Hvor ble omvendt voldsalarm av?

På trykk i BA tirsdag 8. mars.

I 2012 ba jeg i kraft av mitt tidligere verv som kvinnepolitisk leder i Rødt, om at regjeringen iverksatte bruk av omvendt voldsalarm på farlige menn dømt for partnervold.

WHO og FN slår fast at vold mot kvinner er et av verdens største helseproblem. Mellom 2000 til 2007 ble hele 73 kvinner drept av sine menn i Norge. Daværende justisminister Grete Faremo svarte 28. november med følgende ord i et brev:

«Politidirektoratet vil starte opp med et pilotprosjekt som vil starte allerede i desember 2012. Når det gjelder din påpekning av at elektronisk kontroll alene ikke er nok for å hindre vold i nære relasjoner, er jeg helt enig. Det er grunnen til at vi i samarbeid med Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet utvikler et landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere. Tilbudene drives i all hovedsak av Alternativ til vold og etter sinnemestringsmodellen utviklet på St. Olavs Hospital, Brøset. For ytterligere å styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner vil vi legge frem en stortingsmelding i løpet av våren. Meldingen vil oppsummere status for arbeidet med denne tematikken og vil legge føringer for hvordan vi skal arbeide fremover.»

Besøksforbud har liten effekt
I 2013 fikk vi regjeringsskifte, og hvordan det har gått med dette pilotprosjektet, er det stille om. Det er synd. Besøksforbud har liten effekt, om noen i det hele tatt. Flere kvinner har fått voldsalarm av politiet, men ender likevel opp med å bli drept. Andre forsøker å flykte til andre kommuner eller fylker, men fånyttes. Slik kan det ikke fortsette å være, og det må gjøres noe for å forhindre at så mange kvinner blir drept. Bruk av omvendt voldsalarm gjør det mulig for politiet å til enhver tid vite om menn som er dømt for å ha mishandlet eller forøkt å drepe sin partner, oppholder seg nærmere den formærmede parten enn lovlig.

Kontrolltiltak som omvendt voldsalarm alene ikke er nok. Voldsdømte menn bør i tillegg ha ulike støtteordninger, i form av eksempelvis samtalegrupper eller terapi. En del som blir dømt for vold, avviser alle tilbud om organisert støtte. I slike tilfeller er det ekstra viktig å benytte omvendt voldsalarm.

I land hvor man bruker omvendt voldsalarm, har ham både spart menneskeliv og forhindret mennesker fra å begå nye, alvorlige lovbrudd. Hvorfor følger ikke sittende regjering opp denne saken videre? Er det ikke enighet på tvers av absolutt alle parti at man må sette inn tiltak som virker mot partnervold?

Omvendt voldsalarm er det samme som elektronisk fot- eller armlenke. Skjermdumpt fra Wisconsin Law Journal.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i SVKPU

Diskriminering, eliminering og isolering

27. januar 1989 ble min datter født. Året Berlinmuren falt, og datoen for frigjørelsen av fangene i Auschwitz. Det finnes knapt vakrere symbolisme for en mor, og da er det trist å konstatere hvor mange som ikke ser ut til å fatte hvorfor.

Det hjelper ikke en gang at 27. januar er en internasjonalt minnedag (OBS! peker til sterke bilder) for alle som ble massakrert av nazistene fordi de var jøder, sigøynere eller født med en eller annen diagnose som kunne forringe kvaliteten på den ariske rasen. Vi er atter tilbake i en tid hvor folkevalgte politikere uten å mukke tyr til samme beslutninger som nazistene.

Du sier kanskje at vi ikke har begynt å gasse flyktningene fra Syria, Irak, Afghanistan og deler av Afrika? Nei, vi har ikke begynt å gasse dem slik man gjorde i Auschwitz. Men vi har allierte som ikke går av veien for å bruke tåregass mot flyktninger. Som om de ikke gråter nok fra før.

Også engelske “The Guardian” og Steve Bell reagerer på den danske smykkeloven. Skjermdump fra The Guardian.

Smykkeloven
For ikke å snakke om Danmark hvor man har vedtatt ”smykkeloven”. Nå kan man med loven i hånd ta fra flyktninger som kommer dit både verdigjenstander og penger. Leser man diverse kommentarfelt nettaviser, ser man oppfordringer om å ta gullet de har i tennene også. 62 mennesker i verden eier like mye som halvparten av verdens befolkning, og løsningen på denne skjevfordelingen er utrolig nok å ta fra dem som har minst fra før. Salige er de enfoldige.

Hvert menneske på denne jordkloden er et individ. Hvert eneste menneske. Dette er vanligvis høyrepartiene opptatt av. Individets rett. Men hvor er denne retten når man skjærer alle over en kam, og vedtar lover som ikke gir rom for skjønn? Er du en flyktning med iPhone og gullklokke, så kan du ikke være i nød. Har du med deg penger til landet du vil bo i, så har du tvilsomme hensikter. Mener du noe annet? Spiller ingen rolle. Har du klart å komme deg helt hit, så antar vi at du er en utspekulert liten faen. Egentlig er det litt synd at du ikke druknet i Middelhavet. Det burde holde å nevne t-skjorten som minister Per Sandberg gikk med. Good journey.

De feigeste debattantene
De feigeste debattantene, roper om hvor ille det er å dra nazi-kortet. Det er de som ikke vil verken se eller innse. Nazistene drev nemlig ikke bare og massakrerte folk de ikke likte. De vedtok også en rekke andre lover som ligner dem som EU-land etter EU-land nå vedtar. Disse lovenes hensikt var å diskriminere. Eliminere. Og isolere. Alt er tiltak som på sikt vil forringe livskvalitet til dem som rammes.

Livskvalitet som bevisst forringes av politikere. Tygg litt på den mens vår innvandringsminister Listhaug (FrP) gjør det hun kan for å fnyse av FNs høykommisær som påpeker hvordan Norge bryter hele tre menneskerettigheter ved å nekte å behandle asylsøknadene fra Storskog-flyktningene. Tygg litt på den.

Narkomane er også mennesker

Lørdag 16. januar kunne man lese at Tonny Nilsen lå død i seks dager på et botiltak for rusavhengige før han ble funnet. Hvordan kan dette skje?

BA fortalte i fjor hvordan det sto til på tiltaket hvor Tonny døde i artikkelen ”Adresse: Narkoreir.” Flere fortalte om kaotiske, uverdige og utrygge boforhold. Sånn sett er den tragiske utgangen på Tonny sitt liv ikke en stor overraskelse. Vi visste allerede at ting var ille. Nå vet vi takket oppfølgeren ”Adresse: Himmelen” at det ikke bare er ille, det er et hjertekaldt og grusomt sted.

Å røyke heroin, forhindrer overdosedødsfall.

Vil ikke ha merkelappen taper
Betongblokken som huser de som knapt har drømmer og håp tilbake, fungerer ikke som annet enn en oppbevaringsboks. Og akkurat som i oppbevaringsbokser, blir det varslet når en ting har blitt liggende for lenge. For disse menneskene er redusert til ting, det er den triste og vonde sannheten.

En jeg kjenner, har bedt meg tale hans sak. I hans epikrise fra 2013, har en psykologspesialist skrevet:

”Sentrale tema i samtalene har vært pasientens rusmisbruk, dårlig selvbilde og vansker i sosiale forhold… Vurdering: En xx gammel mann med langvarige rusproblemer, kriminell livsstil samt personlighetspatologi i form av dyssosial og paranoid PF (personlighetsforstyrrelse). Pasienten har vist en klar bedring under behandling, og trenger videre behandling…”

Vedkommende omtaler seg selv som narkoman, men er opptatt av at han ikke vil kalles for taper. Han har unngått hospits i hele sitt liv, for der vet han hva som venter. Da daler prognosene hans for å få et godt liv omtrent ned på null, og alt håp er ute. Botiltaket som Tonny døde på, fungerer ikke som noe annet enn en grå, tung drømmeknuser. Når bygningen er ferdig med deg, så spytter den deg ut og gjør klar for neste skjebne.

Å være avhengig en sykdom
Det er hinsides all fornuft å slå ut med armene og si at de narkomane legger opp til det selv. De har jo et valg. Kan de ikke bare skjerpe seg?

Det å være avhengig av narkotika, er en sykdom. Folk som er syke, trenger hjelp. Det er samfunnets plikt å gi dem hjelp som nytter, og det er samfunnets plikt å aldri gi dem opp. Det spiller ingen rolle om de så sprekker hundre ganger, de fortjener likevel ikke å plasseres på et sted som der hvor Tonny døde. Om de tabber seg ut, må man plukke dem opp igjen. Rusomsorgen må bli mer iherdig enn den er.

Det går mange diskusjoner om hva som fungerer innenfor rusomsorg, og det finnes mange spesialister som kan mer om tema enn undertegnende. Jeg drister meg likevel til å mene at det ikke er ansatt mange nok mennesker innenfor rusomsorg. Jeg drister meg også til å mene at regjeringen ikke har satset nok på krysningsfeltet rus og psykiatri, og at det i altfor mange behandlingsmodeller ikke er godt nok fokus på at misbrukeren er et multisystemisk menneske som må lykkes på mange felt i livet for å lande på beina. Heller ikke pårørende får god nok oppfølging. Det holder ikke bare å se på individfaktorer. Det må en hel landsby til for å oppdra et barn. Hva som gjør at folk innbiller seg det krever mindre å hjelpe en voksen person i feil spor?

Uteliggerne med svovelstikkene

Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært første gangen jeg hørte eventyret om piken med svovelstikkene, kanskje seks eller sju år gammel. Historien traff som en knyttneve i magen, og H. C. Andersen fikk meg med sin utilslørte sosialrealisme til å gråte over hvor grusom verden kan være.

Dette stakkars barnet som trøstet seg med varme fra en eske med fyrstikker mens hun kikket inn gjennom vinduet på de som levde i overflod. Hun frøs som mange av oss har fått med seg i hjel da det var slutt på fyrstikkene. Alene. Fortapt.

IHjemløse og tiggere hetses i Norden, ved et tilfelle har en person fått kastet syre på seg. Skjermdump fra Dagbladet.

Hadde det bare vært et eventyr. Dessverre er det ikke slik. Det er i følge Norad nesten en milliard ekstremfattige i verden, og mange av dem har ikke tak over hodet. I USA har det blitt så ille at politifolk i New York har begynt å ta bilder av hjemløse og tiggere for å «dokumentere byens forfall». I landet som har stater hvor det ikke bare er forbudt å tigge men også i gi hjelp til tiggere, lever over 600 000 mennesker på gaten, og deres senger består av pizzaesker, parkbenker eller betong. Frustrasjonen lar ikke vente på seg:

«Vi kan ikke ha mengder av hjemløse som tigger på gata, folk som gjør fra seg på steder de ikke burde. Det er ikke rett ovenfor dem vi representerer, sier politimannen Bob Ganley.» (Dagbladet 12. august 2015).

Oppdeling av hjemløse i grupper
Noen har forståelig nok spurt Ganley hvorfor han henger ut de hjemløse, og ikke heller konsentrerer seg om å hjelpe dem. Han skal ikke glemme at han også er de underprivilegerte sin representant, ikke bare de som har bolig. Debatten ligner påfallende om den vi har i Norge. Her er en del opptatt av å dele opp de hjemløse i grupper, og er fortørnet over at syrere og romfolk ser ut til å få mer hjelp enn hjemløse narkomane.

Det er trist at det blir slik. Vi har råd til å hjelpe både hjemløse migranter og narkomane, ikke enten eller. Ellers kan man like gjerne innføre det indiske kastesystemet i Norge, og dele mennesker opp i grupperinger ut fra et forkvaklet menneskesyn hvor ikke alle er like mye verd. Om det er piken, syreren, eller den hjemløse, tynne narkotikamisbrukeren som sitter der med en fyrstikk og ser inn gjennom vinduet, spiller ingen rolle.

Som medmenneske har vi plikt å hjelpe alle de vi kan, også de vi føler minst fellesskap med. Vi burde ikke trenge påminnere i form av vinterkulde for å skjønne dette.

De unge, late naverne?

Det er aldri feil å stille forventinger til andre mennesker. Tenk deg om. Hvis du selv levde et liv hvor ingen forventet at du skulle bidra eller innfri noen krav, så ville du ganske kjapt følt deg ubrukelig og overflødig.

Det ville ikke spilt noen rolle om de du hadde rundt deg var aldri så hjelpsomme. Alle mennesker trenger å føle at de har oppgaver og at de på en eller annen måte er viktig. Man får på ingen ikke et sunt selvbilde om man får servert alt på et sølvfat eller om man får puter sydd under armene. Et sunt selvbilde får man av å mestre og å delta.

NAV skryter
Sånn sett var det ikke galt av NAV i Drammen å kreve at unge personer mellom 18 til 25 år som ville ha sosialhjelp, måtte møte klokken åtte om morgenen for å få pengene de hadde krav på. Men det er galt å tro at kravet om å stå ved en NAV-dør klokken åtte om morgenen alene er et godt nok tiltak.

NAV-sjef Steinar Hansen skryter i Dagens Næringsliv om at utgiftene til sosialhjelp ble redusert fra 104 millioner kroner i 2013 til 87 millioner kroner i 2014. Han hevder at NAV har klart å skille de som virkelig hadde behov for hjelp fra dem som ikke hadde reelle behov, men hvordan kan han være sikker på dette? Vet han hvordan det har gått med de som ikke kom seg til NAV klokken åtte om morgenen? Livnærer de seg ved hjelp av prostitusjon eller kriminalitet? Har de fått tilbud om praksis- eller skoleplass? Var de virkelig bare late og arbeidssky, eller føler de seg mer utstøtt og isolert enn noensinne?

Puter under armene?
En god del mennesker har en såpass komplisert livshistorie at de parallelt med forventinger må møtes med omsorg og forståelse. Omsorg og forståelse er ikke det samme som å sy puter under armene. Da har man virkelig misforstått. Indre motivasjon kommer for de aller fleste som sliter først når de selv skjønner hva som utfordrer dem og hvordan de best mulig kan takle sine utfordringer. For mange er det nødvendig å få profesjonell hjelp for å klare dette.

Problemet oppstår lenge før man kommer i en situasjon der man må velge mellom å være et bestemt sted klokken åtte for å få hjelp, eller klare seg selv. Dette må vi som samfunn innse, og ikke se oss blinde på at Drammen kommune klarte å spare 17 millioner kroner. Muligheten for at de sparer seg til fant, er nemlig svært høy.

Vil klisjéer om voldtekt til livs

Linda Steinhoff vant 29. september pris for beste norske dokumentar under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). Hun har filmatisert sine vonde opplevelser rundt en voldtekt hun opplevde som 18 år gammel.

På legevakten ble hun frarådet å anmelde forholdet hos politiet. Først etter 16 år med depresjoner, angst, skyldfølelse, mareritt og søvnproblemer, fant hun veien til politistasjonen.

Linda har laget en side på Facebook hvor man kan følge med på aktiviteter rundt hennes dokumentar.

Ikke møtt på en god måte
Linda kommer i denne dokumentaren inn på en rekke forhold som er kritikkverdige, for eksempel at de som utsettes for slike overgrep ikke blir møtt på god nok måte. Linda ble til tross for at legeundersøkelsen konkluderte med voldtekt, møtt på en så lite profesjonell måte at hun til slutt begynte å lure på om hun egentlig var utsatt for voldtekt. Hun er dessverre på ingen måte alene om en slik erfaring.

Faktum er at en av ti kvinner har opplevd voldtekt, og at de aller fleste av dem opplever det motsatte av ivaretaking. De har vanskelig for å bli trodd, sakene blir i hovedsak henlagt, og de må leve med spørsmål om egen vurderingsevne i forhold til eksempelvis alkoholinntak, klesdrakt og tid på døgnet de er i kontakt med mennesker på.

Virkelighetsfjerne klisjéer
Linda vil klisjeene til livs, både i forhold til hvem som er voldtektsoffer og hvem som voldtar. Det skal hun ha takk for. Selv om vi lever i 2015, trenger vi stadig påminnelser om at relasjonsvoldtekter er den vanligste formen for voldtekt. Hvert år voldtas det mellom 8000 til 16000 personer i Norge, og de færreste skjer under overfall av fremmede. Sånn sett er de som forfekter at alt vil bli mye bedre bare innvandrere slutter med overfallsvoldtekter, ikke verken reale eller virkelighetsnære i sin forståelse. Skal man gjøre noe med voldtekt som problem, er det første man må gjøre å erkjenne at vi må feie for egen dør.

Går man inn i et rom med hundre kvinner, har ti av dem opplevd voldtekt. De fleste er ikke voldtatt på gaten av menn de ikke kjenner. De er voldtatt av bekjente, partnere eller til og med familiemedlemmer. Sannheten er ubehagelig, men den er like fullt sann.

Av respekt for alle kvinner som opplever voldtekt, og ikke minst for å unngå fremtidige overgrep, er det nødvendig med en rekke tiltak. Man kan begynne allerede i oppveksten. Fremfor å fortelle sine døtre at de ikke må gå ut om kveldene, kan man heller fortelle sine sønner at de må oppføre seg og behandle jenter med respekt. Plasser ansvaret der det hører hjemme. Linda skal ha takk for at hun har gitt oss denne viktige påminnelsen.

Det bor en Hitler i mange

Hitler gjorde det da han vant frem på 1930-tallet. Han skyldte på utlendinger. Det var deres skyld at stadig flere tyskere fikk trangere og trangere kår, og det ville bli orden på tingene om de bare pellet seg vekk. Hitler tapte heldigvis krigen, men hans retorikk lever dessverre i beste velgående.

Klagekoret har sunget høyt og lenge, like lenge som FrP har hatt vind i seilene, og lenge før flyktningkrisen. I klagekoret finner man ofte mennesker med lav livsinntekt. Mennesker som tror de vil få det bedre bare muslimene drar fra Norge. Muslimene som kommer bare for å stjele til seg trygd og innføre sharialover. Takk både Gud og Allah for Statistisk Sentralbyrå (SS).

Innvandrere flest jobber
SS sitter nemlig på harde tall og fakta om hvordan det står til i forhold til sysselsetting blant innvandrere. 18. juni ble det kunngjort at antall sysselsatte i hele landet økte med 31 000 fra 4. kvartal 2013 til 4. kvartal 2014. Av disse var 23 400 innvandrere, som dermed stod for 75,5 prosent av sysselsettingsveksten. Innvandrere fra EØS-landene bidro mest til denne veksten, og blant dem finner man mange muslimer.

Innlegget sto på trykk i BA 7. oktober.

Av de øvrige innvandrergruppene var det dem fra Asia som hadde størst vekst med 5 300 sysselsatte. Disse er med på å bidra til felleskassen. Bidra, ikke tømme. Og bidrag er viktig om man skal finansiere trygd til alle de nordmennene med lav livsinntekt. De som innbiller seg at de vil få det bedre om bare innvandrerne og muslimene forsvinner.

NAV er ikke akkurat blåøyde
Blant afrikanske innvandrere, er det kun 42 % som har blitt sysselsatt. Ser man litt på forskjellige fakta som ligger bak tallene, vil man finne at mange av afrikanerne har alvorlige krigs- og traumeskader. En kan dermed ikke slutte at de kommer hit fordi de er utspekulerte. Mange kommer hit fordi de av gode grunner trenger asyl, og så er de for skadet til å jobbe. Det er allmenn kunnskap hvor vanskelig det er å gå gjennom nåløyet til NAV, så det er på ingen måte slik at disse bare lurer et blåøyd system. De som hevder sånt, farer med vås.

Med tanke på alle de innvandrere – også afrikanere – som i dag jobber og skatter for at velferdstjenestene skal fortsette å fungere, er det på sin plass å undre seg over hva de i sine stille sinn tenker. Hvordan er det å være med på å finansiere trygd til norske trygdemottakere som i så liten grad er takknemlige for deres samfunnsånd? Hvordan er det å få skylden for alle budsjettkutt, når realiteten er at de rikeste fem prosentene i Norge har fått 49 % av alle skattekuttene fra de blå blå? Jeg forstår det godt om de er lei seg.

Bare en naiv fredelsker?

Isaac Newtons rakettmotorprinsipp sier at aksjon er lik reaksjon. Det vil si at for at en ting skal gå en bestemt retning må en kraft virke i den motsatt retningen. Det skal være usagt om det datt et eple i hodet på Newton før han fikk denne lyse idéen, men han har innlysende rett.

Prinsippet kan man fint overføre fra fysikkens verden til den psykososiale. Når mennesker kommuniserer med hverandre på den ene eller andre måten, så fører kommunikasjonen til en reaksjon. Gir man et kompliment til et medmenneske, reagerer mottakeren med glede eller rødming. Kanskje begge deler. Slår man et medmenneske i hodet med en stokk, er det også ganske sikkert at det kommer en reaksjon.

Kloke Barbara Gentikow
Et menneske som forsto disse tingene til fulle, var forsker og lærer Barbara Gentikow. Hun underviste på universitetet i Bergen mellom 1992 til 2009. Undertegnede var så heldig å ha henne som foreleser i medievitenskap, og siden traff vi hverandre flere ganger i private sammenhenger på grunn av vårt arbeid for mer fred i verden. Fantastiske Gentikow døde dessverre i fjor etter et kort sykeleie.

Hun rakk heldigvis å gi ut boken ”La oss snakke om krig”. Her lar hun veteraner, soldatmødre, krigsflyktninger og militærnektere komme med sine fortellinger. Helga K. Johannessen er en av de som gjør inntrykk:

”Det er litt rart å ha en krigsskadet sønn når politikerne sier at vi ikke er i krig.”

Boken La oss snakke om krig slipper til viktige stemmer.

Det gjør også Rigmor Flygansvær som skriver følgende i et brev til Kongen:

Jeg har i de siste 15 år levd med frustrasjoner, raseri, fortvilelse, depresjoner, lidelse og håpløshet over min sønns skjebne hvor det ikke eksisterer noen kompetanse for den hjelp han behøver i etterkant av sin innsats for Norge i Saudi-Arabia, Irak og Bosnia.

Flyktningen Wafa R. sitt perspektiv er også verd å få med seg:
”Det er som om Irak har en Berlin-mur midt gjennom alle regioner, byer, landsbyer og ikke minst i folks bevissthet…Det vil ta lang tid å komme over denne delingen.”

Åpne krigssår
Lang tid. Så er det altså derfor ikke alle flyktningene som har rømt kommer fra Syria. Det er åpne krigssår i både Afghanistan og Irak. De trenger ikke akkurat kuler og krutt for å løse sine problemer. Hvis man mener det, er man på et svært lavt refleksjonsnivå.

Dersom flest mulig klodeboere skal ha det godt, er det viktig å tenke systemisk og vise sosialt ansvar. Det handler om gjensidighet og samarbeid for klodens skyld. Det handler om å gå for andre løsninger enn krig. Det vil komme til å kreve mot, for det er kun de modigste menneskene som våger å satse på fred fremfor frykt. Glem ikke Newtons lov om at aksjon er lik reaksjon. Akkurat slik krig mot terror har skapt IS, vil fokus på fred og dialog komme til å skape samhold og fredelig sameksistens. Vi kommer i hvert fall ingen vei om vi ikke prøver.

Sexslaven Norge skal kaste ut

Er det ikke rart? Vold mot kvinner er et av verdens største helseproblem, og likevel var det ikke en eneste gang tema hos NRK eller TV2 under valgkampen som nettopp er ferdig.

Ikke en eneste gang ble det nevnt at voldelige menn er en større trussel for kvinnehelsen enn kreft, bilulykker, malaria og krig til sammen. Ikke en eneste gang. Det burde vi være mange som ble opprørte over. Denne feige blindheten går ut over svært mange.

Elefanten står i rommet med all sin prakt. Stor. Grå. Overveldende. Jo lenger den får stå i rommet uten at noen snakker om den, jo mer overveldende oppleves den av de som skades.
Det er mange former for vold. Vold i nære relasjoner. Overfall. Psykisk. Fysisk. Det er nesten like mange former for vold som det er former for kjærlighet, for den er så utbredt. Så altfor, altfor utbredt.

Yasmin fra Somalia er en av de som har fått kjenne på de aller fleste formene av vold. Yasmin har vært på Brennpunkt og fortalt sin historie. At hun ble misbrukt fra hun var ti år gammel, og siden brukt som sexslave i store deler av Midt-Østen og Europa. At hun ble slått. At hun holdt på å dø. At hun har alvorlig, posttraumatisk stressyndrom. At hun går inn i en vond og sjokkartet transe når hun reopplever det hun gjennom 15 år ble utsatt for. At hun er en av 40 millioner menneskeslaver i verden som lider. At hun til tross for flere gode hjelpere, ikke helt stoler på at hun har kommet til et land hvor hun blir ivaretatt.

Norge. Landet som har lært henne ordet ”Dublin-avtalen”. Avtalen som gjør at hun skal sendes til Ungarn siden hun først ble registrert der. Avtalen som muliggjør at Lagmannsretten kan fravike alle former for anstendighet og gi UNE medhold i at hun skal vekk fra Norge. Ut. Bort. Har norske menn også unyttet henne sier du? Det spiller ingen rolle. Hun ble først utnyttet i et annet land, så de får ta ansvaret der.

Selv om vi opplever den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Selv om vi vet at menneskejegerne vil jakte blant flyktningene som søker et bedre liv. Selv om vi vet at tusenvis av barn og kvinner derfor kommer til å utsettes for de grusomste overgrep. Selv om vi vet at Ungarn ikke kan tilby Yasmin den hjelpen hun trenger. Dublin-avtale er Dublin-avtale.

Er det ikke rart? Vold mot kvinner er et av verdens største helseproblem, men det var ikke tema en eneste gang under valgkampsendingene til verken TV2 eller NRK. Når folkeopplyserne så til de grader svikter, er det ikke annet å gjøre å aksjonere. Rope. Protestere. Oppfordre.

Og oppfordringen er selvsagt at Yasmin må få bli. At vi må styrke sexkjøploven slik at Dublin-avtalen ikke kommer i veien for nestekjærlighet og rettferdighet igjen. At vi for fremtiden skal skape mange flere former for kjærlighet enn for vold.

Anna Kathrine Eltvik

Medlem i SV KPU og Kvinnefronten

Populister som dør foran kamera?

Verden opplever den verste flyktningkrisen siste andre verdenskrig, og utrolig nok benytter Carl I hagen anledningen til å bruke retorikk av simpleste sort. Retorikk som reduserer alle menneskene som vil bort fra bomber, forfølgelse og nød til økonomiske migranter. Populister som dør foran kamera.

Og Siv Jensen sin strategi er som den alltid har vært. Hun fremstår som den kloke og formanende når troikaen Hagen, Gjedden eller Sandberg har lagt sine egg. På den måten beholder FrP de av sine velgere som fremdeles innehar en viss porsjon med medmenneskelighet. Slik som like gjerne kunne stemt på Erna, men som vil presse henne enda mer mot høyre. Og hva mener egentlig Erna? Hun står i hvert fall ikke frem som en leder av samme kaliber som Angela Merkel.

Det er uansett viktig å ikke glemme nullvisjonen som Siv presenterte på landsmøtet til sitt parti tidligere i år. Visjonen om at ikke en eneste flyktning skal få komme til Norge. Hvem tror vår finansminister at hun lurer når hun refser gutteklubben som tross alt bare sier rett ut hva hun selv egentlig mener?

Europeernes egen skyld
Heldigvis finnes det utenriksjournalister som Morten Strand i Dagbladet. 7. september formidlet han hvordan Putin synes at flyktningstrømmen er europeernes egen skyld:

Det er en fullstendig forutsigbar krise. Vi har hele tida sagt at det ville bli problemer av massive proporsjoner hvis våre såkalte vestlige partnere fulgte det jeg hele tida har sagt er en feil utenrikspolitikk…Hva er denne politikken? Det er å påtvinge sine egne standarder uten å ta hensyn til historiske, religiøse, nasjonale eller kulturelle særtrekk i disse områdene. Framfor alt er dette politikken til våre amerikanske partnere. Europa følger blindt etter innenfor rammen av deres såkalte forpliktelser som allierte, og tvinges nå til å bære byrden.

Putin har rett. USA, NATO og ergo også Norge, har vært med på å starte kriger og støttet opprører og regimeendringer. Og alt mens næringsvirksomheter som tjener penger på konflikter og diktatur, gnir seg i hendene. Vår egen våpenindustri er absolutt en av dem selv om den ikke er verst i klassen.

Også i Sverige er det politikere som gir innvandrere skylden for alt som går galt innenfor velferd.

Når det kommer til både stykket og regnestykket, så er vi alle sammen mennesker på en jordklode. Kloden har velsignet oss med en rekke ressurser som vi best drar nytte av om vi anerkjenner at vi er en stor flokk. Vi må dele. Vi må ta oss av hverandre.

Da sømmer det seg ikke å gi milliarder i skatte og avgiftsletter til landets rikeste og privilegerte mennesker, og gi flyktningene skylden for at det ikke er nok ressurser igjen til oss andre. Det er rett og slett for dumt! Plasser ansvaret der det hører hjemme, og det er hos dem som fordeler godene i verden og i vårt eget land.