Viser arkivet for januar, 2016

Diskriminering, eliminering og isolering

27. januar 1989 ble min datter født. Året Berlinmuren falt, og datoen for frigjørelsen av fangene i Auschwitz. Det finnes knapt vakrere symbolisme for en mor, og da er det trist å konstatere hvor mange som ikke ser ut til å fatte hvorfor.

Det hjelper ikke en gang at 27. januar er en internasjonalt minnedag (OBS! peker til sterke bilder) for alle som ble massakrert av nazistene fordi de var jøder, sigøynere eller født med en eller annen diagnose som kunne forringe kvaliteten på den ariske rasen. Vi er atter tilbake i en tid hvor folkevalgte politikere uten å mukke tyr til samme beslutninger som nazistene.

Du sier kanskje at vi ikke har begynt å gasse flyktningene fra Syria, Irak, Afghanistan og deler av Afrika? Nei, vi har ikke begynt å gasse dem slik man gjorde i Auschwitz. Men vi har allierte som ikke går av veien for å bruke tåregass mot flyktninger. Som om de ikke gråter nok fra før.

Også engelske “The Guardian” og Steve Bell reagerer på den danske smykkeloven. Skjermdump fra The Guardian.

Smykkeloven
For ikke å snakke om Danmark hvor man har vedtatt ”smykkeloven”. Nå kan man med loven i hånd ta fra flyktninger som kommer dit både verdigjenstander og penger. Leser man diverse kommentarfelt nettaviser, ser man oppfordringer om å ta gullet de har i tennene også. 62 mennesker i verden eier like mye som halvparten av verdens befolkning, og løsningen på denne skjevfordelingen er utrolig nok å ta fra dem som har minst fra før. Salige er de enfoldige.

Hvert menneske på denne jordkloden er et individ. Hvert eneste menneske. Dette er vanligvis høyrepartiene opptatt av. Individets rett. Men hvor er denne retten når man skjærer alle over en kam, og vedtar lover som ikke gir rom for skjønn? Er du en flyktning med iPhone og gullklokke, så kan du ikke være i nød. Har du med deg penger til landet du vil bo i, så har du tvilsomme hensikter. Mener du noe annet? Spiller ingen rolle. Har du klart å komme deg helt hit, så antar vi at du er en utspekulert liten faen. Egentlig er det litt synd at du ikke druknet i Middelhavet. Det burde holde å nevne t-skjorten som minister Per Sandberg gikk med. Good journey.

De feigeste debattantene
De feigeste debattantene, roper om hvor ille det er å dra nazi-kortet. Det er de som ikke vil verken se eller innse. Nazistene drev nemlig ikke bare og massakrerte folk de ikke likte. De vedtok også en rekke andre lover som ligner dem som EU-land etter EU-land nå vedtar. Disse lovenes hensikt var å diskriminere. Eliminere. Og isolere. Alt er tiltak som på sikt vil forringe livskvalitet til dem som rammes.

Livskvalitet som bevisst forringes av politikere. Tygg litt på den mens vår innvandringsminister Listhaug (FrP) gjør det hun kan for å fnyse av FNs høykommisær som påpeker hvordan Norge bryter hele tre menneskerettigheter ved å nekte å behandle asylsøknadene fra Storskog-flyktningene. Tygg litt på den.

Narkomane er også mennesker

Lørdag 16. januar kunne man lese at Tonny Nilsen lå død i seks dager på et botiltak for rusavhengige før han ble funnet. Hvordan kan dette skje?

BA fortalte i fjor hvordan det sto til på tiltaket hvor Tonny døde i artikkelen ”Adresse: Narkoreir.” Flere fortalte om kaotiske, uverdige og utrygge boforhold. Sånn sett er den tragiske utgangen på Tonny sitt liv ikke en stor overraskelse. Vi visste allerede at ting var ille. Nå vet vi takket oppfølgeren ”Adresse: Himmelen” at det ikke bare er ille, det er et hjertekaldt og grusomt sted.

Å røyke heroin, forhindrer overdosedødsfall.

Vil ikke ha merkelappen taper
Betongblokken som huser de som knapt har drømmer og håp tilbake, fungerer ikke som annet enn en oppbevaringsboks. Og akkurat som i oppbevaringsbokser, blir det varslet når en ting har blitt liggende for lenge. For disse menneskene er redusert til ting, det er den triste og vonde sannheten.

En jeg kjenner, har bedt meg tale hans sak. I hans epikrise fra 2013, har en psykologspesialist skrevet:

”Sentrale tema i samtalene har vært pasientens rusmisbruk, dårlig selvbilde og vansker i sosiale forhold… Vurdering: En xx gammel mann med langvarige rusproblemer, kriminell livsstil samt personlighetspatologi i form av dyssosial og paranoid PF (personlighetsforstyrrelse). Pasienten har vist en klar bedring under behandling, og trenger videre behandling…”

Vedkommende omtaler seg selv som narkoman, men er opptatt av at han ikke vil kalles for taper. Han har unngått hospits i hele sitt liv, for der vet han hva som venter. Da daler prognosene hans for å få et godt liv omtrent ned på null, og alt håp er ute. Botiltaket som Tonny døde på, fungerer ikke som noe annet enn en grå, tung drømmeknuser. Når bygningen er ferdig med deg, så spytter den deg ut og gjør klar for neste skjebne.

Å være avhengig en sykdom
Det er hinsides all fornuft å slå ut med armene og si at de narkomane legger opp til det selv. De har jo et valg. Kan de ikke bare skjerpe seg?

Det å være avhengig av narkotika, er en sykdom. Folk som er syke, trenger hjelp. Det er samfunnets plikt å gi dem hjelp som nytter, og det er samfunnets plikt å aldri gi dem opp. Det spiller ingen rolle om de så sprekker hundre ganger, de fortjener likevel ikke å plasseres på et sted som der hvor Tonny døde. Om de tabber seg ut, må man plukke dem opp igjen. Rusomsorgen må bli mer iherdig enn den er.

Det går mange diskusjoner om hva som fungerer innenfor rusomsorg, og det finnes mange spesialister som kan mer om tema enn undertegnende. Jeg drister meg likevel til å mene at det ikke er ansatt mange nok mennesker innenfor rusomsorg. Jeg drister meg også til å mene at regjeringen ikke har satset nok på krysningsfeltet rus og psykiatri, og at det i altfor mange behandlingsmodeller ikke er godt nok fokus på at misbrukeren er et multisystemisk menneske som må lykkes på mange felt i livet for å lande på beina. Heller ikke pårørende får god nok oppfølging. Det holder ikke bare å se på individfaktorer. Det må en hel landsby til for å oppdra et barn. Hva som gjør at folk innbiller seg det krever mindre å hjelpe en voksen person i feil spor?

Uteliggerne med svovelstikkene

Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært første gangen jeg hørte eventyret om piken med svovelstikkene, kanskje seks eller sju år gammel. Historien traff som en knyttneve i magen, og H. C. Andersen fikk meg med sin utilslørte sosialrealisme til å gråte over hvor grusom verden kan være.

Dette stakkars barnet som trøstet seg med varme fra en eske med fyrstikker mens hun kikket inn gjennom vinduet på de som levde i overflod. Hun frøs som mange av oss har fått med seg i hjel da det var slutt på fyrstikkene. Alene. Fortapt.

IHjemløse og tiggere hetses i Norden, ved et tilfelle har en person fått kastet syre på seg. Skjermdump fra Dagbladet.

Hadde det bare vært et eventyr. Dessverre er det ikke slik. Det er i følge Norad nesten en milliard ekstremfattige i verden, og mange av dem har ikke tak over hodet. I USA har det blitt så ille at politifolk i New York har begynt å ta bilder av hjemløse og tiggere for å «dokumentere byens forfall». I landet som har stater hvor det ikke bare er forbudt å tigge men også i gi hjelp til tiggere, lever over 600 000 mennesker på gaten, og deres senger består av pizzaesker, parkbenker eller betong. Frustrasjonen lar ikke vente på seg:

«Vi kan ikke ha mengder av hjemløse som tigger på gata, folk som gjør fra seg på steder de ikke burde. Det er ikke rett ovenfor dem vi representerer, sier politimannen Bob Ganley.» (Dagbladet 12. august 2015).

Oppdeling av hjemløse i grupper
Noen har forståelig nok spurt Ganley hvorfor han henger ut de hjemløse, og ikke heller konsentrerer seg om å hjelpe dem. Han skal ikke glemme at han også er de underprivilegerte sin representant, ikke bare de som har bolig. Debatten ligner påfallende om den vi har i Norge. Her er en del opptatt av å dele opp de hjemløse i grupper, og er fortørnet over at syrere og romfolk ser ut til å få mer hjelp enn hjemløse narkomane.

Det er trist at det blir slik. Vi har råd til å hjelpe både hjemløse migranter og narkomane, ikke enten eller. Ellers kan man like gjerne innføre det indiske kastesystemet i Norge, og dele mennesker opp i grupperinger ut fra et forkvaklet menneskesyn hvor ikke alle er like mye verd. Om det er piken, syreren, eller den hjemløse, tynne narkotikamisbrukeren som sitter der med en fyrstikk og ser inn gjennom vinduet, spiller ingen rolle.

Som medmenneske har vi plikt å hjelpe alle de vi kan, også de vi føler minst fellesskap med. Vi burde ikke trenge påminnere i form av vinterkulde for å skjønne dette.