Viser arkivet for stikkord sigrid

Elektronisk fotlenke et nødvendig kontrolltiltak


I 2007 kartla VG alle kvinnedrap som hadde skjedd i Norge siden 2007. Det kom frem at hele 73 stykker hadde blitt drept. VG plasserte alle ansiktene til de drepte på forsiden sin da de presenterte saken. Det gjorde sterkt inntrykk.

Nå har enda en kvinne bøtet med sitt liv. Hele Norges Sigrid Schjetne (16) ble endelig funnet, men dessverre ikke i live. De første man tenker på, er de pårørende som har blitt frarøvet sin kjære. De må ha det svært tøft. Om man ikke ønsker at flere skal gå gjennom det som de opplever nå, er det viktig å komme frem til hvordan.

Statistikkene man glemmer
Man kan selvsagt aldri sikre seg mot absolutt alle drap, men man kan sørge for at færre kvinner drepes. Det betinger blant annet at politikerne på Stortinget beslutter forskjellige tiltak. Så skjer ikke. Selv om det mellom 2000-2007 ble drept fire kvinner mer enn de som døde på Utøya, er det ingen som snakker om at hverken justisministeren eller sjefen i politidirektoratet må gå av. Alvorlige voldsovergrep mot kvinner blir simpelthen ikke tatt nok på alvor, noe som de begredelige voldtektsstatistikkene alene beviser.

Den ene mannen som er siktet for drapet på Sigrid, er dømt for grov vold før. Samme året som VG presenterte nyheten om alle kvinnene som var drept de siste ti årene, fikk han en dom på to år for å ha slått en kvinnelig nabo flere ganger i hodet med en jernstang. Til sammenligning fikk en 51 år gammel mann fra Tønsberg i år en dom på tre år og fire måneder for svindel. Han hadde lurt til seg penger som egentlig skulle gå til fattige barn i Øst-Europa. Ikke at det er ille nok, men hvorfor er det slik at økonomisk kriminalitet er mer alvorlig enn å påføre en kvinne brudd i hjerneskallen?

Elektronisk fotlenke
Kvinner er vant til å høre at de er dumme om de ikke tar gode nok forholdsregler. Man skal passe på alt fra å ikke gå for utfordrende kledd, lære seg selvforsvar til å huske og kjøpe forsvarsspray. Det er pussig. Hvorfor kan man ikke heller kreve at de mannfolkene man vet er farlige, går med elektronisk fotlenke? Det er som om Stortinget sover.

Selvsagt er det også viktig med forebyggende tiltak. Vold avler vold, så man har plikt som samfunn å gripe inn i familier hvor barn blir utsatt for vold. Et afrikansk ordspråk sier at det krever en hel landsby å oppdra et barn. Det er stor sannhet i dette, og det bør vi ikke glemme. Når det likevel går så galt at et menneske vokser opp til å bli farlig for seg selv og andre, så er det legitimt å kreve kontrolltiltak. Noe annet er ikke bare naivt, det er i verste fall også fatalt.

Ikke riktig å tie


Lørdag 14. juli hadde BA en gripende reportasjerapport om Dung, eller Thi Puong Dung Tran Larsen for å være helt korrekt. Da var det fem år siden hun forsvant. Mamma Huong Thu Nguyen ga uttrykk for at hun tenker på sin datter hver eneste dag.

På bildet fra 2007 kan man se en mor som knuger på bildet av sin eneste datter, og i øynene ser man det som best kan beskrives som bunnløs sorg.

Ikke følelsen helt verdig
Begrepet bunnløs sorg er så oppbrukt, at det ikke er følelsen man beskriver helt verdig. Det finnes ikke noe vanlig med å bli frarøvet den man elsker på en så vond måte som familien til Dung opplevde. Politiinspektør Tore Salvesen er heldigvis klar over dette. Han har fått med seg at Dung på det siste bildet av henne som er tatt ser ut som om hun nettopp har grått. Salvesen har så inderlig lyst til å oppklare saken, at han har lovet at han skal finne henne. La oss håpe for alles del at han har rett.

Dersom noen vet hva som har skjedd, så burde de fortelle det. Så langt ser det dessverre ikke ut til at det vil skje.

Nå har det dessverre skjedd igjen. Sigrid Schjetne (16) har forsvunnet like ved sitt hjem i Oslo. Besteforeldre som har mistet et barnebarn på Utøya i fjor, står i fare for å miste sitt barnebarn nummer to. Noen ganger er livet mer grusomt enn man hadde klart å forestille seg i sitt verste mareritt. Heldigvis er hundrevis av mennesker med på å leite. De vil alle gi hjelp og ha svar. Dette kunne skjedd med en som de selv var glad i. Det er også viktig å vise at man bryr seg, for det gir trøst til dem som sitter med den største sorgen og frykten.

Respekt for affektive bånd
Vi mennesker har respekt for de affektive bånd som er melllom dem som har forsvunnet og deres familier. Det kalles empati. Når man leser i VG sin nettavis klokken 21.44 om kvelden at dykkere som har meldt seg frivillig for å leite etter Sigrid, forbereder se på å finne noe som er verre enn en veske, så gjør det vondt. Ikke vil man være den som finner henne, og ikke vil man være den som leverer familien dødsbudskapet.

Samtidig er det en kjensgjerning at familier som ikke aner hvor deres nære slektninger har tatt veien, heller vil ha et svar enn å leve i uvisshet. Derfor avsluttes dette synspunktet med en bønn om at de som vet hva som har skjedd med Sigrid, Dung eller noen av de andre som de siste tiårene sporløst har forsvunnet, forteller det de vet. Det er ikke rettferdig ovenfor dem som venter å tie.