I går var det fakkeltog i Oslo, og folk marsjerte for å ta natten tilbake. Man har sett seg lei av voldtektsbølgen, og krever at politikere og politi gjør noe. Det er meget forståelig.

Også i Bergen går diskusjonen, og i går gikk stortingspolitiker Jette Christensen (Ap) ut i BT og ba byrådet sette opp sentrumsbusser og tenne lys i byens gater for å forebygge voldtekt. Dette er det ikke vanskelig å støtte i det hele tatt. Det er heller ikke vanskelig å være enig med henne i at Stavanger har fått til mye bra i kampen mot overfallsvoldtekt, men på et punkt gikk de for langt.

Politiet der valgte å ta DNA-prøver av ikke-vestlige borgere som bodde i nærheten eller hadde vært i nærheten av åstedene. Dette er å stigmatisere mennesker ut fra hudfarge og nasjonalitet, og det blir feil. Politiinspektør Hanne Kristin Rohde ved vold og sedelighetsseksjonen ved Oslo politidistrikt advarer mot en ensidig diskusjon om asylsøkere i debatten om voldtektsbølgen i Oslo, og vel og bra er det.

Tristan Dupré fra FpU er rask til å gjøre dette til en sak om Bergen kommune mot staten. Han bør holde seg for god til å holde på med blamegame i et så alvorlig tema som dette. Både stat og kommune må bli flinkere til å ta kriminalitet knyttet til sex og vold mer på alvor, ikke enten eller.

Nasjonalt sedelighetspoliti
I Rødt og FMSAK er det mange som støtter ideen om nasjonalt sedelighetspoliti. Det er muligens den eneste måten man kan tvinge politiet til å prioritere sedelighetssaker, og samtidig gjøre det til status å oppklare voldtektssaker. Det er merkelig at man har et tilsvarende organ for økonomisk kriminalitet, men ikke for grove forbrytelser som voldtekt og incest. Mener politidirektoratet som ikke støtter tanken om å innføre SEPOL i Norge at forbrytelser i denne kategorien ikke er like alvorlig som tyveri og underslag?

• Om ikke politiet sier nei, blir det fakkeltog i Bergen torsdag den 10. november klokken 1900. Oppmøte på Torgalmenningen. Foreløpig har Rødt, LO, Kvinneaktivistene, FMSAK og Ottar sagt at de vil være med som arrangører, og undertegnede venter i skrivende stund på svar fra Amnesty International. Det blir holdt appeller på Torgalmenningen før fakkeltoget starter.

• Meld deg på på Facebook.

Stortingspolitikere har en årslønn på 750.900 kroner. I tillegg har de en ganske god kompensasjon for utgifter til mat. Nå skal imidlertid diettpengene innlemmes i lønnen, og dermed får de som bor mer enn 40 km fra Oslo, over 800.000 kroner i lønn. Jenny Klinge fra Sp akker og bærer seg over dette, og sier i VG at det er på tide med et skikkelig lønnsløft for stortingspolitikerne. Javel?

Fatter ikke Klinge at hun med slike utspill bare er med på å skape politikerforakt blant store deler av befolkningen? De som fyller stolene på Stortinget, er flinke til å formane befolkningen om å vise måtehold. Det er ikke grenser for hvor galt ting kan gå om man ikke gjør det.

Personlig har jeg sansen for denne formaningen, for menneskers trang til å forbruke og kjøpe ting har for lengst blitt vel vill og ukontrollert. Som folkevalgt politiker er det derfor viktig å gå foran som gode eksempler, og ikke fremstå som grådige gribber som karrer til seg det de kan.

Lønnen på Stortinget kunne gått ned. Det er ingen som nekter på at de har store arbeidsmengder, men andre folk jobber faktisk like mye og sitter ikke tilbake med like gode ordninger. Da Erling Folkvord (Rødt) var stortingspolitiker, sørget kassereren i partiet for at han mottok en vanlig industriarbeiderlønn. Sånt står det respekt av.

«Ved en barneskole i Sandefjord er rektor så oppsatt på framgang at han utlyser en konkurranse mellom to grupper barn: Den femteklassen som gjør det best på nasjonale prøver, belønnes med pizzafest. Mens vinnerne feirer seieren, får taperne ingenting. Elevene vet godt hvem som har mest skyld i at klassen tapte. Hun blir syndebukken. Niåringen kommer gråtende hjem.» Slik begynner boka til Magnus Marsdal, utreder i Manifest Analyse.

Tradisjonelt er det i politikken høyresiden som snakker om hvor nyttig konkurranse og skoleprøver er. På venstresiden har man vært mer opptatt av lik rett til lik utdanning. Er det på tide med helt nye visjoner? Når man leser om slike situasjoner som er beskrevet ovenfor, er det fristende å rope et ja.

Hverken likhetsskolen eller høyresiden sin tøffe konkurranseskole er flinke nok til å fange opp dem som faller mellom stolene. Det er synd. Som Einstein så klokt sa en gang:

«Alle er genier. Men om du dømmer en fisk ut fra sin evne til å klatre i trær, vil den hele sitt liv oppfatte seg selv som stokk dum.»

Det handler om å se den enkelte person ut fra de forutsetningene den har, og så gi vedkommende et tilbud som passer til hvordan eleven er skrudd sammen evne- og interessemessig. Lik rett til utdanning betyr ikke at alle skal ha lik utdanning, og samtidig er det også bare tøv å innbille seg at konkurranse ubetinget og uten unntak alltid får frem det beste i folk.

Nå må Norge få en skole som har plass til alle elevtypene. Man bør slutte å be en jente eller gutt som best trives med hammer og sag om å fordype seg i tunge, skjønnlitterære verk. Sørg heller for at de får den beste hammeren og sagen som er å oppdrive, slik at de ikke mister sin motivasjon. Dette er selvsagt det offentlige sitt ansvar, noe annet vil bare føre til at klasseskillene går i arv.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

For et halvt år siden, ble min lille og skjønne valp påkjørt. Han måtte gjennom smertefulle og livsviktige operasjoner for å overleve, og takket være massiv hjelp fra pressefolk og gavmilde nordmenn, kunne dyrlegene sette i gang. Som man kan se, var pengene på ingen måte bortkastet.

En del har gitt uttrykk for at de er lei av å høre om denne hunden, men enda flere har spurt hvordan det går med ham. Det er de sistnevnte jeg skriver dette for, de andre behøver ikke lese videre om det irriterer.

Glad og artig turkamerat
Nå som han virker såpass frisk som han gjør, tenkte matmor at hun ville bli en mer aktiv turgåer. Det ble Mikkel selvsagt bare glad for. Det var derfor fire ivrige hundebein som sto klar ved gatedøren da arbeidsdagen var over. Oppdretteren forklarte meg i sin tid grundig at dette er en aktiv og fysisk sterk rase selv om de ikke er så store, så da er det viktig å belage seg på litt lange turer. Til tross for at det er kjekt å være ute og gå når været er så fint som det har vært i Bergen de siste dagene, så blir sånne ting straks mye mer moro om man har noe god musikk på øret.

Mobiltelefonen viste sol for alle pengene, iPoden var klar for å testes ut med nye og gode hodetelefoner, og turveiene fristet med sin tørre og nedbørfrie stand.

Kanskje du lurer på hva som er på spillelisten? Det er ingen hemmelighet:

• Paradise (Coldplay)
• Uprising (Muse)
• The Edge of Glory (Lady Gaga)
• We found love (Rihanna)
• Fisherman’s blues (Waterboys)
• Good Feeling (Flo Rida)
• Maestro (Kaizers Orchestra)
• Shining Light (Annie Lennox)
• All of the lights (Kanye West)
• Stereo Hearts (Gym Class Heroes)
• Born This Way (Lady Gaga)
• Killing in the name of (Rage Against The Machine)
• Solbriller på (Lars Vaular)
• Club can’t handle me (Flo Rida & David Guetta)
• Yes (Coldplay)
• Last Friday Night (Kate Perry)
• Homecoming (Kanye West)
• Just the way you are (Bruno Mars)

Før folk begynner å gå rabiat på musikksmaken min, så hører jeg på mye annet enn dette også altså. Dette er musikk som fønker fint å gå på raske turer til. Kom gjerne med forslag om andre låter som burde vært med. Jeg er også veldig nysgjerrig på å få greie på hva andre har av musikk på sin mp3, iPod eller mobil, så fortelle det gjerne – uansett om du går på tur eller ei. :-)

Litt info på tampen:

Det var en kamerat som foreslo at jeg skulle starte en kronerulling, for han visste hvor glad jeg er i hunden min. Jeg har dessuten i ettertid tegnet en forsikring som dekker nesten fire ganger mer enn det den forrige jeg hadde gjorde. Sist men ikke minst – jeg ga overskuddet av pengegavene som strømmet inn til Dyrebeskyttelsen og Fant Omplassering For Hunder.

Tar man i betraktning at Gaddafi var stor tilhenger av å hjelpe afrikanske land til å bli økonomisk selvstendige, er det ikke rart at han i sin tid besøkte Nelson Mandela. At de andre driver og klemmer på ham, kan man derimot undre seg over. Er det ikke de samme personene som nå jubler over at han er lynsjet?

Statsledere i Vesten står i kø for å lovprise Gaddafis bortgang. At han ble slått med sko, mishandlet og slept gatelangs som et slags byttedyr før han ble skutt i hodet, betyr visst mindre.

Gudene skal vite at landet trengte både ledelse og guiding da Gadaffi i sin tid fikk slippe til i Libya, og i starten fikk han da også mye til. Det var derfor ikke så store protester på at han på 1970-tallet kalte seg selv for “Broderlig leder og guide for Revolusjonen”. Dette unnskylder likevel på ingen måter de overgrep han i ettertid har utsatt sitt eget folk for, og det er forståelig at han nå er styrtet. Det at så mange statsledere synes det er flott at han er drept også, bør derimot ikke møte forståelse.

Alle mennesker har rett på et rettsvern, også usympatiske diktatorer. Hvis det ender med at mannen dømmes til døden av en jury, så får det være. Diskusjonen om man tror på dødsstraff eller ikke, er nemlig en annen. Her har det imidlertid ikke vært en jury til stede, og måten man har drept Gaddafi på, vekker bare følelser av kvalme og avsky. Når det ble riktig å synke ned på samme nivå som de verste sosiopater fordi man er på hevntokt? Det er bekymringsverdig at flere statsministere og presidenter i vår del av verden synes slikt er helt greit.

Synes man det var akseptabelt å myrde Gaddafi fordi han terroriserte sitt eget folk, er det virkelig flere ledere som bør være bekymret for sin egen sikkerhet. Det er etterhvert en lang rekke av dem som har støttet krigs- og terrorhandlinger mot folk i land som Irak, Afghanistan og nettopp Libya i regi av blant annet NATO. Det singler fælt i glasshus når steinene er så store som dette.