Hvor ofte hører man ikke FrP hyle om at utlendinger bare koser seg i norske fengsler, og istedenfor bør sendes til sine hjemland og få en straff de merker? Men når det er snakk om nordmenn som begår forbrytelser i utlandet, da er Siv Jensen og hennes partifeller plutselig helt tause.

Hvorfor er det slik? Ville det ikke vært på sin plass om nordmannen som er tatt i Gambia for seksuelt misbruk av barn fikk råtne bort i et av landets mer kummerlige fengsel? I følge FrP sin retorikk, så er det det.

Bare de som er mørk i huden
Når det så viser seg at FrP sine prinsipielle linje kun gjelder alt etter hvilken hudfarge den kriminelle har, så begynner det å stinke. Da kan man ikke kalle det for rettferdighet lenger, men rasisme satt i system.

Til en viss grad er jeg enig i at de verste forbryterne i Norge får for milde straffer, og mennesker som forgriper seg på forsvarsløse barn og drapsmenn spesielt. Likevel forventer jeg ingen støtte fra FrP i tanken om at 45-åringen i Gambia bare kan bli der han er.

Jeg hører heller ingen fra FrP som roper opp om Tjostolv Moland og Joshua French.

(Illustrasjonsfoto)
Med jevne mellomrom hører man om dem; foreldre som ikke tar godt nok vare på barna sine, og som er mest opptatt av seg selv og sine egne behov. Nå har det skjedd igjen. En mor har på lillejulaften reist fra barna sine i et hus som holdt 12 varmegrader, selv koste hun seg under varme himmelstrøk.

Man skal kanskje ikke uttale seg om en sak hvor man ikke kjenner alle sider, men slik mangel på omtanke og ansvarsfølelse for sitt eget avkom, provoserer meg voldsomt. Selvsagt kan man spørre hvor faren er hen i bildet, men når det kommer til stykket, nytter det lite å skylde på ham. Faktum er at de har blitt overlatt til seg selv i en situasjon som har vært totalt uholdbar, og per dags må leve med at de sannsynligvis ikke har hverken en far eller mor som bryr seg om dem skikkelig.

Å ikke bli elsket
Det å ikke bli elsket eller verdsatt når man er barn, kan få katastrofale følger. Det er ikke få som etter en trøblete barndom søker trøst på de feile stedene når de kommer i tenårene. De roter seg lettere enn andre opp i dårlige relasjoner i sin desperate søken etter å bli sett. At forholdet ikke er bra for dem, spiller ingen rolle.

Det er bedre å få litt nærhet og kropp fra en som ikke er så snill enn ikke i det hele tatt, og ihvertfall hvis en er underernært på kjærlighet.

Og så har du de dårlige vennene som ikke nøler med å introdusere sine nye omgangsvenner for hverken rusmidler eller kriminalitet. Igjen – det er bedre med et felleskap i et dårlig miljø enn å ikke ha et i det hele tatt. Hvordan ville det gått med seg selv mon tro om du kontinuerlig falt mellom en rekke stoler, og ikke følte tilhørighet hverken hjemme, i nabolaget eller på skolen?

Ikke godt nok vern
Barnevernet gjør i mange tilfeller en god jobb, det er det ingen tvil om. Man kan heller ikke si at det er barnevernet sin skyld at det bare går bra med 20 % av dem som kommer under barnevernets omsorg. Mange barn er nemlig såpass traumatisert og ødelagt når barnevernet kommer i kontakt med dem, at det tragisk nok er for seint å gi dem tilstrekkelig terapi. De vil aldri bli såkalte integrerte, velfungerende samfunnsindivider, men sliter med sine demoner så lenge de lever. Slike er det dessverre en del av.

Derfor er jeg en av dem som synes at barnevernet kan bli enda flinkere til å gripe inn og å ta mer resolutte avgjørelser. Selvsagt skal man passe seg for å bli en overivrig etat som begår grove overtramp mot familier som i grunnen bare trenger litt hjelp for å bli velfungerende, men hvor er egentlig vernet av barnet blitt av når en etter utallige bekymringsmeldinger likevel ignorerer tegnene man får? Målet må være å redde flere enn vi gjør i dag.

Denne kvinnen har muligens ikke hatt det lett selv i sin oppvekst, hva vet jeg. Det kan være mange grunner til at hun har handlet så egoistisk og uansvarlig som hun har. Det er likevel ikke riktig ovenfor barna å feie det hele under teppet, og satse på at ting vil gå seg til. Hvordan kan man glemme at mens hun selv levde glade dager i sydligere strøk, så gikk barna hjemme uten tilsyn og frøs?

Her lukter det dårlig vurderingsevne lang vei, og barna fortjener tryggere rammer og bedre omsorg enn de får hjemme. Hun er nok glad i dem når det kommer til stykket, men nå må barnevernet være det ansvaret bevisst som moren ikke er, og aldri la henne ha med dem å gjøre igjen uten tilsyn. Ihvertfall ikke mens de enda er barn.

I Bergen har spesielt debatten om tigging på gaten rast, og mange ser forståelig nok ut til å mene at tiggerne i bybildet bør bort. At de fleste tiggerne sannsynligvis er ofre for menneskehandel, er det få eller ingen som bryr seg om. Bortsett fra politiet som her har gjort en flott jobb.

Politiet i Bergen er i ferd med å avdekke det som ser ut til å bli Norges største menneskehandelsak med barn. Saken begynte da en 13 år gammel jente ble pågrepet for butikktyveri i oktober. Hun fortalte da at foreldrene hennes hadde solgt henne for 1000 euro. Hun er nå tatt hånd om av barnevernet.

Byrådet i Bergen sier stopp
Høyrebyråd Christine Meyer har i denne situasjonen lagt frem et forslag om å legge ned Utekontaktens arbeid med menneskehandel. Utekontakten er en oppsøkende tjeneste som ofte er i kontakt med ofre for menneskehandel. Når politiet har avslørt at menneskehandel faktisk er et reelt og stort problem i Bergen, så virker bare Meyer sin ide totalt hinsides all fornuft.

Billedtekst: De som kjøper mennesker, bruker dem til å tigge, stjele eller selge narkotika for seg. En del blir også tvunget ut i prostitusjon.

Dette vil selvsagt føre til at færre ofre for menneskehandel blir fanget opp, og at flere bakmenn går fri. Nå er tiden inne for å gi Utekontakten og politiet i Bergen flere penger, slik at en kan få bukt med den alvorlige kriminaliteten som menneskehandel faktisk er.

Det vil med denne strutsepolitikken ikke gå lang tid før organisert tigging atter dominerer bybildet totalt, og debattene igjen raser i ymse fora. Da er det bare å håpe at folk husker på hvem som besluttet å stanse arbeidet mot menneskehandel.

Vi synes folk var usiviliserte og grusomme i gamle dager som brukte gapestokk som et strafferedskap. Men er vi i dag så mye bedre? For dem som ikke har skrupler, kan man ved å bare trykke på noen taster på datamaskinen, henge ut mennesker til spott og spe.

Facebook har blitt et sosialt arenum på godt og vondt. Folk endrer sivilstatus slik andre skifter sokker, og velger å dumpe kjærester via internett fremfor å gjøre det på en verdig måte ansikt til ansikt. For den som blir dumpet, føles et slikt nederlag i full offentlighet alt annet enn hyggelig. I tillegg blir prosessen man må gjennom for å bli ferdig med den andre personen, mye tyngre og vanskeligere.

De verste måtene å slå opp på
Men det er ikke bare på Facebook man kan oppleve sårende og vonde ting. Magasinet Glamour ba leserne sine fortelle de verste slå-opp-historier, og historiene var ikke vakre. En jente berettet at kjæresten fridde med den samme ringen han hadde gitt til eksforloveden sin. Han hadde ikke engang brydd seg om å forandre størrelse. Som om ikke det var nok, valgte han å dumpe henne på en lapp han la på pulten hennes.

En annen presterte å si at han ikke hadde tid til noe forhold akkurat nå, men skulle ta opp igjen kontakten igjen når jaktsesongen på hjort var over. Det minner meg om en fyr som den ene dagen viftet med rekvisisjon på nøkkel til leiligheten sin, og neste dag fant ut han ville ha en pause i forholdet. De kom aldri sammen igjen, ettersom han hadde unnlatt å fortelle at han ikke var ferdig med sin ekskone.

Billedtekst: En fyr måtte bare bli ferdig med hjortejakt før han var klar for noe forhold, og en annen ga en jente samme forlovelsesring som han hadde gitt eksen sin – for deretter å dumpe henne på en lapp.

Man bør vise omtanke
Et kjærlighetsforhold som tar slutt, er alltid trist. Den som velger å avslutte det, bør derfor vise omtanke for den andre personen, og gjøre det så ryddig som mulig. Hvis man ender ting via Facebook eller mobil, viser man ikke mye omtanke. Den andre vil sitte tilbake med mange ubesvarte spørsmål. og det vil ta lenger tid enn det ellers ville gjort å gå videre og riste av seg sorgen.

Gode måter å avslutte et forhold på
Det viktig å huske på at det finnes noen måter å gjøre det slutt på som er bedre enn andre. Det verste er å dumpe noen via SMS eller e-post, eller bare ved å slutte å ta kontakt. Det kan være fristende å velge enkleste utvei, men det skaper ingen ordentlig avslutning og skaper bare forvirring for begge parter. Derimot er det helt greit å gjøre det på følgende måte:

• Ring kjæresten din og si at dere trenger å prate. Slik får han eller hun et forvarsel.
• Møt hverandre på et nøytralt sted.
• Start med å fortelle alt som er positivit og bra med partneren din, gi han eller hun komplimenter.
• Legg så fram den dårlige nyheten. Gå rett på sak. Ikke forsøk å pakke inn budskapet, men si: "Jeg synes ikke vi skal treffes mer”.
• Prøv å skape minst mulig rom for fortolkninger. Ikke la deg rive med for å være snill eller for å lindre situasjonen for den andre. Det gjør det bare vanskeligere i lengden.
• Forsøk å forklare handlingene dine så langt du kan, det hjelper den andre til å bearbeide hendelsen.
• Etter et brudd er det viktig å ta pause fra hverandre, minst en måned, ellers er det lett at man blir sammen igjen på helt feil grunnlag. Ikke ta kontakt for å trøste eksen, eller for å lette på din egen dårlige samvittighet. Det gjør bare helningsprosessen vanskeligere for den som har blitt forlatt.

Mennesker som ikke har et ryddig forhold til seg selv eller sine omgivelser, kan dessverre rote ting fryktelig til. Det å bygge opp et forhold, krever ikke bare kjærlighet, men også målrettet jobbing. Da må man eksempelvis eliminere utenforstående faktorer som ekser eller dårlige venner som ikke vil deg vel, og gjøre det klart både for seg selv og omgivelsene at forholdet er en prioritet.

Jeg pleier å si at kjærligheten er for viktig til å overlates til følelser alene. Er du i et nytt forhold, er det noe du må jobbe målrettet med og være fornuftig i. Det er ikke fornuftig å henge seg opp i det gamle. (Psykolog Frode Thuen.)

Er du i en situasjon der du har blitt dumpet på en uklok og feig måte, så må du ikke under noen omstendigheter laste deg selv. Selv om psykologer og terapeuter klargjør at smerten vil sitte litt hardere i, så får du i bunn og grunn bare være glad for at du er ferdig med et menneske som har gitt seg så lite respekt.

Husk at om du sier ja til noen som kanskje er feil, så sier man jo automatisk nei til den som kanskje er rett. Kast ikke bort tiden på den måten om du vet med deg selv at du er klar for et forhold.

Endelig er det mer enn Pepperkakebyen som forteller at det er jul. Bergen er velsignet med skikkelig snø denne julen, og da er det helt forståelig om man får lyst til å drive med aktiviteter knyttet til byens vinterdrakt. Aking og forskjellig skisporter anbefales på det varmeste, men for dem som ikke har anledning, er det likevel råd å forlyste seg.

Man kan ihvertfall mentalt forestille seg hvem man ville sendt en skikkelig blaut og kald snøball i nakken på. Hva med å gi de elevene som går på skoler i Bergen kommune som skal legges ned, fritak forn å kaste snøballer på Filip Rygg? Så slipper man ihvertfall å bruke penger på kaktus.

Listen over gode snøballmål er lang:

• Monica Mæland fordi hun ikke tar helsen til beboerne ved Danmarksplass på alvor.
• Christine Meyer fordi hun mener det er Grønn Etat sitt ansvar å gjøre noe med forholdene i Nygårdsparken.
• Byråd Liv Røssland fordi hun synes det var morsomt å mobbe Siv Gørbitz.
• Ordfører Gunnar Bakke som bare gliste da flere barn demonstrerte mot skolenedleggelse utenfor rådhuset.
• Skyss-ledelsen på grunn av deres inkompetanse.
  

Men det er ikke bare i vår egen by det er gode snøballmål. For dem som er på høyfjellet i vinter, kan det jo hende at man får anledning til å sikte inn en mer eminent og kaksete del av befolkningen:

• Uppstrøm som ble frikjent på alle punkter i Seim-saken.
• Sutre-Fredriksen som klager over at han må betale skatt til Norge, og blir syk av å bo her.
• Sten Erik Hagen som til tross for et liv i sus og dus så det som nødvendig å flagge ut til Sveits.
• Tommy Sharif som truet med å bli skatteflyktning hvis det ikke blir blått styre i landet ved neste stortingsvalg.
• Og ikke minst Den Norske Nobelkomité ledet av Jagland, som ser ut til å ha glemt de opprinnelige betingelsene Nobel satt for eventuelle fredsprisvinnere.

Ensomhet er den største folkesykdommen i Norge. Hele en av fire nordmenn rammes av den, og i julen føles ting verre enn ellers. Da skal man være sammen med de man er glad i, og resten av samfunnet stenger.

Kvinner er mer ensomme enn menn, og eldre over 70 år er mer ensomme enn de unge. Samtidig avslører statistiske undersøkelser at unge mennesker mellom 16 til 24 år i antall er nesten like mange som de eldste som føler seg ensomme.

Høytidene tynger
For dem som er ensom og forlatt, blir det mye tydeligere i høytider enn ellers på året. Man ser gjerne at nabolaget tynnes ut fordi familier reiser bort i julen, og så blir man konstant minnet på i media at jul og nyttår er tiden for lykkelig familiesamvær. Da er det tungt å sitte der alene og føle at ingen bryr seg.

Samtidig er det en myte at flere mennesker enn ellers velger å ta selvmord i julen. Forskere tror at høytider har en dempende effekt hyppigheten av selvmord, for til tross for at man sitter der alene, så koser man seg med mange gode minner. Psykologer tror dessuten at en del deprimerte mennesker utsetter selvmordsplaner i høytider for å skåne familie eller venner.

Billedtekst: Media peprer oss med budskap om at alle er glade og lykkelige i julen, her ser vi Signe Tynning og Nils Gunnar Lie i TV2 smile høytiden inn.

Prisgitt veldedighet eller feit lommebok
Men selv om det er slik at flest folk tar sitt eget liv om sommeren, så er det ingen grunn til å innta en avslappet holdning til problemstillingen. Kanskje er det nettopp fordi mange gjennom veldedighet tilbyr mat og selskap i høytider spesielt, at de mest deprimerte føler seg sett. Man burde ikke være prisgitt veldedighet for å oppleve litt verdighet.

Staten burde opprette flere lavterskeltilbud for mennesker som ikke nødvendigvis trenger å legges inn på psykiatrisk sykehus, men som i perioder trenger profesjonelle å snakke med. Det burde også dannes langt flere offentlige, terapeutiske samtalegrupper for mennesker som trenger det. Den offentlige omsorgen bør være så godt utbygget at den favner om alle, og ikke bare prioritere plass til dem med de tyngste, psykiske lidelsene.

For de som har litt penger på konto, er der dog flere muligheter. De har i det minste råd til å betale for den terapien de måtte trenge. Andre med mer normal inntekt, må finne seg i å stå å lange køer før de via fastlege slipper til hos psykolog. I mellomtiden må de leve med de vonde tankene sine og bare håpe at de holder ut. Dette er virkeligheten i Norge anno 2010, og det er ikke akseptabelt.

Forøvrig kan man lese om hvordan man unngår ensomhet her. Professor Knut Halvorsen råder ensomme til å forsøke å være mer sosiale. Han sier også at det kan være lurt å skaffe seg en hund eller katt.

Ensomhet er farlig i det øyeblikk man isolerer seg totalt og begynner å skremme folk bort fra seg. Da skal en passe seg for å trøste seg med alkohol, falske venner eller mat.

I en kronikk i BT 16. desember går Asle Toje, under overskriften ”Radio Multikulti” løs på den såkalte multikulturalismen som ide og som praksis. Påstandene til Toje er for mange til at det er mulig å gå alle i møte i et vanlig innlegg, så jeg vil fokusere på det jeg oppfatter som det viktigste.

Aller først er det grunn til å vende blikket mot forfatteren sjøl, når han beskylder de som ønsker en liberal innvandringspolitikk for å manipulere sannheten. Han signerer kronikken som utenrikspolitisk forsker. En burde da kunne forvente at teksten under tilbyr en vitenskapelig tilnærming til det flerkulturelle samfunnet som tema. Dette finnes det dessverre få spor av. Kronikken er ikke noe annet enn et politisk innlegg for en strengere innvandringspolitikk, og et forsøk på å skape enda mer mistenksomhet til de som forfatteren kaller fremmedkulturelle. Teksten er som en gjenlyd av FrP sin rasistiske innvandringspolitikk ikledd akademisk språkdrakt. Jeg mener at det derfor hadde vært mer redelig av Toje å skrive under som medlem av FrP i denne sammenhengen.

Det som kjennetegner politisk rasisme er at den alltid er basert på løgner. Bevisst eller ubevisst prøver den å avlede oppmerksomheten fra de virkelige årsakene til samfunnsproblemer ved hjelp av syndebukker.

Som for eksempel når Asle Toje prøver å bruke drosjesvindelsaken som et bevis på at innvandrere har liten tillit til fellesskapsløsninger, og at de er mer interessert i hvordan de kan melke systemet enn å bidra sjøl. Bevisførselen her er mildt sagt syltynn. Toje prøver å skape et blide av at det nasjonale samhold er truet, og at det er innvandrerne og deres forsvarere som har skylda.

Homo economicus
Om han virkelig er bekymra for det nasjonale samhold er det merkelig at han ikke nevner for eksempel den søkkrike skatteflyktning John Fredriksen, som fikk lov til å sutre høylydt i norske medier over at han kanskje måtte bidra til fellesskapet i form av skatt. Det er sånne som han og den politiske høyresida som virkelig truer fellesskapet og det nasjonale samholdet i Norge. Innvandrere flest jobber faktisk, og betaler en ganske stor del av inntekten si i skatt – til fellesskapet. Den gjennomsnittlige innvandrer betaler sannsynligvis en mye større andel av inntekten sin i skatt enn den gjennomsnittlige skipsreder. Høyresida ønsker å bygge ned velferdsstaten og i stedet skape et samfunn av ”homo economicus”, av forbrukere og konsumenter. Dette er sannsynligvis gunstig for den private forsikringsbransjen og for de rikeste i samfunnet. Men det er neppe bra for fellesskapet.

Odd Arild Viste

I dag er det statistisk store sjanser for å smelle når du er ute og kjører bil. Det er den store bulkedagen, og for hvert minutt er det en bil som bulker eller kolliderer.

Hvis først uhellet er ute, er det en rekke ting du må huske på. Skriv for eksempel ikke under på et skademeldingsskjema hvis du ikke er 100 % enig i alt som står der. I fjor var jeg uheldig. Jeg ble forbikjørt av en som ikke hadde vett til å kjøre etter veiforholdene, ettersom kjørebanen var både glatt og dekket med snø. Han lå bak meg helt fra Laksevåg Senter, og like før krysset i Carl Konows gate hvor man enten kan kjøre til Fyllingsdalen ved å ta av til høyre, eller rett frem (to felt), fant han ut at han skulle forbi.

Trafikklysene blinket gult
Det han ikke så i den posisjonen han kjørte fra, var at en bil som lå i høyre felt, hadde stoppet for å slippe inn biler fra høyre. Trafikklysene blinket gult. Forbikjøreren må derfor kaste seg inn foran meg igjen for å ikke kjøre i bilene som kommer fra høyre. Jeg kjører i bare 25 km/t, men klarer likevel ikke å unngå å kjøre i ham bakfra. Det første jeg sier til vedkommende når vi kjører inn til siden, er at han har hatt det altfor travelt. Han på sin side forfekter at det ikke er han som har gjort noe galt, men sjåføren som stanset for bilene som kom fra høyre til tross for forkjørsrett. Han påpekte også at han hadde blitt så irritert fordi jeg hadde kjørt så sakte helt fra Laksevåg Senter, og han hadde dårlig tid. At alle bilene sneglet avgårde på grunn av kraftig snøfall, hadde han visst ikke tenkt gjennom.

Jeg har aldri kollidert i hele mitt liv, og det var lett for ham å kaste blår i øynene. Han overbeviste meg om at ikke noen av oss ville betale egenandel ettersom kollisjonen ikke var noen sin feil. Han passet også på å “hjelpe” meg med avkryssing på skjema, og sørget for at det ikke kom frem noe om feltskifting.

Jeg ble altså regelrett lurt, og satt tilbake med en egenandel på 4000 kroner. Ønsker du å unngå en slik situasjon, er følgende viktig å huske på:

• Etter en kollisjon bør du omgående og sammen med den andre parten fylle ut den standardiserte skademeldingen på skadestedet. Se til at både du og din motpart sammen fyller ut forsiden av skademeldingen og undertegner den.
• Underskriftene viser kun at dere har fylt ut forsiden i fellesskap og har intet med skyldspørsmålet å gjøre. Er det uenighet om de faktiske forhold som omhandles på forsiden, kan forbehold skrives i skisseruten.
• Det er spesielt viktig å få med registreringsnummeret på den andre bilen.