regjeringen i det hele tatt legger ut informasjon om disse begrepene på samme side, er i grunnen en prestasjon med negativt fortegn i seg selv.

Man kan lese: «Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål…Radikalisering er altså en prosess som kan føre til at en person blir en ekstremist. Hvor lang tid radikaliseringsprosessen tar, vil variere fra person til person.»

Tolv hagler på loftet
Dette gir et inntrykk av at alle mennesker som har radikale meninger er potensielle ekstremister og i verste fall terrorister. Som innehaver av radikale og sterke meninger, oppleves dette både provoserende og uriktig. Regjeringen er dog ikke den eneste som bedriver slik pinlig sammensausing av begreper. I min relativt korte fartstid som politiker og uttalt sosialist, kan det virke som om de fleste innbiller seg jeg har tolv hagler på loftet og et Pol Pot-alter i kjelleren. Slik er det selvsagt ikke.

Rødt er i dag landets eneste fredsparti. Vi ser selvsagt at vi må ha et forsvar, men vi støtter ikke invasjon av andre land. Hvem er da i realiteten de mest farlige politikerne i landet? Er det ikke heller stortingspolitikere som innbiller seg at man kan bombe muslimske land til demokrati man burde stille seg kritisk til?

Mer demokrati?
Til tross for at statsminister Stoltenberg etter 22. juli sa «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet», blir man altså på regjeringens nettside oppfordret til å kontakte politiet om man er bekymret for personer med sterke meninger. På Rødt sine nettsider, vil man kunne lese at vi ikke ønsker et samfunn med mer overvåking og forfølgelse, men mer demokrati. I et ekte demokrati, er man ikke redd for begrep som deltakende budsjettering.

Hvor mye av skattebetalernes penger brukes til å invadere uskyldige menneskers privatliv, hvis eneste forbrytelse har vært at de stiller seg kritisk til samfunnet maktapparat? Hvor store prosent av statsbudsjettet har gått til krigføring i andre land hvor de allierte blant annet har drevet med terrorbombing?

Hadde man fått ærlige svar på disse tingene, ville nok folk flest endret mening om hvem de skulle bekymre seg mest for, og det ville ikke vært dem som ønsker forandringer.