Viser arkivet for stikkord løvetannmarsjen

Gå i de narkomanes sko

Det er lett å forstå folk som har byens åpne russcener tett inn på eget liv når de blir frustrerte, men Iselin Ryttvad tar feil når hun i BT skriver at Bergen er de narkomanes by.

Narkomane møter mye motgang. De blir mistrodd, de blir stigmatisert og de blir rakket ned på. Og nesten samtlige bærer på enorme mengder med skamfølelse. De vet de er mislykket i andres øyne. De vet de har skuffet familie og venner. De skulle ønske de kunne gjort om på mange av de dårlige valgene de har tatt. Som en narkoman jeg kjenner godt sa:

- Hvis jeg tok en overdose, ville et problem vært borte for veldig mange.

Tenk å ha det slik. Han er ikke unik. Narkomane flest sliter med tunge depresjoner. De ser ikke håp og de har mistet tro. For lengst. Sier du til en som går med disse skoene at de har tatt over Bergen by, vil de ikke skjønne hva du snakker om.

Innlegget sto på trykk i BT tirsdag 31. mai 2016.

60 % av innsatte rusmisbrukere
Mange av de har sittet i fengsel for kortere eller lenger tid. I følge Justis- og politidepartementet er hele 60 % av alle innsatte rusmisbrukere. 40 % har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning, 40 % lever under fattigdomsgrensen, 70 % er arbeidsledige og kun 30 % opplever å få besøk av nær familie mens de sitter inne.

Derfor har sosialbyråd Erlend Horn rett når han sier at endringer i byens rusmiljø må gjøres på en human måte. Når samfunnet så til de grader har sviktet dem mens de var løvetannbarn, så er ikke løsningen å sette hardt mot hardt når de har blitt voksne.

Ryttvad skriver likevel:
”Det en fin tanke å være human, dessverre er det i dette tilfellet en ekskluderende filosofi. Vår frihet forsvant i det øyeblikk narkomane fikk fritt spillerom.”

Begrepet ”de narkomane” er sauset sammen til en homogen masse. Hvis en kaster fra seg brukte sprøyter eller blodige bomullsdotter, gjør de det alle. Borte er forståelsen for at de er enkeltindivider, og at de akkurat som andre folk er født med forskjellige ressurser.

God rusomsorg
Tilstandene ved Straxhuset er uholdbare. Det blir likevel feil å påpeke at de ansatte på Straxhuset ikke tar ansvar i undergangen like ved, og at frivillige organisasjoner må gjøre det. Fakta er at ansatte på Straxhuset gjør mye mer i sin jobb enn folk flest ville orket. Vil man arrestere noen, bør man heller ansvarliggjøre de som ikke ser nok på hvorfor vi får narkomane, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. For eksempel helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Ryttvad vil heldigvis også hente dem ut og aktivisere dem. La oss håpet det rådet blir fulgt. Det er mange som hadde blitt glade om de fikk oppleve å bli sett som enkeltindivider, og fulgt opp med individuelle planer. Tro meg – det er mange som ville blitt glade.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen i Bergen

Vanskeligere å varsle?

19. juni i fjor vant politimannen Robin Schaefer prisen «Årets løvetann» av Løvetannmarsjen Bergen. Han utviste et mot større enn de fleste av oss da han varslet om at Monika Sviglimskaja på åtte år var drept og ikke hadde tatt selvmord.

Det finnes ikke noe verre overgrep enn barnedrap. Det å dekke over, overse eller skjule, er overgrepsutsattes verste fiende. Anerkjennelsen av Robin var derfor helt på sin plass. Uten enkeltmennesker som han, ville ikke rettferdigheten seiret.

På trykk i BA 15. mars.

Seks dager etter at han fikk denne prisen fra aksjonistene som kjemper for rettighetene til overgrepsutsatte barn, gikk advokatfirmaet Wiersholm ut med en rapport om varsleren. I rapporten står det at måten Schaefer varslet på «fremstår som et skoleeksempel på forsvarlig varsling». I Aftenposten 25. juni sier Jan Frougner som ledet utvalget:

«Ingen i Hordaland politidistrikt kunne reglene om varsling.»

Nyheten som kom 9. mars om at politiet i Hordaland politidistrikt frikjennes helt, er det derfor grunn til å undre seg over. I BA kan man lese hvordan spesialenheten for politisaker konkluderer med at ingen av polititoppene har gjort noe straffbart i sin håndtering av varsleren Robin Schaefer i etterkant av drapet på Monika. Samme organ ga 25. februar 2015 Hordaland politidistrikt 100 000 kroner i bot for grov uforstand i tjenesten.

Mange gir uttrykk for at de har mistet tilliten til politiet i Bergen. Selv politifolk sier de har mistet tilliten til sin egen ledelse. Det beste kunne kanskje vært å opprette et helt uavhengig organ som gransket saken? Når man vet at omtrent 95 % av sakene til Politiets spesialenhet henlegges, så er det mye som tilsier det.

Like greit å tie stille
Saken er også bekymringsverdig sett ut fra varslingsplikten som alle norske arbeidstakere har. Ved å frikjenne Hordaland politidistrikt, sender spesialenheten ut et kraftig signal om at det er like greit å tie stille uansett hvor man måtte jobbe. Loven som sier at det er forbudt med gjengjeldelse ovenfor varslere, er heller ingen trøst. Det er nok av arbeidsplasser i Norge hvor ansatte kan fortelle om sosial utstøtelse etter at de har tatt opp kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass.

Kanskje er det er en mer innprentet holdning at sladrehank selv skal ha bank, enn at man ser på varsling som nødvendig og bra for å kunne rette opp i feil og utvikle seg til det bedre.

Det får være en trøst at Robin fikk ildsjelprisen av Politiets Fellesforbund i 2015. Det bærer bud om at det i landets politistyrke jobber en del kvinner og menn med integriteten sin godt i behold, som ikke vedkjenner seg alle de grove feil som ble gjort i forbindelsen med Monika-saken.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen Bergen

Ikke samvittighetsfulle nok

Så er Norge rystet av nok en overgrepssak. En barnehageansatt i Tromsø er siktet for overgrep mot 11 barn. I VG kan man lese at han er oppfattet som en godhjertet og positiv humørspreder. En helt normal type som var glad i sport og musikk.

Oftest er en overgriper ikke en fremmed, men en som barnet kjenner godt. Overgriperen kan være et familiemedlem eller andre som kjenner barnet godt – for eksempel en skoleansatt eller en trener. En overgriper ser med andre ord ut som alle andre. Men de oppfører seg ikke som alle andre. De misbruker gjerne både tillit og posisjon, og de går ikke av veien for å bruke triks slik at barnet ikke røper hva som har skjedd.

Sint, opprørt og sjokkert
De fleste av oss blir sinte, triste, opprørte og sjokkerte når vi hører om voksne personer som tillater seg selv å misbruke barn på denne måten. De misbrukte selv kan også kjenne alle disse følelsene, og det er helt greit. Skal man overleve slike opplevelser, må det man har opplevd gyldiggjøres. Gyldiggjøring skjer ikke om man må holde ting for seg selv eller skammer seg, men når man blir tatt på alvor under trygge rammer. De som skal følge opp de traumatiserte barnehagebarna har i så måte en særdeles viktig jobb foran seg.

I fjor fikk redaksjonen i “Vårt lille land” i TV2 prisen “Årets Løvetann” for episoden hvor Libe Rieber Mohn sto frem som overgrepsutsatt. Skjermdump fra TV2 sine nettsider.

15. februar kunne man på ”forskning.no”sine nettsider lese at tøff barndom ikke bare ødelegger psykisk helse. Immunapparatet og nervesystemet kan også påvirkes av negative barndomsopplevelser. De ubehagelige opplevelsene i barndommen gir i tillegg økt sannsynlighet for både røyking, høy vekt, lav utdanning og lav inntekt både hos kvinner og menn. Tatt i betraktning at hver sjette kvinne og hver tiende mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år, må man kunne definere dette som folkehelseproblem.

Ikke samvittighetsfulle sjefer
En kan gjerne hevde at vi har kommet langt i Norge. I fjor sto Libe Rieber Mohn frem på TV2 og fortalte at hun var utsatt for overgrep. I år har Fabian Stang gjort det samme i VG. Ære være dem for sin helt nødvendige åpenhet, men det er fremdeles en lang vei og gå når det kommer til forebygging og behandling av overgrep som samfunnsproblem. Selv når barn blir drept, blir det ikke alltid tatt på alvor. Politivarsleren Robin Schaefer gjorde sin plikt da han ga beskjed om Monika-saken. Langt fra alle sjefene hans var like samvittighetsfulle.

19. juni er det for tredje år på rad Løvetannmarsj i byene Bergen, Stavanger og Oslo. Vi marsjerer for å styrke rettighetene til utsatte barn, og vi håper at flest mulig kjenner sin besøkelsestid. Barna er våre fremtidsskatter, og de er helt fullstendig avhengige av at vi voksne er vårt ansvar bevisst som skattevoktere.

Anna Kathrine Eltvik
Leder for Løvetannmarsjen i Bergen

  • Ninia Krogstad og Adele Marie Moe i radiointervju om Løvetannmarsjen.