Rettsvesenet svikter voldtatte kvinner

Dette innlegget sto på trykk i Bergensavisen 19. august 2016.

Ettersom rettsvesenet har lang tradisjon i forhold til å undertrykke kvinner i voldtektssaker, er det eneste riktige å stille seg bak kravet til Kvinnefronten om å iverksette en full gjennomgang av rettsvesenet. Uretten som modige Andrea opplevde må verken tåles eller glemmes.

Magnhild Marie Bøe-Hansen, organisasjonssekretær i Human-Etisk Forbund Hordaland, skrev i 2010 en masteroppgave i historie som tok for seg høyesteretts behandling av voldtekter fra 1945 til 2005.

Et folkehelseproblem
Hun viser til en debatt om voldtekt som pågikk i BT og BA fra 2007 til 2008. Tiltakene som ble skissert i diskusjonen av politiet og politikerne, var i hovedsak å vise kvinnene hvor de ikke kunne gå om natten, at de burde ligge unna alkohol, og blir fulgt hjem av andre om de ikke fikk fatt i taxi. Den ene etter den andre talte for å innskrenke kvinnenes handle- og bevegelsesfrihet, men hvordan en skulle få menn til å slutte å voldta, snakket eller skrev ingen om. Hvor flott hadde det ikke vært å få det inn som læremål til skoler og barnehager at barn skal lære seg sameksistens uten bruk av vold eller tvang? Voldelige menn er tross alt et folkehelseproblem.

Over 14 000 mennesker har likt støttesiden til Andrea Voll Voldum på Facebook. Det sier noe om hvor bred støtte hun har hos mange i Norge.

Historisk sett, er det interessant å gå lenger tilbake i tid. Karin Hassan Jansson har skrevet en doktoravhandling om voldtekt i Sverige fra 1600-1800 tallet.. Hun fant at etter midten av 1700-tallet skiftet domstolen syn på kvinnene, fra å være rettslige objekter til å bli subjekter. Kvinnenes ærbarhet, seksuelle vandel og oppførsel ble rettslig interessant hvis det skulle bevises at hun var et offer. Måten kvinner behandles i dagens rettssystem, har altså røtter i et patriarkalsk kvinnesyn som er 400 år gammelt. Det er ikke rart mange snakker om dinosaurer i disse dager.

Riktigere voldtektsofre
Den norske kriminologen Asta Magni Lykkjen utgav i 1976 en revidert utgave av sin mellomfagsoppgave i kriminologi, om voldtekt som kvinneundertrykking. Hun hevdet her at politi og domstol har en del fordommer og oppfatninger om hvilke kvinner som kan bli voldtatt, og at kvinnene ble veid oppimot hvor gode de har vært på å drive ”offerprevensjon”. Med dette mener hun at det var kvinnenes ansvar å ikke bli voldtatt.

Lykkjen hevdet at en mann med høy sosial status ikke blir dømt på lik linje med en mann som har lavere sosial status. I tillegg påpekte hun hvordan noen kvinner fremstår som riktigere ofre enn andre kvinner, slik noen menn fremstår som mer sannsynlige voldtektsmenn enn andre. Dette er et interessant perspektiv selv førti år senere. Fremdeles er det slik at noen er riktigere voldtektsofre enn andre, og at menn med lavere sosial status lettere blir både fordømt og dømt.

Det er uheldig. De aller fleste voldtekter er relasjonsvoldtekter, og blir begått av noen som offeret kjenner eller har et forhold til. De skjer også i alle sosiale lag. Politiet har til tross for kampanjen Vær en kjernekar, stort forbedringspotensial i sitt informasjons- og holdningsarbeid. Det er store mørketall, og vi finner årsaken til disse i vår egen bakhage.

Ikke si ja til fest
Bøe-Hansen forteller i sin oppgave om en sak fra 1948 hvor høyesterett fant det som en formildende omstendighet at kvinnen ikke bare hadde jobbet for tyskerne under andre verdenskrig, men at hun også ble med voldtektsmennene frivillig på hyttefest. Det ble ikke diskutert at det trengtes mindre vold når de var to menn mot en kvinne.

Det er påfallende at så lite ser ut til å ha endret seg på 68 år. Andrea var også frivillig med på en hytte og ble voldtatt. Det passer å sitere Hanne Kristin Rohde:

- Det er åpenbart for alle at Andrea var på et sted hun ikke burde vært, men er det hennes eller guttas ansvar at stedet ble farlig for henne?”

På 2000-tallet kom det på initiativ fra Barneombudet og Likestillingssenteret, ut en rapport som tok for seg rettskjennelsene i 248 rettsavgjørelser i voldtekts- og sedelighetssaker. Hovedkonklusjonene her stemmer godt overens med Bøe-Hansen sine i forhold til hva som er formildende omstendigheter i voldtektssaker.

Formildende omstendigheter
Hvis offeret hadde drukket, flørtet, gikk utfordrende kledd, kjente overgriperen fra før eller hadde takket ja til å bli med på nachspiel, talte det i favør av tiltalte. Om offeret kjente overgriperen eller hadde hatt sex med ham fra før, var det også formildende. Det var heller ikke bra om offeret ikke virket i skikkelig psykisk ubalanse under rettssaken. Sist men ikke minst, spilte det også en rolle om offeret hadde vært ute alene etter et visst klokkeslett. De få gangene man brukte straffeskjerping, var offeret så fysisk skadet at hun for eksempel hadde lagt i koma på sykehus. Eller hadde dødd. Jo flere blåmerker og mer blod, jo strengere straff. Nå var det Andrea sin tur til å oppleve dette urettferdige systemet på kroppen og psyken.

I 2006 avslørte den pensjonerte lagdommeren Lars-Johan Nygard at kvinnelige jurymedlemmer oftere frikjenner voldtekt enn menn. Han klargjorde at de kvinnelige jurymedlemmene skilte seg ut som mest fordømmende og moraliserende i forhold til offerets oppførsel.

Test av meddommere
Dette står dog i kontrast med rapporten fra Likestillingssenteret og Barneombudet. I de undersøkte sakene, var 27 % av rettens medlemmer kvinner og 73 % menn. Man kan derfor ikke konkludere at kvinner er kvinner verst, eller at menn har bedre vurderingsevne enn kvinner.

Det er derfor rett å kreve at både kvinner og menn som skal være meddommere i rettssaker, først må ta sosialpsykologiske tester som vurderer om man ligger på et modent eller umodent refleksjonsnivå i moralske spørsmål. Selv om det er en borgerplikt å stille opp som meddommer, er det samfunnets plikt å se til at en plukker ut de meddommerne som er best egnet. Slik kan vi forhindre at utfallet i slike saker blir for vilkårlige og ubegripelige, og sikre at rettssystemet fungerer best mulig.

Anna Kathrine Eltvik
Initiativtaker til Andrea Voll Voldum sin støtteside på Facebook

  • I går kveld ble det kjent at den profilerte og anerkjente advokaten John Christian Elden blir Andrea Voll Voldum sin nye bistandsadvokat.
Vist 4086 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Dette sto også også på trykk i BA i dag, veldig bra. I samme avis hadde også Chris Tvedt sin ukentlige kronikk om samme tema – voldtektssaker. Jeg har vanligvis stor sans for Tvedt (utdannet advokat, nå krimforfatter på heltid) men i sin kronikk i dag inntar han den samme holdningen som vi har sett hos svært mange (særlig menn) – også her på Origo: Man må ha vært tilstede i rettssalen for å kunne innta en holdning, ja, nærmest for å kunne uttale seg. Jeg spør meg selv: man virkelig det? De tiltalte har innrømmet de faktiske forhold om seksuell aktivitet og dopinntak – men påstår at sexen var frivillig. Ikke minst kjenner vi den vandlige trenden i voldtektssaker; lav anmeldelsesgrad, stor henleggelsesgrad og ditto frfinnelsesgrad i de få sakene som i det hele tatt kommer for domstolene. Vi vet – ikke minst – om fordommer som eksisterer og har eksistert i hundrevis av år i “sedelighetssaker”. Disse fordommene rammer kvinnen (som omtrent alltid er offeret i slike saker). Hva er da hensikten, og hvordan vil vi ha bedre forutsetninger for å uttale oss dersom vi ser og hører tiltalte og offer i en rettssal? Vil vi bedømme forholdene mer korrekt hvis kvinnen/jenten ser ut som en “tøyte”, ikke bare antas å være en (pga utfordrende oppførsel/klesdrakt, alkohol/dopinntak etc.) på gjerningstidspunktet? Tvedt nevner også i sin kronikk de (ytterst få, innrømmer han)
tilfellene vi ser av falske voldtektsanklager. Skal det være retningsgivende for all praksis at noen få kvinner er usannferdige om en anmeldt voldtekt?
Også “tøyter” har krav på rettssikkerhet, det er ikke kvinnens generelle moral som skal bedømmes i en voldtektssak – og hvis så var, får vi vel heller ikke noe mer nyansert inntrykk av den av å være tilstede i rettsalen.

@Mostly R: Enig. Det blir tøvete om man må være tilstede i rettssaker for å mene noe om utfallet i dem. Det er samme type argument som at man ikke kan mene noe om kriging i andre land, uten at man har deltatt i kamper der selv. Eller at man ikke kan vedta lover om røyking uten at man røyker selv.

Mitt innlegg forklarer godt at det regjerer patriarkalske tilstander i norske rettssaler, og hvordan det således er mulig at Andrea opplever så stor urett som hun gjorde. Og de som hopper bukk over at hun ble bært som en potetsekk og fikk en dødelig dose med stoff, bør gjøre det med dårlig samvittighet.

Jeg kommer igjen tilbake til nettopp drosjesjåføren og dennes rolle i saken. Er det en så dagligdags forteelse – i Hemsedal – at unge jenter bæres ut av biler som potetsekker, at denne sjåføren ikke fant noen grunn til å reagere med f.eks å ringe politi/AMK med én gang??

Interessant å lese det du siterte av kriminolog Aasta Magni Lykkjens forskningsoppgave, som dette:

… Hun hevdet her at politi og domstol har en del fordommer og oppfatninger om hvilke kvinner som kan bli voldtatt, og at kvinnene ble veid oppimot hvor gode de har vært på å drive ”offerprevensjon”. Med dette mener hun at det var kvinnenes ansvar å ikke bli voldtatt.
.
Lykkjen hevdet at en mann med høy sosial status ikke blir dømt på lik linje med en mann som har lavere sosial status. I tillegg påpekte hun hvordan noen kvinner fremstår som riktigere ofre enn andre kvinner, slik noen menn fremstår som mer sannsynlige voldtektsmenn enn andre.

Det er uten tvil slike forutinntatte holdninger som fremdeles dirigerer rettsfølelsen hos mange.
Jeg deler også din mening her. Jeg har sagt tidligere at det må være en mangel ved kriteriene og kontrollen med hvem som plukkes ut til meddommere. I Andreas tilfelle var det skjebnesvangert, (les hva Elden uttalte om dommen):

Selv om det er en borgerplikt å stille opp som meddommer, er det samfunnets plikt å se til at en plukker ut de meddommerne som er best egnet. Slik kan vi forhindre at utfallet i slike saker blir for vilkårlige og ubegripelige, og sikre at rettssystemet fungerer best mulig.

Dette er uten tvil også et klassespørsmål (sosiale klasser), og på den rangstigen finner man alltid voldtektsutsatte kvinner på nederste trinn. Muligens med unntak der den voldstiltalte er notorisk kriminell. Men her styres også mye av forutinntatte holdninger; i og med at en notorisk kriminell ikke automatisk er en voldtektsforbryter.

Klassehensyn tas nok den andre veien også. En “spesialpedagog” (eller hva tittelen var) som tjener 700.000 kr i året og har med seg sexdop når han drar på byen med kamerater, og sleper med seg en dopet ungjente til en campingvogn der hun i neddopet tilstand sexmisbrukes av de tre kameratene, blir altså frikjent. Hva gjør vedkommende i sitt “hverdagsliv”, kan man gruble på …?

Loven er ikke lik for alle, det er sikkert og visst. Men jeg tror ikke noe på dem som sier at vold og voldtekt vil opphøre i et klasseløst samfunn. Voldtekt og vold skjer i alle sosiale lag og i alle politiske miljø.

  • For å bekjempe voldtekt, må man prioritere holdsningsskapende arbeid i barnehager og skoler, og politiet sitt forebyggende avsnitt må ta et tak.
  • For å hjelpe voldtektsofre, må man bygge ut hjelpeapparatet. I dag er det altfor vilkårlig om man får hjelp, det kommer an på hvor du bor i landet.
  • For å skjerpe rettsvesenets behandling av slike saker, må ikke bare lekdommere og eventuelt medlemmer av retten kurses og testes. Man bør også se til Sverige og innføre et eget sedelighetspoliti som er spesialiserte, De kan ikke like lett bare henlegge, og har som mål å jobbe med kun disse sakene.
  • For å unngå at kvinner får hemmet sitt bevegelsesrom, kan man heller bruke elektroniske fotlenker på voldtektsdømte menn som ikke klarer å styre sine ulyster.

Likte ikke minst det siste punktet ditt der, Anna:

For å unngå at kvinner får hemmet sitt bevegelsesrom, kan man heller bruke elektroniske fotlenker på voldtektsdømte menn som ikke klarer å styre sine ulyster.

Og egentlig burde det være en selvfølge. Mostly siterte tidligere Golda Meir som også argumenterte for at mennene skulle ha portforbud, og ikke kvinnene, da det var en slik bølge av overfall mot kvinner der.

Jeg er slett ikke sikker her. “Serievoldtektsmenn” hører vel til sjeldenhetene? Er mannen/mennene av de få som virkelig blir både tatt og dømt for voldtekt, vil identiteten være kjent, og det er vel tvilsomt om vedkommende vil prøve seg igjen?. Modige Andrea outet sine overgripere, noe hun ble kritisert for! De ble ikke dømt for voldtekt – og når ble det kritikkverdig/forbudt å fortelle omverdenen om sine sexpartnere?

Nei, problemet ligger i de potensielle voldtektsforbryterne som vi ikke aner hvem er, og i det faktum at voldtekter i nære relasjoner langt overgår overfallsvoldtekter (vi har allerede vært inne på “ekteskapelige plikter”) i antall.

Og portforbud for alle menn vil være et like håpløst prosjekt som portforbud for kvinner.

Dermed sitter vi kanskje “bare” igjen med holdningsdkapende arbeid, noe vi av erfaring vet er det vanskeligste av alt – men også det eneste som virkelig vil innebære muligheter for forbedring. Vi aner imidlertid hvor vanskelig dette er hvis vi hører de såkalte russesangene. Laget av gutter/menn – til applaus fra jentene. Selv om mange jenter synes det er lavmål, er det få som tør å si fra. I redsel for å bli satt utenfor, ikke få “være med på buss”.

Jeg har ingen gode forslag, men synes det er verdt å prøve to: Selvforsvarskurs for jenter – ikke noe “kjære mor”, men skikkelige ballespark og springskaller, som setter mannen ut av spill. Og langt strengere kontroll med salg, omsetning og bruk av det livsfarlige partydopet! Flytt fokuset litt fra den slitne junkien – hvor mange av disse er det egentlig som voldtar?? – og sett ressursene inn mot partydopet. Jeg har inntrykk av at politiet konsekvent ligger et par skritt etter utviklingen i ungdoms(u)kulturen.

Ja, den som bare visste løsningen på dette problemet.
Hele tiden så har vi jo også denne påvirkningen og overstimuleringen fra alskens media som spiller på menneskenes urdrifter, og der sex helt tas ut av en rimelig sammenheng og gjøres til det eneste viktige i livet. Veldig mange mennesker lar seg påvirke, ikke alle har lært å stille spørsmål og stille opp motforestillinger mot den påvirkning de utsettes for.
Dette er også en viktig oppgave for dem som arbeider med holdninger hos barn og voksne.

Slik har Andrea det i dag. Og overgriperne, stakkars, føler seg uthengt og hetset . . .

Jeg tror som sagt at fremtidens løsning må lages nå. Vi vil ikke se resultatene med en gang siden det er snakk om forebygging, men de vil garantert komme. Ved å innføre et krav om at alle skoler og barnehager må ha minst to AART-instruktører, har man kommet et stykke på vei. Da kan man kurse barna i sosiale ferdigheter, sinnemestring og moralsk resonnering – og alt er nødvendig om man er ute etter at færre voldtektsforbrytere skal vokse opp.

Å voldta er en antisosial handling. Ergo må vi få mer fokus på sunn, sosial samhandling. Jo tidligere jo bedre.

@Mostly R: Takk for at du delte. Det har vært så høyt fokus på hvordan voldtektsmennene føler seg, hva med Andrea?!

Vet ikke hva de lærer i barnehagene rundt omkring i landet nå, men mitt barnebarn går (gikk, han er begynt på skolen) i en veldig fin barnehage, og det ville forundre meg mye om de ikke der var inne også på slike temaer som Anna nevner her, og veldig bra og nødvendig er det. Det hadde vært fint med slike instruktører som Anna nevner, flott å stå på om å få til en slik ordning!

Når det gjelder Andrea, vet vi jo at hun sliter med en masse skader og plager etter overgrepet. Må gjenta meg selv jeg også, å si at dommen er en ufattelig skam for Norge som rettssamfunn, og en enda større tragedie for det unge offeret Andrea. Mitt håp nå står til hennes nye bistandsadvokat Elden. Håper inderlig at han kan få til en anke av denne skammens rettskomedie/tragedie.

Håper det melder seg nye debattanter, selv har jeg ikke så mye nytt å tilføye, det meste ble vel sagt i den forrige lange debatten ….

Jeg er litt i tvil her, om mye ansvar for holdningsskaping og sosialisering av barn som skal legges på skoler og barnehager. Barnehagene er riktignok et godt – kanskje det beste – sted for sosialisering, men skolene skal vel primært drive undervisning, ikke oppdragelse? Jeg etterlyser noe mer foreldreansvar og -engasjement, men AART burde kunne integreres i ett eller flere skolefag.

Bare en liten “nesevis” kommentar: Jeg kikket på linken som ble lagt ut om AART-instruktører, og ser denne boken som jeg personlig synes virker veldig interessant. Skulle hatt god lyst til å kjøpe og lese den, men den var dyr. Nå er den vel først og fremst beregnet for fagfolk, og jeg merket meg at en av disse kategoriene var spesialpedagoger (naturlig nok). Såvidt jeg husker var en i denne gjengen av overgripere nettopp en slik pedagog. Skulle tro han hadde litt teoretisk underlag fra dette feltet …(men å avstå fra å lure/ dope folk og deretter utnytte dem inngikk kanskje ikke i teorien om sosial kompetanse?)

Så fine teorier er en ting, praksis noe annet, tydeligvis.

Annonse

Nye bilder