Mandag 29. august kunne man lese i BA at Høyre vil ha tiggefrie soner i Bergen sentrum. At de i det hele tatt våger å mene noe om saken, er nesten beundringsverdig. Det er nemlig det sittende byrådet som er skyld i at politi, Utekontakten og påtalemyndighetene ikke lenger samarbeider om å stoppe menneskehandel.

Det er ikke en gang et år siden riksmedia kunne fortelle at Bergenspolitiet avslørte flere menneskehandlere enn politiet i hele resten av landet gjør til sammen. Over halvparten av landets rettskraftige dommer mot menneskehandlere stammer fra Bergen. Det hele begynte da en 13 år gammel jente ble pågrepet for butikktyveri i oktober. Hun fortalte da at foreldrene hennes hadde solgt henne for 1000 euro. Hun ble tatt hånd om av barnevernet. Til tross alle sakene som ble rullet opp gjennom den såkalte “Bergensmodellen”, fant H, FrP og KrF det for godt å stanse det vellykkede prosjektet. Det har blant andre politiet stilt seg undrende til.

Mener ikke Rødt noe?
Ofre for menneskehandel brukes til tigging, stjeling, distribusjon av narkotika og prostitusjon. Det er forferdelig tragisk at mennesker utnyttes økonomisk på en slik kynisk måte, og nettopp derfor blir det helt feil å innta et likegyldig standpunkt. Leser man omtalte reportasje i BA, så kan det se ut som om Rødt har gjort nettopp det. Der står det:

Nevner ikke tigging i sitt program, men vil avskaffe fattigdom, blant annet ved å øke sosialhjelpssatsene, øke barnetilleggene med 1200 kroner per barn per måned, og reversere kuttet i 80%-regelen.

Dette er dog ikke det eneste Rødt vil gjøre. Under punktet “Helse og sosial”, kommer det frem i et eget kulepunkt at Rødt vil kjempe mot menneskehandel, og sikre at sosial-, helse- og politietatene har nok ressurser til å klare dette. Skal man gjøre noe med tigging som fenomen, så må det et tverretatlig samarbeid til.

Byrådet tenker muligens å spankulere over Torgalmenningen, Torget eller Bryggen uten å måtte forholde seg til synlige påminnelser om at verden ikke er så rettferdig som den burde være? Med en slik måte å tenke på, vil det sittende byrådet trenge større og større områder å sende tiggerne til. Man løser ikke en verdens ting ved å gjøre tingene slik. Med dette forslaget viser Høyre at de er mest opptatt av å holde fasaden i den løypen hvor det er mest turister, men å bekjempe problemet på en skikkelig måte, er de ikke interessert i. Det kan virke som om dette var et lite gjennomtenkt forsøk på å score valgkamppoeng, og det på bekostning av fattige mennesker – deriblant ofre for menneskehandel. Det er rett og slett under pari.

Vi lever i aller høyeste grad i et forbrukersamfunn, noe som manifisterer seg i de de tusen, norske hjem – og kanskje spesielt på barnerommene. Slik var det ikke før. Riktignok gikk det en høyfjellssol på rundgang i søskenflokken som ville fått nåtidens hudleger til å korse seg, men ellers var det fint lite av hverken høyteknologi eller elektroniske duppedingser.

I dag er det ikke bare vanlig at de unge har hver sin pc, men de har gjerne både tv, playstation, xbox, iPod, mobiltelefon og vanedannende dataspill til disposisjon også. Merkelig nok, er det få som tenker over at disse tingene har lite å gjøre på et soverom, ihvertfall hvis man skal bruke soverommet til å sove eller slappe av i.

Gir dårligere karakterer
En undersøkelse fra 2008 foretatt av NOVA, avslører at om lag 70 prosent av norske gutter og over halvparten av jentene i alderen 14-17 år PC med internettilgang på rommet sitt. Mange har også egen TV. En amerikansk undersøkelse fra samme år, viser at barn med tv på soverommet sitt, ikke bare får dårligere karakterer på skolen enn andre, de sliter også med både overvekt og dårlig søvn. Overdreven bruk av tv eller dataspill er stressende på menneskesinnet.

Barn er tilpasningsdyktige
Mange foreldre vil nok vegre seg for å gå til det skrittet at de krevde elektrofrie soner i alle soverom, og med god grunn. Dagens unge er ikke bare opplyste om sine rettigheter, de er også vant til at ting skal være på visse måter. Fordelen er imidlertid at unge mennesker er mer tilpasningsdyktige enn flere gir dem kreditt for, og på ingen måte tar skade av at foreldre lager struktur og rammer.

De samme forskerne som har slått alarm om hvilke tilstander som råder, kommer også med gode, problemløsende forslag. Man gjør simpelthen en av krokene i boligens fellesrom til et mediaområde hvor en kan sitte og se på tv, spille eller jobbe med data. Betinger man at disse aktivitetene skal foregå i et fellesrom, har man dessuten mer kontroll over hvor mye tid barna bruker på slikt.

Det enkle best
Husk bare på at du selv må gå foran som et godt eksempel. Det nytter ikke å ha flatskjerm på ditt eget soverom hvis barna ikke får ha det. Da går du foran som et dårlig eksempel, og bør kanskje tenke litt gjennom dine egne vaner i forhold til tv. Husk dessuten at man skaper de beste minnene ved å gjøre ting sammen – ikke ved å sitte passivt og glo på en boks som i større og større grad bare spyr ut produksjoner som best kan karaktiseres som søppel. Når leste du forresten en bok for deg selv eller ditt barn sist? REMA-Reitan har rett i at det enkle ofte er best.

For byfolk, så er det litt stort å få naturopplevelser på kloss hold. Så skjedde i dag. Med hodet bøyd over rapporter og skrivearbeid, ble stillheten plutselig brutt av en kollega som hadde fått øye på hjort like utenfor vinduene våres. Hunden min Mikkel, viste også på hundespråk at noe var på ferde.

Han myste med øynene, og snuste ivrig mot det åpne vinduet:

Undertegnede listet seg bort til vinduet, og like utenfor sto en hjort og spiste gress. Litt lenger borte sto en kalv og beitet:

Mikkel, som egentlig er en jakthund, ble nå litt ivrigere i blikket. Matmor på sin side var mer opptatt av å ta bilder enn å tenke hjortesteik:

Den sto faktisk en god stund og spiste:

Men til slutt ble den redd og løp. Det er ikke hver dag en føler en får villmarken inn på kontorpulten:

I kveld spiller Brann mot Tromsø. Vi i Rødt har fått med oss at guttene mellom de syv fjell gjør det godt, og ønsker dem lykke til i kampen! Er man optimistisk nok, klarer man fint å drømme om både Cup-finale og seriegull. Heia Brann!

Arvesølvet skal sikres, gullet skal hem!

En brukerundersøkelse i regi av Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, avslører at en av fire barnevernsbarn ikke går på skole. En av fire sier også i spørreundersøkelsen at de voksne ikke oppmuntret dem til å gå på skole i særlig grad. Dette er alarmerende.

Undertegnede jobber selv som pedagogisk rådgiver på en barnevernsinstitusjon, og der har vi aktivt fokus på at beboerne skal ha et dagtilbud. Det er faktisk et av premissene de får ved innflytting. I følge hovedoppslaget i augustnummeret av «Utdanning», er ikke dette gjengs for barnevernsinstitusjoner flest.

- Vi ser gjennom vår tilsynsvirksomhet at fokuset ofte er mer på behandling enn skole, sier Wenche Løland, seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Vest-agder.

Struktur og forutsigbarhet
Underlig er det nettopp derfor å vite at en strukturert og forutsigbar hverdag er noe av det som ser ut til å ha mest, positiv virkning på barn og ungdommer som trenger nettopp behandling. De kommer ikke sjelden fra familiesituasjoner hvor struktur er mangelvare, og det er ikke få barnevernsbarn som formelig skriker etter grenser.

- Han sier nei til meg noen ganger, derfor vet jeg at han bryr seg, sa en ungdom til meg en gang. Vedkommende ønsket å snakke om hvordan det er å bo på en institusjon hvor noen av de voksne utviser en institusjonalisert form for likegyldighet, mens andre ikke gjorde det.

- Det er de som stiller forventninger som viser at de bryr seg, konkluderte ungdommen.

Viktig med forventinger
Det fører meg videre til et nytt punkt; forventninger. Kan du forestille deg noe verre enn å våkne opp en plass hvor alle ser på deg med medfølende blikk, og bare ber deg bli liggende når du ikke orker å stå opp om morgenen? Tenk deg å få beskjeden i form av ord eller nonverbalt:

«Du er så deprimert, sliten og lei deg, at du kan bare bli liggende.»

Det er farlig å forveksle slikt med omsorg. Selvsagt skal man lytte og ta vare på et barn som har opplevd noe vondt, men det er dermed ikke sagt at en skal ta fra dem all selvrespekt og stolthet. Det er sunt for unge mennesker å bli møtt med forventinger om at de skal oppføre seg så bra som mulig, gå på skole eller jobb, og delta på fritidsaktiviteter med prososiale venner.

Brudd på loven
Forskerne bak ovennevnte rapport, er bekymret. De understreker at dersom grunnskoleelever ikke går på skole, så dreier det seg om lovbrudd. Det sier seg nesten selv. I 2009 fikk en kvinne fra Lunner i Oppland en bot på 6000 kroner for å ha holdt barna sine på 12 og 13 år borte fra skolen. Hvorfor skal det være annerledes for barnevernsinstitusjoner?

Arne Tveit, rådgiver og forsker ved Midtnorsk kompetansesenter for atferd i Trondheim, har i mange år jobbet med institusjonsbarn og skolegang. Han sier at undersøkelsene hans nesten uten unntak viser at ungdommene etterlyser mer hjelp fra institusjonen til skolearbeid:

- Skolen er noe av det viktigste i livet for disse ungene, for ofte representerer skolen en viktig form for normalitet og tilhørighet.

Slapp for billig unna
Monika på 17 år gjør i siste nummer av «Utdanning» klart at hun i sin fartstid innenfor barnevernet ikke akkurat opplevde normalitet og tilhørighet med samfunnet ellers. Hennes opplevelse var at voksne synes synd i henne, og lot henne slippe altfor billig unna når hun skulket. Avdelingsdirektør i juridisk avdeling i Utdanningsdirektoratet, gjør det klinkende klart at alle barn i skolepliktig alder, skal ha et grunnskoletilbud i det omfanget som står i Opplæringsloven. Hun opplyser samtidig om at barnevernsbarn som har gått glipp av skolegang, rettmessig kan kreve erstatning i ettertid.

I etterpåklokskapens navn, får en håpe at diverse ansatte i barnevernet finner grunn til å søke tilflukt i en skyttergrav. Det er uten tvil en rekke, flotte mennesker i denne etaten som daglig utretter fantastisk bra arbeid. Samtidig bør det ikke være noen som helst tvil om at barnevernet er moden for omorganisering. Behandling og terapi er vel og bra, men er vel så mye å hente hvis man samtidig våger å være mer ambisiøs på barnevernsbarnas vegne enn man er i dag.

Det er mange som sier at de ikke gidder å stemme, fordi de har mistet all tillit til systemet. Dette er gjerne kombinert med en god porsjon politikerforakt. Kan man egentlig laste dem? I en skog hvor meningsmålinger, spinndoktorer og lobbyvirksomhet er sentrale bergeper, er det lett å gå seg vill.

Jernkansleren Otto von Bismarck sa sogar ”Aldri lyves det så mye som før et valg, under en krig og etter en jakt”. Den tyske statsmannen visste nok hva han snakket om, for han drev både med politikk, krig og jakt. At skepsis til politikere uttrykkes, er således ikke noe nytt. Der hvor det har vært makt til fordeling, har man gjennom alle tider kokt suppe på dobbeltspill, intriger og kjekling.

Vår korrupte hovedstad
Vi som lever i dag må forholde oss til politkere som bryter løfter og stadig økende korrupsjon. Det er i hvert fall slik om man skal tro på korrupsjonsjeger Eva Joly og det som kommer frem i boken ”Vår korrupte hovedstad” av Erling Folkvord. Eva Joly, som for øvrig vurderer å stille til valg som president i Frankrike, hevder at Norge er det mest korrupte landet i Norden. Hun støtter seg til konklusjoner som Corruption Perceptions Index og organisasjonen Transparency International har gjort.

Norge dårligst i Norden
Det er mest korrupsjon i land som Afghanistan, Irak, Sudan og Myanmar. Disse landene er preget av krig og konflikter, og vesentlige institusjoner mangler eller er svake. Man kan ikke si det samme om Norge, og likevel kommer vi altså dårligst ut i Norden. Er det en grunn til å være sofavelger, eller burde man bruke stemmeretten sin for å forsøke å bedre forholdene?

Det er du som bestemmer
Det er du som er den beste til å bestemme hvilket parti og hvilke personer du mener kan ivareta de tingene du er opptatt av. Det er du som kan være utslagsgivende for at nettopp det partiet du liker best får en representant inn i kommunestyret. Sist men ikke minst, er det det politiske flertall som bestemmer hvordan folkets penger og ressurser skal forvaltes. Bruk din stemmerett, og vis at du bryr deg!

Mandag 22. august ble jeg påkjørt av en buss fra Tide bussselskap i Søndre Skogvei. Det skjedde omtrent klokken 1750. Jeg hadde kjørt inn til siden og delvis opp på et fortau for å slippe forbi en buss som kom kjørende ganske så fort. Sjåføren stoppet ikke etterpå, selv om undertegnede gjorde det.

Jeg håper at jeg med denne etterlyningen får fatt i noen som var vitner til hendelsen. Bussen var full av passasjerer, og det gikk i tillegg flere mennesker på fortauet like ved. Jeg kan kontaktes på telefonnummer 97633607. Fint om så mange som mulig kan være med på å spre denne lenken på Faceboook eller Twitter.

Bilen min har fått ganske stygge merker etter påkjørselen, og støtfangerne må nok skiftes.