Viser arkivet for stikkord lysbakken

Flaut å være marxist?


Audun Lysbakken er i følge VG tilgitt av LO og Ap til tross for at han tidligere har vært en uttalt marxist. For mennesker som vet hva marxisme er, så virker det med rette både tåpelig og uforståelig. Hele arbeiderbevegelsen ble dannet på grunn av misnøye med samfunnets urettferdige klasseinndeling, men nå har vi altså kommet dit at en tydeligvis må skamme seg over sitt utspring.

Det er mange mennesker som påstår at vi ikke lenger har en arbeiderklasse i Norge. Muligens er det derfor LO og Ap sier som de gjør. De burde definitivt tenke seg bedre om.

Historie- og kunnskapsløst
Det er bare 40 % av Norges befolkning som har høyere utdannelse. Når en samtidig vet at hvert syvende barn i Norge lever under fattigdomsgrensen, så bør en slutte å innbille seg at det ikke lenger eksisterer ulike samfunnsklasser i Norge.

Karl Marx definerte det som vi alle vet: Det finnes to stridende samfunnsklasser, der den dominerte klassen prøver å kaste den dominerende klassen og den dominerende klassen prøver å beholde makten. Sett dette i betraktning, blir det underlig at LO og Ap føler behov for tilgi Lysbakken i offentlighet. Det er både historie- og kunnskapsløst.

LO og Ap bør heller spørre seg selv hvorfor de har fjernet seg mer og mer fra marxistisk grunnfilosofi. I det øyeblikket man skammer seg over at man vil ha et klasseløst og mer rettferdig samfunn, bør man slutte å presentere seg som et parti og en organisasjon som kjemper for disse tingene.

Byrådet vil overta statlig barnevern


I en pressemelding datert 9. juni 2011, informerer Hilde Onarheim (oppe t.v.) om at Bergen kommune har søkt om å få overta det statlige barnevernet. Forsåvidt er det en helt grei tanke å desentralisere denne etaten, men likevel er det grunn til å slå alarm. Høyre har nemlig ingen betenkeligheter med å sett barnevernsbarn ut på anbud.

Før Lysbakken (nede t.v.) , barne-, likestillings og inkluderingsminister tar sin beslutning, bør han tenke seg godt om. I partiprogrammet til Høyre kan man lese følgende:

Høyre vil bruke konkurranse som et virkemiddel for å finne nye løsninger og løfte kvaliteten. Private har gjennom tidene på ulike måter gitt viktige bidrag til velferdssamfunnet, ikke minst innenfor helse, omsorg og barnehager.

Om det var slik at private aktører har gitt så mange viktige bidrag til velferdssamfunnet innenfor helse og omsorg, så hadde ovenstående ikke sett så dumt ut. Problemet er at virkeligheten ikke er slik. I dag er den rådende barnevernspolitikken i Norge at flest mulig barn og unge som har behov for barnevernets omsorg, skal få denne utenfor institusjon. Denne strategien er vedtatt av Stortinget. Å bruke billige, hjemmebaserte omsorgstilbud er i mange sammenhenger vel og bra, men man har et utall med eksempler på at disse sprekker. Når det skjer, må barna sendes på institusjon. Problemet er at man har hatt det travelt med å legge ned offentlige barnevernsintitusjoner de siste årene, og da må man ty til private aktører.

Lønnet under tariff
Private barnevernsaktører må levere anbud. Når en institusjon taper et anbud, må barna som bor der flytte. Beslutningbstakende politikere skylder på EØS-reglene, og sier at det er de som tvinger systemet til å ha anbudsrunder. Det eneste de har gjort i forhold til dette, er å sette ned en arbeidsgruppe som skal se på saken.

Mens arbeidsgruppen nitidig ser på saken, er det flere insitusjoner som går konkurs. De klarer ikke å få tingene til å gå rundt med sine konkurransepriser. En annen lei konsekvens, er at ansatte blir lønnet under tariff.

De som er mest skadelidende om man ser alt under ett, er barnevernsbarna. De siste ti årene viser forskning at barnefattigdommen økt med hundre prosent i Norge, og ansatte i barnevernet har meldt at de merker presset. De får ikke hjulpet alle de som egentlig trenger det, og løper det meste av tiden rundt og slukker branner.

Tettheten mellom barnevernsbarn er størst i fattige bydeler. Fattige barn har lett for å bli fattige voksne også, og sånn blir den vonde sirkelen sluttet. En ny kurs i barnevernspolitikk er derfor tvingende nødvendig.

Man burde arbeide for:

  • å bygge flere offentlige barnevernsinsitusjoner
  • et høyere antall med mindre barnevernsinsitusjoner slik at man i høyere grad kan tilby tilpasset barnevernsomsorg for barn med forskjellige behov
  • å konsekvent skille rusungdom fra rusfrie ungdom på institusjoner
  • at de kommunale barnevernstjenestene alle skal få tydelige og felles retningslinjer, slik at barn som trenger hjelp ikke er prisgitt hvilken bydel eller bygd de bor i
  • styrking og utbygging av kommunale ungdomsklubber, og spesielt fordi dette vil komme barn fra familier med dårlige levekår til gode
  • å stanse privatiseringen av barnevernet
  • å styrke det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet i sosial-, helse-, skole- og politietat i saker som er relatert til barnevernet
  • at det blir slutt på overbelegg og underbemanning på barnevernsinstitusjoner
  • at det avsettes mer midler til etterutdanning av barnevernsarbeidere

Svikter barnevernsbarna totalt


Billedtekst: Her er ambulansen som hentet Ragnhild i Nordre Skogvei 31. juli i fjor.
___________________________________________________________________________
Da Ragnhild (15) døde under barnevernets omsorg, var det mange som mente at en måtte innføre drastiske tiltak. Paradoksalt er det da å oppleve at et flertall i Komite for helse og sosial onsdag 8. juni stemte mot et forslag som ville sikret ungdommer som Ragnhild mye bedre.

Ruspolitisk strategi- og handlingsplan 2011-2016 skulle behandles, og Rødt foreslo å legge til følgende punkt under arbeidsmål for Bergen kommune:

  • «Bruke de kanaler vi har til rådighet for å sikre at det statlige BUF-etat og barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken fortest mulig følger opp løftet om å skille rusungdom fra rusfri ungdom på institusjoner.»

Forslaget fikk støtte fra SV og KrF, mens Ap, H og FrP utrolig nok stemte mot. For undertegnede som jobber i barnevernet er dette mye mer enn en politisk fanesak. Her handler det faktisk om å omstrukturere barnevernsinstitusjoner slik at de ikke lenger fungerer som utklekkingsanstalter for fremtidens rusmisbrukere. Det handler også om å ta bedre vare på unge mennesker i faresonen enn vi gjør i dag.

Mangler riktig verktøy
Det er som om Ap, H og FrP spytter både Ragnhild, de pårørende og oss som jobber i barnevernet midt i ansiktet. Gjentatte ganger har ansatte i barnevernet påpekt at organiseringen av barnevernet er mangelfull, og vi tenker faktisk alle på dem vi er ment å hjelpe når vi sier det. I den politiske verden stemmer man gjerne i blokker når det kommer til bystyresaker. Således er det kanskje ingen stor overraskelse at parti som H og FrP stemte mot et forslag som kom fra ytterste venstre. Det som man dog med rette kan stille et stort spørsmålstegn ved, er hvorfor i alle dager Arbeiderpartiet fant det for godt å være negativ. Var det fordi de ikke kom på forslaget selv?

Ved å skille rusfrie ungdom fra de som ruser seg på barnevernsinsitusjoner, er det ikke få liv man kunne reddet. Ap, Høyre og FrP har alle blod på hendene sine i dag. Det er å håpe at de tar til fornuft frem til saken skal behandles i bystyret.

Lovverket i barnevernet modent for fornyelse


Barnevernsbanden som herjer i Kristiansand har fått mange til å snakke om at barnevernsloven er moden for fornyelse. Og det er den.

Som ansatt i barnevernet står man jevnlig i situasjoner hvor man tenker at man ikke har redskapene man trenger for å gjøre en god jobb.

  • Hvis en ungdom på en åpen institusjon vil bruk mobiltelefonen sin om natten, har man som ansatt ikke lov til å ta den fra ungdommen. Det spiller ingen rolle om den brukes for å holde andre ungdommer på institusjonen våkne, for å skaffe seg dop, selge sex eller for å avtale rømning, å beholde mobiletelefonen har blitt en ukrenkelig rettighet.
  • Hvis en 13åring sent om kvelden vil ut av institusjonen for å “treffe venner”, så har du som ansatt ikke lov til å holde barnet tilbake fysisk.
  • Hvis en beboer blir tatt på institusjonen for å bruke, selge eller oppbevare stoff, kommer det ikke automatisk konsekvenser av dette. En kan i praksis ruse seg og påvirke andre beboere til å ruse seg lenge uten at systemet fanger det opp og gjør noe med det.

Er det da riktig å legge ned alle barnevernsinstitusjoner i pur resignasjon? Nei! Man vil alltid ha behov for den type offentlig omsorg, da hjemmebaserte omsorgstilbud aldri vil kunne dekke alle behov barnevernsbarn har. Men lovverket er det på tide å gjøre noe med. Jovisst er det viktig at barnevernsbarn har rettigheter, og det er kjempeviktig at man ikke lager et lovverk som produserer en ny generasjon med barnevernsklienter som har opplevd overgrep etter overgrep.

Men det største overgrepet av dem alle er den institusjonaliserte likegyldigheten som får råde.

Det er fremdeles altfor mange barnevernstjenester i dette land som ikke tar grov adferdsendring på alvor. I mange sammenhenger har man et lovverk som er tilstrekkelig, men flere av de som er utnevnt til å bruke lovverket er enten for feige, treige eller for uvitende. Uansett hva, må det gjøres noe nå.


Billedtekst: Å sette barn i fengsel, er en dårlig løsning. Bedre er det å lage tydeligere skille på institusjoner for de som ruser seg og de som er rusfrie.

Sosiale tapere på løpende bånd
Vel så viktig er det at man tenker gjennom hvordan samfunnet produserer sosiale tapere. I Norge feier det en blå vind for tiden. Hvis den får feie enda mer, vil resultatet bli mer katastrofalt enn hva man ser i Kristiansand. Et samfunn som ikke tidlig fanger opp de som trenger hjelp på grunn av alvorlig omsorgssvikt, er et samfunn som skyver en stor regning inn i fremtiden. Ungdommene i Kristiansand skulle vært fanget opp mye før. Gidder man ikke å betale penger for offentlig omsorg av barn som trenger det, lurer man seg selv. Innbiller man seg at det er billigere for samfunnet at sosiale tapere produseres på løpebånd?

Om man ikke innbiller seg det, så nytter det ikke å stemme på blå parti som vil rasere velferdssystemet. Det eneste som nytter i denne sammenhengen, er å være villig til å betale det det måtte koste for at ikke nye barnevernsbander vokser frem i by etter by. Offentlige utgiftsposter må få stå i fred så lenge de går til så viktige saker som dette.

Sist men ikke minst må Audun Lysbakken og hans departement få fart i sakene, og gi ut de nye rettighetsforskriftene som skulle kommet for over et år siden.