Viser arkivet for mars, 2016

Vanskeligere å varsle?

19. juni i fjor vant politimannen Robin Schaefer prisen «Årets løvetann» av Løvetannmarsjen Bergen. Han utviste et mot større enn de fleste av oss da han varslet om at Monika Sviglimskaja på åtte år var drept og ikke hadde tatt selvmord.

Det finnes ikke noe verre overgrep enn barnedrap. Det å dekke over, overse eller skjule, er overgrepsutsattes verste fiende. Anerkjennelsen av Robin var derfor helt på sin plass. Uten enkeltmennesker som han, ville ikke rettferdigheten seiret.

På trykk i BA 15. mars.

Seks dager etter at han fikk denne prisen fra aksjonistene som kjemper for rettighetene til overgrepsutsatte barn, gikk advokatfirmaet Wiersholm ut med en rapport om varsleren. I rapporten står det at måten Schaefer varslet på «fremstår som et skoleeksempel på forsvarlig varsling». I Aftenposten 25. juni sier Jan Frougner som ledet utvalget:

«Ingen i Hordaland politidistrikt kunne reglene om varsling.»

Nyheten som kom 9. mars om at politiet i Hordaland politidistrikt frikjennes helt, er det derfor grunn til å undre seg over. I BA kan man lese hvordan spesialenheten for politisaker konkluderer med at ingen av polititoppene har gjort noe straffbart i sin håndtering av varsleren Robin Schaefer i etterkant av drapet på Monika. Samme organ ga 25. februar 2015 Hordaland politidistrikt 100 000 kroner i bot for grov uforstand i tjenesten.

Mange gir uttrykk for at de har mistet tilliten til politiet i Bergen. Selv politifolk sier de har mistet tilliten til sin egen ledelse. Det beste kunne kanskje vært å opprette et helt uavhengig organ som gransket saken? Når man vet at omtrent 95 % av sakene til Politiets spesialenhet henlegges, så er det mye som tilsier det.

Like greit å tie stille
Saken er også bekymringsverdig sett ut fra varslingsplikten som alle norske arbeidstakere har. Ved å frikjenne Hordaland politidistrikt, sender spesialenheten ut et kraftig signal om at det er like greit å tie stille uansett hvor man måtte jobbe. Loven som sier at det er forbudt med gjengjeldelse ovenfor varslere, er heller ingen trøst. Det er nok av arbeidsplasser i Norge hvor ansatte kan fortelle om sosial utstøtelse etter at de har tatt opp kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass.

Kanskje er det er en mer innprentet holdning at sladrehank selv skal ha bank, enn at man ser på varsling som nødvendig og bra for å kunne rette opp i feil og utvikle seg til det bedre.

Det får være en trøst at Robin fikk ildsjelprisen av Politiets Fellesforbund i 2015. Det bærer bud om at det i landets politistyrke jobber en del kvinner og menn med integriteten sin godt i behold, som ikke vedkjenner seg alle de grove feil som ble gjort i forbindelsen med Monika-saken.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen Bergen

Troll kan sprekke bak murer også

Terroristen Anders Behring Breivik har klaget på sine soningsforhold, og har fått sin rettsak. Antakelig fordi han vil ha en mer human behandling innenfor murene, har han prøvd å gi et bilde av seg selv som en mykere og klokere mann.

I Dagbladet kan man 18. februar lese innlegget «Brevet fra Breivik» av statsviter Ingeborg Kjos, hvor hun refererer til hva terroristen har skrevet til henne:

Breivik for fire år siden, og Breivik i dag. Ingen av gangene viser han ydmykhet eller snev av anger og skyldfølelse. Skjermdump fra VG.

«Hjertet mitt som eks-militant gråter for det barbariet jeg gjennomførte 22/7». Han skriver at han ikke lenger støtter manifestets oppfordring om bruk av vold.»

Videre kommer det frem at massemorderen kjemper for demokratisk fascisme uten bruk av vold.

Hadde det ikke vært fantastisk om dette hadde vært sant? Om vi kunne ta nasjonens uskyldighet tilbake ved å tilgi en mann som har innsett hvor grusom og nådeløs han var den 22. juli 2011? Å tilgi er når det kommer til stykket en befrielse for den som tilgir, ikke bare for den som mottar tilgivelsen. Det er vondt å bære på mye bitterhet og hat, akkurat som det er vondt å bære på mye skyld og skam.

Men så ankommer Breivik rettslokalene, og bare ved sin nonverbale fremtoning, så ser vi at ordene i brevet til Kjos bare er en bløff. Blottet for den ydmykhet som er nødvendig for at pårørerende og berørte i det hele tatt skal kunne klare å vurdere tanken om å tilgi, hever han høyre arm og gjør nazihilsen.

Han må vite hva og hvem folk flest assosierer denne hilsenen med. Hitler var aldri en høyreekstrem pasifist. Over 22 millioner soldater døde under andre verdenskrig, i tillegg ble en rekke sivile mennesker drept. Til sammen døde mellom 50 til 70 millioner mennesker. 6 millioner av dem var jøder. Mange av dem ble drept på like brutale måter som ofrene 22. juli. Det er som om Breivik spotter både dem og livene han selv tok. Skyld og skam er det ikke spor av.

Heldigvis kan likevel livene til berørte og pårørende gå videre. Man er ikke prisgitt Breviks (manglende) moralske resonneringsevner. Han er kun en mann med alvorlige personlighetsforstyrrelser, en løgner og en psykopat. Troll som ham sprekker når solen skinner på dem. Selv de som sitter bak lås og slå. Det må være godt nok for å kunne gå videre.

Hvor ble omvendt voldsalarm av?

På trykk i BA tirsdag 8. mars.

I 2012 ba jeg i kraft av mitt tidligere verv som kvinnepolitisk leder i Rødt, om at regjeringen iverksatte bruk av omvendt voldsalarm på farlige menn dømt for partnervold.

WHO og FN slår fast at vold mot kvinner er et av verdens største helseproblem. Mellom 2000 til 2007 ble hele 73 kvinner drept av sine menn i Norge. Daværende justisminister Grete Faremo svarte 28. november med følgende ord i et brev:

«Politidirektoratet vil starte opp med et pilotprosjekt som vil starte allerede i desember 2012. Når det gjelder din påpekning av at elektronisk kontroll alene ikke er nok for å hindre vold i nære relasjoner, er jeg helt enig. Det er grunnen til at vi i samarbeid med Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet utvikler et landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere. Tilbudene drives i all hovedsak av Alternativ til vold og etter sinnemestringsmodellen utviklet på St. Olavs Hospital, Brøset. For ytterligere å styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner vil vi legge frem en stortingsmelding i løpet av våren. Meldingen vil oppsummere status for arbeidet med denne tematikken og vil legge føringer for hvordan vi skal arbeide fremover.»

Besøksforbud har liten effekt
I 2013 fikk vi regjeringsskifte, og hvordan det har gått med dette pilotprosjektet, er det stille om. Det er synd. Besøksforbud har liten effekt, om noen i det hele tatt. Flere kvinner har fått voldsalarm av politiet, men ender likevel opp med å bli drept. Andre forsøker å flykte til andre kommuner eller fylker, men fånyttes. Slik kan det ikke fortsette å være, og det må gjøres noe for å forhindre at så mange kvinner blir drept. Bruk av omvendt voldsalarm gjør det mulig for politiet å til enhver tid vite om menn som er dømt for å ha mishandlet eller forøkt å drepe sin partner, oppholder seg nærmere den formærmede parten enn lovlig.

Kontrolltiltak som omvendt voldsalarm alene ikke er nok. Voldsdømte menn bør i tillegg ha ulike støtteordninger, i form av eksempelvis samtalegrupper eller terapi. En del som blir dømt for vold, avviser alle tilbud om organisert støtte. I slike tilfeller er det ekstra viktig å benytte omvendt voldsalarm.

I land hvor man bruker omvendt voldsalarm, har ham både spart menneskeliv og forhindret mennesker fra å begå nye, alvorlige lovbrudd. Hvorfor følger ikke sittende regjering opp denne saken videre? Er det ikke enighet på tvers av absolutt alle parti at man må sette inn tiltak som virker mot partnervold?

Omvendt voldsalarm er det samme som elektronisk fot- eller armlenke. Skjermdumpt fra Wisconsin Law Journal.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i SVKPU