Viser arkivet for mai, 2015

Ikke samvittighetsfulle nok

Så er Norge rystet av nok en overgrepssak. En barnehageansatt i Tromsø er siktet for overgrep mot 11 barn. I VG kan man lese at han er oppfattet som en godhjertet og positiv humørspreder. En helt normal type som var glad i sport og musikk.

Oftest er en overgriper ikke en fremmed, men en som barnet kjenner godt. Overgriperen kan være et familiemedlem eller andre som kjenner barnet godt – for eksempel en skoleansatt eller en trener. En overgriper ser med andre ord ut som alle andre. Men de oppfører seg ikke som alle andre. De misbruker gjerne både tillit og posisjon, og de går ikke av veien for å bruke triks slik at barnet ikke røper hva som har skjedd.

Sint, opprørt og sjokkert
De fleste av oss blir sinte, triste, opprørte og sjokkerte når vi hører om voksne personer som tillater seg selv å misbruke barn på denne måten. De misbrukte selv kan også kjenne alle disse følelsene, og det er helt greit. Skal man overleve slike opplevelser, må det man har opplevd gyldiggjøres. Gyldiggjøring skjer ikke om man må holde ting for seg selv eller skammer seg, men når man blir tatt på alvor under trygge rammer. De som skal følge opp de traumatiserte barnehagebarna har i så måte en særdeles viktig jobb foran seg.

I fjor fikk redaksjonen i “Vårt lille land” i TV2 prisen “Årets Løvetann” for episoden hvor Libe Rieber Mohn sto frem som overgrepsutsatt. Skjermdump fra TV2 sine nettsider.

15. februar kunne man på ”forskning.no”sine nettsider lese at tøff barndom ikke bare ødelegger psykisk helse. Immunapparatet og nervesystemet kan også påvirkes av negative barndomsopplevelser. De ubehagelige opplevelsene i barndommen gir i tillegg økt sannsynlighet for både røyking, høy vekt, lav utdanning og lav inntekt både hos kvinner og menn. Tatt i betraktning at hver sjette kvinne og hver tiende mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år, må man kunne definere dette som folkehelseproblem.

Ikke samvittighetsfulle sjefer
En kan gjerne hevde at vi har kommet langt i Norge. I fjor sto Libe Rieber Mohn frem på TV2 og fortalte at hun var utsatt for overgrep. I år har Fabian Stang gjort det samme i VG. Ære være dem for sin helt nødvendige åpenhet, men det er fremdeles en lang vei og gå når det kommer til forebygging og behandling av overgrep som samfunnsproblem. Selv når barn blir drept, blir det ikke alltid tatt på alvor. Politivarsleren Robin Schaefer gjorde sin plikt da han ga beskjed om Monika-saken. Langt fra alle sjefene hans var like samvittighetsfulle.

19. juni er det for tredje år på rad Løvetannmarsj i byene Bergen, Stavanger og Oslo. Vi marsjerer for å styrke rettighetene til utsatte barn, og vi håper at flest mulig kjenner sin besøkelsestid. Barna er våre fremtidsskatter, og de er helt fullstendig avhengige av at vi voksne er vårt ansvar bevisst som skattevoktere.

Anna Kathrine Eltvik
Leder for Løvetannmarsjen i Bergen

  • Ninia Krogstad og Adele Marie Moe i radiointervju om Løvetannmarsjen.

Appell på frigjøringsdagen 2015

Denne appellen ble av undertegnede holdt i Bergen på frigjøringsdagen på vegne av Kvinneaktivistene.

I dag skal vi minnes alle som falt for å frigjøre Norge fra nazistene under andre verdenskrig. I dag skal vi feire alle gjenlevende sannhetsvitner. I dag skal vi feire at vi – deres etterkommere – har muligheten til å leve i en verden som ikke er styrt av mennesker med hakekors på uniformen og høye støvler.

Frigjøring og forsvar av egen nasjon, må ikke forveksles med angrepskrig under fremmede himmelstrøk. Krigsveteranen Leif Kjemperud skjønte dette, og rakk i 2010 å si nei til Krigskorset, den høyeste utmerkelsen man kan få i Norge. Året etter døde han.

Kjemperud til høyre. Skjermdump fra NRK.

Han var under andre verdenskrig medlem i den kommunistiske motstandsgruppen Osvald. Selv om han rakk å oppleve at hans innsats ble anerkjent før han døde, ville han likevel ikke ha medaljen. Det falt ikke 88-åringen i smak at Norge deltok i angrepskrig i Afghanistan.

Det faller heller ikke meg i smak. Det å delta i krig på USA sin kommando, må aldri forveksles med forsvar av egne landegrenser.

Sovjetunionen mistet flest mennesker
Når en på en dag som dette skal fokusere på hva som er aller viktigst, er det vanskelig å trekke ut bare noen få punkter. Ikke bare ble jøder gasset i hjel og funksjonshemmede avlivet som verdiløse dyr, men kvinner og barn måtte som de alltid må i kriger oppleve både drap, voldtekter og mishandling av verste sort. Når det er sagt, så kommer en ikke unna at hele 27,1 millioner sovjetere døde. De mistet ti ganger flere enn de allierte til sammen. Hvis man fester lit til nyere forskning som sier at det til sammen døde 82 millioner mennesker under andre verdenskrig, så var 33 % av dem fra Sovjetunionen. Disse fakta erkjennes i liten grad, og spesielt i Vesten.

Hjelper det å påpeke at Den røde arme akkurat som nazistene deltok i forbrytelser mot menneskeheten? Hjelper det å poengtere at Stalin var like ille som Hitler?

Stalin som med ordre nr. 227 av 27. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. «Ikke et skritt tilbake» var slagordet, 13 500 sovjetisk soldater skal ha blitt skutt for feighet i Stalingrad.

Historieløst og feigt
Det burde ikke hjelpe, for denne måten å vaske sine hender på, er ikke annet enn historieløs og feig. I tillegg skaper den det motsatte av forsoning og gjensidig respekt. Begge deler er viktig når man skal lege sår.

26 år etter Berlinmurens fall, har det blåst opp til nytt politisk uvær. Sentralt i dramatikken er Ukrania. Partiet Svoboda som hadde tunge ministerposter der like frem til 27. november 2014, var inntil nylig et åpent, nazistisk parti. I deres verden er det ikke plass for hverken homoseksuelle, russere eller jøder. Som om ikke dette er nok, er også fascisten Dmitro Jarosj utnevnt til rådgiver for overkommandoen i landet. Merkelig nok er det i Vesten bare på sin plass å kritisere Putin.

Hadde Putin, Jarosj og de andre som ikke klarer å oppføre seg bodd i Kardemommeby, hadde de for lengst måtte hilse på både politimester Bastian og tante Sofie. Der ville de fått beskjed om å skjerpe seg alle sammen, og gitt hverandre løfter om å behandle hverandre finere. Det hadde ikke nyttet om tante Sofie bare hadde irettesatt den ene bøllen, eller politimesteren bare løp ærender for de mektigste familiene.

Like fullt har vi en norsk regjering som ser innlemmelsen av høyreekstreme Dmitro Jarosj i Ukrainas overkommando og militshæren inn i det offisielle forsvaret i Ukrania, som skritt i oppfyllelsen av fredsavtalen fra Minsk. Det er ikke rart om man tenker at dette aldri ville gått i verken Hakkebakkeskogen eller Kardemommeby.

Skjermdump fra Radikal Portal.

Ordfører reiste til Moskva
I dag får geopolitisk, skittent storspill seile i egen sjø. I dag er det viktigste å snakke om heltene fra andre verdenskrig, og da særskilt de sovjetiske som måtte ofre mest. Derfor heier jeg på Høyremannen Hans Hatle som i januar vågde å synge kraftig ut da regjeringen nektet å hjelpe russerne med å heve et krigsfly som ble skutt ned over Tanafjorden i Øst-Finnmark i 1944. Han sa:

- Jeg synes det er ufattelig trist at man slår døra i ansiktet på en god nabo som har ofret liv og lemmer når vi trengte det mest.
- Dette har ingenting med militært samarbeid å gjøre, men det har med folk til folk til folk samarbeid å gjøre.

Jeg heier også på ordføreren i Sør-Varanger, Cecilie Hansen (Sp), som har reist til Russland for å feire slutten på andre verdenskrig og fortsette dialog.
Både Hans og Cecilie har forstått noe som flere burde fatte:

Man kommer lenger med en utstrakt hånd og en vennlig gest. Man kommer enda lenger om en ikke prøver å gjøre om på ting som faktisk har skjedd. Man kommer aller lengst om man skjønner at empati er den viktigste egenskapen man trenger for å fungere godt som menneske i Norge og verden.

Ha en fred- og forsoningsfull frigjøringsdag!