I går kveld slapp Aftenposten nyheten om at Finansdepartementet får kjeft fordi de ikke fulgte anmodningen til Etikkrådet om å trekke sine investeringer ut av PetroChina. China National Petroleum Corporation (CNPC) bygger ut rørledninger for olje og gass i Myanmar, tidligere kjent som Burma. Dette er selvsagt ille.

Det man imidlertid bør merke seg, er at Dagens Næringsliv allerede for et år siden kunne fortelle at hele 15 oljeselskap som oljefondet har investert i, driver særdeles tvilsomt der. Etikkrådet ble faktisk anmodet om å håndheve de reglene de har fastsatt av Matthew Smith fra organisasjonen EarthRights, men menneskerettighetsgruppen har funnet det for godt å bare ta for seg Kina.

Skal man ta menneskerettighetsgrupper og -organisasjoner på alvor, må de være nøytrale vaktbikkjer. Å bare kjefte på Kina mens en lukker øynene for det franske oljeselskapet Total, amerikanske Chevron, det thailandske oljeselskapet PTTEP, thailandske PTT og japanske JX Holdings (tidligere Nippon Oil), blir for dumt. La oss ikke glemme at Oljefondet har investert hele 4,7 milliarder dollar i Myanmar, og at kun 0,6 millarder av disse er investert i PetroChina.

Det kan virke som om Etikkrådet ikke er noe annet enn en nyttig idiot. Det er meget beklagelig om så er tilfelle. Oljefondet bør trekke alle sine oljerelaterte investeringer ut av Myanmar, ikke bare de som berører Kina.

Forleden ble det en interessant diskusjon på min private Facebook-side hvorvidt jeg brukte dette sosiale mediumet politisk eller ei. Jeg hevdet at det ikke var tilfellet, men møtte ganske stor argumentativ motstand. Reine tall og fakta kan bevise at de som ikke tar meg på ordet tar feil. Dette bør være interessant lesning for alle dem som til nå har tenkt at Facebook er viktig om man har et budskap, en ide eller en vare å selge.

Se på toppbildet. Trafikken til denne bloggen er mye større enn trafikken jeg har på min Facebookside som er åpen for drøye 700 venner. Er mine Facebook-venner trofaste blogglesere? Nei. Bare 4,9 % av den totale trafikken jeg har hatt hit den siste måneden kommer via Facebook, det kan man se på bildet nedenfor:

Ikke har jeg bare bevist at jeg ikke bruker Facebook for å kapre flere stemmer til neste valg, men jeg har også forklart hvorfor det ikke er en vits i å ha det som strategi. Ønsker man å nå folk med sitt politiske budskap gjennom sosiale media, er det defintiivt best å lage en blogg som sakte men sikkert får flere og flere lesere.

Det viser seg at folk finner frem til bloggen min på mange måter. Noen googler visse nøkkelord som for eksempel Afghanistan, Rødt eller barnevern, mens andre rett og slett googler mitt fulle navn. At bloggen blir snakket om her og der, hjelper også på trafikken.

Billedtekst: Dette kartet viser hvor i verden bloggen min har lesere. Bloggen har ikke hatt lesere den siste måneden i de områdene som er hvite.

En del tror at jeg har fått mye gratis fordi Bergensavisen har hatt bloggen på forsiden av nettavisen sin flere ganger. Det er nok en riktig antakelse, men samtidig så ser man på bildet lenger oppe at det har kommet kun 54 besøkende fra BA den siste måneden. En skal dermed være forsiktig med å påstå ting skråsikkert.

Tallene som Google Analytics har fremskaffet, viser at Facebook slettens ikke er så viktig som et politisk redskap som flere ser ut til å mene. De vennene man har i sin krets på Facebook tar deg dessuten som regel for den du er – om du er et politisk vesen eller ei. Da er det annerledes med dem som oppsøker deg fordi du har akkurat de politiske meningene du har.

Har man et budskap man vil spre – bruk blogg eller Twitter. Konklusjonen ut fra tallene til denne bloggen er ihvertfall soleklar. Facebook er et forum hvor man kan vise frem sin personlighet på godt og vondt, men ikke stort mer.

Kunnskap og visshet er i vår tid to viktige begrep. Konklusjoner som er dannet på sanselige erfaringer har i grunnen stått høyt i kurs helt siden de gamle grekerne slo sine kloke hoder sammen, men det er i moderne tid at forskning basert på empiriske bevis virkelig har fått bredt fotfeste.

Dette har både sine fordeler og bakdeler. Å kunne vise til empirisk målbare data og fakta i en diskusjon, får den som fremfører sine argument til å virke troverdig og tillitsvekkende. Forskeres nitidige arbeid feier enhver tvil vekk om man vet å bruke deres konklusjoner på en kløktig måte.

Filosofen og vitenskapsteoretikeren Karl Popper som døde i 1994, rakk å minne oss på en særdeles vesentlig ting:

«En vitenskapelig lovmessighet kan aldri verifiseres med aldri så mange positive iakttagelser.»

Det nytter altså lite å hevde at vitenskapen gir entydige sannheter. Vitenskapelighet kjennetegnes først og fremst av falsifiserbarhet, ikke verifiserbarhet. Møter man på mennesker som er skråsikre fordi de kan vise til en statistisk undersøkelse, behøver man ikke å legge seg flat. Mark Twain sin frase om at det finnes tre slags løgner, løgn, forbannet løgn og statistikk, er i så måte like dagsaktuell som den var på 1800-tallet.

Mange politikere, meg selv inkludert, kunne nok med fordel blitt flinkere til å presentere sannsynlige, velbegrunnede tolkninger og antydninger om en løsning fremfor å hevde at det bare finnes en vei å gå. Når løfter ikke blir innfridd, svekkes tillit. Det er dermed ikke sagt at det er tøv å operere med politiske retninger. Velforeninger kan ikke like gjerne styre by og land som politikere, for politikere er i stor grad farget av hvilke ideal de setter høyest.

Ingen bør innbille seg at sosialpolitikk eller fordeling av økonomiske goder er tilfeldig.

Det å innrømme at man ikke sitter med svaret, er i dag blitt et tegn på svakhet. Når noen slipper unna med å gi innvandrere skylden for landets økonomiske problemer, så er det ikke fordi teorien er plausibel. Det handler nok mest om at det er deilig å kunne tro på noe som en ikke vet svaret på. Dessuten er det mye mer beleilig å peke på noen som skiller seg ut enn å granske seg selv. Lange utgreiinger om inflasjon, kapitalisme, styringsrente, agflasjon og undertrykking av klasser kan en klare seg uten. Det er statistikker som forteller at innvandrere voldtar og går på trygd som går hjem.

Om Mark Twain skal slippe å bli liggende og vri seg i graven sin til evig tid, bør noen og enhver forholde seg til kunnskap og visshet på en mer konstruktiv måte enn de gjør i dag. Ellers bør en kanskje være forsiktig med å kalle seg selv for opplyst og rasjonell.

Rockeguruen og Hardangeraksjonisten Rolf Sejersted, fyller 21. januar 50 år. Heldigvis gjør han det han kan aller best – inviterer til musikkfest. Rolf vil ikke ha gaver, men ber folk betale kr 200 i døren. På kjøpet får man både levende musikk og DJ. Han lover et heidundrandes 80-tallsparty.

Sted: Galleri Nygaten.
Tid: Lørdag 21. januar (2012) klokken 2000.

Back in beige!

Hvis du trykker her, finner du både mer info og mulighet til å melde deg på.

Ønsker alle mine lesere på tvers av partigrenser en riktig fin og fredelig jul. På denne datoen det vel neppe noen som skal begynne å belære meg fordi jeg tror at det er mulig å skape fred på jorden – uten å bruke våpen?

For å sitere en venninne:

• For å skape fred er kommunikasjon det eneste “våpen” man bør bruke.

Vi som har muligheten til å sitte og kose oss med kjente og kjære i kveld mens vi spiser god mat og åpner fine gaver, kan sette av litt tid til å tenke på alle de millioner av mennesker i verden som fremdeles må leve daglig med vold, krig og frykt. Hadde jeg vært kristen, hadde jeg bedt Gud velsigne dem.

Det lille Jesusbarnet som lå i sin krybbe og bar bud om at en frelser var født, ante nok lite om at vi nordmenn to tusen år senere skulle være mest opptatt av om vi fikk stappet i oss nok av den riktige fetttypen. Magre kuer, Tine meieri og lavkarbodietten står frem som en treenighet mye viktigere enn den andre som mange sier å være den viktigste av alle. Hva betyr vel Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd om en ikke får i seg kromkaker laget med den riktige smørtypen?

Nå er det riktignok ikke alle som tenker så mye på kromkaker. På diverse julebord, er det mange som er observert med intet annet enn kålrabistappe og pinnekjøtt på fatet. Om man har en potet eller to på fatet, får man ikke få fordømmende og konkluderende blikk. Det spiller ingen rolle om deres egne ingredienser ligger og bader i små, gule fettdammer, det er potetene som gjør at man har fått mage og noen kilo ekstra her og der.

Norge er det landet i OECD som har hatt størst økning av antall fete voksne de ti siste årene. OECD forklarer årsakene til den økende fedmen med samfunns- og adfersmessige faktorer. Det at vi har fått tilgang på mye og billigere mat samtidig som vi lever et stadig mer inaktivt liv, gjør at vi eser ut. I tillegg har vi alkoholvaner som gjør tingene enda verre.

I ukedagene leker vi kontinentale, og i helgene holder vi fremdeles på å drikke oss så stupfulle som bare skandinaver og russere kan. Grovt regnet trenger man omtrent 14 000 kalorier i uken for å holde vekten og klare å leve et normalt liv med normalt aktivitetsnivå. Det er uproblematisk å få i seg halvparten av dette i løpet av en helg om man fester både fredagen og lørdagen. Likevel er det som om en del mennesker nekter å innse dette.

Det er nok mer beleilig å skylde på poteten og dens djevelske hyponymer ris og spaghetti. Glemt er åpenbart det faktum at brennevin lages nettopp av rotfrukt, gress og korn. Man kan begynne å lure på om alt fettinntaket har blokkert energistrømningene i hjernen som skal til for å tenke klart. Førti prosent av befolkninger sier nemlig i en meningsmåling at de har svekket tillit til Tine. Burde ikke disse sytepavene uten evne til særlig reflekson heller vurdere om de har for høy tillit til seg selv?

Alt med måte, sa alltid min farmor. De gamle har ofte rett. Litt smør, litt potet, litt trim, og litt brennevin, og bildet av både smørbeholdning og gjennomsnittsvekten i vår nasjon hadde sett helt annerledes ut. Kanskje vi til og med hadde klart å huske på at det dør et barn av sult hvert tiende sekund.

Billedtekst: Ramin-Osmundsen (oppe t.h.) har i liket med Alvik, Valla og ambulansesjåføren Schjenken vært med i “Overeksponert” på NRK.
________________________________________________________________________________
Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk gjorde seg i 1961 kjent da han skrev en kronikk i Dagbladet. Han kalte dem som stemplet fredsaktivister og NATO-motstandere som samfunnsfiender og skjulte kommunister for «brønnpissere», fordi de med sin stil forgiftet den politiske debatten.

Omtrent 300 år før gikk Bergens egen Ludvig Holberg ut og mente sitt om dem som trakk personlige forhold inn i en diskusjon om sak.

Jeppe på bjerget
De fleste bergensere forbinder Holberg med fabelaktige komedier som «Jeppe på bjerget» og «Erasmus Montanus». Glemt ser det ut til å være at han først og fremst jobbet som professor i København, og skrev mange viktige og vitenskapelige tekster innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, jus og teologi. I følge professor Ragnvald Kalleberg, er Holberg Norges første sosiolog. Det er altså flere grunner til å være stolt av Holberg enn hans evne til å få folk til å gapskratte.

Patrisiere og plebeiere
For å finne opphavet til begrepet «argumentum ad hominem», må man gå mye lenger tilbake enn til opplysningstiden og Norges første sosiolog. Man må tilbake til tiden da Romerriket dominerte. Selv om man forlystet seg med barbariske gladiatorkamper og uten å mukke sendte sjanseløse folk i gapet på sultne løver, drev man også med mer siviliserte ting. Patrisiere og plebeiere diskuterte ivrig hvordan de best skulle få den romerske republikk til å fungere. Personer med makt var ikke stort annerledes enn mange i dag er; de tydde til dårlig argumentasjonsform. «Argumentum ad hominem» betyr direkte oversatt «argument mot mennesket», og det gir oss en forståelse av at debattbølling må ha eksistert i lange tider.

Ikke færre brønnpissere
Folk som har gått tom for gode argumenter, hever gjerne stemmen eller går på person. Er man heldig, får man den som utsettes for personangrepet til å bli opptatt av å forsvare seg selv, fremfor å holde tråden. Hvis man skal ha en offentlig diskurs hvis formål er å vinne ny innsikt og bedre forstand, bør dette ordnes opp i. Den offentlige, politiske debatten har nemlig ikke færre brønnpissere i dag enn for femti år siden. Er pressen parat og beredt for oppgaven som venter?

Mobbing av verste sort
Serien «Overeksponert» på NRK, har satt fokus på hvordan media i enkelte tilfeller har overgått de mest blodtørstige romere. Når helsedirektør Alvik måtte møte overskrifter som «Ingen vil ha Alvik» og «Alvik ikke velkommen», så er det ikke lenger nødvendig, offentlig informasjon. Da er samfunnets vakbikkje blitt til en mobber av verste sort, og blodsporene går rett tilbake til dem som egentlig skal jobbe for å få frem alle sider av en sak. Skal pressen løfte nivået i den offentlige debatt, må den starte med å løfte opp et speil. Det nytter ikke bare om å be politikere eller nettdebattanter om å skjerpe seg.

Bård Frantzen, nettopp ekskludert fra Tjen Folket, går nå offentlig ut og hevder at det er han som har skrevet de stygge krenkelsene til Nora Warholm Essahli. Han beklager samtidig på det sterkeste at han har gjort det.

Det er flott at det kommer en beklagelse. Samtidig får en virkelig håpe at politiet tar seg bryderiet med å undersøke saken skikkelig. Vi er mange som med rette har sett oss lei på utspill av så ekstrem karakter som dette – være seg om de kommer fra ytterste venstre eller høyre.