Viser arkivet for stikkord aanesen

Abortkampen er ikke historie


2013 er et viktig år kvinnepolitisk sett. Da er det hundre år siden kvinner fikk stemmerett, men det er også hundre år siden kampen for retten til selvbestemt abort startet. Abort var den gang ulovlig, og kvinner som tok abort, risikerte fengsel i inntil tre år.

Den som utførte abort, risikerte fengsel i to år. Resultatet var at mange kvinner foretok illegale aborter selv eller hos «kloke koner» og satte liv og helse på spill. Etter en avisomtale av en fosterfordrivelse der kvinnen døde, formulerte Katti Anker Møller for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort.

Fornedrende system
Den første abortloven kom i 1959.Legal abort kunne tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser hvis de fullførte svangerskapet. Alle kvinner som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd. I abortnemndene satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få abort, og hvilke kvinner som måtte fullføre graviditeten. Systemet virket fornedrende på mange kvinner, og abortkampen ble en hovedsak for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i begynnelsen av 1970-årene. For kvinnebevegelsen var spørsmålet hvem som skulle ta avgjørelsen: legen eller kvinnen.

  • På bildet til høyre: Katti Anker Møller, kvinnesaksforkjemper og kommunist. Like fullt nevnte Siv Jensen henne som symbol på FrP sin politikk og kvinnesatsing på landsmøtet i sitt parti i 2009.

I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt i Stortinget. Det er likevel ikke slik at abortkampen er historie. Akkurat det skal Ellen Aanesen innlede om på lørdag 10. november under Kvinnekonferansen 2012. Hun har også innledet på andre arrangement. Da hun holdt et innlegg i 1998 under konferansen “Abortloven 20 år”, sa hun blant annet:

Sykehusene var stengt for de abortsøkende kvinnene. Først etter at kvakksalverne hadde gjort sitt, slapp kvinnen inn i sykehus. Den økende illegale abortvirksomheten ble etterhvert et problem for legene. Legenes oppgave var redusert til å reparere de verste skadene, lappe sammen ødelagte kjønnsorgan så langt mulig, føre journaler over stigende feberkurver og skrive ut dødsattester for de kvinnene som døde av bukhinnebetennelse, blodforgiftning, blodpropp, forblødning.

Tidlig ultralyd
Om Aanesen kommer inn på debatten rundt tidlig ultralyd, vites ikke. Det er dog verdt å ta med seg at man selv i 2012 diskuterer om kvinner skal ha rett til å bestemme over egen kropp ut fra best mulig informasjon eller ei.

Rødt Bergen vedtok på årsmøtet i mars 2012 og være for tidlig ultralyd, og gikk ut med denne offentlige uttalelsen:

Ja til tidlig ultralyd

Årsmøtet i Rødt Bergen støtter forslaget om å gjøre ultralyd i tolvte svangerskapsuke til en del av den offentlige svangerskapsomsorgen.

Tidlig ultralyd er allerede et tilbud for gravide som selv kan betale for det, og rundt halvparten av alle gravide tar en slik undersøkelse i dag. I tillegg får kvinner over 38 rutinemessig tilbud om tidlig ultralyd på det offentliges regning. Vi mener alle gravide bør få et slikt tilbud, som gir større sikkerhet i svangerskapet og grunnlag for å ta informerte valg.

Om vi skal innføre en ny rutineundersøkelse for gravide, må vi selvsagt se nytteverdi og ressursbruk i sammenheng. Rødt Bergen viser til at flertallet i det nasjonale rådet for kvalitet og prioritering i helsetjenesten går inn for tilbudet, etter å ha vurdert helsefaglige og økonomiske sider ved saken. Tidlig ultralyd lar kvinner ta en informert avgjørelse om å fullføre eller avslutte svangerskapet. Undersøkelsen er selvsagt ingen garanti for å få et friskt barn, men det samme kan sies om ultralyd i uke 18.

Motstandere av tidlig ultralyd hevder at undersøkelsen er uten medisinsk verdi, og at den bare kan avdekke om fosteret har Downs syndrom eller ikke. Dette er i beste fall en feilslutning, i verste fall uredelig argumentasjon. Tidlig ultralyd kan også brukes til å gi tidlig behandling, for eksempel der tvillinger deler morkake, eller for å avdekke og forebygge svangerskapsforgiftning, som kan være livstruende både for kvinnen og fosteret hvis det ikke blir oppdaget i tide.

Ultralyd avdekker i noen tilfeller store misdannelser som gjør at fosteret ikke kan leve opp. En eventuell abort etter tidlig ultralyd er en mindre påkjenning for kvinnen enn det å ta senabort etter å ha oppdaget fatale skader eller misdannelser på ultralyden i uke 18. Det er også en mindre påkjenning enn å bære fram et barn som er dødt eller døende i fødselsøyeblikket, med risikoen det innebærer for kvinnen selv.

Det er paradoksalt dersom det kun blir legitimt å abortere foster som ikke har kromosomfeil eller alvorlige, livstruende tilstander. Vi kan ikke føre kampen for et mer mangfoldig samfunn i livmoren. Derimot kan vi sikre velferdsordninger, tilrettelegging og et arbeidsliv der både menn og kvinner har tid til hjemmesfæren, slik at flere velger å bære fram barn med ekstra store behov. Det er dette som vil være den viktigste målestokken for menneskesynet vårt.

Til og med tolvte svangerskapsuke er det kvinnens valg om hun skal gjennomføre eller avbryte svangerskapet. Kvinnens råderett over egen reproduksjon er et grunnleggende prinsipp. Det er kvinnen selv som skal gjøre den etiske vurderingen, ut fra sitt ståsted og innenfor de juridiske rammene av abortloven. Dersom vi setter opp et moralsk hierarki og peker ut enkelte grunner til å ta abort som mindre legitime, undergraver vi samtidig den avgjørende retten til selvbestemt abort.

Se hele Doonesbury Abortion Cartoon her. Tegneserien ble forbudt i USA.