Viser arkivet for september, 2016

Takk!

Jeg vil takke alle som har fulgt bloggen min, og spesielt de som har skrevet engasjerende kommentarer. Det blir ikke skrevet flere innlegg fra meg her nå som Origo.no pensjonerer seg, men de som vil kan følge meg på min helt nye blogg.

Den heter Oppreisningen, og vil i hovedsak være et talerør for de som ikke er flinkest til å tale sin egen sak. De som fortjener å bli tatt mer på alvor enn de har blitt.

Oppstarten av min nye blogg vil handle en del om min forlovede Lars Andre Simensen som nettopp døde. Siden vil den handle om andre som fortjener oppreisning.

Minneord for min kjæreste Lars

Dette sto på trykk i BA tirsdag 13. september.

Minneord for Lars Andre Simensen

Født 24.09.70, død 05.09.16

Det er tøft å miste sin kjæreste og samboer selv om han var rusavhengig. Mange hadde det så travelt med å dømme oss i sosiale sammenhenger, fremfor å spørre hvordan de kunne hjelpe. Det følte både han og jeg på. Skammen. De som bør skamme seg er de som ikke forstod. De som ikke så at han virkelig prøvde, og viste fantastiske fremskritt.

Kjære Berit hadde en sønn som virkelig satt henne høyt. La det ikke være tvil. Hver dag besøkte han henne, vasket leiligheten, hjalp med tunge løft og handlet. Holdt henne med selskap. Og Berit med all sin morskjærlighet sluttet aldri å håpe at det skulle gå bra med Lars. Han var også på god vei. Det føles derfor vondt og meningsløst at livet ikke ville samarbeide bedre.

Da pappa trengte hjelp til å bygge en mur i hagen sin i august, var ikke Lars vanskelig å be. Han hjalp ham også med å lage en ny hagekrok. Til meg lagde han også en fin hage. Vi vil alltid huske og takke kjære Lars for dette.

Mamma, Johannes, pappa og Anne Lise skal ha takk for at de så forbi at Lars ikke hadde levd et liv som mønsterborger. De ble kjent med Lars og prøvde å hjelpe uten å dømme. Det satt Lars umåtelig pris på. Takk også til venner som oppmuntret ham og som ga ham stående invitasjoner til å komme på besøk sammen med meg når som helst. Som var inkluderende. For mennesker som har vært utstøtt fra samfunnet i hele sitt voksne liv, er den slags næring til livsviktig, positiv selvfølelse. Både Lars og Berit sa at han aldri har vært så på plass og lykkelig. Aldri holdt seg nøktern så lenge. Tragisk utgang på livet til tross, så opplevde han heldigvis å høre til før han gikk bort. Han ble tatt på alvor, fremsnakket og elsket.

Dette er det siste bildet Lars tok av seg selv og vår kjære hund Mikkel. De to var virkelig glad i hverandre, og jeg skulle gitt mye for å se gjensynsgleden som alltid var mellom dem bare en eneste gang til.

Lars var svært begavet når det kom til behandling av hunder. Han ble lært opp av forsvarets hundegruppe, og ble flere ganger brukt av forsvaret for å sosialisere hunder. Like før han døde, jobbet han for å få sosialisere en ny militær tjenestehund av typen malinois. I mellomtiden tok han seg så godt av vår lille border terrier så godt han kunne. Lars hadde et helt spesielt forhold til vår lille rakker, og utførte mirakler med hensyn til dressur. Da jeg spurte hvordan han klarte det, svarte han at han fikk Mikkel til å gjøre som han ville ved å gi masse kjærlighet i bunn og deretter belønning for ønsket atferd. Nå ligger Mikkel bare på de stedene hvor det lukter mest av Lars, og kikker med store øyne mot gatedøren på de klokkeslettene Lars pleide å gå på tur med ham. Det er ikke bare folk som gråter nå som Lars er borte.

Gode sider hadde han masse av, det vet jeg som var så heldig å være forlovet med ham. Han var som tenåring med på kretslaget i både fotball og ishockey, og var i tillegg et stort skitalent. Han elsket å lese seg til ny kunnskap, og spesielt godt likte han faget historie. I tillegg elsket han å jobbe med kroppen. Hvis han fikk tømre eller jobbe i hagen, kunne han holde på selv lenge etter at alle andre hadde tatt en pause. Han var et sjeldent og sterkt arbeidsjern.

Dette bildet av Lars og Mikkel ble tatt en morgentur 23. august. Jeg finner trøst i dette nå.

Det er ennå ikke helt klart hvordan Lars døde, men det viktigste er at han fra nå av hedres. Jeg takker min aller kjæreste for alt, og ber om at det blir fred over hans minne. Lars vet at han ikke alltid tok de beste valgene i sitt liv. Folk bør utvise respekt for dette. Han visste. Han hadde nesten konstant dårlig samvittighet. Og nå er han død.

Min tapre mann, jeg unner deg å hvile når du kommer frem. Men jeg savner deg sårt.

Din Anna

Lars ble begravet fredag 16. september i Solheim kapell. Det ble en særdeler vakker og verdig avskjed.