Skjebnen tok min søster og mitt forbilde

Fordi min kjære søster i dag blir 51 år gammel.

Noen personer og opplevelser former ens liv mer enn andre ting. En som har vært viktig med tanke på hvem jeg selv er på godt og vondt, er min søster. Hun er fem år eldre enn meg, men lever dessverre ikke et normalt og godt liv. Hun er innlagt på en psykiatrisk avdeling, og vil nok aldri komme ut derfra.

De som jobber der, gjør så godt de kan. Det er slettens ikke deres skyld at hun ikke har det godt. Hennes liv tok en dramatisk og vond vending for flere tiår siden, og enkelte ting er så traumatiske at man ikke klarer å legge det bak seg uansett hvor mye man ønsker.

Et sjeldent musikalsk talent
Min søster Kari, var et sjeldent musikalsk talent. Allerede som småbarn, ble det tydelig for alle. Hun kom derfor i musikalsk barnehage, og holdt sin musikkinteresse ved like helt til hun var ferdig med grunnskolen. Da begynte hun på musikklinjen ved U. Phil videregående skole i Bergen, og gikk ut samtidig med Torhild Sivertsen Musikkbransjen i byen var enige om at Kari og Torhild var omtrent like flinke, og tingene kunne ikke sett lysere ut. Hun begynte så i operalære, og ble samtidig svært politisk aktiv i RV. Det var da hun fant ut at hun skulle reise til Afrika og bygge skoler for fattige barn med Den reisende folkehøgskole.

2 kroner dager
Der måtte alle leve for to kroner dagen, og man hadde på ingen måte et liv i luksus. Vi i familien hjemme, passet på å sende henne kartonger med mat. Det var svært populært. Hun sendte til gjengjeld brev og bilder hjem til Norge, slik at vi kunne se hvordan hun hadde det. Dette var før internett kom. Så begynte ting å gå galt.

Hun fikk malaria, og ble dødssyk. Hun ble til slutt så svak at man flyttet henne fra et lokalt sykehus i Guinea Bissau, og innkvarterte henne i et privat hjem. En fra skolen passet på henne hele tiden. Hun veide nå bare noen og førti kilo.

Mens hun lå der og prøvde å samle krefter og bli frisk, tok tingene en enda verre retning. Noen gjorde innbrudd i huset en natt, og to menn voldtok henne mens de holdt en knust flaske mot strupen hennes. De tvang han fra skolen til å se på. Hardt medtatt ble hun nå sendt tilbake til Norge. VG fikk snusen i saken, og skrev om det. Oppmerksomheten hun fikk ble en dobbel påkjenning, men min søster var sterk. Det var nok også en viss trøst at de tok ugjerningsmennene og ga dem lange straffer. De hadde sagt at de trodde Kari var fransk, og at de hatet franske folk. Retten så ingen grunn til å se på det som en formildende omstendighet.

Sosialantropologi
Jeg lå på altanen hjemme og solte meg og sov, da jeg plutselig kjente noen som kilte meg under nesen. Jeg kommer aldri til å glemme det synet som møtte meg. Der sto min søster, brun og flott som få, men samtidig radmager. Hun hadde kommet tilbake til Bergen uten å varsle noen, så gjensynsgleden var stor.

Jeg husker jeg følte et svartsinne da hun fortalte hva hun hadde opplevd, og min umiddelbare reaksjon var å komme med en rasistisk uttalelse. Da ble min søster sint på meg.

- Seksuell vold skjer i alle land, byer og bygder, sa hun.
- At noen begår seksuelle forbrytelser, avhenger ikke av hvilken hudfarge de har, sa hun.
- Kommer du med flere rasistiske uttalelser, går jeg min vei, sa hun.

Deretter satt hun i gang med å fortelle om alle de gode og ekte, afrikanske menneskene hun hadde blitt kjent med i Guinea Bissau.

- De er så snille og flotte mange av dem, at du burde reise dit selv en gang og se det med egne øyne, sa hun.

Hun satt i gang med å studere sosialantropologi, sang med noen band rundt omkring, og begynte å jobbe som ekstravakt på Sandviken Sykehus. Selv etter hendelsene i Afrika så hun seg altså i stand til å hjelpe andre mennesker i nød. Er det rart jeg så opp til henne?

Bange anelser
Så en formiddag kom hun innom meg. Hun sa at hun hadde en dårlig følelse, og ikke trodde det var lurt å gå på jobb. Hun hadde blitt satt på en sikringspasient som hadde begått grove voldshandlinger mot sin mor, og til tross for at de frem til nå hadde hatt en fin tone, følte min søster at noe var galt.

Det var sommer og fint vær, så jeg foreslo at hun skulle kjøpe med seg en is til ham og prøve med positivitet. Det skulle jeg aldri gjort. To timer senere ringte de fra Haukeland sykehus og ba meg om å komme. Min søster lå på operasjonsbordet, og ville muligens ikke overleve.

Hun hadde gjort som jeg hadde foreslått, og kjøpt en is til ham. Han hadde pakket den rolig ut, slengt den i gulvet, og skreket “mor” til henne. Så hadde han slått til henne med all sin kraft, og vi snakker nå om en mann på to meter som veide over hundre kilo. Kjeven ble slått ut av ledd, knakk, og tennene ble slått inn i munnen hennes. Da jeg så henne i sykehussengen, begynte jeg å kaste opp og gikk rett i gulvet. Jeg kom meg på beina igjen, og tok hånden hennes som bare lå der. Tårene mine rant. Ansiktet hennes var borte.

- Så, så, hvisket hun til meg.
- Det skal nok gå bra Anna.

Det gikk femten år før hun fikk noen form for erstatning. Da jobbet Haakon B. Schröder i Bergensavisen, og han skrev om saken. Det måtte altså mediaoppmerksomhet til før Fylkesmannen slo gjennom og ryddet opp. I mellomtiden hadde livet hennes falt totalt i grus.

Det er dessverre ikke en lykkelig slutt på denne historien. På mange måter føler jeg at jeg har mistet min søster og mitt forbilde for mange år siden. Hun er i hvert fall ikke den hun en gang var. Da kunne hun sitere store forfattere som Karen Blixen og si:

- Vi må prege livet mens vi har makt over det, slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det uten spor.

Sporene etter min søster skal ikke få forsvinne.

Livet hennes skal ikke lukkes forgjeves.

Vist 4118 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Nå måtte jeg gråte. Samtidig føler jeg en enorm beundring og sympati for slike mennesker som din søster og deg selv. Hva skulle denne elendige verden gjort uten slike som dere. Jeg orker ikke en gang å begynne å gå inn på hvilket inntrykk din søsters skjebne gjør. Livet er langt fra rettferdig (men “himmelriket er hennes/deres” som det står i en bok jeg finner mye vakkert i) ….

Takk for fin tilbakemelding Ranveig, den betyr mye.

Annonse

Nye bilder