Viser arkivet for stikkord 2015

Vanskeligere å varsle?

19. juni i fjor vant politimannen Robin Schaefer prisen «Årets løvetann» av Løvetannmarsjen Bergen. Han utviste et mot større enn de fleste av oss da han varslet om at Monika Sviglimskaja på åtte år var drept og ikke hadde tatt selvmord.

Det finnes ikke noe verre overgrep enn barnedrap. Det å dekke over, overse eller skjule, er overgrepsutsattes verste fiende. Anerkjennelsen av Robin var derfor helt på sin plass. Uten enkeltmennesker som han, ville ikke rettferdigheten seiret.

På trykk i BA 15. mars.

Seks dager etter at han fikk denne prisen fra aksjonistene som kjemper for rettighetene til overgrepsutsatte barn, gikk advokatfirmaet Wiersholm ut med en rapport om varsleren. I rapporten står det at måten Schaefer varslet på «fremstår som et skoleeksempel på forsvarlig varsling». I Aftenposten 25. juni sier Jan Frougner som ledet utvalget:

«Ingen i Hordaland politidistrikt kunne reglene om varsling.»

Nyheten som kom 9. mars om at politiet i Hordaland politidistrikt frikjennes helt, er det derfor grunn til å undre seg over. I BA kan man lese hvordan spesialenheten for politisaker konkluderer med at ingen av polititoppene har gjort noe straffbart i sin håndtering av varsleren Robin Schaefer i etterkant av drapet på Monika. Samme organ ga 25. februar 2015 Hordaland politidistrikt 100 000 kroner i bot for grov uforstand i tjenesten.

Mange gir uttrykk for at de har mistet tilliten til politiet i Bergen. Selv politifolk sier de har mistet tilliten til sin egen ledelse. Det beste kunne kanskje vært å opprette et helt uavhengig organ som gransket saken? Når man vet at omtrent 95 % av sakene til Politiets spesialenhet henlegges, så er det mye som tilsier det.

Like greit å tie stille
Saken er også bekymringsverdig sett ut fra varslingsplikten som alle norske arbeidstakere har. Ved å frikjenne Hordaland politidistrikt, sender spesialenheten ut et kraftig signal om at det er like greit å tie stille uansett hvor man måtte jobbe. Loven som sier at det er forbudt med gjengjeldelse ovenfor varslere, er heller ingen trøst. Det er nok av arbeidsplasser i Norge hvor ansatte kan fortelle om sosial utstøtelse etter at de har tatt opp kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass.

Kanskje er det er en mer innprentet holdning at sladrehank selv skal ha bank, enn at man ser på varsling som nødvendig og bra for å kunne rette opp i feil og utvikle seg til det bedre.

Det får være en trøst at Robin fikk ildsjelprisen av Politiets Fellesforbund i 2015. Det bærer bud om at det i landets politistyrke jobber en del kvinner og menn med integriteten sin godt i behold, som ikke vedkjenner seg alle de grove feil som ble gjort i forbindelsen med Monika-saken.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen Bergen

Det bor en Hitler i mange

Hitler gjorde det da han vant frem på 1930-tallet. Han skyldte på utlendinger. Det var deres skyld at stadig flere tyskere fikk trangere og trangere kår, og det ville bli orden på tingene om de bare pellet seg vekk. Hitler tapte heldigvis krigen, men hans retorikk lever dessverre i beste velgående.

Klagekoret har sunget høyt og lenge, like lenge som FrP har hatt vind i seilene, og lenge før flyktningkrisen. I klagekoret finner man ofte mennesker med lav livsinntekt. Mennesker som tror de vil få det bedre bare muslimene drar fra Norge. Muslimene som kommer bare for å stjele til seg trygd og innføre sharialover. Takk både Gud og Allah for Statistisk Sentralbyrå (SS).

Innvandrere flest jobber
SS sitter nemlig på harde tall og fakta om hvordan det står til i forhold til sysselsetting blant innvandrere. 18. juni ble det kunngjort at antall sysselsatte i hele landet økte med 31 000 fra 4. kvartal 2013 til 4. kvartal 2014. Av disse var 23 400 innvandrere, som dermed stod for 75,5 prosent av sysselsettingsveksten. Innvandrere fra EØS-landene bidro mest til denne veksten, og blant dem finner man mange muslimer.

Innlegget sto på trykk i BA 7. oktober.

Av de øvrige innvandrergruppene var det dem fra Asia som hadde størst vekst med 5 300 sysselsatte. Disse er med på å bidra til felleskassen. Bidra, ikke tømme. Og bidrag er viktig om man skal finansiere trygd til alle de nordmennene med lav livsinntekt. De som innbiller seg at de vil få det bedre om bare innvandrerne og muslimene forsvinner.

NAV er ikke akkurat blåøyde
Blant afrikanske innvandrere, er det kun 42 % som har blitt sysselsatt. Ser man litt på forskjellige fakta som ligger bak tallene, vil man finne at mange av afrikanerne har alvorlige krigs- og traumeskader. En kan dermed ikke slutte at de kommer hit fordi de er utspekulerte. Mange kommer hit fordi de av gode grunner trenger asyl, og så er de for skadet til å jobbe. Det er allmenn kunnskap hvor vanskelig det er å gå gjennom nåløyet til NAV, så det er på ingen måte slik at disse bare lurer et blåøyd system. De som hevder sånt, farer med vås.

Med tanke på alle de innvandrere – også afrikanere – som i dag jobber og skatter for at velferdstjenestene skal fortsette å fungere, er det på sin plass å undre seg over hva de i sine stille sinn tenker. Hvordan er det å være med på å finansiere trygd til norske trygdemottakere som i så liten grad er takknemlige for deres samfunnsånd? Hvordan er det å få skylden for alle budsjettkutt, når realiteten er at de rikeste fem prosentene i Norge har fått 49 % av alle skattekuttene fra de blå blå? Jeg forstår det godt om de er lei seg.

Appell på frigjøringsdagen 2015

Denne appellen ble av undertegnede holdt i Bergen på frigjøringsdagen på vegne av Kvinneaktivistene.

I dag skal vi minnes alle som falt for å frigjøre Norge fra nazistene under andre verdenskrig. I dag skal vi feire alle gjenlevende sannhetsvitner. I dag skal vi feire at vi – deres etterkommere – har muligheten til å leve i en verden som ikke er styrt av mennesker med hakekors på uniformen og høye støvler.

Frigjøring og forsvar av egen nasjon, må ikke forveksles med angrepskrig under fremmede himmelstrøk. Krigsveteranen Leif Kjemperud skjønte dette, og rakk i 2010 å si nei til Krigskorset, den høyeste utmerkelsen man kan få i Norge. Året etter døde han.

Kjemperud til høyre. Skjermdump fra NRK.

Han var under andre verdenskrig medlem i den kommunistiske motstandsgruppen Osvald. Selv om han rakk å oppleve at hans innsats ble anerkjent før han døde, ville han likevel ikke ha medaljen. Det falt ikke 88-åringen i smak at Norge deltok i angrepskrig i Afghanistan.

Det faller heller ikke meg i smak. Det å delta i krig på USA sin kommando, må aldri forveksles med forsvar av egne landegrenser.

Sovjetunionen mistet flest mennesker
Når en på en dag som dette skal fokusere på hva som er aller viktigst, er det vanskelig å trekke ut bare noen få punkter. Ikke bare ble jøder gasset i hjel og funksjonshemmede avlivet som verdiløse dyr, men kvinner og barn måtte som de alltid må i kriger oppleve både drap, voldtekter og mishandling av verste sort. Når det er sagt, så kommer en ikke unna at hele 27,1 millioner sovjetere døde. De mistet ti ganger flere enn de allierte til sammen. Hvis man fester lit til nyere forskning som sier at det til sammen døde 82 millioner mennesker under andre verdenskrig, så var 33 % av dem fra Sovjetunionen. Disse fakta erkjennes i liten grad, og spesielt i Vesten.

Hjelper det å påpeke at Den røde arme akkurat som nazistene deltok i forbrytelser mot menneskeheten? Hjelper det å poengtere at Stalin var like ille som Hitler?

Stalin som med ordre nr. 227 av 27. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. «Ikke et skritt tilbake» var slagordet, 13 500 sovjetisk soldater skal ha blitt skutt for feighet i Stalingrad.

Historieløst og feigt
Det burde ikke hjelpe, for denne måten å vaske sine hender på, er ikke annet enn historieløs og feig. I tillegg skaper den det motsatte av forsoning og gjensidig respekt. Begge deler er viktig når man skal lege sår.

26 år etter Berlinmurens fall, har det blåst opp til nytt politisk uvær. Sentralt i dramatikken er Ukrania. Partiet Svoboda som hadde tunge ministerposter der like frem til 27. november 2014, var inntil nylig et åpent, nazistisk parti. I deres verden er det ikke plass for hverken homoseksuelle, russere eller jøder. Som om ikke dette er nok, er også fascisten Dmitro Jarosj utnevnt til rådgiver for overkommandoen i landet. Merkelig nok er det i Vesten bare på sin plass å kritisere Putin.

Hadde Putin, Jarosj og de andre som ikke klarer å oppføre seg bodd i Kardemommeby, hadde de for lengst måtte hilse på både politimester Bastian og tante Sofie. Der ville de fått beskjed om å skjerpe seg alle sammen, og gitt hverandre løfter om å behandle hverandre finere. Det hadde ikke nyttet om tante Sofie bare hadde irettesatt den ene bøllen, eller politimesteren bare løp ærender for de mektigste familiene.

Like fullt har vi en norsk regjering som ser innlemmelsen av høyreekstreme Dmitro Jarosj i Ukrainas overkommando og militshæren inn i det offisielle forsvaret i Ukrania, som skritt i oppfyllelsen av fredsavtalen fra Minsk. Det er ikke rart om man tenker at dette aldri ville gått i verken Hakkebakkeskogen eller Kardemommeby.

Skjermdump fra Radikal Portal.

Ordfører reiste til Moskva
I dag får geopolitisk, skittent storspill seile i egen sjø. I dag er det viktigste å snakke om heltene fra andre verdenskrig, og da særskilt de sovjetiske som måtte ofre mest. Derfor heier jeg på Høyremannen Hans Hatle som i januar vågde å synge kraftig ut da regjeringen nektet å hjelpe russerne med å heve et krigsfly som ble skutt ned over Tanafjorden i Øst-Finnmark i 1944. Han sa:

- Jeg synes det er ufattelig trist at man slår døra i ansiktet på en god nabo som har ofret liv og lemmer når vi trengte det mest.
- Dette har ingenting med militært samarbeid å gjøre, men det har med folk til folk til folk samarbeid å gjøre.

Jeg heier også på ordføreren i Sør-Varanger, Cecilie Hansen (Sp), som har reist til Russland for å feire slutten på andre verdenskrig og fortsette dialog.
Både Hans og Cecilie har forstått noe som flere burde fatte:

Man kommer lenger med en utstrakt hånd og en vennlig gest. Man kommer enda lenger om en ikke prøver å gjøre om på ting som faktisk har skjedd. Man kommer aller lengst om man skjønner at empati er den viktigste egenskapen man trenger for å fungere godt som menneske i Norge og verden.

Ha en fred- og forsoningsfull frigjøringsdag!

Kvinnene og mennene som Vesten nekter å hedre

Sannheten om hvordan verden for 70 år siden egentlig ble befridd fra nazismen, er redusert til en ubehagelig, pestbefengt rotte vi helst skulle kvittet med oss for godt. Rotten heter Putin. Rundt ham står det andre ekle rotter. Det er uvisst om Nord-Koreas president Kim Jong-un driver og skotter, men han har i hvert fall meldt fra om at han kommer til Moskva 9. mai for å feire dagen da de siste tyske styrker overga seg for Sovjetunionen.

Winston Churchill som ung, britisk offiser. 9. mai 1945 kunngjorde han at nazistene hadd kapitulert på grunn av den sovjetiske innsatsen. Foto: Wikimedia

Xi Jinping, den kinesiske presidenten, kommer også. Slik det kan se ut i vestlig media, er omtrent dette det som er av gjester på denne viktige markeringen.

Selv Winston Churchill forsto
Hjelper det og le av det? Kaste foraktelig med hodene, og fnyse av tullingene som ingen vil gå i selskap med? Vel.

De 30 millioner sovjeterne som ga sine liv for at vi i dag ikke alle styres av mennesker med høye skinnstøvler og hakekors på uniformen, ler ikke.

Den røde armé som til slutt inntok Berlin og som på veien slapp døende mennesker i konsentrasjonsleirer fri, ler ikke. Sovjetunionen mistet ti ganger flere folk i kampene enn de allierte til sammen. Det var Seiersdagen som satt punktum for Hitler, ikke D-dagen i Normandie slik historieforfalskere vil ha det til. Selv Winston Churchill har kunngjort dette.

Skandaløst hykleri
26 år etter Berlinmurens fall, har det blåst opp til nytt politisk uvær. Sentralt i dramatikken er Ukrania. I følge den svenske historikeren og forfatteren Åsa Linderborg, er det som skjer i der ikke noe annet enn skandaløst hykleri. I Aftonbladet kunne man 4. mars 2014 blant annet lese følgende:

Jag er ingen putinista och kommer aldrig att bli. Mina sympatier ligger hos den ryska vänsteroppositionen. Den som med högermannen Putins goda minne i dagarna fängslas för saker som är langt djärvare än att spela elgitarr i en kyrka. Men när Putin jämförs med Hitler, blir jag beklämd över historieløsheten. Det är en skymf (krenkelse) mot Tredje rikets alla miljoner offer, varav många dog just i Ukrania i massakrer som Svoboda hyller som sitt historiske arv.

Partiet Svoboda som hadde tunge ministerposter like frem til 27. november 2014, var inntil nylig et åpent, nazistisk parti. I deres verden er det ikke plass for hverken homoseksuelle, russere eller jøder. De var Svoboda som med fysisk makt stoppet gayparaden i Kiev i 2012, og det er blant annet Svoboda som nå får assistanse fra vestlige ledere for å beholde sin makt og innflytelse i det ukrainske parlament.

Jeg er verken putinist eller stalinist. Det er ikke dem jeg takker. Men jeg ser forskjellen på å delta i et geopolitisk, skittent storspill og å kjempe for frihet og menneskeverd med livet som innsats. 9. mai er således definitivt en dag alle verdens ledere burde reist til Moskva. Ved å ikke gjøre det, spytter man med sin historieløshet på flere millioner graver.

8.mars tale til Masfjorden...

…og ellers den som måtte være interessert.

Hosteland i Masfjorden, 8. mars 2015

I år er det 70 år siden vi kunne prise oss lykkelige over at andre verdenskrig var ferdig. Det er 50 år siden den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov som den første personen i verden gjennomførte en spasertur i verdensrommet. Det er 25 år siden DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent. Samme år ble Nelson Mandela etter 27 år som politisk fange løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, og apartheid i Sør-Afrika ble oppløst. Men man har fremdeles ikke funnet ut hvordan man skal få til full likestilling mellom kjønnene.

Jeg er feminist, både på makronivå og mikronivå. Det går nemlig fint an å være opptatt av egne rettigheter og egne livskår, samtidig som en er solidarisk med kvinner som har det verre enn seg selv. Således er det ikke vanskelig for meg å stille meg bak kvinner i Masfjorden som kjemper for bedre arbeids- og lønnsvilkår, samtidig som jeg hjelper til med innsamling av penger til kvinner i Tanzania som trenger en båt med påhengsmotor.

Tyrkiske Ayse Toksöz og Feride Eralp som har tilbrakt desperate måneder blant ofrene for IS herjinger i Kobane, sa det godt i Aftenposten 4. Mars:

Å be kvinner være opptatt av andre som har det verre enn dem selv, er en global, patriarkalsk hersketeknikk.

Dette er kvinner man trygt kan si opplever verre påkjenninger enn norske kvinner flest, og de vil likevel ikke at vi skal slutte å kjempe for oss selv. La oss sette ting litt inn i perspektiv.

GENERALSTREIK
28. januar tok YS, LO, Unio og Fagforbundet sine medlemmer ut i generalstreik på grunn av regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Det var en protest mot at den blåblå regjeringen vil flytte makt fra alle arbeidstakere til arbeidsgivere gjennom økt arbeidstid, adgang til å pålegge overtid, arbeid på søndager og godkjenning av langturnuser – man vil i større grad enn før åpne for adgangen til midlertidige ansettelser. Det er da de private vikarbyråene vokser frem.

Den ferskeste Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) forteller at i underkant av 8 prosent av arbeidstakerne i Norge er midlertidig ansatt. Det er vanligere med midlertidige ansettelser i offentlig enn i privat tjenesteyting.

Midlertidige ansettelser i offentlig sektor har vært vanlig over lengre tid. Tall fra fjerde kvartal i 2014 viser at 12 prosent av alle ansatte i undervisningssektoren er midlertidig ansatt. Blant arbeidstakerne i helse- og sosialtjenesten er det 11 prosent som er midlertidig ansatt. Vi vet alle at det er flest kvinner som jobber i offentlig sektor, så ergo blir kvinner hardere rammet av midlertidige ansettelser enn menn.

Å være økonomisk uavhengig er selve fundamentet hver eneste kvinne trenger for å kunne sikre sin personlige frihet. Kvinner uten fast jobb som lever med ufrivillig deltidsstilling eller som tilkallingshjelper ved behov, kan ikke defineres som selvstendige premissleverandører i eget liv. De er prisgitt andre. Man skulle tro at det var unødvendig å fortelle dette i 2015, 136 år etter at Henrik Ibsen ga ut ”Et dukkehjem”. Slik Nora ikke en gang fikk nøkkel til postkassen, er det mange norske kvinner som ikke kommer til å få nøkkel til egen bolig. Angrepene på arbeidsmiljøloven vil således komme til å plassere mang en Nora i et dukkehjem for godt.

ARBEIDSMINISTEREN
Arbeidsminister Robert Eriksson har hentet eksempler fra idrettens verden når han skal forsvare regjeringens handlinger, og viste til vårt nye stjerneskudd innen fotball, Mats Møller Dæhli da han uttalte:

«Sjansen er større for å få fast plass på laget om du først får noen innhopp som innbytter.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at man bør slippe til innbyttere, men der stopper også enigheten. Det er jo ikke slik at Mats Møller Dæhli tilfeldigvis plumpet ned på siden av fotballbanen den dagen treneren lot ham få prøve seg. Han ble først bygger opp gjennom at klubben brukte ressurser på ham og økte hans kompetanse. Ved å være et fast klubbmedlem, var han en del av fellesskapet – og ved å være det, ble han også utviklet som menneske. Den sosiale dimensjonen av å føle seg verdsatt, som en del av et fellesskap, satset på og gis muligheter til utvikling – er avgjørende for å ha det bra også etter arbeid.

Som midlertidig ansatt går man rundt og bærer på en kontinuerlig usikkerhet. Du lurer ikke bare på hvordan du skal forsørge deg selv, men også om du noensinne kommer til å få råd til å stifte familie. De andre kollegaene får gå på kostbare kurs som utvikler dem og gir dem økt kompetanse, mens du som innleid arbeidskraft står igjen. Bedriften vil ikke påkoste deg kurset. Dette er det motsatte av hva innbyttere som Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard føler. De føler seg utvalgt, du føler deg utstøtt.

BARNEVERN
Også innenfor barnevern er det store utfordringer. Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører som Aftenposten har kartlagt, har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene. NRK har funnet ut at 54 % av 288 kommuner (det finnes 428 totalt) har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale. Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker. Blant dem finner man vikarbyrå som utnytter kvinnelig arbeidskraft. Dette er nemlig nok en sektor som er kvinnedominert. La oss heller ikke glemme at et godt barnevern også er god likestillingspolitikk ettersom dårlig barnevern først og fremst rammer ressurssvake mødre og deres barn.

Så hva skal man så gjøre om man ikke synes noe om rikets tilstand?

Forfatter og førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo, Elin Ørjasæter, hadde noen interessante betraktninger i Aftenposten 1. mars. De fleste av oss kjenner henne kanskje fra rådgiverrollen hun hadde i programmet ”Luksusfellen” på TV3, men Ørjasæter har tidligere hatt sitt eget rekrutteringsfirma og fungerte som en såkalt ”hodejeger”. Hun skrev:

”EØS-innvandringen har endret mine politiske holdninger, fra å være en optimistisk liberalist til å bli overbevist tilhenger av et organisert arbeidsliv. Liberalisme fungerer bare der alle har forhandlingsmakt. Slik er det ikke lenger. Det er for mange som tilbyr sin arbeidskraft til en altfor lav pris. Lønnsgulvet eksisterer ikke slik det gjorde før.

LO og NHO har verktøyene, i form av tariffavtaler som kan allmenngjøres, altså gjelde for alle bedrifter i en hel bransje. LO og NHO har også felles interesser i høy produktivitet og lovlige forhold.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er vår garanti mot at deler av arbeidslivet kastes tilbake til norsk 20-tall. Det er på tide å organisere seg, selv for en gammel liberalist.”

Med andre ord gjelder det å presse på for at landets folkevalgte oppfører seg som folkevalgte. To ganger har det norske folk stemt nei til EU, og likevel importerer de med mest politisk makt direktiv som ikke kan karakteriseres som noe annet enn både menneske- og kvinnefiendtlige. Vi må rett og slett våge å stemme kreve at politikerne følger folkeviljen. Ser man til Hellas og hvorfor eksempelvis venstrepartiet Syriza vant, så er hovedårsaken at folket var skikkelig lei av EU. Med god grunn.

Det er på høy tid å slå i hjel mytene om hvordan late grekere pensjonerer seg som femtiåringer, og tillater seg ekstravagante velferdsordninger.

Fakta er i følge OECD at gjennomsnittlig pensjonsalder i Hellas er 61,9 år. Det er et høyere tall en selv Tyskland kan vise til, landet hvor man begynte å bruke mekaniske klokker i arbeidslivet allerede på 1600-tallet. For å forstå hvorfor grekerne stemte som de gjorde, må man ta inn over seg at konstruksjonen av euroen konsekvent har gagnet tysk kapital på bekostning av så vel tyske reallønninger som konkurranseevnen i Sør-Europa. Den jevne greker har fått nok av disse urimelige forholdene innenfor finansøkonomien. De har ført til at vanlige, greske mødre i desperasjon har satt fra seg spedbarn på gaten. Nora fant seg ikke i å leve som en dukke. Greske finner seg heller ikke i å være passive passasjerer i håpløse liv. De vil ha et bedre og mer meningsfullt liv, og de vil slippe å sette barna sine på gaten fordi de ikke har mat.

Også norske kvinner fortjener et best mulig liv. Da sier man nei til urimelige EØS-direktiv. Da sier man nei til urettferdig fordeling av godene i samfunnet. Da sier man nei til forandringer i grunnloven som vil svekke livskvaliteten til norske kvinner flest.

DEL 2 AV TALEN

VOLD MOT KVINNER ET FOLKEHELSEPROBLEM
Kvinner har 70 prosent høyere sykefravær enn menn. Debatten om hvorfor det er slik har rast mange ganger. Når skal vi ta innover oss hvor alvorlig problem vold mot kvinner faktisk er?

Ifølge en fersk rapport fra Unicef er voldelige menn globalt sett en større trussel for en kvinne enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Vi snakker sannsynligvis om verdens største helseproblem.

Blant det som kan forebygges, er vold mot kvinner den hyppigste årsaken til død, uførhet og sykdommer, viser undersøkelser i delstaten Victoria i Australia. Vold er mer ødeleggende for kvinners helse enn røyking, høyt blodtrykk og overvekt, ifølge The 2013 National Community Attitudes towards Violence Against Women Survey (NCAS). Det har gjort at man i Australia har laget en nasjonal handlingplan mot vold mot kvinner som gjelder fra 2010 til 2022.

PROBLEMER OGSÅ I NORGE
Selv om mange med rette er forferdet over stygge gjengvoldtekter i India og kidnappinger av kvinner i Nigeria, er det ikke slik at vi ikke har problemer i vårt eget land. I 2011 registrerte det norske politiet 2604 tilfeller av alvorlig mishandling i familieforhold. Vista Analyse anslo året etter at 75.000 til 150.000 mennesker utsettes for vold i nære relasjoner årlig.

Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135.000 til 270.000 mennesker som hvert eneste år blir direkte berørt. Vista Analyse har regnet ut at partnervold gir samfunnsøkonomiske kostnader på mellom 4,5 til 6 milliarder kroner årlig. Får ikke beslutningstagende politikere med seg de samme tallene som andre? Med tanke på at det er usikkert om landets 24 overgrepsmottak overlever og at det stadig legges ned krisesenter virker det ikke slik.

Når det kommer til livstruende vold, er det ingen kjønnsbalanse. En undersøkelse som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har foretatt i år, viser at 8,2 prosent av norske kvinner har opplevd dette. Det er bare 1,8 prosent av norske menn som kan si det samme. Tallene blir tydeligere når man ser på drap. Fra 1990 til 2013 ble 174 kvinner drept av sin partner i Norge. Tilsvarende tall for menn er 25. Halvparten av dem som ble drept regnet det som usannsynlig at partneren ville gå så langt.

Det skjer også at menn blir sykmeldte på grunn av partnervold. Men tatt i betraktning at langt færre menn utsettes for partnervold enn kvinner er det ganske logisk at kvinner har et høyere sykefravær knyttet til mishandling enn menn.

Kunnskapsrike Kjersti Alsaker, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, presenterte i november interessante tall på konferansen “Vold i nære relasjoner”. Mens 84 prosent av kvinner som ikke har opplevd partnervold hadde arbeid, var det blant voldsutsatte bare 42 prosent som positivt bekreftet arbeidsdeltakelse.

NEKTET ARBEIDSDELTAKELSE
Mens ingen av de kvinnene som levde i sunne forhold ble nektet av sin partner å gå på jobb, kunne hele 46 prosent av de voldsutsatte kvinnene bekrefte at de hadde blitt nektet arbeidsdeltakelse. 82 prosent av de voldsutsatte damene ble holdt våkne om nettene. 91 prosent hadde konsentrasjonsproblemer på jobben. 68 prosent ble hindret i å delta i sosiale aktiviteter på jobben. 74 prosent følte skam om arbeid på grunn av samlivsproblemene.

Dette er fakta som bør gi mer enn frysninger på ryggen eller store øyne. Dette er fakta som bør gi handlekraft og beslutningsiver, og ikke den handlingslammelsen vi ser i størstedelen av det norske politiske landskap i dag. Vil man gjøre noe med at kvinner oftere er sykemeldt enn menn, vil mye garantert se bedre ut om man setter inn tiltak mot partnervold. Omvendt voldsalarm og kompetansehevende lærings- og holdningsmål i grunnskolen er en god start. La oss sørge for at den oppvoksende slekt vet bedre enn det vi gjør i dag.

Anna Kathrine Eltvik, medlem i Kvinnefronten.

Vil ha økonomisk selvstendighet

Dårlig helse og ekstremfattigdom kaster lange skygger over framtidsutsiktene til en rekke kvinner i Afrika. Slik er det også for mange kvinner på Chole i Tanzania. Saada og kvinnekooperativet som hun leder på Zanzibar ser heldigvis et lys i tunellen.

Nå har de nemlig signert en kontrakt med Kvinnefronten som for tiden samler inn penger til en båt med påhengsmotor. Kvinnekooperativet skal få en mulighet til å skaffe seg livsinntekt nok til å kunne satse på blant annet utdanning.

Driftige damer
Det er driftige, afrikanske damer som er i sving. I 1995 kuppet kvinnene på Chole landsbymøtet, og fikk flertall for sitt forslag om bygging av en helseklinikk på øya. Siden 1997 har Kvinnefronten finansiert driften av denne, blant annet med hjelp fra Fokus/Norad.

Dette innlegget står på trykk i BA 8. mars 2015.

Nå vil de altså ha en båt. Planen er ikke å tømme havet for mer fisk for dem som måtte være redde for det. Planen er å starte et kooperativ for dyrking av tang og tare. En båt ville gjort dem til sterkere premissleverandører når de skal forhandle om pris. Nå er de nemlig avhengig av at andre transporterer råvarene de bruker, varene de lager og tangen de dyrker. Med en båt, kan de i tillegg øke produksjonen kraftig.

Norge kontra Afrika
Kooperativet er et eksempel på at kvinner i andre verdensdeler har en lenger vei å gå mot full likestilling enn norske kvinner, men det er fremdeles gode grunner til å fortsatt kjempe for likestilling i Norge. Det eksisterer ikke lik lønn for likt arbeid, og kvinnetypiske yrker blir systematisk dårligere betalt enn mannsdominerte. I tillegg ser man også grove eksempler på kjønnsbasert urett i det norske rettsvesenet. Kvinner som er utsatt for voldtekt, må tåle usaklige spørsmål om både klesdrakt og inntak av alkohol. Utfordrende klær fører ofte til at juryen gir den tiltalte strafferabatt.

Som om det ikke er nok, er det også formildende om den tiltalte har drukket – selv om den voldtatte har vært helt edru. Det er liksom ikke måte på hvor mange faktorer som forklarer og langt på vei legitimerer hvorfor kvinner fortjener slike maktovergrep. Voldtekt er ikke sex, det er maktmisbruk.

Man har også det faktum at vold mot kvinner ikke er anerkjent som et folkehelseproblem, selv om det er det det er. Men det går selvsagt an å ha to tanker i hodet samtidig. Man kan være opptatt av urett i Norge, samtidig som man står bak ryggen til afrikanske kvinner og heier på dem.

Tolv stykker av kvinnene på Chole er allerede sertifisert til å kunne føre den tradisjonelle seilbåten «dhow» til Dar es Salaam, en seilas på opp til fjorten timer. De båtvante damene tar med hjelp fra Norge spranget over til motorisert båt, og omfavner samtidig prinsippet om økonomisk selvstendighet. Om ikke det er et gledelig, feministisk budskap, så vet ikke jeg. Ha en god kvinnedag!

  • Kvinnefrontens Cholekonto ved Agnete Strøm er 8225 07 66412

Regjeringen reduserer tryggheten for barnevernsbarna

Statssekretær i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, Kai-Morten Terning, brukte 12. februar harde skyts i BA da han hevdet at SV sitter i glasshus når det kommer til privatiseringen av barnevernet. Det kunne han spart seg.

Å kaste stein i glasshus, er et ordtak som benyttes for å beskrive at man ikke skal kritisere andre for ting man gjør selv. Man kan undre seg over om Terning vet dette, for han skriver blant annet:

Kontraktene de private aktørene har med staten ble inngått i mars 2010 og utløper i februar 2016. Til Eltviks informasjon var det daværende barne,- likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken, nå leder i SV, som var ansvarlig for inngåelse av disse kontraktene.

Dette er en sannhet med sterke modifikasjoner. Fram til høsten 2011 trodde de fleste at anbud i barnevernet var noe EØS-avtalen påla oss. Da kom det en avklaring som viste at norske myndigheter hadde mye større handlingsrom enn man til da hadde trodd. Lysbakken satte i gang et arbeid for å sikre ideelle aktører i barnevernet langsiktige og stabile kontrakter, i stedet for stadige anbudskonkurranser. Inga Marte Thorkildsen gjennomførte endringen som avskaffet konkurransetvangen våren 2013.

Ville ha mer privatisering
Nåværende minister i departementet som Terning kommer fra, Solveig Horne, hadde knapt nok flyttet inn i sitt statsrådkontor høsten 2013 da hun kunngjorde at hun ønsket mer privatisering velkommen i barnevernet. Terning sitt glasshus kunne man saktens likt og se. SV har aldri og kommer aldri til å være et parti som taler varmt om barn på anbud. Det er det flere gode grunner til.
Asbjørn Sagstad i Ideelt Barnevernforum (IB) uttalte i 2013:

Mange små ideelle leverandører har blitt tvunget til å avvikle gode tiltak på grunn av de kortsiktige og uforutsigbare rammebetingelser som hittil har preget avtalene med Bufdir. Den økonomiske risikoen har blitt for stor for disse non-profit baserte virksomhetene som har som oppgave å tjene mennesker, ikke å tjene penger.

Og det er kjernen i saken. Ingenting egner seg så lite for markedsstyre som omsorgen for våre mest utsatte barn. Anbud betyr redusert trygghet for barna, og mindre stabile fagmiljøer rundt dem. Det betyr at dyktige ideelle barnevernsinstitusjoner taper, mens store børsnoterte selskap kommer inn i sektoren for å tjene penger.

De store pengene er ikke mulig å tjene uten at det går på bekostning av fag, lønn, arbeidsvilkår og kompetanse. I tillegg ender barnevernsbarna lettere opp som kasteballer i et anbudsvelde. Da er det hvem som vinner anbudet som avgjør hvor barnet skal bo. Dette er svært uheldig for de barn som for eksempel måtte ha tilknytningsforstyrrelser som utgangspunkt. Det er ikke slik behandling de trenger.

Økt fokus på skole?
Tall i skolerapporten «Hvordan bedre skoleresultatene og utdanningssituasjonen for barn i barnevernet» viser at kun 34 prosent av barn og unge i barnevernet fullfører videregående utdanning. Den sier videre at 10 % av barn og unge i Norge vil i løpet av oppveksten ha vært i kontakt med barnevernet. Kun 4 av 10 av barna som har hatt tiltak fra barnevernet gjennomfører videregående skole. 77 % av barn som har bodd på barneverninstitusjon har kun gjennomført ungdomsskolen. Utdanning er den mest beskyttende faktoren for utsatte barns langsiktige positive utvikling. Samfunnet kan spare 5 milliarder kroner i året hvis antall elever som dropper ut av videregående skole reduseres med kun en tredjedel.

Vi som er organisert i Utdanningsforbundet, er stolte over at Bufetat sentralt har kommet med tydelige føringer om at statlige institusjoner skal ha økt fokus på skole. Min egen arbeidsplass har alltid hatt egen pedagogisk rådgiver, og har alltid sett viktigheten av oppfølging opp mot dagtilbud. Spørsmålet man med rette kan stille regjeringen, er hvordan den har tenkt å sikre at alle de private leverer. Hvis minister Horne eller statssekretær Terning ikke har noe godt svar, kan det jo virkelig gå den veien høna sparker.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i SV og plasstillitsvalgt i Utdanningsforbundet

Private blir rike på barn i nød

Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører Aftenposten har kartlagt har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene (kilde: Aftenposten). 288 av landets kommuner har svart om bruken av private firma til saksbehandling av barnevernssaker. Av disse oppgir 54 % har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale (kilde: NRK). Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Statssekretær Terning svarte på dette innlegget i BA 12. februar.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker.

TV2 og NRK: Vi vil ha mer fokus på familievold i valgkampen 2015

På verdensbasis fører i følge FN vold mot kvinner i alderen 15 til 44 år til flere dødsfall enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Dette faktum gjør vold mot kvinner til et av verdens aller største helseproblem, om ikke det desidert største.

Vold i nære relasjoner, impliserer ofte barn. Barneombud Anne Lindboe ser alvorlig på at det ikke blir gjort undersøkelser av barn som er utsatt for overgrep, og etterlyser mer samarbeid mellom helse- og justisvesenet. Det er helt avgjørende for de barna det gjelder at de får den hjelpen de trenger.

I 2013 satt ikke verken TV2 eller NRK av en eneste kveld under valgkampdebattene til å snakke om vold i nære relasjoner, og det til tross for at det er et av de desidert største helseproblemene som finnes. Det er vi mange som har sett oss lei på, og vi ønsker med dette å komme med en innstendig oppfordring:

La 2015 bli året da både TV2 og NRK setter av plass til dette tema under sendingene i forbindelse med kommunevalget. Mens kvinner og barn bankes gule og blå eller utsettes for seksuelle overgrep, legges flere av landets krisesentere ned. Liv går på denne måten tapt. Det er nødvendig med øyeblikkelig handlekraft og gode tiltak for gjøre noe med det alvorlige problemet, og det har TV2 og NRK makt nok til å påvirke.

Signer her om du ønsker å be rikskanalene TV2 og NRK om mer fokus på familievold under valgkampen i 2015. Underskriftene blir levert til NRK og TV2 24. november, dagen før den internasjonale dagen mot vold mot kvinner.

Forslag om mobbeundersøkelse nedstemt


Torstein Dahle la frem følgende merknad som jeg skisserte i Komite for finans:

“I Tilstandsrapporten for Bergensskolene nylig kom det frem at mobbing som fenomen hadde økt. En betydelig del av mobbingen har sammenheng med kjønn og seksuell orientering. Bystyret ber om at det gjennomføres nye og årlige mobbeundersøkelser på Bergensskolene inntil vi ser at statistikken går riktig vei.”

Forslaget fikk støtte fra A, V, SV, MDG, Sp og BY – men H, FrP og KrF stemte mot. Det tydeliggjør at vi har et tannløst og lite handlekraftig byråd. Se bare selv hvor full av forholdsvis intetsigende og lite konkrete politikerord Handlingsplanen mot diskriminering av homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle 2012-2015 er.

Nedenstående merknad, fikk støtte av de samme partiene som ovenfor, med unntak av Ap:

“Kunnskapsdepartementet mottar årlig søknader fra flere kommuner i Norge som ber om
tillatelse til å drive med forsøk og spesialundervisning, og de får som regel positivt svar.
Forsøk med å ta opp LHBT i temauker i fag som samfunnsfag og norsk, gjerne i flere
omganger slik at tidligere innslag kan følges opp på senere tidspunkt, egner seg godt som
gjenstand for slik søknad. Bystyret ber byrådet om å søke om å få gjennomføre en slik
ordning i perioden 2012-2015.”

Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) har for lengst etterlyst mer konkrete planer, men dette er en interesseorganisasjon byrådet tydeligvis ikke har tenkt å høre på.