Viser arkivet for stikkord 22

Troll kan sprekke bak murer også

Terroristen Anders Behring Breivik har klaget på sine soningsforhold, og har fått sin rettsak. Antakelig fordi han vil ha en mer human behandling innenfor murene, har han prøvd å gi et bilde av seg selv som en mykere og klokere mann.

I Dagbladet kan man 18. februar lese innlegget «Brevet fra Breivik» av statsviter Ingeborg Kjos, hvor hun refererer til hva terroristen har skrevet til henne:

Breivik for fire år siden, og Breivik i dag. Ingen av gangene viser han ydmykhet eller snev av anger og skyldfølelse. Skjermdump fra VG.

«Hjertet mitt som eks-militant gråter for det barbariet jeg gjennomførte 22/7». Han skriver at han ikke lenger støtter manifestets oppfordring om bruk av vold.»

Videre kommer det frem at massemorderen kjemper for demokratisk fascisme uten bruk av vold.

Hadde det ikke vært fantastisk om dette hadde vært sant? Om vi kunne ta nasjonens uskyldighet tilbake ved å tilgi en mann som har innsett hvor grusom og nådeløs han var den 22. juli 2011? Å tilgi er når det kommer til stykket en befrielse for den som tilgir, ikke bare for den som mottar tilgivelsen. Det er vondt å bære på mye bitterhet og hat, akkurat som det er vondt å bære på mye skyld og skam.

Men så ankommer Breivik rettslokalene, og bare ved sin nonverbale fremtoning, så ser vi at ordene i brevet til Kjos bare er en bløff. Blottet for den ydmykhet som er nødvendig for at pårørerende og berørte i det hele tatt skal kunne klare å vurdere tanken om å tilgi, hever han høyre arm og gjør nazihilsen.

Han må vite hva og hvem folk flest assosierer denne hilsenen med. Hitler var aldri en høyreekstrem pasifist. Over 22 millioner soldater døde under andre verdenskrig, i tillegg ble en rekke sivile mennesker drept. Til sammen døde mellom 50 til 70 millioner mennesker. 6 millioner av dem var jøder. Mange av dem ble drept på like brutale måter som ofrene 22. juli. Det er som om Breivik spotter både dem og livene han selv tok. Skyld og skam er det ikke spor av.

Heldigvis kan likevel livene til berørte og pårørende gå videre. Man er ikke prisgitt Breviks (manglende) moralske resonneringsevner. Han er kun en mann med alvorlige personlighetsforstyrrelser, en løgner og en psykopat. Troll som ham sprekker når solen skinner på dem. Selv de som sitter bak lås og slå. Det må være godt nok for å kunne gå videre.

Den pinlige terrordebatten


Nyheten om at en mann er dømt for å sende en drapstrussel til Eskil Pedersen (AUF), har atter satt i gang debatt om Pedersen egner seg til å være leder for sitt ungdomsparti eller ei.

Politikere og andre samfunnsdebattanter får i media god plass når de i kritiske ordelag beskriver Pedersen eller andre som på en eller annen måte var knyttet til tragedien på Utøya eller i regjeringskvartalet. Pedersen skal være både egoistisk og kujonaktig som flyktet fra dødsøya uten å ta med seg flere i båten. Hadde bare medisinere og psykologer fått slippe til i like stor grad.

Hjernens fryktrespons
Når man opplever et traume, så handler mennesker flest instinktivt. Dette handler om en struktur i hjernen som kalles for amygdala (gresk for mandel), som automatisk slår seg på i situasjoner som er livsfarlige eller kritiske på andre måter. Denne kommuniserer med tre forskjellige regioner i hjernen som produserer forskjellige komponenter av fryktresponsen. Den som påvirker autonome responser, kalles for letaral hypothalamus. Det er letaral hypothalamus som får personer i kritiske livssituasjoner til å enten flykte eller kjempe.

Dette er kompliserte ord, men skal man være så travelt opptatt med å dømme mennesker som har vært i en livsfarlig situasjon, får man ærlig talt prøve å sette seg inn i hvordan hjernen fungerer. Det er eksempelvis viktig å vite hva autonom respons betyr. Det har seg nemlig slik at letaral hypothalamus består av nerveceller og utløpere som ikke er under innflytelse av den bevisste vilje. Ergo blir det meningsløst å knytte lederegenskaper opp til hvordan hjernen fungerer i alarmberedskap.

Hva som skal til for at man flykter eller kjemper, finnes det ikke noe konstant fasitsvar på. Et menneske kan i nødverge gå til motangrep, og i en annen situasjon bare legge seg i fosterstilling og gjøre seg selv minst mulig. Det er heller ikke slik at et menneske som i en farlig situasjon har lagt seg i en fosterstilling, alltid vil gjøre det. Man kan rett og slett ikke konkludere bestemt verken på den ene eller andre måten.

Trygve Bratteli i konsentrasjonsleir
Til sammenligning kan man se på hva som skjedde med Trygve Bratteli (Ap), mannen som av mange blir kategorisert som den beste politikeren Norge har hatt. Han var under andre verdenskrig fange i konsentrasjonsleirene Sachsenhausen, Natzweiler og Dautmergen, og måtte fra dag til dag utføre handlinger som av de minst forståelsesfulle ville blitt kategorisert som kujonaktige for å overleve. Spørsmålet er hvor lenge hadde han overlevd om han hadde knyttet neven og reist bust mot fangevokterne.

Mannen som ble funnet døende i en likhaug 5. april 1945 av Røde Kors-hjelpere, reiste seg ikke bare til å bli en leder for nasjonen sin, han sørget også for å nasjonalisere oljerikdommene. Miljømessig er dette selvsagt ikke bare rosverdig, men han viste seg uansett hva å være en handlekraftig og visjonær leder. Det at hjernens alarmsenter i sin tid hadde kommandert ham til å bruke flukt fremfor kamp som overlevelsesmekanisme, tok ikke fra ham dette.

Nå må ikke ovenstående oppfattes som en lang forsvarstale for Ap, Eskil Pedersen og AUF.

Norges våpenhandel, gigantiske finansplasseringer i svært tvilsomme fond, misbruk av klimakvoter og håndtering av eldre- og skolepolitikk er alt til å rive seg i håret av.

Det er slike tema som bør spille inn når man skal bedømme om man har dårlig ledelse eller ei, ikke at en ikke oppførte seg som en amerikansk actionhelt i en situasjon som var preget av dødsangst og panikk. Fremveksten av ny-nazisme og fascisme bør i så tilfelle bekymre mer.

MC-miljøet i Bergen markerer 22. juli


Oddmund Andersen (i sentrum på bildet) fra Legacy Vets tok i fjor initiativ til at MC-folk i Bergen markerte i medfølelse på grunn av terroren i Oslo og tragedien på Utøya som skjedde 22. juli 2011. Nå er MC-folket mellom de syv fjell atter klare for å hedre de omkomne, og det skjer lørdag 4. august.

Oddmund husker godt hvor opprørt han ble da han hørte om terroren:
- Uansett hva man mener om politikk og politikere, er det som skjedde 22. juli totalt uakseptabelt.
Ugjerningene er begått av en særdeles feig mann.

Foruten Legacy Vets, har en rekke av andre MC-klubber meldt at de kommer til å delta.

  • Man kan lese om og/eller melde seg på arrangementet her (Facebook).

Virkeligheten sank inn


De som kjenner meg, vet at jeg ikke er født med en spesielt godt, utviklet stedsans. Ei heller forstår jeg hvor bygninger ligger hvis noen bare viser meg et kart. Det var dette som gjorde at jeg havnet på et hotell under Rødts landsmøte som lå like ved tinghuset hvor rettssaken mot terroristen som drepte 77 mennesker pågår.

Utsikten på hotellrommets vindu holdt på å slå pusten ut av meg da jeg dro gardinene til side. Disse merkverdige skjermbrettene som står utenfor hovedinngangen til bygningen rett over gaten, hadde jeg sett før. Men hvor?

Så begynte det å demre. Jeg hadde sett bilder av dem i VG. De var satt opp for å beskytte etterlatte og ofre som må vitne mot nysgjerrige folk og presse, men sikkert også satt opp med tanke på at eventuelle snikskyttere kunne ligge et sted i nærheten og vente. En politimann fra beredskapstroppen dukket opp under hotellvinduet mitt. Virkeligheten sank inn.

For det er noe annet å være der. Se plassen hvor Rettssaken med stor r foregår. Det gikk frysninger nedover ryggen min. For en grusom og kald mann. I en restaurant like unna, satt flere partikamerater og spiste. Det var fredag, og før ankomst hadde det virket fristende å gå dit. Nå virket det bare feil. Å være så nær dette sentrum for død og sorg, tok alt av humør.

Alene på hotellrommet. Ble sittende på sengekanten for meg selv og tenke etter å ha sjekket innboksen på PC’en. Jeg kunne kjenne smerten til alle de som hadde gått ut og inn av dørene til tinghuset den siste tiden. Fortvilelse. Savn. Sinne. Skulle virkelig ønske jeg kunne vist min støtte i form av nonverbale gester. En god klem. Et klapp på skulderen. En tåre i ren medfølelse. Men de var der ikke nå. Det hadde blitt kveld, og gatene var så og si tomme.

Det er noe annet å se ting på tv enn å være der selv. En har kanskje lett for å glemme det. Tomhet. Det blir som å se en film hvor man kan føle en hel del, men likevel ikke fatter helheten. Distansen som blir skapt mellom budbringer og mottaker via tv-sendinger, skaper et tomrom og en følelse av utilstrekkelighet. Å være medmenneske handler nemlig om å mye mer enn å sitte hjemme i sin egen stue og uttrykke at man forstår.

Å være medmenneske betyr at man kan våge å sitte alene på et hotellrom midt i Oslo og gråte helt for seg selv, fordi det gjør så innmari vondt å tenke på alle de som ikke kommer til å finne trøst i hverken ord eller gode gjerninger på lange tider enda. Jeg vil for all tid sette av en liten plass i mitt hjerte til alle dem det måtte gjelde.

Fikk den talerstolen han ville ha


Anders Behring Brevik (ABB) med høyreekstrem hilsen når han ankommer retten. Aktorer og psykiatere håndhilser på ham i retten. ABB forteller hvordan han planla å drepe alle på Utøya, og at han ville filme halshugging av landsmoderen. De sterke inntrykkene har stått i kø de dagene som århundrets rettssak har vart. Sterkest er muligens inntrykket av at han har fått den talerstolen han var ute etter.

Plassen i rampelyset blir brukt på bestialsk vis. De aller fleste gjennomskuer heldigvis denne løgneren og massemorderen, og ser ham for hva han er. Det legitimerer avgjørelsen om åpenheten rundt det hele. Dessverre gjelder klarsynet langt fra alle. Er det ikke en tysk, kvinnelig sympatisør som blir bortvist fra landet eller en gutt på 23 år fra USA som i pur beundring brevveksler med ABB, så må Ronny Alte trekke seg som leder i Norwegian Defence League fordi han ikke får lov til å ta avstand fra ABB.

Truer norsk sikkerhet
English Defence League har på Facebook hele 13 729 medlemmer. Den norske datterorganisasjonen har bare 1468 medlemmer, men så må man også søke om å bli medlem. Med tanke på at Alte ikke fikk lov til å ta avstand fra ABB, kan man bare levende forestille seg hva de skriver til hverandre. PST vurderte da også i 2011 at NDL var en gruppe som truet norsk sikkerhet og landets interessser. Politiets overvåkingsorgan fryktet at ekstremistene via økt aktivisme, kunne skape mer uro og vold i samfunnet.

Disse anti-islamistene overgår selv den rasistiske organisasjonen SIAN, og flere medlemmer har allerede vist at de ikke går av veien for å ty til vold. De koser seg garantert på makabert vis når ABB i beste sendetid får spre sitt perverse budskap. I utlandet sitter forståelig nok flere spesialister og jurister og lurer på hva vi driver med.

Det har seg nemlig slik at det slettens ikke bare er de som er med i SIAN og NDL som vil si seg enig i deler av ABB sin fascistiske ideologi. Eller har man kanskje glemt partilederen som presterte å bruke et begrep som snikislamisering? Ferske meningsmålinger viser at FrP har hele 20 % oppslutning, og alle som vil stenge landegrensene for å unngå multikulturalisme, fryder seg.

Rettssystemets verdighet
Ofrene og de etterlatte etter terrorangrepene 22. juli har selvsagt rett på å få svar på de spørsmål de måtte ha. Det er heller ingen tvil om at vi som ønsker et flerkulturelt og rettferdig samfunn fortjener å se at århundrets sosiopat blir stilt til ansvar. Når det er sagt, er det likevel ikke riktig at både dommerapparatet og media både tillater og medvirker til at ABB får spre sine forvridde, politiske budskap. ABB er ikke en idealist. Han er først, fremst og sist en simpel masse- og barnemorder. Noen bør rett og slett be ham tie stille neste gang han tramper på rettssystemets verdighet.