Viser arkivet for mars, 2015

8.mars tale til Masfjorden...

…og ellers den som måtte være interessert.

Hosteland i Masfjorden, 8. mars 2015

I år er det 70 år siden vi kunne prise oss lykkelige over at andre verdenskrig var ferdig. Det er 50 år siden den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov som den første personen i verden gjennomførte en spasertur i verdensrommet. Det er 25 år siden DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent. Samme år ble Nelson Mandela etter 27 år som politisk fange løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, og apartheid i Sør-Afrika ble oppløst. Men man har fremdeles ikke funnet ut hvordan man skal få til full likestilling mellom kjønnene.

Jeg er feminist, både på makronivå og mikronivå. Det går nemlig fint an å være opptatt av egne rettigheter og egne livskår, samtidig som en er solidarisk med kvinner som har det verre enn seg selv. Således er det ikke vanskelig for meg å stille meg bak kvinner i Masfjorden som kjemper for bedre arbeids- og lønnsvilkår, samtidig som jeg hjelper til med innsamling av penger til kvinner i Tanzania som trenger en båt med påhengsmotor.

Tyrkiske Ayse Toksöz og Feride Eralp som har tilbrakt desperate måneder blant ofrene for IS herjinger i Kobane, sa det godt i Aftenposten 4. Mars:

Å be kvinner være opptatt av andre som har det verre enn dem selv, er en global, patriarkalsk hersketeknikk.

Dette er kvinner man trygt kan si opplever verre påkjenninger enn norske kvinner flest, og de vil likevel ikke at vi skal slutte å kjempe for oss selv. La oss sette ting litt inn i perspektiv.

GENERALSTREIK
28. januar tok YS, LO, Unio og Fagforbundet sine medlemmer ut i generalstreik på grunn av regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Det var en protest mot at den blåblå regjeringen vil flytte makt fra alle arbeidstakere til arbeidsgivere gjennom økt arbeidstid, adgang til å pålegge overtid, arbeid på søndager og godkjenning av langturnuser – man vil i større grad enn før åpne for adgangen til midlertidige ansettelser. Det er da de private vikarbyråene vokser frem.

Den ferskeste Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) forteller at i underkant av 8 prosent av arbeidstakerne i Norge er midlertidig ansatt. Det er vanligere med midlertidige ansettelser i offentlig enn i privat tjenesteyting.

Midlertidige ansettelser i offentlig sektor har vært vanlig over lengre tid. Tall fra fjerde kvartal i 2014 viser at 12 prosent av alle ansatte i undervisningssektoren er midlertidig ansatt. Blant arbeidstakerne i helse- og sosialtjenesten er det 11 prosent som er midlertidig ansatt. Vi vet alle at det er flest kvinner som jobber i offentlig sektor, så ergo blir kvinner hardere rammet av midlertidige ansettelser enn menn.

Å være økonomisk uavhengig er selve fundamentet hver eneste kvinne trenger for å kunne sikre sin personlige frihet. Kvinner uten fast jobb som lever med ufrivillig deltidsstilling eller som tilkallingshjelper ved behov, kan ikke defineres som selvstendige premissleverandører i eget liv. De er prisgitt andre. Man skulle tro at det var unødvendig å fortelle dette i 2015, 136 år etter at Henrik Ibsen ga ut ”Et dukkehjem”. Slik Nora ikke en gang fikk nøkkel til postkassen, er det mange norske kvinner som ikke kommer til å få nøkkel til egen bolig. Angrepene på arbeidsmiljøloven vil således komme til å plassere mang en Nora i et dukkehjem for godt.

ARBEIDSMINISTEREN
Arbeidsminister Robert Eriksson har hentet eksempler fra idrettens verden når han skal forsvare regjeringens handlinger, og viste til vårt nye stjerneskudd innen fotball, Mats Møller Dæhli da han uttalte:

«Sjansen er større for å få fast plass på laget om du først får noen innhopp som innbytter.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at man bør slippe til innbyttere, men der stopper også enigheten. Det er jo ikke slik at Mats Møller Dæhli tilfeldigvis plumpet ned på siden av fotballbanen den dagen treneren lot ham få prøve seg. Han ble først bygger opp gjennom at klubben brukte ressurser på ham og økte hans kompetanse. Ved å være et fast klubbmedlem, var han en del av fellesskapet – og ved å være det, ble han også utviklet som menneske. Den sosiale dimensjonen av å føle seg verdsatt, som en del av et fellesskap, satset på og gis muligheter til utvikling – er avgjørende for å ha det bra også etter arbeid.

Som midlertidig ansatt går man rundt og bærer på en kontinuerlig usikkerhet. Du lurer ikke bare på hvordan du skal forsørge deg selv, men også om du noensinne kommer til å få råd til å stifte familie. De andre kollegaene får gå på kostbare kurs som utvikler dem og gir dem økt kompetanse, mens du som innleid arbeidskraft står igjen. Bedriften vil ikke påkoste deg kurset. Dette er det motsatte av hva innbyttere som Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard føler. De føler seg utvalgt, du føler deg utstøtt.

BARNEVERN
Også innenfor barnevern er det store utfordringer. Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører som Aftenposten har kartlagt, har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene. NRK har funnet ut at 54 % av 288 kommuner (det finnes 428 totalt) har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale. Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker. Blant dem finner man vikarbyrå som utnytter kvinnelig arbeidskraft. Dette er nemlig nok en sektor som er kvinnedominert. La oss heller ikke glemme at et godt barnevern også er god likestillingspolitikk ettersom dårlig barnevern først og fremst rammer ressurssvake mødre og deres barn.

Så hva skal man så gjøre om man ikke synes noe om rikets tilstand?

Forfatter og førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo, Elin Ørjasæter, hadde noen interessante betraktninger i Aftenposten 1. mars. De fleste av oss kjenner henne kanskje fra rådgiverrollen hun hadde i programmet ”Luksusfellen” på TV3, men Ørjasæter har tidligere hatt sitt eget rekrutteringsfirma og fungerte som en såkalt ”hodejeger”. Hun skrev:

”EØS-innvandringen har endret mine politiske holdninger, fra å være en optimistisk liberalist til å bli overbevist tilhenger av et organisert arbeidsliv. Liberalisme fungerer bare der alle har forhandlingsmakt. Slik er det ikke lenger. Det er for mange som tilbyr sin arbeidskraft til en altfor lav pris. Lønnsgulvet eksisterer ikke slik det gjorde før.

LO og NHO har verktøyene, i form av tariffavtaler som kan allmenngjøres, altså gjelde for alle bedrifter i en hel bransje. LO og NHO har også felles interesser i høy produktivitet og lovlige forhold.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er vår garanti mot at deler av arbeidslivet kastes tilbake til norsk 20-tall. Det er på tide å organisere seg, selv for en gammel liberalist.”

Med andre ord gjelder det å presse på for at landets folkevalgte oppfører seg som folkevalgte. To ganger har det norske folk stemt nei til EU, og likevel importerer de med mest politisk makt direktiv som ikke kan karakteriseres som noe annet enn både menneske- og kvinnefiendtlige. Vi må rett og slett våge å stemme kreve at politikerne følger folkeviljen. Ser man til Hellas og hvorfor eksempelvis venstrepartiet Syriza vant, så er hovedårsaken at folket var skikkelig lei av EU. Med god grunn.

Det er på høy tid å slå i hjel mytene om hvordan late grekere pensjonerer seg som femtiåringer, og tillater seg ekstravagante velferdsordninger.

Fakta er i følge OECD at gjennomsnittlig pensjonsalder i Hellas er 61,9 år. Det er et høyere tall en selv Tyskland kan vise til, landet hvor man begynte å bruke mekaniske klokker i arbeidslivet allerede på 1600-tallet. For å forstå hvorfor grekerne stemte som de gjorde, må man ta inn over seg at konstruksjonen av euroen konsekvent har gagnet tysk kapital på bekostning av så vel tyske reallønninger som konkurranseevnen i Sør-Europa. Den jevne greker har fått nok av disse urimelige forholdene innenfor finansøkonomien. De har ført til at vanlige, greske mødre i desperasjon har satt fra seg spedbarn på gaten. Nora fant seg ikke i å leve som en dukke. Greske finner seg heller ikke i å være passive passasjerer i håpløse liv. De vil ha et bedre og mer meningsfullt liv, og de vil slippe å sette barna sine på gaten fordi de ikke har mat.

Også norske kvinner fortjener et best mulig liv. Da sier man nei til urimelige EØS-direktiv. Da sier man nei til urettferdig fordeling av godene i samfunnet. Da sier man nei til forandringer i grunnloven som vil svekke livskvaliteten til norske kvinner flest.

DEL 2 AV TALEN

VOLD MOT KVINNER ET FOLKEHELSEPROBLEM
Kvinner har 70 prosent høyere sykefravær enn menn. Debatten om hvorfor det er slik har rast mange ganger. Når skal vi ta innover oss hvor alvorlig problem vold mot kvinner faktisk er?

Ifølge en fersk rapport fra Unicef er voldelige menn globalt sett en større trussel for en kvinne enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Vi snakker sannsynligvis om verdens største helseproblem.

Blant det som kan forebygges, er vold mot kvinner den hyppigste årsaken til død, uførhet og sykdommer, viser undersøkelser i delstaten Victoria i Australia. Vold er mer ødeleggende for kvinners helse enn røyking, høyt blodtrykk og overvekt, ifølge The 2013 National Community Attitudes towards Violence Against Women Survey (NCAS). Det har gjort at man i Australia har laget en nasjonal handlingplan mot vold mot kvinner som gjelder fra 2010 til 2022.

PROBLEMER OGSÅ I NORGE
Selv om mange med rette er forferdet over stygge gjengvoldtekter i India og kidnappinger av kvinner i Nigeria, er det ikke slik at vi ikke har problemer i vårt eget land. I 2011 registrerte det norske politiet 2604 tilfeller av alvorlig mishandling i familieforhold. Vista Analyse anslo året etter at 75.000 til 150.000 mennesker utsettes for vold i nære relasjoner årlig.

Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135.000 til 270.000 mennesker som hvert eneste år blir direkte berørt. Vista Analyse har regnet ut at partnervold gir samfunnsøkonomiske kostnader på mellom 4,5 til 6 milliarder kroner årlig. Får ikke beslutningstagende politikere med seg de samme tallene som andre? Med tanke på at det er usikkert om landets 24 overgrepsmottak overlever og at det stadig legges ned krisesenter virker det ikke slik.

Når det kommer til livstruende vold, er det ingen kjønnsbalanse. En undersøkelse som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har foretatt i år, viser at 8,2 prosent av norske kvinner har opplevd dette. Det er bare 1,8 prosent av norske menn som kan si det samme. Tallene blir tydeligere når man ser på drap. Fra 1990 til 2013 ble 174 kvinner drept av sin partner i Norge. Tilsvarende tall for menn er 25. Halvparten av dem som ble drept regnet det som usannsynlig at partneren ville gå så langt.

Det skjer også at menn blir sykmeldte på grunn av partnervold. Men tatt i betraktning at langt færre menn utsettes for partnervold enn kvinner er det ganske logisk at kvinner har et høyere sykefravær knyttet til mishandling enn menn.

Kunnskapsrike Kjersti Alsaker, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, presenterte i november interessante tall på konferansen “Vold i nære relasjoner”. Mens 84 prosent av kvinner som ikke har opplevd partnervold hadde arbeid, var det blant voldsutsatte bare 42 prosent som positivt bekreftet arbeidsdeltakelse.

NEKTET ARBEIDSDELTAKELSE
Mens ingen av de kvinnene som levde i sunne forhold ble nektet av sin partner å gå på jobb, kunne hele 46 prosent av de voldsutsatte kvinnene bekrefte at de hadde blitt nektet arbeidsdeltakelse. 82 prosent av de voldsutsatte damene ble holdt våkne om nettene. 91 prosent hadde konsentrasjonsproblemer på jobben. 68 prosent ble hindret i å delta i sosiale aktiviteter på jobben. 74 prosent følte skam om arbeid på grunn av samlivsproblemene.

Dette er fakta som bør gi mer enn frysninger på ryggen eller store øyne. Dette er fakta som bør gi handlekraft og beslutningsiver, og ikke den handlingslammelsen vi ser i størstedelen av det norske politiske landskap i dag. Vil man gjøre noe med at kvinner oftere er sykemeldt enn menn, vil mye garantert se bedre ut om man setter inn tiltak mot partnervold. Omvendt voldsalarm og kompetansehevende lærings- og holdningsmål i grunnskolen er en god start. La oss sørge for at den oppvoksende slekt vet bedre enn det vi gjør i dag.

Anna Kathrine Eltvik, medlem i Kvinnefronten.

Vil ha økonomisk selvstendighet

Dårlig helse og ekstremfattigdom kaster lange skygger over framtidsutsiktene til en rekke kvinner i Afrika. Slik er det også for mange kvinner på Chole i Tanzania. Saada og kvinnekooperativet som hun leder på Zanzibar ser heldigvis et lys i tunellen.

Nå har de nemlig signert en kontrakt med Kvinnefronten som for tiden samler inn penger til en båt med påhengsmotor. Kvinnekooperativet skal få en mulighet til å skaffe seg livsinntekt nok til å kunne satse på blant annet utdanning.

Driftige damer
Det er driftige, afrikanske damer som er i sving. I 1995 kuppet kvinnene på Chole landsbymøtet, og fikk flertall for sitt forslag om bygging av en helseklinikk på øya. Siden 1997 har Kvinnefronten finansiert driften av denne, blant annet med hjelp fra Fokus/Norad.

Dette innlegget står på trykk i BA 8. mars 2015.

Nå vil de altså ha en båt. Planen er ikke å tømme havet for mer fisk for dem som måtte være redde for det. Planen er å starte et kooperativ for dyrking av tang og tare. En båt ville gjort dem til sterkere premissleverandører når de skal forhandle om pris. Nå er de nemlig avhengig av at andre transporterer råvarene de bruker, varene de lager og tangen de dyrker. Med en båt, kan de i tillegg øke produksjonen kraftig.

Norge kontra Afrika
Kooperativet er et eksempel på at kvinner i andre verdensdeler har en lenger vei å gå mot full likestilling enn norske kvinner, men det er fremdeles gode grunner til å fortsatt kjempe for likestilling i Norge. Det eksisterer ikke lik lønn for likt arbeid, og kvinnetypiske yrker blir systematisk dårligere betalt enn mannsdominerte. I tillegg ser man også grove eksempler på kjønnsbasert urett i det norske rettsvesenet. Kvinner som er utsatt for voldtekt, må tåle usaklige spørsmål om både klesdrakt og inntak av alkohol. Utfordrende klær fører ofte til at juryen gir den tiltalte strafferabatt.

Som om det ikke er nok, er det også formildende om den tiltalte har drukket – selv om den voldtatte har vært helt edru. Det er liksom ikke måte på hvor mange faktorer som forklarer og langt på vei legitimerer hvorfor kvinner fortjener slike maktovergrep. Voldtekt er ikke sex, det er maktmisbruk.

Man har også det faktum at vold mot kvinner ikke er anerkjent som et folkehelseproblem, selv om det er det det er. Men det går selvsagt an å ha to tanker i hodet samtidig. Man kan være opptatt av urett i Norge, samtidig som man står bak ryggen til afrikanske kvinner og heier på dem.

Tolv stykker av kvinnene på Chole er allerede sertifisert til å kunne føre den tradisjonelle seilbåten «dhow» til Dar es Salaam, en seilas på opp til fjorten timer. De båtvante damene tar med hjelp fra Norge spranget over til motorisert båt, og omfavner samtidig prinsippet om økonomisk selvstendighet. Om ikke det er et gledelig, feministisk budskap, så vet ikke jeg. Ha en god kvinnedag!

  • Kvinnefrontens Cholekonto ved Agnete Strøm er 8225 07 66412