Bitter er ikke bare et adjektiv som beskriver en av tungens fem smaksløker, det er også et ord som man bruker for å beskrive sinnstilstanden til et heller misfornøyd menneske. Hvis man har vanskelig for å akseptere ting som har skjedd og lar smerte og skuffelse ta stor plass i sitt følelsesregister, kan folk i omkretsen oppfatte en som bitter.

Hvis det er riktig ille, velger mennesker rundt deg å holde seg unna. Selv om det er forståelig nok at man ikke vil ha den slags negativitet inn på sitt eget liv, er det medmenneskelig sett ikke det klokeste man kan gjøre. Hvis den som har opplevd skuffelse av en eller annen grad i tillegg blir isolert sosialt, blir vedkommende boende i en kokong av selvmedlidenhet eller skepsis. Det eneste som hjelper, er at man via sosiale og trygge relasjoner finner veien tilbake til en hverdag som er mest mulig normal, og da er isolasjon et dårlig sjakktrekk.

Nå er det ikke alltid så enkelte å forholde seg til bitre mennesker, for de har gjerne piggene ut og de benytter anledninger til å skremme folk vekk. De konstaterer som i selvoppfyllende profetier at man har all rett til å være skeptisk, for det er ingen som stiller opp når det gjelder. Det er om å gjøre at mennesker i ubalanse ikke lykkes med slike strategier. Vis at du bryr deg til tross for urimelig oppførsel.

Andre inntar en mer passiv form for trass. Man orker ikke tanken på å bli skuffet igjen, og utstråler så godt man kan at man er likegyldig og uinteressert. Likeglade mennesker slipper billigere unna, for de slipper å investere noe som helst av sine egne følelser. Viser man en form for interesse, våger man nemlig samtidig å gjøre seg selv sårbar, og det var sårbarhet som i første omgang gjorde at man opplevde en skuffelse. Uansett om man velger en passiv eller aggressiv form for avvisning i sin kommunikasjon med medmennesker, handler det i begge tilfeller om frykt. Frykt for å oppleve nye, vonde og store svik.

Hvis det finnes en Gud, har han garantert passet på å strø idiotene i verden jevnt fordelt og ikke bare i de kretser akkurat du ferdes. Klarer man å styre unna de som ikke er spesielt snille, så er mye gjort. Hvis ikke du klarer det, kan man prøve å ta til seg hva professor i psykiatri Ingvard Wilhelmsen sier: «Det er ikke mer synd i deg enn i andre.» Det er klare ord for pengene, men klarer man å ta steget bort fra offerrollen, er det meget mulig at man ender opp med å bli en god sjef i eget liv. Gode sjefer møter de utfordringene de får med krum hals, inkludert mennesker som påfører dem smerte.

Translator: Cathrine Løvaas.
________________________________________________________________________________
Breaking the silence is an organization consisting of Israeli soldiers and veterans who can not bear to be silent about the injustices they were set to take part in the Gaza, West Bank and Jerusalem. The Israeli government and Mossad do what they can to let this group of soldiers have less attention, and has on several occasions imprisoned members of the organization.

The organization aim to make the Israeli people understand the chaos they have caused, and want them to realize how bad the Palestinians are treated. This group of Israeli soldiers also distance them selves from the terror by the looting and destruction of homes they have exposed the civilian Palestinians to. The stories the soldiers and veterans tell are various, here`s a few of them:

• An intelligence officer told us during an exercise to give him Palestinian kneecaps. When we asked what he meant by this, he replied that we were going to shoot stone-throwers in the kneecaps. Afterwards we had to make an ambush, and the officer shot the stone throwers kneecaps, while we watched. Many of us were upset. (Attached link leads to a video where a former Israeli soldier recounts.)

• Took pictures of themselves along with dead Palestinians, and brought the photos home as souvenirs.

• One night we shot around us like savages, smashed windows, destroyed street lighting, stormed into private homes where people were sleeping, tore up the tires and went completely amock without any reason. When the brigade commander came in the next morning, he asked no questions.

• A commander invent a game to make things more entertaining at a checkpoint:
  

Israel still holds the shepherd boy David sacret. David had to win over the Philistine giant Goliath from Gath, with a stonesling. If one were writing the story today, the armor, sword, spear and javelin of Goliat would have been replaced with bombers, carcinogenic DIME-bombs and Hellfire missiles. David would unfortunately not have had a chance, but then it`s not men who know the difference between right and wrong that governs Israel today.

Using Google Analytics, I found this blog that I write in collaboration with Bergensavisen beeing read in 70 different countries.To show respect to all those who are not Norwegian speakers, I will from now on publish some posts in both Norwegian and English.

Translational work will be done by Cathrine Løvaas, who is an accomplished blogger at a slightly different arena than my self. She fortunately think that it is a good idea to translate some of what I publish too. Cathrine lived in the UK for several years and speaks fluent English.
The blog has most of its readers in Norway. Abroad, in the following countries:

1.Sweden
2.USA
3.UK
4.Denmark
5.Spain
6.Germany
7.The Netherlands
8.Canada
9.Thailand
10.France

Beside these countries, there are readers in Poland, Finland, Brazil, Australia, Switzerland, Iceland, Turkey, Belgium, Greece, Hungary, Israel, Italy, Philippines, Russia, Austria, Czech Republic, Egypt, India, Lithuania, Mexico, Japan, Saudi Arabia, Argentina, Kenya, Latvia, Singapore, Vietnam, Chile, Croatia, Cambodia, Morocco, Nepal, New Zealand, Portugal, Slovakia, South Africa, United Arab Emirates, Netherlands Antilles, Costa Rica, Dominica, Estonia, Georgia , Ghana, Guatemala, Indonesia, Ireland, Iran, Jersey, South Korea, Malawi, Nigeria, Pakistan, Palestinian areas, Senegal, Tunisia, Taiwan, Ukraine, Uganda and a few countries Google Analytics can not track.

It will mainly be blog posts about international relations that will be translated.

Ved hjelp av Google Analytics, har jeg funnet ut at denne bloggen som jeg skriver i samarbeid med Bergensavisen, har lesere i hele 70 forskjellige land. For å utvise respekt for alle de som ikke er norskspråklige som kommer på besøk, vil jeg fra nå av legge ut enkelte innlegg både på norsk og engelsk.

Oversettingen vil bli gjort av Cathrine Løvaas, som er en dyktig blogger på litt andre arena enn undertegnede. Hun synes heldigvis at det var en god ide å oversette noe av det jeg legger ut. Cathrine har bodd flere år i England, og har språket godt inne.

Bloggen har flest lesere i Norge, men i utlandet er den mest lest i følgende land:

1. Sverige
2. USA
3. Storbritannia
4. Danmark
5. Spania
6. Tyskland
7. Nederland
8. Canada
9. Thailand
10. Frankrike

Foruten nevnte land, har den også lesere i Polen, Finland, Brasil, Australia, Sveits, Island, Tyrkia, Belgia, Hellas, Ungarn, Israel, Italia, Filippinene, Russland, Østerrike, Tsjekkia, Egypt, India, Litauen, Mexico, Japan, Saudi Arabia, Argentina, Kenya, Latvia, Singapore, Vietnam, Chile, Kroatia, Kambodsja, Marokko, Nepal, New Zealand, Portugal, Slovakia, Sør-Afrika, Forente Arabiske Emirater, Nederlandske Antiller, Costa Rica, Dominica, Estonia, Georgia, Ghana, Guatemala, Indonesia, Irland, Iran, Jersey, Sør-Korea, Malawi, Nigeria, Pakistan, Palestinske områder, Senegal, Tunisia, Taiwan, Ukraina, Uganda og et par land som Google Analytics ikke klarer å spore.

Det vil i hovedsak være blogginnlegg som handler om internasjonale forhold som vil bli oversatt.

Regjeringen har på sine nettsider lagt ut informasjon om hva radikalisme og voldelig ekstremisme er, og oppfordrer samtidig folk om å melde fra til politiet om de er bekymret for radikale mennesker. At regjeringen i det hele tatt legger ut informasjon om disse begrepene på samme side, er i grunnen en prestasjon med negativt fortegn i seg selv.

Man kan lese: «Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål…Radikalisering er altså en prosess som kan føre til at en person blir en ekstremist. Hvor lang tid radikaliseringsprosessen tar, vil variere fra person til person.»

Tolv hagler på loftet
Dette gir et inntrykk av at alle mennesker som har radikale meninger er potensielle ekstremister og i verste fall terrorister. Som innehaver av radikale og sterke meninger, oppleves dette både provoserende og uriktig. Regjeringen er dog ikke den eneste som bedriver slik pinlig sammensausing av begreper. I min relativt korte fartstid som politiker og uttalt sosialist, kan det virke som om de fleste innbiller seg jeg har tolv hagler på loftet og et Pol Pot-alter i kjelleren. Slik er det selvsagt ikke.

Rødt er i dag landets eneste fredsparti. Vi ser selvsagt at vi må ha et forsvar, men vi støtter ikke invasjon av andre land. Hvem er da i realiteten de mest farlige politikerne i landet? Er det ikke heller stortingspolitikere som innbiller seg at man kan bombe muslimske land til demokrati man burde stille seg kritisk til?

Mer demokrati?
Til tross for at statsminister Stoltenberg etter 22. juli sa «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet», blir man altså på regjeringens nettside oppfordret til å kontakte politiet om man er bekymret for personer med sterke meninger. På Rødt sine nettsider, vil man kunne lese at vi ikke ønsker et samfunn med mer overvåking og forfølgelse, men mer demokrati. I et ekte demokrati, er man ikke redd for begrep som deltakende budsjettering.

Hvor mye av skattebetalernes penger brukes til å invadere uskyldige menneskers privatliv, hvis eneste forbrytelse har vært at de stiller seg kritisk til samfunnet maktapparat? Hvor store prosent av statsbudsjettet har gått til krigføring i andre land hvor de allierte blant annet har drevet med terrorbombing?

Hadde man fått ærlige svar på disse tingene, ville nok folk flest endret mening om hvem de skulle bekymre seg mest for, og det ville ikke vært dem som ønsker forandringer.

Billedtekst: Leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, Hanne Kristin Rohde.
Hovedtillitsvalgt i Politiets Fellesforbund, Arild Sandstøl, våger på NRK sine nettsider å tale politiinspektør Hanne Kristin Rohde midt imot, og innrømmer at det ikke er prestisje å etterforske voldtektssaker. Politidirektoratet som har uttalt at de er mot dannelse av et nasjonalt sedelighetspoliti, burde etter hvert ta til vett.

Sandstøl poengterer at det ikke bare er voldtektssaker som ikke er status, men også lovbrudd som er knyttet til barnepornografi, drapssaker og annen grov vold.

Kvinner oftere drept av menn
I følge en undersøkelse foretatt av Kripos, ble 32 mennesker drept i 2007. 6 av ofrene var barn, og 8 av ofrene var kvinner drept av sin tidligere eller eksisterende mannlige partner. 30 av de 32 ofrene hadde en kjent relasjon til gjerningspersonen(e), og av 37 forbrytere totalt var 31 av dem menn. Kripos opplyser også om at det mellom 1997 og 2007 ble drept 76 kvinner av sin tidligere eller eksisterende mannlige partner. Til sammenligning er det i samme periode fem menn som er drept av en kvinne de har eller har hatt et forhold til.

Stor turnoverprosent
Disse tallene forteller at vi har en politistyrke som vegrer seg for å ta fatt på grove forbrytelser som i hovedsak blir begått mot kvinner og barn. Slik kan vi ikke ha det. Sandstøl påpeker at å se på grove voldssaker, drapssaker, barnepornografi, sterke bilder og lyd i dagevis gjør noe med folk, men det er ikke bare derfor situasjonen er som den er. I Stavanger er det bare avsatt ti personer til å jobbe med slike type saker, og de er attpåtil gjerne unge og uerfarne. Ettersom en må rekke over mengder som det ikke er kapasitet til, resulterer det i stor turnoverprosent. Når det er på den måten, får man aldri opparbeidet seg en solid og kyndig stab.

Dyrt for samfunnet
Skal man ha som målsetning å få gjort noe med de dystre voldtektsstatistikkene, er det essensielt at det avsettes nok folk og midler i etterforskningen. Ved å innføre et statlig sedelighetspoliti kan man klare det, i hvert fall hvis man samtidig sørger for at det mulig å spesialisere seg via forskjellige spennende studieretninger. Lite like som man setter en overarbeidet lungelege til å operere knehaser, bruker man en politifersking til å ta de faglig, tyngste etterforskningssakene.

Er kvinne og justisminister Grete Faremo enig i dette mon tro? Det er dyrt for samfunnet at en bråte med kvinner må sykemelde seg på grunn av vold og voldtekt som aldri blir oppklart, og med det som utgangspunkt burde det ikke være det store problemet å finne støtte hos et flertall på Stortinget.

Det er i dag streik mot EU sitt vikarbyrådirektiv, og det er oppmøte på Torgalmenningen kl 1430. Blant andre skal Ørjan Myrmel fra LO holde appell,. og Arlie Mucks står for musikalsk innslag.

EU er i hardt vært for tiden, og for de som måtte være interessert i å lese om mekanikkene som denne organisasjonen og kapitalismen som system bygger på, kan man finne masse relevant og interessant lesestoff her.

Samme uken som det var ti år siden Guantanamobasen ble opprettet, har norske aviser satt av mest plass til minister Trond Giske og Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus. At Giske har brukt de midler han har hatt til disposisjon for å stanse et TV2-salg han av gode grunner ikke likte, ser ut til å være viktigere å belyse enn at Aker/Kværner har hatt over 700 mennesker ansatt på den amerikanske basen hvor man både torturerer og gir blaffen i internasjonale lover.

PR-eksperter kontaktet av et VG ute av kurs, har fortalt det norske folk at Blokkhus sin rasistiske vits ble reddet av Tshawe fra Madcon som kvitterte med et sexistisk uttrykk som «fittehøl». For ikke å snakke om Kaizer-Terje som helte øl over hodet på Blokkhus. Blokkhus var ikke lenger den verste tullingen.

Med hederlige unntak i lokalpressen, ligner landets aviser i større og større grad på varianter av ukebladet Se og hør. Mette-Marit sine kjolevalg i det siste har nemlig også fått behørig spalteplass. Det er visst viktig å vite at hun bruker samme kjoledesigner som konen til vokalisten i Coldplay. For de som ikke vet det, heter vokalisten i Coldplay Chris Martin. Hans hustru heter Gwyneth Paltrow, og før i tiden var hun kjæresten til Brad Pitt.

Har norske soldater i Afghanistan har vært med på krigsoperasjoner der fanger har endt på Guantanamo? Er det virkelig slik at minst 12 av CIAs hemmelige fangefly lastet med torturofre på vei til Guantanamo, enten har landet på norske flyplasser eller fløyet over norsk territorium? Stemmer det at ikke et eneste av flyene har vært inspisert av norske myndigheter?

Dette er spørsmål som ikke har fått særlig oppmerksomhet, og for de av oss som er født med interesse for mer enn kjendiser som tabber seg ut, filmstjerner eller motedesignere, virker det mildt sagt rart. Kan hende er det slik at det bare er 40 % av den norske befolkningen som ikke har høyere utdannelse, men er det derfor nødvendig at pressen og redaktørene antar at 60 % av befolkningen er stokk dumme?

I kommentarfeltet som ligger under den mest sette Plumbo-videoen på Youtube, flommer det over med ekle kommentarer fra nordmenn som skulle vært vernet mot seg selv. Den italienske Vogue-redaktøren Franca Sozzani kunngjør at Mette-Marit sitt kjolevalg ikke er tilfeldig, og hoffreporter Kjell Arne Totland er fra seg av begeistring. At det sitter 89 stykker på Cuba som er frikjent men likevel ikke kommer seg derfra, er det få som gidder å bry seg om. Uke 2 i år 2012 har i sannhet vært en underlig mediauke, måtte den ikke være representativ for hvordan resten av året blir.