Viser arkivet for stikkord syria

Bare en naiv fredelsker?

Isaac Newtons rakettmotorprinsipp sier at aksjon er lik reaksjon. Det vil si at for at en ting skal gå en bestemt retning må en kraft virke i den motsatt retningen. Det skal være usagt om det datt et eple i hodet på Newton før han fikk denne lyse idéen, men han har innlysende rett.

Prinsippet kan man fint overføre fra fysikkens verden til den psykososiale. Når mennesker kommuniserer med hverandre på den ene eller andre måten, så fører kommunikasjonen til en reaksjon. Gir man et kompliment til et medmenneske, reagerer mottakeren med glede eller rødming. Kanskje begge deler. Slår man et medmenneske i hodet med en stokk, er det også ganske sikkert at det kommer en reaksjon.

Kloke Barbara Gentikow
Et menneske som forsto disse tingene til fulle, var forsker og lærer Barbara Gentikow. Hun underviste på universitetet i Bergen mellom 1992 til 2009. Undertegnede var så heldig å ha henne som foreleser i medievitenskap, og siden traff vi hverandre flere ganger i private sammenhenger på grunn av vårt arbeid for mer fred i verden. Fantastiske Gentikow døde dessverre i fjor etter et kort sykeleie.

Hun rakk heldigvis å gi ut boken ”La oss snakke om krig”. Her lar hun veteraner, soldatmødre, krigsflyktninger og militærnektere komme med sine fortellinger. Helga K. Johannessen er en av de som gjør inntrykk:

”Det er litt rart å ha en krigsskadet sønn når politikerne sier at vi ikke er i krig.”

Boken La oss snakke om krig slipper til viktige stemmer.

Det gjør også Rigmor Flygansvær som skriver følgende i et brev til Kongen:

Jeg har i de siste 15 år levd med frustrasjoner, raseri, fortvilelse, depresjoner, lidelse og håpløshet over min sønns skjebne hvor det ikke eksisterer noen kompetanse for den hjelp han behøver i etterkant av sin innsats for Norge i Saudi-Arabia, Irak og Bosnia.

Flyktningen Wafa R. sitt perspektiv er også verd å få med seg:
”Det er som om Irak har en Berlin-mur midt gjennom alle regioner, byer, landsbyer og ikke minst i folks bevissthet…Det vil ta lang tid å komme over denne delingen.”

Åpne krigssår
Lang tid. Så er det altså derfor ikke alle flyktningene som har rømt kommer fra Syria. Det er åpne krigssår i både Afghanistan og Irak. De trenger ikke akkurat kuler og krutt for å løse sine problemer. Hvis man mener det, er man på et svært lavt refleksjonsnivå.

Dersom flest mulig klodeboere skal ha det godt, er det viktig å tenke systemisk og vise sosialt ansvar. Det handler om gjensidighet og samarbeid for klodens skyld. Det handler om å gå for andre løsninger enn krig. Det vil komme til å kreve mot, for det er kun de modigste menneskene som våger å satse på fred fremfor frykt. Glem ikke Newtons lov om at aksjon er lik reaksjon. Akkurat slik krig mot terror har skapt IS, vil fokus på fred og dialog komme til å skape samhold og fredelig sameksistens. Vi kommer i hvert fall ingen vei om vi ikke prøver.

Båtflyktningene fordømt uansett

FrP-topp Claus Jørstad frykter at båtflyktningene kan være kamuflerte IS-soldater, og tar med sine utsagn debatten om alle flyktningene som drukner i Middelhavet til et nytt lavmål.

Jørstad kaller det på sin Facebookside norsk naivitet om man ikke deler hans engstelse.

Skjermdump fra Jørstad sin Facebookside.

Nettavisen iFinnmark har gitt ham sjansen til å utdype:

”Det er ikke slik at det er høyrisiko for at flyktningbåtene synker. Det er ikke flere ulykker med disse båtene enn båttrafikken ellers. Terrorister vil risikere nesten hva som helst. I tillegg handler dette om trusselen om at ISIL skal «oversvømme» Europa med terrorister, og ikke bare rekruttering fra folk som allerede er i landet.”

Eritreerne flykter fra militærdiktatur, somaliere flykter fra Al-Shabaab og stammekriger, og syrerne har gitt alt håp om å komme hjem. Man er fordømt om man blir i sine land, og man er fordømt om man prøver å komme seg vekk. Det er takket være folk som Jørstad.

Han tar fullstendig feil når han hevder at det ikke er høyrisiko for at flyktningbåtene synker, og at det ikke er flere ulykker med disse båtene enn båttrafikken ellers. 1 av 23 båtflyktinger drukner og dør. Det utgjør 4, 3 % av alle. Det eksisterer ikke seriøse rederi som tar så dårlig vare på sine passasjerer.

I 2012 døde 32 mennesker da Costa Concordia gikk på grunn. I 2014 døde over hundre ganger så mange flytkninger i samme hav. Dem bryr verden seg ikke like mye om.

Fikk 16 år i fengsel
Den italienske Costa Concordia-kapteinen Francesco Schettino ble i år dømt til 16 års fengsel for uaktsomt drap. Cruiseskipet gikk på grunn den 13. januar 2012 utenfor øya Giglio i Toscana. 32 mennesker av totalt 4229 mistet livet i forliset. Schettino er fordi 0,75 % av passasjerene døde, en av Italias mest forhatte mennesker. Han går under tilnavnet ”kaptein kujon”. 3500 afrikanere og asiatere druknet i samme havet i fjor. Langt flere kommer til å dø i år, allerede nå er det 30 ganger flere som har dødd i forhold til i fjor. Det er på høy tid å bruke sinte stemmer på vegne av dem og.

Pål Nesse, seniorrådgiver i Norsk Flyktninghjelp, fortalte 19. april til Dagbladet at hele 52 millioner mennesker er på flukt på grunn av krig og kriser. Asylbarnet Shaima (11) som i fjor ble sendt tilbake til Jemen fra Norge fordi UDI mente det var trygt nok, opplevde 31. mars at hennes hjem ble bombet sønder og sammen. Alle de fem landene som bomber Jemen, har kjøpt militært utstyr fra Norge. Det er vanvittig at dette groteske faktum ikke har fått større oppmerksomhet i media.

Hotellkongen Petter Stordalen garanterte 25. april i Dagbladet overnatting for 1000 flyktninger. Han mener at Norge må vise vei, og det har han helt rett i. Da slutter vi å selge militært utstyr til land som skaper flyktningstrømmer, og da hjelper vi alle de menneskene vi kan. Sånn er det med den saken.

Å krige for fred

Det er et merkelig konsept forskjellige oligarker fra før Aristoteles levde frem til nå prøver å selge når de skal gå til krig. De opphøyer sine forestående terrorhandlinger til noe edelt og høyerestående. De går sånn sett selv innpåslitne dørselgere en høy gang.

Dørselgere skjønner i det minste når de bør gi opp. Det gjør ikke oligarkene. De tar ikke nei som et svar, og kjører på med heftig symbolspråk helt til de har folkemassene i sin hule hånd.

Om de hadde sagt det som det var, så hadde de neppe nådd frem. Utilslørt grådighet etter olje, myrra og gull fungerer dårlig hvis en skal spille på menneskelig affekt. Da er det bedre å snakke om idealistiske mål som fred, demokrati eller frihet.

Spiller på frykt

Hvis det ikke nytter, kan man alltids spille på frykt. Ideen om at noen truer rikets sikkerhet, er en bankers. De skal ikke bare komme her og komme her. Det blir da oss mot dem.

USA er den mest aggressive staten i verden. På 24 år har de fått Norge med på åtte kriger. Felles for dem alle er at man skal skape fred. Hvorfor blir det så ikke fred? Med all den krigingen det har vært de siste tiårene, så skulle det ikke sittet annet enn folk i verden og røykt fredspiper nå. Om bare planen hadde virket.

Eller var det kanskje ikke for å skape fred man blandet seg inn? Kan det tenkes at det hele er den del av et geopolitisk storspill? Det er kanskje på tide å innse at man ikke sprer fred ved å selv ta del i terror? Det er kanskje også på tide å få greie på hvor mange penger våpenindustrien har tjent?

”Du er så naiv. Du har aldri vært i Afghanistan, har du? Ikke uttale deg om ting du ikke har forstand på jenten min.”

Onsdag 4. september er det markering for det syriske folk på Torgalmenningen klokken 1800.

Sånne ting blir sagt til meg når jeg deltar i debatt om krig. Respekten for mitt standpunkt er totalt fraværende. Som om jeg ikke vet hva traumer kan gjøre med folk? I over ti år har det vært jobben min. Hjelpe folk med traumer. Selv krigstraumer. Det er aldri moro. Det er bare vondt og provoserende. Hvem er disse menneskene som innbiller seg at det er greit å skade sivilbefolkningen på måter som dette? Hvem er disse menneskene som ikke forstår at voldsspiralen bare fortsetter om de blir med på den selv?

Nå er det Syria som står for tur. Det er trøttende å se på disse hedersbefengte militærfolkene og maktkåte politikerne som prøver å overbevise verden om at nok en krig er nødvendig. Nok en gang skal de ut og skape fred.

Som om det er flere bomber og granater Syria trenger nå.

Rettferdighet og frihet for Syria


For en måneds tid siden, var det en venn av meg som lurte på om jeg ikke mente noe om Syria. Og selvsagt gjør jeg det. Avisartikler og tv-innslag som viser grusomhetene som utspiller seg der, gjør på alle måter svært sterke inntrykk.

Å ta side i konflikten er forholdsvis enkelt. Landets nåværende leder, Bashar al-Assad, tyr til diktatoriske midler som forfølgelse, massedrap og tortur. Under slike forhold kommer man ikke langt med å vifte med hvite flagg. Der er tilsynelatende ingen som lenger har respekt for hverken hvite flagg eller bønn om fred lenger, og aller minst al-Assad.

Man tar likevel feil om man innbiller seg at Syria er et land uten finesse og sivilisasjon. Syria er en ung nasjon, men et gammelt land. Det har helt fra oldtiden vært besatt av arameere, assyrere, babylonere, persere, grekere, romere, arabere og fra 1500-tallet av tyrkere. I 1920 tok Frankrike kontrollen, og først i 1946 oppsto Syria som selvstendig nasjon.

I likhet med andre land – som for eksempel Afghanistan – har Syria blitt brukt som en brikke i supermaktenes storspill. I 1980 inngikk de en vennskapsavtale med Sovjetunionen, men deltok i 1991 på USA sin side i Golfkrigen. I 2003 så man ingen grunn til å alliere seg med USA lenger, og landet benyttet anledningen til å sikre seg sterkere kontroll over Libanon.

15. mars 2011 brøt de første demonstrasjonene ut i blant annet Damaskus og Homs. Siden da er 20 000 mennesker drept. De som protesterer, ønsker seg demokrati. I mellomtiden vet ikke verden helt sin arme råd. Hvordan skal man kunne ordne opp i tingene på en best mulig måte?

Den amerikanske, konservative senatoren John Mc Cain begynte å snakke varmt om militær intervensjon etter den forferdelige massakren i Houla. Vet man hvordan USA og de allierte har holdt på å invadere land så lenge det er olje eller viktige, strategiske landområder å vinne på det, så gidder man ikke å lytte. Er det ikke nettopp imperialisme og utenlandsk innblanding som gjennom flere tusen år har tatt bort Syria sin mulighet til å utvikle seg i ro og eget tempo?

Sørg heller for å tiltale og dømme diktator al-Assad for krigsforbrytelser. Klarte man å finne og drepe Osama bin Laden, bør det ikke være en umulighet å få flydd al-Assad inn til den internasjonale domstolen i Haag. Det er riktig av folket å kjempe for rettferdighet og frihet, så hvorfor ikke hjelpe dem til å oppnå akkurat det? Når den bestialske diktatoren og hans støttespillere er bak lås og slå, kan terapien og oppbyggingen begynne.