Viser arkivet for juli, 2015

Jantelov og framsnakking

«Det er etter de gode ord det gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed.» Ordene er forfatter og politiker Johan Falkberget sine. Han er ikke alene om å slå et slag for framsnakking. Da Mahatmi Ghandi poengterte hvordan de vennlige ordene som sies i dag kan bære frukt i morgen, var det for mange nok en grunn til å gi mannen kreditt for å være klok. For det er klokt.

Johan Falberget, skjermdump fra Wikipedia.

I jantelovens hjemland, fikk ikke begrepet framsnakking skikkelig fart på seg før kronprins Haakon i 2010 ga sin søster Märtha Louise svært så positive skussmål. Hun hadde fått hard medfart i media fordi hun hadde hevdet hun kunne snakke med de døde, og hennes bror følte for å gjøre det klart at hun ikke bare fortjente pepper.

Svein Spjelkavik opphavsmann
Det populære begrepet oppstod allerede noen år før, da reklamemann og ildsjel Svein Spjelkavik satt sammen med en gjeng rundt lunsjbordet i Mediehuset på Andenes og koste seg med baksnakking. Da hadde journalist Rigmor Dava reist seg opp og sagt at hun ikke orket å sitte sammen med slike som ikke kunne si noe fint om folk.

Opplevelsen ble skjellsettende for Spjelkavik, som gjennom denne hverdagsbomben innså at det faktisk nytter å si ifra mot at urett blir begått, også i det små. Begrepet framsnakking var født.

I dag har over 220 000 mennesker trykket at de liker siden «Framsnakking» på Facebook. Like sikkert som de fleste av oss en eller annen gang har vært med på å snakke ille om folk som ikke har vært til stede, er det også at mange av oss som innerst inne vet det er galt.

Rykter om heroin og leiemord
Og det er jammen bra. Når jeg tenker på hvilke falske og vanvittige rykter som er satt ut om meg selv – alt fra at jeg går på heroin til at jeg har leid en leiemorder – så er det godt å vite at de aller fleste trekker kraftig fra når de hører sånt. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at rykter som er ille nok, kan ødelegge både arbeidsliv og muligheter for sosial omgang i fritiden. Det er vel også derfor det faktisk er forbudt ved norsk lov å drive med ærekrenkelse.

Bare så synd at politiet så altfor sjelden etterforsker slike saker. Det må nok nemlig kraftigere lut til enn en side på Facebook for å stoppe folk med en altfor ondskapsfull tunge.

Misbruk av kunnskap i politiske diskusjoner

(Kommer på trykk i BA om noen dager.)

Det finnes reportasjer som understøtter teorien om at romfolk er late lykkesøkere som ikke gidder å gå på skole, og at det er derfor de tigger. Det finnes forskning som viser at romfolk er diskriminert i over tusen år, og ikke får jobb selv om de vil ha. Hva skal man tro på?

Som ansatt innenfor omsorgssektoren i snart 15 år, har jeg lært meg at hvert eneste menneske fortjener å bli sett på som et individ. Ikke en gruppe. Jeg misliker det derfor sterkt når folk baserer sin generaliserende fordømming på nasjonalitet, kultur, kjønn eller sosial rang. Vi er alle forskjellige, og vi har alle vidt forskjellige historier.

Kyniske og utakknemlige?
Turid Thesen fikk i 2012 stor oppmerksomhet da hun i Ranablad fortalte om kyniske romfolk som utnytter snillismen i Norge, og som tigger fordi de ser på Norge som en pengebrønn. Siden hun har drevet med hjelpearbeid i Romania i tyve år, var det mange som tenkte at hun måtte vite hva hun snakket om. Folk ble opprørt da hun fortalte at gavene som tiggerne fikk, bare lå og slengte i søppelet hjemme i Romania. Det ble for mange en opplest og vedtatt sannhet at alle tiggere fra dette landet, var kyniske, utakknemlige folk med lav moral.

Også Dagbladet skrev om hjelpearbeideren Thesen.(Skjermdump fra Dagbladet sine nettsider.)

Det ligger mye makt i måten man stiller spørsmål på. Slik det også gjør ved å unnlate å stille de riktige spørsmålene. Har disse menneskene som Thesen omtalte fått fortelle hver sin historie? Har de som barn fått muligheten i sitt oppvekstmiljø til å blomstre og utvikle sine beste sider? Eier de indre motivasjon til å drømme om et liv hvor man først får utdannelse, og deretter jobb og egen familie? Nei? Hvorfor ikke? Det blir for dumt om man konkluderer med at de er undermennesker. Da er man i realiteten med på å legitimere en diskriminering som har fått pågå i alt for lang tid.

La oss ta et fiktivt eksempel fra en annen verden. Birger på 19 år har fortalt at han bruker en del hasj og amfetamin. Hvis man møter Birger med moralistiske spørsmål, er det sannsynlighet for at han går rett i forsvar og bruker stoff som aldri før. Hvis man derimot evner å stille ham så åpne spørsmål at Birger begynner å undre seg over hvordan han kan få et bedre liv, så kan det tenkes at han finner indre motivasjon for å endre sitt livsmønster. Teknikken er hentet fra MI (Motiverende Intervju), og er utviklet av psykologene og professorene Miller og Rollnick.

Mye makt i språkbruk
Det er langt fra alle journalister og forskere som stiller åpne og undrende spørsmål når de leiter etter svar innenfor det som har med sosiale problemer å gjøre. Noen ganger er det faktisk ganske åpenbart at de bare er ute etter å få bekreftet en negativ oppfattelse de allerede eier. Slik forskning og journalistikk har ikke høy kvalitet. Det er flere enn undertegnende som bør fatte dette, for er det ikke slik at de som har mest makt i samfunnet bør være forsiktige med hvordan de bruker den?
Til slutt et annet fiktivt eksempel som tar utgangspunkt i en tenkt samtale mellom klient (K) og terapeut (T):

T: – Hvor ser du deg selv om fem år?
K: – Da røyker jeg masse hasj i Amsterdam, og skriver på en bok om rastafari.
T: – Så spennende at du er interessert i filosofi og religion. Kan du fortelle meg mer om det?

Det ligger i sannhet mye makt i hvordan man snakker med og om folk. Jeg skulle virkelig ønske at politikere flest kunne skrive seg dette bak øret under årets valgkamp.

Anna Kathrine Eltvik
(Medlem i SV)

Årsak til rusavhengighet avslørt?

Snart to millioner mennesker har siden 16. mai trykket «liker» på journalisten og forfatteren Johann Hari sitt innlegg i Huffington Post om rus og avhengighet. Han har tatt for seg et eksperiment på rotter som formet den amerikanske befolkningens kollektive bevissthet i 1980-årene da «Partnership for a Frug-Free America» hyppig kjørte den som reklame.

I eksperimentet putter man en rotte i et bur, alene og med to vannflasker. I den ene er det bare vann, i den andre er det tilsatt heroin eller kokain. Nesten uten unntak vil rotten bli besatt av det narkotika-induserte vannet. Den komme tilbake gang på gang for å ruse seg, helt til den dreper seg selv. Stemmen i reklamen sier:

På trykk i BA lørdag 4. juli.

Bare et narkotikum er så avhengighetsskapende. Ni av ti forskningsrotter vil benytte seg av det. Igjen og igjen, til de dør. Det heter kokain. Og det kan gjøre det samme til deg.

Bygde en rottepark
Allerede et tiår før omtalte reklame, lurte psykologiprofessor Bruce Alexander på hva som ville skje dersom man ga rottene noe mer å gjøre på enn å ta dop. Han bygde Ratpark. Der hadde rottene fargede lekeballer, god rottemat, masse tuneller og ikke minst – venner. Alt en rotte kunne ønske seg. Da disse rottene fikk valget mellom vann og vann med narkotika, var resultatet slående. De fleste av rottene likte ikke vannet tilsatt narkotika, og konsumerte mindre enn en fjerdedel av dopet som de isolerte og ulykkelige rottene gjorde. Ingen av rottene i Ratpark ble sterkt avhengige.

Hari har spurt seg selv om dette bare kunne gjelde rotter, og sammenligner narkomane, amerikanske soldater under Vietnamkrigen med de isolerte, ulykkelige rottene. Rundt 20 prosent av de amerikanske soldatene hadde blitt avhengige av heroin mens de var i Vietnam ifølge et studie publisert i Archives of General Psychiatry. Mange trodde at det ville komme hjem et stort antall narkomane da krigen sluttet, men det skjedde ikke. I følge det samme studiet, sluttet 95 % av soldatene med stoff med det samme de kom hjem, og få måtte på avrusing. De var ikke lenger i et fryktinngytende rottebur, og hadde kommet tilbake til et hyggeligere sted å være.

Avhengighet er tilpasning
Ergo sluttet professor Alexander at de konservative rusmotstanderne hadde tatt feil. Rusavhengighet kommer ikke som en følge av overdrevet festing, svekket moral og avhengighetsskapende kjemikalier. Avhengighet er en tilpasning. Det handler ikke om deg, men om buret du lever i.

Om det ikke også handler om individets evne til å ta frie men samtidig dårlige valg? Joda, men husk at vi er multisystemiske vesen, og at det bak hvert eneste valg ligger en utløsende faktor. Det gjelder å fjerne de negative faktorene om man vil ha et samfunn uten rusavhengighet.

Reklamen som formet amerikansk bevissthet på 1980-tallet: