Det buldrer godt i diverse fjernsynsapparater når visse politikere uttrykker at ytringsfriheten står i fare for å bli kneblet etter 22. juli. Radioapparatene tar også større plass enn de pleier når de kringkaster meningene til Robert Wright fra KrF Oslo. Han mener at vi ville våget å diskutere etnisk delte skoleklasser i Norge om det ikke hadde vært for Utøya.

Det er ikke først og fremst som politiker man bør reagere på slike utsagn. Det er som medmenneske. Mangler man et humanistisk grunnsyn, er det mange viktige perspektiv man ikke klarer å se. Det var nettopp et slikt grunnsyn som gjorde at min rolle som politiker ble tilsidesatt for rollen som medmenneske på et politisk møte.

En AUF’er som mistet flere av sine aller nærmeste venner, blant andre Tore Eikeland, satt der. Hun så ut til å klare seg bra de gangene hun tok ordet, og hun sa mye fornuftig. Nesten ti år som ansatt miljøterapeut i barnevernet, gjorde imidlertid at jeg fulgte ekstra godt med henne. Mennesker som har blitt utsatt for så stor sorg, trenger mer enn noen måneder på å komme seg.

Hun forsto det nok, for hun kikket flere ganger tilbake på meg. Hun visste intuitivt at mine blikk ikke betydde at jeg var uhøflig, men at jeg brydde meg. Da hun etter en stund ble blank i øynene og bøyde nakken, var det vondt å se på. Hun hadde noen like ved seg som trøstet henne litt, men ingen sa noe. Det var derfor selvsagt at jeg etter møtet forsikret henne om at hun hadde vært fantastisk flink, og at det hun hadde sagt hadde gjort veldig inntrykk. Hun smilte tappert.

Filosofen Voltaire hadde rett
Nestekjærlig medmenneskelighet er mye viktigere enn å stå på barrikadene for at man må få bruke ytringsfriheten så hatefullt man bare klarer. Forfatteren Evelyn Beatrice Hall sammenfattet filosofen Voltaire sin holdning med ordene: «Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem». Dette er selvsagt et edelt prinsipp, men man skal ikke glemme at Voltaire også sa «Jorden har større behov for å bli dyrket enn for å bli fuktet med blod».

Å avskaffe ytringsfriheten, er totalt uaktuelt og samtidig farlig. Historien har vist oss mange nok eksempler på hva som skjer når land blir dominert via sensur og tyranni. Samtidig må det få være lov til å anmode om at de som har stått for de mest hatefulle ytringene i Norge de siste tiårene, roer seg ned noen hakk. Det å ha lov til å anmode om å utvise mer humanitet og romslighet, springer nemlig også ut fra ytringsfrihetens kjernepremiss; absolutt alle skal ha lov til å mene og si det de vil. Det innbefatter dem som tror på samhørighet og harmoni, ikke bare de som forfekter andre ting.

Billedtekst: Nike og Adidas ringer julen inn i Kina. På bildet er vietnamesiske fabrikkarbeidere avbildet.
Financial Times meldte for snart en uke siden at det er streikebølge i Kina, men forøvrig har det har vært forbausende stille i vestlig presse. Arbeideraksjonene kom på grunn av fall i etterspørselen fra utlandet. Mer enn 10 000 arbeidere i Shenzhen og Dongguan, to industribyer i Guangdong-provinsen, har streiket i november 2011.

Bare i oktober falt eksporten fra Guangdong med 9 %. Guangdong er en provins med over 100 millioner innbyggere, og hele økonomien er eksportbasert.

I en skofabrikk i Dongguan som produserer sko for Nike og Adidas gikk 7000 arbeidere ut i protest mot kutt i overtidsbetalinga. Dette kom etter at ledelsen hadde bestemt å flytte noe av produksjonen til Vietnam og det indre av Kina der lønningene er enda lavere.

Hvor blir den moralske indignasjonen av? Passer det oss i Vesten bare å rakke ned på Kina når det ikke samtidig avslører vår egen dobbeltmoral? Sannheten er vel at de fleste vil ha billigst mulig merkesko, og ikke gidder å bry seg om omstendighetene rundt produksjonen. Flaut.

Norge ble en nasjon i sorg etter de forferdelige handlingene til Behring Breivik den 22. juli. Nå trenger nasjonen terapi for å lege sårene, men det ser ut som om akkurat den prosessen kommer til å bli både tung og komplisert.

Årsaken til at man kan konkludere slik, finner man hvis man leser og hører hva diverse bedrevitere uttrykker i ymse media for tiden. En hel del ser nemlig ut til å mene at en ikke skal snakke eller skrive om det som har skjedd, for da gir man Behring Breivik akkurat det mannen vil ha. Dette er et farlig og dårlig standpunkt.

Sorg en naturlig prosess
Tenk deg selv at du opplevde at noen drepte ditt barn. Tenk deg i tillegg å få den beskjeden at du ikke burde vie det så mye oppmerksomhet, for det ville bare falle drapsmannen til fordel. Hvor ble retten til å bearbeide traumet man har opplevd av?

Etter sterke opplevelser som et dødsfall representerer, er sjokk, uvirkelighet og benektelse sentrale ord. Deretter dukker gjerne apati og forvirring opp. Etter en stund er det uunngåelig at sinne blusser opp. Når sinnet har lagt seg, kommer en mer dypereliggende sorg frem. Selv om man prøver å fortsette på sitt liv og delta i vanlige, hverdagslige aktiviteter, kan man plutselig finne seg selv i å gråte eller føle nedstemthet. Dette som er nevnt er bare bestanddeler i den innledende, akutte fasen.

I den neste fasen, vil andre reaksjoner bli mer tydelige. Man har innsett tapet av sin kjære, og blir gjerne redd for å miste flere. Søvnvansker, sinne, savn, lengsel, tristhet, selvbebreidelser, uro og konsentrasjonsvansker slår inn, og manifisterer seg gjerne i fysiske smerter. For mange kan det nå være et sjakktrekk å oppsøke profesjonell hjelp, for ellers kan man bli sittende fast i sorgen og ikke komme seg videre.

Hvordan best mulig møte sorgen
Den beste måten en kan møte sørgende på, er vise tydelig og god støtte. Det skjer blant annet ved å opprettholde trygge og stabile rammer i hverdagen som jobb eller skole, men også ved åpen kommunikasjon. En god terapeut vet disse tingene, og gjør det som er i sin makt for å få det til.

Hvis det skal bli slik at en ikke skal ha lov til å snakke om hva som skjedde på Utøya, vil nasjonen aldri klare å gjøre tapet virkelig. Da vil nasjonen Norge heller ikke bli i stand til å mestre tapet. Norge trenger å bearbeide følelser og tanker. Norge trenger å bli hel igjen. For at det skal skje, må kommunikasjonen rundt Utøya få være så fri og åpen som mulig.

Norge trenger terapi. Da må nasjonen få den tid og det rom som er nødvendig for at den skal heles.

Helt siden 1981 har 25. november vært en kampdag mot menns vold mot kvinner for kvinnebevegelsen verden over. I 1999 vedtok FNs generalforsamling 25. november som offisiell FN-dag for avskaffelse av vold mot kvinner.

Dette markeres på Torgallmenningen kl 18.00, fredag 25. november. Blant andre kommer Ragnhild Stolt-Nielsen fra Høyre og Agnethe Strøm fra Kvinnefronten, men representanter fra Rødt, FMSAK, SV, Ottar og andre vil også være der.

Det er informasjon om arrangementet på Facebook. BT, BA, NRK Hordaland, VG, Klassekampen og Dagbladet har fått pressemelding, men har ikke svart på om de kommer.

Siden 22. juli har flere personer snakket til meg i det offentlige rom fordi de ønsker å drøfte 22. juli. Når man er politiker, er slike henvendelser velkommen. Det som imidlertid ikke er like velkomment, er at stadig flere gir uttrykk for at de forstår terroristen Anders Behring Breivik.

Nå har nestformann i FrP, Per Sandberg, føyd seg inn i den rekken som man helst ikke vil stå i; rekken med mennesker som etter 22. juli har kommet med totalt uholdbare uttalelser. Han beklager i ettertid at han har beskyldt Ap for å så til de grader spille på offerrollen etter tidenes terroranslag på norsk jord.

Sandberg må gjerne si unnskyld, for med sin uttalelse avslørte han en helt grunnleggende mangel på respekt for andre menneskers sorg.

Siden 2009 har en blogger som kaller seg for Hildegunn forlystet mange som farter rundt på norske nettsteder i jakten på underholdende lesning. Damen presenterte seg som FrP’er med stor skepsis ovenfor innvandrere og sosialister/kommunister. Det pleide ikke å ta lang tid før lesere forsto at det bare var satire, og at Hildegunn ikke var en ekte FrP-blogger. Likevel var det noen som lot seg begeistre av hennes vanvittige uttalelser, og som lirte av seg fremmed- og kommunismehat som gikk selv Hildegunn en høy gang. Nedenfor kan man selv se hva “hun” skrev tre måneder før terrorangrepene i Oslo og på Utøya:

Saken har vært omtalt i Dagbladet, men før det kom så langt, la skaperne av bloggen ut denne beklagelsen:

Vi bak “Hildegunn” ønsker å kondolere til alle som er berørte av de grusomme hendelsene som har rammet Norge.
24. juli, 2011

På fredag var vi vitne til det mest grusomme angrep på barn og unge i moderne tid. Mange har mistet noen nær seg og våre tanker går først og fremst til de pårørende, AUF og Arbeiderpartiet.

De grusomme handlingene gjør ord meningsløse, vi håper at alle kan stå sammen i denne tunge tiden. Vi vil spesielt oppfordre alle til å ta vare på hverandre.

Massakren av barn og ungdom er en spesielt feig og grusom handling, og et angrep på noe av det flotteste vi har. Denne form for angrep og hatet som har ligget til grunn for angrepene bør bekjempes med rasjonell argumenter, mer demokrati og mer åpenhet.

Vi kan dessverre ikke unngå å legge merke til at meninger som de som “Hildegunn” står for kan ha vært med på å gi næring til hatet til personen som har utført disse handlingene.

Vi opprettet “Hildegunn” som en satirisk karakter for å rette fokus på de ekstreme meningene som i dag får fritt florere på Internett. Bloggen, twitter og kommentarer på andre arenaer er ment som satire. Vi ser likevel at selv satiren kan oppfattes som virkelighet av enkelte.

Vi ønsker derfor å gjøre det helt klart engang for alle at “Hildegunn” er satire og ikke et virkelig menneske eller våre virkelige meninger. “Hildegunn” var et forsøk på å vise hvor vill og ekstrem debatten på Internett har blitt. En kan i dag se at dette kan ha gitt næring til en enkeltpersons hat.

Vi oppfordrer alle fremover til å bekjempe den ekstremismen som kan ha gitt næring til et slikt hat som på fredag kostet så mange uskyldige barn, unge og voksne livet.

Kan man forvente en tilsvarende beklagelse fra FrP og Per Sandberg? Om den kommer eller ei, så er vi mange som nå synes at oppgjørets time har kommet. Vi vil ikke lenger leve i et Norge som fylles på med mer og mer fremmedhat og respektløshet. Det er nok nå.

Anita Apelthun Sæle prydet hele forsiden til BA fredag 18. November, og det med en ganske så absurd påstand: “Trekant (på NRK) gir flere voldtekter”. At programmet godt kunne viet noe større plass til etiske og følelsesmessige dilemma knyttet til sex, er det lett å si seg enig i. Resten av hennes resonnement hører best hjemme på et bønnemøte i bedehusbeltet for 50 år siden.

For tredve til førti år siden var det tett med moralske voktere i hele Norge, voktere som passet på å påpeke at det stort sett var jentenes egen feil om de ble voldtatt. Man ble ikke fysisk steinet av sine medmennesker, men den mentale påkjenningen voldtektsofre møtte på grunn av dobbeltmoralske kristenfolk, er på høyden med den psykiske torturen fanger på Guantamobasen opplever. Det å bli isolert over tid svir. Disse tingene er fortiet, men de er like fullt sanne. Hvor er Apelthun Sæle sin moralske indignasjon over dette?

Jeg har via en kvinne som jeg kjenner godt sett hvilke skader voldtektens terror fører med seg. Det er aldri noen annen sin skyld enn voldtektsmannen at noen blir voldtatt. Å skylde på et opplysningsprogram som “Trekant” er ikke annet enn innsiktsløst. "Trekant” og de unge programlederne bør under ingen omstendigheter forveksles med en farlig katalysator for voldtekstforrbytere. Hvorfor noen blir voldtektsforbrytere, handler om mange og mer sammensatte faktorer enn som så.

Kristenfolket som sies å sette menneskeverdet høyt, burde vite bedre. Skal man absolutt vifte med en pekefinger, kan man rette dem mot de som voldtar. Tøv som reduserer sexovergripere til primitive halvaper som ikke tåler å se et forholdsvis uskyldig tv-program en gang, tjener ingen. Hva er det neste? Skal det bli formildende omstendighet for sexforbrytere om de betaler NRK-lisens?