Viser arkivet for stikkord arbeidsliv

Homofobiens ekle ansikt

Jeg hørte om en som vågde å hoppe ut av skapet. Det har kostet ham dyrt. Kolleger på arbeidsplassen hvor han går i lære, begynte å mobbe.

Det tok form av støtende ord skrevet på steder der alle kunne se. Heldigvis har han en oppegående og ålreit sjef som sørget for å få dritten vekk med en gang. Det er ikke alle som har så greie sjefer. På mange arbeidsplasser er enten sjefene med på trakasseringen, eller så later de som om de ikke ser noe . Mange trodde kanskje at vi hadde kommet lenger i 2014?

Vi nordmenn liker jo å tenke om oss selv at vi har kommet langt. Vi liker de kloke folkene på kloden som står i kø for å krone oss til verdens beste nasjon. Vi er så flinke til å dele. Vi er så flinke til å romme.

Fryst ut
Hadde det bare vært rett. De vonde ordene ble malt over, men lærlingen må fremdeles leve med nonverbal mobbing. Mens de andre går i samlet gjeng på butikken for å handle lunsj, må han gå alene. Som om han har pest, og de er redde for å bli smittet. Han har det vondt. Heldigvis finner han støtte og forståelse hos sin familie.

Det fikk meg til å tenke på alle de som ikke er velsignet med like forståelsesfull familie. Det fikk meg også til å tenke på alle de intolerante lærere, trenere og medelever som finnes der ute. Prisen må de som må slite med lave tanker om seg selv betale, bare fordi de føler som de gjør. Slik bør det ikke være.

Diskrimineringslov for LHBT-personer
I fjor tok homohat form av en gruppe på Facebook som het «Stopp homofile i Oslos’s gater – No gay pride – Gay shame.» På siden kunne man blant annet lese «Homofili, som er en ekkel og grusom sykdom, må bekjempes og stoppes.» En rekke personer kontaktet Facebook for å få siden fjernet, uten at det nyttet. Først kvelden før homoparaden «Gay Pride», tok det sosiale mediumet til vett.

I 2013 ble diskrimineringsloven for LHBT-personer vedtatt etter forslag fra SVs daværende likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen. Nå må det legges til rette for å spre kunnskap om ulike seksuelle orienteringer og kjønnsuttrykk.

Slik kan alle mennesker bedre sikres at de møtes på gode måter, være seg i arbeidslivet, på skolen, i helsevesenet eller andre samfunnsområder. Det skylder vi de lesbiske, homofile, bifile og transpersoner som lengter etter bedre liv.

Mobbing på jobben fremdeles vanlig


Forskere anslår at miljøet på arbeidsplassen er årsaken til hver femte sykemelding. Daglig leder for Arbeidslivstelefonen, Grace Beathe Mathisen, påpekte i 2007 på nettsidene til Mental Helse at det er de konfliktene som får lov til å utvikle seg som er helsefarlige, og som kan ende i alvorlige personkonflikter og mobbing.

Arbeidsrettsadvokatens nettsider kan man lese at trakassering på arbeidsplass blant annet kan føre til at offeret må søke legehjelp, og deretter sykemelder seg som følge av belastningen. Slikt sykefravær viser seg ofte å være langvarig, med oppfølging gjennom psykiatrisk behandling.

Det er på sin plass å spørre seg hvorfor personer som skaper mye kvalme på en arbeidsplass ufortrødent får fortsette, og hvorfor de som gir beskjed om mobbing og trakassering ikke blir trodd. Det er jo som å bli utsatt for et overgrep to ganger.

Viktig å avdekke mønster
Det er vanskelig å bevise trakassering. I de fleste saker, reduserer arbeidsgiveren problemet til å bli en konflikt mellom to parter, fremfor å finne ut om det kan avdekkes et mønster. Sosiopater nøyer seg sjelden med å plage bare en kollega. Avdekkes det at flere er utsatt for plaging eller uakseptabel adferd, snakker man ikke lenger om en personkonflikt. Da snakker man om et arbeidsmiljøproblem.

Mobbing på en arbeidsplass kan skje på forskjellig vis. Man kan bli utsatt for konstant kritikk, oppleve å bli skreket til, utsatt for sladder og løgner, oppleve sabotasje av ulik form, eller at andre tar æren for ditt arbeid. Er man riktig uhelig, utsettes man for seksuell trakassering. Utsettes man for slike ting heftig og konstant nok, kan det ikke gå bra.

Stor kunnskapsmangel
De som begår slike type overgrep, manipulerer seg ofte frem til ledende stillinger med bedrag, løgner eller trusler. De skaper intriger og herser med kollegene. De nekter å lytte til andre, og de tråkker på andre for å fremheve seg selv. De er samtidig gjerne flinke til å smiske med de rette personene, og har samtidig en liten flokk rundt seg som de er greie mot.

Kunnskapsmangelen om denne problematikken gjør oss veldig sårbare. Det er først og fremst via kunnskap vi kan slutte å bli offer for manipulasjoner vi ikke forstår. Det er derfor en glede å lese på LO sine nettsider at partene i arbeidslivet sammen med Arbeidstilsynet, vil prioritere denne type problematikk i tiden fremover. Det er tross alt når man sitter på den rette kunnskapen at man kan innføre tiltak som i praksis hjelper.

Europautredning uten troverdighet


Europautredningen la i januar frem NOU 2012:2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU. Kapittel 16 handler om arbeidsliv, og flertallet av akademikerne i utvalget konkluderer med at deltakelsen i EUs indre marked har æren for oppsvinget i norsk økonomi. Dette er merkverdig.

I utredningens mandat heter det at utvalgets arbeid skal være forskningsbasert og ledes av forskere med høy faglig troverdighet. Har de kan hende ikke fått med seg at vi gjennom EØS-tilknytning har sluttet oss til et markedsliberalt system med mange fallgruver? Det er som om økende inntektsforskjeller, finansielle kriser, segmenterte arbeidsmarkeder og skyhøy arbeidsledighet har gått dem hus forbi.

Utvalgets flertall ser heller ikke ut til å la seg affisere av at arbeidstakerorganisasjoner har gitt uttrykk for sterk skepsis til både EU og EØS, men påstår at EØS-avtalen har bred støtte fra arbeidslivets parter. Faktum er at EU/EØS til stadighet kommer med direktiver og EU-dommer som er i strid med landsomfattende tariffavtaler. Selv ikke LO-kongressens vedtak i 2009 om utredningen av EØS-avtalen nevnes, og en slik lemfeldig og selektiv bruk av kilder gjør at man absolutt kan stille spørsmålstegn ved utvalgets status som forskningsbasert.

Påstandene om at EØS-avtalen har sørget for at norsk arbeidsliv i perioden 1994 og til i dag har utviklet seg positivt, er også betenkelig. Gode vilkår for norsk økonomi, sysselsetting og arbeidsinnvandring kan utvikles også med andre tilknytningsformer. Alle som har fulgt litt med, vet dessuten at EØS-tilknytningen har ført til at EU har styrt rettighetsutviklingen i Norge, mens selvstendig norsk reformarbeid stoppet opp rundt 1990 da Syse satt med makten.

Sist men ikke minst, påpeker Dag Seierstad at det ikke har gått like godt i de fleste EU-land som har deltatt i det indre markedet. Det at Norge har en bedre utvikling enn EU, har meget mulig mer å gjøre med særtrekk i vårt eget land enn allmenne trekk via deltakelse i det indre markedet. Oljerikdommen, konkurransefortrinn bygd på en del sterke næringsmiljøer og fortrinn knyttet til norsk arbeidslivsinstitusjoner har nok vært av særlig betydning.

Det ser utvilsomt ut som om mindretallet og Seierstad har best grep om virkeligheten, og derfor er det på sin plass å etterlyse den høye, faglige troverdigheten som utvalget skulle ha som rettesnor. Det er ikke dokumentert at EØS-avtalen er en hovedårsak til den gode utviklingen i norsk arbeidsliv og norsk økonomi siden 1994. Utvalget har dessuten underkommunisert EØS-avtalens betydelige utfordringer for norsk arbeidsliv og den norske modellen.

Anna Kathrine Eltvik
Styremedlem i Hordaland Nei til EU

Vellykket integrering kommer ikke av seg selv


De nordmenn som innbiller seg at det er innvandrerne som i størst grad tapper velferdssamfunnet for økonomiske midler, kan like godt først som sist begynne å tro om igjen. Velferds- og migrasjonsutvalget la den 10. mai frem sin innstilling, hvor de har analysert den økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Analysen viser at 43 prosent av de som tar trygdeytelser ut av landet, er nordmenn uten innvandrerbakgrunn, de får samtidig de største, årlige utbetalingene. Fremmedfientlige nordmenn likte nok bedre å lese nyheten som sto i Na24 om at kontantstøtte renner ut av landet. De har nok levende sett for seg hvordan de såkalte arbeidssky lykkejegerne kommer til Norge og utnytter vårt naive system. Problemet er at det ikke stemmer.

De største utbetalingene via NAV Internasjonal går til land i Norden, bare elleve prosent går til Sentral- og Øst-Europa, Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika.

Arbeidsinnvandrere kommer til landet som arbeidsklar og i mange tilfeller godt kvalifisert arbeidskraft, uten at de har kostet den norske staten fem øre. Dette er et faktum vi burde ta til oss. Det er nemlig ikke slik at alle innvandrere er som en snyltende kreftbyll, hvis eneste og fremste formål er å loppe Norge for velferdskroner. En ting er til tross for alle fordommer felles for alle mennesker, uavhengig av kultur, religionstilhørighet og hudfarge: De ønsker alle å føle tilhørighet.

Det er både det offentlige, arbeidsgivere, nordmenn og innvandrerne selv sitt ansvar å få til en vellykket integrering. Man får dette dårlig til hvis man konstant går rundt og snakker om «dem» kontra «oss».

Kommunene svikter arbeidslystne innvandrere
Staten bevilger penger til kommunene for å få innvandrere i arbeid, men disse pengene brukes til lønnsbudsjett, sosialhjelp, prosjektarbeid eller andre formål som ikke kommer innvandrerne direkte til gode. Disse må brukes direkte på hver innvandrer ut fra en individuell plan, slik at kvalifikasjonene kan brukes i Norge. Asylsøkerne bør ha arbeidstillatelse mens hele saksbehandlingen pågår. Dette har man gjort i Sverige, og med stort hell.

Man trenger i det hele tatt en mer konstruktiv tilnærming i innvandringspolitikken, og i så måte vil både systematisk opplæring, tilrettelagt arbeid, skjermet arbeid, lønnstilskudd og andre tiltak kunne hjelpe. Det er på tide å se på ikke-vestlige innvandrere som det de er – en ressurs vi har bruk for!

  • Innvandrere mobbes mest på jobb (Aftenposten).
  • Innvandrere mister jobben først (Dagsavisen).
  • FrP vil gi innvandrere lavere lønn (VG).
  • Innvandrerbarna tar studiene vi trenger (E24).
    

Tankevekkende svensk dokumentar

Sosial dumping er et hetere tema enn på lenge. Etter Adecco-skandalen, har det blitt eksemplifisert hva som i verste fall skjer om man driver helsesektoren som en butikk. Det var mange som advarte om dette da EU sitt vikardirektiv ble allmenn kjent. I denne svenske dokumentaren er det tydelig at vårt naboland i så måte har store problemer.

De unge menneskene som jobber ved “The Phone House” utsettes for et sektlignende arbeidsmiljø, og har det nok noen hakk verre enn sykepleierne som jobber for Adecco. Det som likevel ikke bør stikkes under en stol, er at begge saker er resultat av et arbeidsliv med stadig mindre rom for god arbeidsgiveretikk.

Arbeidslivforsker Michael Alvin er ikke i tvil. Han påpeker hvor paradoksalt det er at den samme generasjonen som i sin tid kjempet for bedre arbeidsvilkår og gikk i store demonstrasjonstog, i dag ikke ser ut til å bry seg om hvordan de unge har det i sitt arbeidsliv. De gir blaffen så lenge de har det greit selv.

Jeg ble tipset om den gode, svenske dokumentaren av en oppegående og reflektert debattdeltaker. Ønsker man å se “Säljsekten” i sin helhet, kan man gjøre det her.

Sosiale tapere på samlebånd


Foto: NRK

Barn som er under barnevernets omsorg, mister penger til livsopphold hvis de tar seg en ekstrajobb. Byråkratene i Arbeidsdepartementet har ingen planer om å endre regelverket.

Dette er til tross for at man da er med på å produsere fremtidige sosiale tapere på samlebånd. De unge menneskene går glipp av verdifull arbeidstrening, og lærer seg at det ikke lønner seg å jobbe.

Jobber på fotballskole
TV2 fortalte nylig om Ahmadian Arash (19) som jobber på Asker fotballskole, men pengene får han ingen glede av. Han mister halvparten av de fem tusen kronene han får til livsopphold, og til tross for at han gjør en god innsats i samfunnet, så belønnes han ikke på noen som helst måte.

Møter ikke forståelse
Lederen for Hovedorganisasjonen for handel og tjenester, Vibeke Madsen, har bedt statsråd Bjurstrøm om å gjøre noe med regelverket. Hun møter ikke forståelse:
– Det er ikke aktuelt å si at den økonomiske sosialhjelpen, som er samfunnets sikkerhetsnett, skal gå bort i fra det kriterium at når du tjener egne penger så er behovet ditt for samfunnets sikkerhetsnett mindre, sier statssekretær Gina Lund.

Fattigdom går i arv
Forsker Tone Fløtten kom i vinter ut med boken “Barnefattigdom i Norge”. Forskningen hennes viser en trist virkelighet. Norsk familie-, utdanning- og velferdspolitikk har ikke lykkes i å gi barn like muligheter. 36 % av de som lever under fattigdomsgrensen i Norge, har innvandrerbakgrunn. Diskriminering i arbeidslivet lever i beste velgående, og en nektes ofte jobb hvis en har utenlandsk navn. Således kunne Ahmadian Arash som har fått seg jobb på fotballskole, skilt seg ut på en positiv måte, men da må samfunnet legge ting bedre til rette.

I strid med lovverkets intensjoner
Barnevernsloven er krystallklar:
§ 4.4.:“Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien…[…]…På samme måte skal barneverntjenesten også søke å sette i verk tiltak som kan stimulere barnets fritidsaktivitet, eller bidra til at barnet får tilbud om utdanning eller arbeid, eller anledning til å bo utenfor hjemmet.”
Man kan ikke akkurat si at Arbeidsdepartmentet er med på å muliggjøre gode tiltak iverksatt av barnevernstjenesten med hensyn til barnevernbarnas fremtid i arbeidslivet. Når man samtidig vet at barnefattigdommen i Norge har eksplodert med 100 % de siste ti årene, så er det ikke lenger bare en påstand at samfunnet produserer sosiale tapere på samlebånd. Det er et faktum.