Viser arkivet for stikkord afghanistan

Bare en naiv fredelsker?

Isaac Newtons rakettmotorprinsipp sier at aksjon er lik reaksjon. Det vil si at for at en ting skal gå en bestemt retning må en kraft virke i den motsatt retningen. Det skal være usagt om det datt et eple i hodet på Newton før han fikk denne lyse idéen, men han har innlysende rett.

Prinsippet kan man fint overføre fra fysikkens verden til den psykososiale. Når mennesker kommuniserer med hverandre på den ene eller andre måten, så fører kommunikasjonen til en reaksjon. Gir man et kompliment til et medmenneske, reagerer mottakeren med glede eller rødming. Kanskje begge deler. Slår man et medmenneske i hodet med en stokk, er det også ganske sikkert at det kommer en reaksjon.

Kloke Barbara Gentikow
Et menneske som forsto disse tingene til fulle, var forsker og lærer Barbara Gentikow. Hun underviste på universitetet i Bergen mellom 1992 til 2009. Undertegnede var så heldig å ha henne som foreleser i medievitenskap, og siden traff vi hverandre flere ganger i private sammenhenger på grunn av vårt arbeid for mer fred i verden. Fantastiske Gentikow døde dessverre i fjor etter et kort sykeleie.

Hun rakk heldigvis å gi ut boken ”La oss snakke om krig”. Her lar hun veteraner, soldatmødre, krigsflyktninger og militærnektere komme med sine fortellinger. Helga K. Johannessen er en av de som gjør inntrykk:

”Det er litt rart å ha en krigsskadet sønn når politikerne sier at vi ikke er i krig.”

Boken La oss snakke om krig slipper til viktige stemmer.

Det gjør også Rigmor Flygansvær som skriver følgende i et brev til Kongen:

Jeg har i de siste 15 år levd med frustrasjoner, raseri, fortvilelse, depresjoner, lidelse og håpløshet over min sønns skjebne hvor det ikke eksisterer noen kompetanse for den hjelp han behøver i etterkant av sin innsats for Norge i Saudi-Arabia, Irak og Bosnia.

Flyktningen Wafa R. sitt perspektiv er også verd å få med seg:
”Det er som om Irak har en Berlin-mur midt gjennom alle regioner, byer, landsbyer og ikke minst i folks bevissthet…Det vil ta lang tid å komme over denne delingen.”

Åpne krigssår
Lang tid. Så er det altså derfor ikke alle flyktningene som har rømt kommer fra Syria. Det er åpne krigssår i både Afghanistan og Irak. De trenger ikke akkurat kuler og krutt for å løse sine problemer. Hvis man mener det, er man på et svært lavt refleksjonsnivå.

Dersom flest mulig klodeboere skal ha det godt, er det viktig å tenke systemisk og vise sosialt ansvar. Det handler om gjensidighet og samarbeid for klodens skyld. Det handler om å gå for andre løsninger enn krig. Det vil komme til å kreve mot, for det er kun de modigste menneskene som våger å satse på fred fremfor frykt. Glem ikke Newtons lov om at aksjon er lik reaksjon. Akkurat slik krig mot terror har skapt IS, vil fokus på fred og dialog komme til å skape samhold og fredelig sameksistens. Vi kommer i hvert fall ingen vei om vi ikke prøver.

Landet som ikke slutter å blø

(Foto: Wikimedia Commons)
Onsdag 27. mars kunne nyhetsbyrået Reuters fortelle at fem sivile afghanere ble drept i et NATO-angrep, og at fire av dem var barn. Dagen etter kunne man på Dagbladet sine nettsider se bilder av en gråtende gutt i Logar-provinsen som deltok i begravelsen.

President Hamid Karzai har gjentatte ganger kritisert NATO for de nattlige raidene på jakt etter Taliban. Det er da det er lettest å gjøre slike fatale feil. Kritikken faller for døve ører. To dager etter at de fire barna ble drept, kan The Guardian formidle at to barn til er drept under et NATO-angrep.
2. april kunngjør VG at det er flyktningkrise i Afghanistan. Over en halv millioner mennesker er på flukt, og for helsearbeidere er dette verdens farligste land å jobbe i. Den humanitære situasjonen er den verste på fem år. Opplysningene kommer fra Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC) sin ferske rapport.

Logar-provinsen merket med rød farge.

- Levekårene for mange av familiene som har måttet flykte fra sine hjemsteder er livstruende. De mangler trygg tilgang på mat og vann, skikkelig boforhold og skole til barna. Over 300.000 av de fordrevne er barn, sier konstituert generalsekretær Toril Brekke i Flyktninghjelpen.” (VG, 2. april.)

Dette er langt fra de skrønene som Kristin Krohn Devold (H), Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap), Espen Barth Eide (Ap) og Grete Faremo (Ap), og diverse utstasjonerte militærfolk har forsøkt å fortelle det norske folk. Det er som om de har begynt å tro på historiene om at de er der for å sikre piker retten til å gå på skole selv.

Ikke nok nødhjelp
I 2012 ble det i en felles appell fra ulike hjelpeorganisasjoner bedt om 437 millioner dollar til det humanitære arbeidet i landet. Ifølge IDMC kom bare halvparten av pengene på bordet. Hvordan kan det ha seg at det ikke er så vanskelig å grave opp penger til krig?

Allerede 22. mars 2012 kunne Aftenposten fortelle at ingen andre land i Europa kjøper mer våpen per innbygger enn Norge. Regnet per innbygger, bruker den rødgrønne regjeringen 40 ganger så mye penger på militærutstyr som USA. Det er ikke bare importen som er stor. Norge har på fem år steget ni plasser på rangeringen over land som eksporterer konvensjonelle våpen. Nasjonen har med andre ord tredoblet våpeneksporten.

Når man får fatal vold inn på eget liv, er det aldri moro. Mainstreammedia har da også passet på å gi storslåtte begravelser for norske, falne soldater masse spalteplass. At disse dødsfallene kunne vært unngått om krig ikke hadde vært så stor business, snakkes det lite om.

Heller ikke at vi er med på å skape flere asylsøkere som ikke bare vil ha behov for traumebehandling, men som også vil komme til å være arbeidsuføre på grunn av de psykiske belastningene de har opplevd under krigen.

Det viktigste ser ut til å være å gi folket historier som de kan villede seg selv med. I mellomtiden kan våpenindustrien fortsette å gni seg i hendene i ro og fred.

Afghanistan en glemt sak?

Allerede 19. Juli i 2010, gikk det frem av et hemmelig dokument at utenlandske styrker skal ut av Afghanistan innen 2014. Daværende utenriksminister Støre mente at opplysningene som stammet fra lekkasjen berodde på en misforståelse. I dag vet vi bedre.

ISAF (International Security Assistance Force) skal nemlig ut innen 2014, og det er ikke snakk om noen misforståelse som helst.

Kvinneundertrykkende president
Høsten 2012 avsluttet Norge sitt engasjement i Faryab-provinsen. Innsatsen har fra da vært konsentrert om Kabul og Mazar-i-Sharif. I april i fjor sa Støre sin etterfølger, Barth Eide, følgende til NRK:

– Nå er det omtrent 550 norske soldater i landet. Fra neste år ser jeg for meg at det er 200 færre. Hele ISAF-styrken skal ut av Afghanistan i 2014, så det vi gjør er i tråd med ISAFs planer.

For de av oss som hele tiden har ment at det var feil å være med på invasjon av Afghanistan, er ikke tilbaketrekkingen i seg selv sørgelig. Sånn sett er det greit at Støre og Barth Eide har snakket mot hverandre. Vissheten om at afghanere i mange provinser har fått det mye verre takket være vestlig innblanding, er verre. At landet med de mange fjell i tillegg blir overlatt til seg selv og den korrupte og kvinneundertrykkende presidenten Karzai, gjør om mulig saken enda verre.

Veteranenes psykiske helse
I Norge har Forsvarsdepartementet gitt Forsvarets sanitet i oppdrag å undersøke norske Afghanistan-veteraners psykiske helse. På Forsvarets sider har man lagt ut rapport om problemstillingen, og en konkluderer med at et flertall av dem klarer seg helt fint. Det er likevel alarmerende at så mye som sju prosent sier at de har psykiske plager. I undersøkelsene har man konsentrert seg om soldater som har vært hjemme i fire år. Vi vet altså på ingen måte enda hva sluttregningen blir i form av seinskader som enda kan oppstå og traumebehandling – eventuelt manglende traumebehandling. I tillegg, er det fremdeles en rekke soldater som ikke er undersøkt.

Flere har allerede stått frem og påpeker at de får for dårlig oppfølging. Ikke bare må de leve med at det er mange som med god grunn er kritiske til hva de har gjort, men de risikerer også å bli stemplet som illojale bråkmakere. Sinte og desillusjonerte veteraner, vil måtte leve videre med sine vanskelige tanker uten et godt, utbygget hjelpeapparat. Nettopp derfor skal da også selvmordsraten blant dem være svært høy.

Krigsprofitører
Det å gå inn i Afghanistan som del av en imperialistisk militærorganisasjon som ISAF er, gir ikke gevinst for andre enn dem som tjener store penger. Og de er det mange av. Bush og Obama har begge flust med finansvenner som i dag sitter svært godt i det takket være invasjonen. Dette dreier seg dog ikke bare om supermakten USA. Også norske våpenprodusenter har tjent store summer på å spekulere i krig og elendighet, blant annet ved å utstyre de omstridte droneflyene.

I 1997 brøt samarbeidet mellom UNOCAL og Taliban sammen. Det var katastrofalt for profittjagende, vestlige oljeselskap som ønsket å bygge et trans-afghansk oljerør gjennom landet. Det kunne sikret olje-uavhengighet fra Russland og store inntekter. Vi må ikke glemme at det var dette som var grunnlaget for bombe Afghanistan tilbake til steinalderen. Vi må heller ikke glemme alle de sivile der som har måttet betale prisen, og som må fortsette å gjøre det i lang tid fremover.

Da må andre enn Karzai styre hvor pengene landet får i bistand ender opp, ellers vil vi bare fortsatt ha med et folk å gjøre som blir underkuet og lurt.

Karzai - en simpel kvinneundertrykker

Karzai, president i Afghanistan, kom 4. februar til Norge for å tigge penger av det norske Storting. Mannen som i fjor lovfestet at kvinner i hans hjemland er annenrangs mennesker uten like sterk rettsbeskyttelse som menn, vil sannsynligvis få hva han ber om.

Karzai ble i sin tid satt i sin posisjon av president Bush.

Det har seg slik at det ikke finnes noen annen utvei. Betaler ikke Stortinget bistand til et land som det urettmessig har vært med på å bombe tilbake til steinalderen, vil det ta seg for dårlig ut.

Broren en narkobaron
Samtidig tar det seg dårlig ut å støtte Karzai og hans korrupte regime. Ikke bare har han som det 8. mars 2012 ble avslørt i avisen The New York Times, en narkobaron av en bror som mottar bestikkelser fra CIA, men han tillater også selv at det foregår mengdevis av økonomisk kriminalitet i sitt land. Det kaller vi et dilemma.

De som stemmer blått, lar seg lure om de innbiller seg at bistandshjelpen stanser med et regjeringskifte. Erna Solberg og hennes støttespillere er utmerket klar over at vestlige oljeselskap og finansfolk har investert kolossale pengesummer i Afghanistan, og disse er på ingen måte interessert i at landet skal få seile i egen sjø. Ved hjelp av såkalt bistand, kan man nemlig fint klare å holde noenlunde kontroll over landet.

Jernkansleren von Bismarck
Otto von Bismarck og hans finansminister var de første som fant ut at det var strategisk klokt å gi litt for å beholde makten. Ordninger med sosialhjelp ble av jernkansleren innført i 1880-årene, og det var nok til at fattige tyskere forhold seg rolige en god stund. Samtidig skal det ikke være noen som helst tvil om at han fortsatte å undertrykke og utnytte sitt folk i stor stil mens han selv levde gode dager.

Malalai Joya er en folkevalgt, afghansk poltiker som må leve i skjul Hun får ikke lov til å drive med politikk, og hevder at Karzai er alt annet enn bra for landet.

Historien gjentar seg altså selv, vi har bare kommet til et annet kontinent og et annet århundre. Det er dog viktig å ha i mente at kvinner i Norge i 2013 har hatt stemmerett i hundre år, og at vi kan lese. Vi lar oss ikke imponere av reportasje etter reportasje i seriøse aviser om afghanske kvinner som opplever grov urett.

Diverse storingspolitikere har derfor et forklaringsproblem. Hva har de tenkt å fortelle sine kvinnelige velgere om de blir konfrontert med at folkevalgte, afghanske kvinner ikke får delta i det politiske liv? Hvordan har de tenkt å snakke seg bort fra at afghanske kvinner ikke får ta høyere utdannelse på universitet eller høgskoler ettersom de ikke har lov til å mingle med menn? Sist men ikke minst – hvordan kan de være bekjente av å gi bistand til et regime som gir voldtatte kvinner valg mellom å gifte seg med sin overgriper eller møte en særdeles brutal dødsstraff?

Å møte Karzai og Afghanistan med klokkeklare krav om demokrati for landets kvinner, er viktigere enn all verdens taktikkeri og økonomiske fortjenestemuligheter!

  • Les gjerne også Ivar Jødre sin blogg som kommer inn på beslektede team. I hans ferskeste innlegg, skriver han om poeten Mohamed Ibn Al Ajami fra Qatar som fikk livsvarig fengsel for å ha lest høyt et dikt om opprøret i Tunisia.

Hvem er de virkelighetsfjerne?


Har man hatt noen år i praksis som sosialistisk debattant på nettet, lærer man godt hva meningsmotstanderne tenker om en. Feig, hjernevasket, virkelighetsfjern og ord som verre er serveres gjerne, og spesielt om man er med i diskurser som omhandler muslimer.

Vi har tydeligvis ikke forstått hvor tilbakestående, kvinnediskriminerende og farlige de er. Fremfor å våge og mene noe om disse umenneskenens kultur og oppførsel, opptrer vi som nyttige idioter. Dette vinner selvsagt muslimene på, og alt mens vi på venstresiden ikke forstår noe som helst. Vi er rett og slett dumme. Eller er vi det?

Er det virkelig slik at vi ikke ser hvor dårlig kvinner i flere muslimske land blir behandlet? Våger vi ikke å mene noe om damer som blir steinet ihjel eller behandlet verre en dyr av menn som skjuler seg bak sin misforståtte form for religion?

Feil! Vi ser helt utmerket godt, og det er da også derfor vi roper når visse personer på høyresiden tar til ordet for å avskaffe kvinnedagen. Til tross for at det finnes mange ålreite, muslimske menn med velutviklet og fri rettferdighetssans, blir for eksempel tusenvis av jenter fremdeles brukt av deres ikke fullt så rettferdige trosfeller i en rå sexindustri. At muslimske kvinner blir steinet på avskylig vis av grunner som ikke hører noen plasser hjemme, vet vi også utmerket godt.

Bomber og granater
Det bør likevel respekteres at vi tror på fredelige forhandlinger og dialog. Høyresiden, Ap og til dels SV ser det ikke på samme måten. De vil bruke en overtalelseskunst som innbefatter bomber og granater. Problemet er at de samme bombene og granatene treffer kvinner og barn også – dem som en i utgangspunktet sier at en er ute etter å hjelpe. Faktum er i følge FN at det i 2011 døde 1756 afghanske barn på grunn av krigen i Afghanistan, og de fleste ble drept av allierte.

Det er ikke uten grunn at alle regjeringer i Norge siden 2001 har ønsket å legge lokk på all offentlig debatt om hvor mange sivile afghanere som er drept.

Tidligere forsvarsminister Grete Faremo nektet ihvertfall konsekvent å snakke om hvor store tap de norske styrkene har påført sin fiende i Afghanistan. Da hun ble intervjuet av Søndagsavisa 9. januar 2011, sa hun bare at det var gode grunner til å holde tett. Kristin Krohn Devold (H), Anne-Grete Strøm Erichsen (Ap) eller Espen Barth Eide (Ap) representerte eller representerer ingen av dem større åpenhet enn henne, og det forteller sitt. Den måte å drive politikk på, har gjort det lettere for dem alle å servere løgner om at vi kriger i likestillingens og frihetens navn.

Høyre og Ap forteller skrøner
Mens både Høyre og Ap har det travelt med å blende flertallet av det norske folk med sine skrøner, tjener våpenprodusenter som Kongsberg Gruppen, Nammo og Lockheed Martin gigantiske pengesummer. Som om noen av disse ble dannet for å skape fred og likestilling mellom kjønnene i verden. Hvem er det som er virkelighetsfjerne om de innbiller seg dette? Som andre kapitalistiske bedrifter, er de ute etter å selge flest mulig varer og øke sin kapital. Det klarer de best om folk kriger.

Selvsagt handler også beholdning av våpen til en viss grad om å skremme potensielle fiender fra å angripe. Det fatter selv en fredsaktivist, men det er ikke det som drøftes her. Spørsmålet er om man noensinne kan fremme utvikling og kvinners kår ved å ty til våpen og destruksjon. Tallenes tale i de land som rammes av krig, er ihvertfall klar. Det nytter aldri å bombe noen til demokrati. Man kommer mye lenger ved å strekke ut en hånd.

Kan man ikke redde hele verden sier du? Vel – du mangler kanskje både motet og visjonene som skal til for å se at det kan gå?

Bring the soldiers home!


Cartoon: Martin Schranks

Norway is an participant in war, and it is appropriate to ask why. Has there ever been a point resorting to arms? The Afghan people who are not enthusiastic about neither its corrupt president, nore Taliban or the allies would probably shake their heads if they could.

In retrospect and if you can compare, it must be said that it was a good thing that Vietnam went to war against Cambodia to overthrow the cruel dictator Pol Pot. The man killed 2 million people out of a population who counted 7.8 million all together, it is just as insane as if Stoltenberg had ordered the army to kill 25% of the Norwegian population.

That the Vietnamese took action, was due to the fact that Pol Pot practiced ethnic cleansing in a huge scale, and liquidated the Vietnamese systematicly and brutaly. The war ended in 1989, but then, the Cambodians and the Khmer Rouge capitulated, and both the Cambodians and the Vietnamese felt much safer.

One can therefore safely conclude that the Cambodian-Vietnamese War brought with it positive and important changes for the people of both countries. That can not be said about any of the wars that the Allies in the West led by the U.S. has been running, although the U.S. performed acts of war in Cambodia, it was Vietnam that ended the horror of Pol Pot.

In 1953 the coup in Iran was directed by the United States and Britain because they would not allow the country to nationalize its oil, and Mohammed Reza Shah Pahlavi was installed as the Shah of Iran. The Shah’s dictatorship provoked as we all know the revolution that took place in 1979. Unfortunately, the people were subjected to a priest board that has largely proved to be misogynistic, bigoted and dangerous fundamentalistic.

In 1954 the CIA staged a coup in Guatemala that led to a military dictatorship that lasted 40 years. In 1965, the coup against President Sukarno was in Indonesia supported too. General Suharto was appointed, and he killed in bestial ways one million communists. In 1963 the U.S. backed coup against the Iraqi and the Soviet-friendly dictator Kassem, and in 1980 was the dictator Saddam Hussein supported in the war against Iran. We all know what happened later.

Vietnam War (1955-1975) is today an embarrassing and expensive stain, which dusins of Hollywood movies have tried to illustrate. Oliver Stones movie “Platoon” is probably the best. He was able to show the simple and eternal fact of war, where there is only loosers.

Despite this, the United States and its allies continued unabated, and continued the interference in Zaire / Congo, Bolivia, Uruguay, Chile, East Timor, Angola, Honduras, Nicaragua, El Salvador, Middle East, Colombia, Mexico and especially South Africa, and it has been disastrous and have had fatal consequences for countless numbers of people worldwide.

2001 is the year of the Afghani invation, and eleven years after introducing President Karzai supported by NATO a practice that says that women should no longer be allowed to move around outside alone. He is foolish enough to say that men are fundamental, and that women are second rate. Now it is high time for the people in Norway and in the world to wake up and see the war as NATO and the U.S. are running for what it is; inhumane operations enabled by people who are looking for money, natural resources and power

Get the soldiers home!

Få soldatene hjem!


Blair og Bush tegnet av Martin Schranks.
Norge deltar i krig, og det er på sin plass å spørre hvorfor. Har det noensinne vært vits i å ty til våpen? Det afghanske folk som ikke er begeistret for hverken sin korrupte president, Taliban eller de allierte, ville nok riste dementerende på sine hoder om de kunne.

I etterpåklokskapens navn og om man får sammenligne, må man kunne si at det var bra av Vietnam å gå til krig mot Kambodsja for å styrte den grusomme diktatoren Pol Pot. Mannen drepte hele 2 millioner mennesker av en nasjonalitet som talte 7-8 millioner til sammen, det er like sinnsykt som om Stoltenberg skulle beordret hæren til å drepe 25 % av den norske befolkningen.

At Vietnam i det hele tatt tok affære, skyldtes at Pol Pot drev med etnisk rensning i enormt format, og likviderte vietnamesere systematisk og brutalt. Krigen ble avsluttet først i 1989, men da hadde Kambodsja og Røde Khmer kapitulert, og både kambodsjanere og vietnameserne følte seg atskillig tryggere.

En kan således trygt konkludere med at den kambodsjansk-vietnamesiske krigen førte med seg positive og viktige endringer for folket i begge landene. Det kan man ikke påstå om noen av krigene som de allierte i Vesten med USA i spissen har drevet med. Selv om også USA drev og bombet i Kambodsja, var det Vietnam som fikk slutt på forferdelighetene til Pol Pot.

I 1953 ble et kupp i Iran regissert av USA og Storbritannia fordi de ikke ville la landet nasjonalisere oljen sin, og Muhammed Reza Sjah Pahlavi ble innsatt som sjahen av Iran. Sjahens diktatur provoserte som vi alle vet frem revolusjonen som kom i 1979. Dessverre slapp folket etterpå til et prestestyre som i stor grad har vist seg å være både kvinnefiendtlige, trangsynte og farlig fundamentalistiske.

I 1954 regisserte CIA et kupp i Guatemala som førte til et militærdiktatur som varte i 40 år. I 1965 Ble kuppet mot president Sukarno i Indonesia støttet. General Suharto ble innsatt, og han drepte på bestialsk vis hele en million kommunister. I 1963 støttet USA kuppet mot den irakiske og Sovjet-vennlige diktatoren Kassem, og i 1980 fikk diktatoren Saddam Hussein støtte i krigen mot Iran. Vi vet alle hvordan det gikk senere.

Vietnamkrigen (1955-1975) er i dag en flau og dyr skamplett, noe som en bråtevis med filmer fra Hollywood har prøvd å illustrere. Oliver Stone-filmen «Platoon» må nok sies å være en av de som har klart det best. Han klarte å vise det enkle og evigvarende faktum når det kommer til krig; det er bare tapere på begge sider.

Til tross for dette, har USA og deres allierte fortsatt ufortrødent, og innblanding i Zaire/Kongo, Bolivia, Uruguay, Chile, Øst-Timor, Angola, Honduras, Nicaragua, El Salvador, Mist-Østen, Colombia, Mexico og ikke minst Sør-Afrika, har fått katastrofale og fatale følger for utallige av mennesker verden over.

2001 er året Afghanistan ble invadert, og elleve år etter innfører president Karzai som er støttet av NATO en praksis som sier at kvinner ikke lenger skal ha lov til å bevege seg ute alene. Han serverer hele idiotien med å si at menn er fundamentale, og at kvinner er annenrangs. Nå er det på høy tid at folk både i Norge og verden våkner, og ser krigføringen som NATO og USA driver med for hva det er; inhumane operasjoner satt i stand av folk som er ute etter penger, naturressurser og makt. Få soldatene hjem!

Guantanamo: Et jubileum vi kunne vært foruten


Fotografi: Time
For tre dager siden var det nøyaktig ti år siden man åpnet Guantanamobasen. 779 mennesker har sittet innesperret, og 608 har blitt frikjent og er sendt tilbake til sine hjemland. 171 stykker sitter fremdeles fanget, og det til tross for at 89 av dem også er frikjent. Man kan ikke sende dem tilbake til sine hjemland, for der venter fengsling, tortur og for enkelte dødsstraff.

I 2011 døde to fanger på Guantanamo. Ettersom president Obama i 2009 lovde at basen skulle være stengt i 2010, så snakker vi om et heller blodig løftebrudd. Det sies at det ikke er Obama sin feil, men at det er Kongressen som stikker kjepper i hjulene. Da har i tilfelle både Kongressen og Obama like mye blod på hendene sine – Obama fordi han ikke har klart å overbevise den føderale lovgivende forsamlingen i USA, og Kongressen fordi den ikke er sitt ansvar bevisst.

Siden 2002 har åtte fanger dødd i leiren, seks av selvmord. Man har benyttet seg av grov tortur mot uskyldige mennesker, ikke bare de som er dømt. Minst tolv av fangene var under 18 år da de ankom leiren. Kanadiske Omar Khadr ble tatt i amerikansk varetekt da han var 15 år, han har sittet på Guantánamo mer enn en tredjedel av livet sitt.

Tro endelig ikke at Canada bruker det de har av diplomatiske kanaler for å få Khadr tilbake, tvertimot. De gjør heller alt de kan for å vise at de er på lag med USA, og nektet nylig den engelske Guantanamo-aktivisten Moazzam Begg innreise da han hadde vært i Norge for å delta på et seminar om Erling Borgen sin dokumentar Døden i Camp Delta.

Leser man hva nettopp Erling Norgen har publisert for under et døgn siden, ser man at også Norge har grunn til å feie for egen dør:

Norske soldater i Afghanistan har vært med på krigsoperasjoner der fanger har endt på Guantanamo. Norges to siste statsministre Bondevik og Stoltenberg, har vært tause om Guantanamo under sine møter med Bush og Obama i Det hvite hus. Minst 12 av CIAs hemmelige fangefly, som har fraktet torturofre til Guantanamo, har enten landet på norske flyplasser eller fløyet over norsk territorium. Ikke et eneste av flyene har vært inspisert av norske myndigheter. Helt fra de første fangene kom til Guantanamo og ble sparket ut av flyene for ti år siden og fram til 2006/2007 hadde Aker/Kværner over 700 ansatte på Guantanamo. (Dagsavisen, Nye Meninger/Erling Borgen)

Hvorfor hører man så lite om disse tingene mon tro? Fordi det er pinlig for Norge som nasjon at vi skor oss på urett satt i system?

Mektig markering for kirkeasylantene

OBS! I dette innlegget finnes det flere sterke bilder. Anbefales ikke for barn eller sarte sjeler.

Etter at man har vært inne i det grønne teltet som er slått opp på plenen utenfor Johanneskirken, er det lett å føle både sorg, sjokk og fortvilelse. Der har man nemlig hengt opp mange bilder som viser hvilke grusomme forhold kirkeasylantene ikke vil tilbake til. Finnes Gud? I så tilfelle kunne han godt gjort det som skulle til for at de som har søkt tilflukt i hans hus fikk anledning til å føle håp.

Både Torstein Dahle fra Rødt, Oddny Miljeteig fra SV og representanter fra Sp, Venstre og MDG holdt appeller, og de lovde alle at de skulle fremme forslag i bystyret om å sende en skriftlig appell til regjeringen. Det var likevel budskapet fra de inne i kirken som gjorde mest inntrykk:

- Det er kaldt i Norge nå, men vi finner trøst i at så mange nordmenn har så varme hjerter.


Billedtekst: Kurderen Ali (flyktet fra Syria) takket for alle som hadde kommet for å vise sin støtte til landets papirløse.


Billedtekst: Inne i teltet ble man møtt med grusomme bilder som dette. Alle bildene som var hengt opp, var enten fra Iran eller Afghanistan, men både kurdere og irakere lever også i livsfare om de må flytte tilbake til sine hjemland.

Ali fra Afghanistan
Ali fra Afghanistan var en av de som jobbet med utstillingen i teltet. Han ville gjerne fortelle om Aisha, en afghansk kvinne som hadde fått ørene og nesen sin avskåret av sin ektemann med Talibans velsignelse. De fant ut de måtte statuere et eksempel fordi hun hadde våget å rømme fra mishandling og slavelignende livsforhold. Hun ble holdt nede mens mannen begikk sine ugjerninger mot henne, og de forlot henne ved en fjellside mens hun lå der og holdt på å bli kvelt av sitt eget blod.

Etter at USA og de allierte gikk inn i Afghanistan, har afghanske kvinner aldri hatt det verre. Dette skjedde nemlig ikke mens Taliban styrte landet for ti år siden, men i 2008. Riktignok var det amerikanske militærfolk som reddet livet til Aisha, men en skal være klar over at de kaotiske tilstandene som invasjonen har ført med seg, må ta stor del av skylden for at det gikk som det gikk ikke bare med Aisha men også andre kvinner. I alle kriger er det alltid kvinner og barn som lider mest.


Billedtekst: Aisha før og etter at hun ble skamfert. Hun har også vært hovedoppslag i “Time”.

Ali er en av de som har oppholdstillatelse. Et stort arr i ansiktet, blir forklart med krigsskade som han fikk som barn. Hans bror som nettopp er fylt 17 år, har derimot ikke fått oppholdstillatelse. Lillebroren har anket. Det virker unektelig vilkårlig når ikke to brødre begge får oppholdstillatelse, og Ali er selvsagt lei seg for tingenes tilstander.


Billedtekst: Hva asylsøkerne mener om Mahmoud Ahmadinejad, president i Iran, kom tydelig frem.


Billedtekst: Menn er heller ikke trygge. De tortureres og henrettes på de mest bestialske måter.


Billedtekst: Det er et utall med kurdere, afghanere, iranere og irakere som på ingen måte kan føle seg trygge om de må returnere til sine hjemland.

Datoen med det blodige avtrykket


Datoen som har skrevet seg inn i verdenshistorien med et blodig avtrykk, er her snart igjen. Nå som Norge selv har opplevd et terroranslag av verste slag, forstår vi kanskje bedre enn noensinne hvor stor sorg og hvor stort sjokk amerikanerne må ha følt. Samtidig må det være lov å stille seg kritisk til hvordan landets beslutningstakende politikere valgte å handle i etterkant.

Datoen 11.09.01. er nemlig ikke bare blodig fordi tusenvis av uskyldige mennesker i USA mistet livene sine, men også fordi det døde mange tusen uskyldige mennesker i etterkant av terrorhandlingen. Afghanere og irakere som ikke hadde noe med hverken Osama bin Laden eller Saddam Hussein å gjøre, opplevde bomberegn, død og grusomheter som de forhåpentligvis aldri vil oppleve igjen.

Krigen mot terror ble istedenfor en krig som spredde terror. I etterpåklokskapens navn gikk man i media bort fra å kalle det en krig mot terror til å hevde at man blandet seg inn av humanitære hensyn. Dessverre er det mange som har latt seg overbevise, og det melder seg derfor et spørsmål som flere åpenbart ikke har tenkt så grundig gjennom: Når i historien har det vist seg at det er mulig å bombe et land til demokrati?

6. oktober har Erling Borgen verdenspremiere på dokumentarfilmen Døden i Camp Delta. Borgen tar for seg enda en årsak til at 11/9 fikk så blodige avtrykk, nemlig Guantanaobasen. Vi får vite hva som egentlig skjedde med Yasser al-Zahrani, den 22 år gamle Guantanamofangen som ble funnet død i sin celle om natten den 9. juni 2006. Harde fakta om den rystende torturen og mangelen på rettsvern som fangene ble utsatt for, blir også avdekket.

Ikke til forkleinelse for alle de i USA som ble drept eller som sitter tilbake med en stor og tung sorg, men jeg er glad for at vi har en statsminister i Norge som etter 22. juli raskt var ute og gjorde det klart, at vi i Norge skulle bevare vårt åpne og varme samfunn. Det er som AUF-jenten Stine Renate Håheim så enkelt og inderlig sa:

Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.

Forhåpentligvis vil dokumentaren som Borgen har laget vise at det er en del av oss som skulle ønske at ting ble gjort annerledes etter 11/9. Vi er mange som ikke frykter hverken multikulturalisme eller islam, men som ønsker å få til å leve sammen med andre mennesker som har en annen kulturell bakgrunn enn oss selv. Vi er mange som rett og slett ønsker fred.