Viser arkivet for stikkord arbeidsmiljøloven

8.mars tale til Masfjorden...

…og ellers den som måtte være interessert.

Hosteland i Masfjorden, 8. mars 2015

I år er det 70 år siden vi kunne prise oss lykkelige over at andre verdenskrig var ferdig. Det er 50 år siden den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov som den første personen i verden gjennomførte en spasertur i verdensrommet. Det er 25 år siden DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent. Samme år ble Nelson Mandela etter 27 år som politisk fange løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, og apartheid i Sør-Afrika ble oppløst. Men man har fremdeles ikke funnet ut hvordan man skal få til full likestilling mellom kjønnene.

Jeg er feminist, både på makronivå og mikronivå. Det går nemlig fint an å være opptatt av egne rettigheter og egne livskår, samtidig som en er solidarisk med kvinner som har det verre enn seg selv. Således er det ikke vanskelig for meg å stille meg bak kvinner i Masfjorden som kjemper for bedre arbeids- og lønnsvilkår, samtidig som jeg hjelper til med innsamling av penger til kvinner i Tanzania som trenger en båt med påhengsmotor.

Tyrkiske Ayse Toksöz og Feride Eralp som har tilbrakt desperate måneder blant ofrene for IS herjinger i Kobane, sa det godt i Aftenposten 4. Mars:

Å be kvinner være opptatt av andre som har det verre enn dem selv, er en global, patriarkalsk hersketeknikk.

Dette er kvinner man trygt kan si opplever verre påkjenninger enn norske kvinner flest, og de vil likevel ikke at vi skal slutte å kjempe for oss selv. La oss sette ting litt inn i perspektiv.

GENERALSTREIK
28. januar tok YS, LO, Unio og Fagforbundet sine medlemmer ut i generalstreik på grunn av regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Det var en protest mot at den blåblå regjeringen vil flytte makt fra alle arbeidstakere til arbeidsgivere gjennom økt arbeidstid, adgang til å pålegge overtid, arbeid på søndager og godkjenning av langturnuser – man vil i større grad enn før åpne for adgangen til midlertidige ansettelser. Det er da de private vikarbyråene vokser frem.

Den ferskeste Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) forteller at i underkant av 8 prosent av arbeidstakerne i Norge er midlertidig ansatt. Det er vanligere med midlertidige ansettelser i offentlig enn i privat tjenesteyting.

Midlertidige ansettelser i offentlig sektor har vært vanlig over lengre tid. Tall fra fjerde kvartal i 2014 viser at 12 prosent av alle ansatte i undervisningssektoren er midlertidig ansatt. Blant arbeidstakerne i helse- og sosialtjenesten er det 11 prosent som er midlertidig ansatt. Vi vet alle at det er flest kvinner som jobber i offentlig sektor, så ergo blir kvinner hardere rammet av midlertidige ansettelser enn menn.

Å være økonomisk uavhengig er selve fundamentet hver eneste kvinne trenger for å kunne sikre sin personlige frihet. Kvinner uten fast jobb som lever med ufrivillig deltidsstilling eller som tilkallingshjelper ved behov, kan ikke defineres som selvstendige premissleverandører i eget liv. De er prisgitt andre. Man skulle tro at det var unødvendig å fortelle dette i 2015, 136 år etter at Henrik Ibsen ga ut ”Et dukkehjem”. Slik Nora ikke en gang fikk nøkkel til postkassen, er det mange norske kvinner som ikke kommer til å få nøkkel til egen bolig. Angrepene på arbeidsmiljøloven vil således komme til å plassere mang en Nora i et dukkehjem for godt.

ARBEIDSMINISTEREN
Arbeidsminister Robert Eriksson har hentet eksempler fra idrettens verden når han skal forsvare regjeringens handlinger, og viste til vårt nye stjerneskudd innen fotball, Mats Møller Dæhli da han uttalte:

«Sjansen er større for å få fast plass på laget om du først får noen innhopp som innbytter.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at man bør slippe til innbyttere, men der stopper også enigheten. Det er jo ikke slik at Mats Møller Dæhli tilfeldigvis plumpet ned på siden av fotballbanen den dagen treneren lot ham få prøve seg. Han ble først bygger opp gjennom at klubben brukte ressurser på ham og økte hans kompetanse. Ved å være et fast klubbmedlem, var han en del av fellesskapet – og ved å være det, ble han også utviklet som menneske. Den sosiale dimensjonen av å føle seg verdsatt, som en del av et fellesskap, satset på og gis muligheter til utvikling – er avgjørende for å ha det bra også etter arbeid.

Som midlertidig ansatt går man rundt og bærer på en kontinuerlig usikkerhet. Du lurer ikke bare på hvordan du skal forsørge deg selv, men også om du noensinne kommer til å få råd til å stifte familie. De andre kollegaene får gå på kostbare kurs som utvikler dem og gir dem økt kompetanse, mens du som innleid arbeidskraft står igjen. Bedriften vil ikke påkoste deg kurset. Dette er det motsatte av hva innbyttere som Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard føler. De føler seg utvalgt, du føler deg utstøtt.

BARNEVERN
Også innenfor barnevern er det store utfordringer. Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører som Aftenposten har kartlagt, har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene. NRK har funnet ut at 54 % av 288 kommuner (det finnes 428 totalt) har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale. Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker. Blant dem finner man vikarbyrå som utnytter kvinnelig arbeidskraft. Dette er nemlig nok en sektor som er kvinnedominert. La oss heller ikke glemme at et godt barnevern også er god likestillingspolitikk ettersom dårlig barnevern først og fremst rammer ressurssvake mødre og deres barn.

Så hva skal man så gjøre om man ikke synes noe om rikets tilstand?

Forfatter og førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo, Elin Ørjasæter, hadde noen interessante betraktninger i Aftenposten 1. mars. De fleste av oss kjenner henne kanskje fra rådgiverrollen hun hadde i programmet ”Luksusfellen” på TV3, men Ørjasæter har tidligere hatt sitt eget rekrutteringsfirma og fungerte som en såkalt ”hodejeger”. Hun skrev:

”EØS-innvandringen har endret mine politiske holdninger, fra å være en optimistisk liberalist til å bli overbevist tilhenger av et organisert arbeidsliv. Liberalisme fungerer bare der alle har forhandlingsmakt. Slik er det ikke lenger. Det er for mange som tilbyr sin arbeidskraft til en altfor lav pris. Lønnsgulvet eksisterer ikke slik det gjorde før.

LO og NHO har verktøyene, i form av tariffavtaler som kan allmenngjøres, altså gjelde for alle bedrifter i en hel bransje. LO og NHO har også felles interesser i høy produktivitet og lovlige forhold.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er vår garanti mot at deler av arbeidslivet kastes tilbake til norsk 20-tall. Det er på tide å organisere seg, selv for en gammel liberalist.”

Med andre ord gjelder det å presse på for at landets folkevalgte oppfører seg som folkevalgte. To ganger har det norske folk stemt nei til EU, og likevel importerer de med mest politisk makt direktiv som ikke kan karakteriseres som noe annet enn både menneske- og kvinnefiendtlige. Vi må rett og slett våge å stemme kreve at politikerne følger folkeviljen. Ser man til Hellas og hvorfor eksempelvis venstrepartiet Syriza vant, så er hovedårsaken at folket var skikkelig lei av EU. Med god grunn.

Det er på høy tid å slå i hjel mytene om hvordan late grekere pensjonerer seg som femtiåringer, og tillater seg ekstravagante velferdsordninger.

Fakta er i følge OECD at gjennomsnittlig pensjonsalder i Hellas er 61,9 år. Det er et høyere tall en selv Tyskland kan vise til, landet hvor man begynte å bruke mekaniske klokker i arbeidslivet allerede på 1600-tallet. For å forstå hvorfor grekerne stemte som de gjorde, må man ta inn over seg at konstruksjonen av euroen konsekvent har gagnet tysk kapital på bekostning av så vel tyske reallønninger som konkurranseevnen i Sør-Europa. Den jevne greker har fått nok av disse urimelige forholdene innenfor finansøkonomien. De har ført til at vanlige, greske mødre i desperasjon har satt fra seg spedbarn på gaten. Nora fant seg ikke i å leve som en dukke. Greske finner seg heller ikke i å være passive passasjerer i håpløse liv. De vil ha et bedre og mer meningsfullt liv, og de vil slippe å sette barna sine på gaten fordi de ikke har mat.

Også norske kvinner fortjener et best mulig liv. Da sier man nei til urimelige EØS-direktiv. Da sier man nei til urettferdig fordeling av godene i samfunnet. Da sier man nei til forandringer i grunnloven som vil svekke livskvaliteten til norske kvinner flest.

DEL 2 AV TALEN

VOLD MOT KVINNER ET FOLKEHELSEPROBLEM
Kvinner har 70 prosent høyere sykefravær enn menn. Debatten om hvorfor det er slik har rast mange ganger. Når skal vi ta innover oss hvor alvorlig problem vold mot kvinner faktisk er?

Ifølge en fersk rapport fra Unicef er voldelige menn globalt sett en større trussel for en kvinne enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Vi snakker sannsynligvis om verdens største helseproblem.

Blant det som kan forebygges, er vold mot kvinner den hyppigste årsaken til død, uførhet og sykdommer, viser undersøkelser i delstaten Victoria i Australia. Vold er mer ødeleggende for kvinners helse enn røyking, høyt blodtrykk og overvekt, ifølge The 2013 National Community Attitudes towards Violence Against Women Survey (NCAS). Det har gjort at man i Australia har laget en nasjonal handlingplan mot vold mot kvinner som gjelder fra 2010 til 2022.

PROBLEMER OGSÅ I NORGE
Selv om mange med rette er forferdet over stygge gjengvoldtekter i India og kidnappinger av kvinner i Nigeria, er det ikke slik at vi ikke har problemer i vårt eget land. I 2011 registrerte det norske politiet 2604 tilfeller av alvorlig mishandling i familieforhold. Vista Analyse anslo året etter at 75.000 til 150.000 mennesker utsettes for vold i nære relasjoner årlig.

Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135.000 til 270.000 mennesker som hvert eneste år blir direkte berørt. Vista Analyse har regnet ut at partnervold gir samfunnsøkonomiske kostnader på mellom 4,5 til 6 milliarder kroner årlig. Får ikke beslutningstagende politikere med seg de samme tallene som andre? Med tanke på at det er usikkert om landets 24 overgrepsmottak overlever og at det stadig legges ned krisesenter virker det ikke slik.

Når det kommer til livstruende vold, er det ingen kjønnsbalanse. En undersøkelse som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har foretatt i år, viser at 8,2 prosent av norske kvinner har opplevd dette. Det er bare 1,8 prosent av norske menn som kan si det samme. Tallene blir tydeligere når man ser på drap. Fra 1990 til 2013 ble 174 kvinner drept av sin partner i Norge. Tilsvarende tall for menn er 25. Halvparten av dem som ble drept regnet det som usannsynlig at partneren ville gå så langt.

Det skjer også at menn blir sykmeldte på grunn av partnervold. Men tatt i betraktning at langt færre menn utsettes for partnervold enn kvinner er det ganske logisk at kvinner har et høyere sykefravær knyttet til mishandling enn menn.

Kunnskapsrike Kjersti Alsaker, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, presenterte i november interessante tall på konferansen “Vold i nære relasjoner”. Mens 84 prosent av kvinner som ikke har opplevd partnervold hadde arbeid, var det blant voldsutsatte bare 42 prosent som positivt bekreftet arbeidsdeltakelse.

NEKTET ARBEIDSDELTAKELSE
Mens ingen av de kvinnene som levde i sunne forhold ble nektet av sin partner å gå på jobb, kunne hele 46 prosent av de voldsutsatte kvinnene bekrefte at de hadde blitt nektet arbeidsdeltakelse. 82 prosent av de voldsutsatte damene ble holdt våkne om nettene. 91 prosent hadde konsentrasjonsproblemer på jobben. 68 prosent ble hindret i å delta i sosiale aktiviteter på jobben. 74 prosent følte skam om arbeid på grunn av samlivsproblemene.

Dette er fakta som bør gi mer enn frysninger på ryggen eller store øyne. Dette er fakta som bør gi handlekraft og beslutningsiver, og ikke den handlingslammelsen vi ser i størstedelen av det norske politiske landskap i dag. Vil man gjøre noe med at kvinner oftere er sykemeldt enn menn, vil mye garantert se bedre ut om man setter inn tiltak mot partnervold. Omvendt voldsalarm og kompetansehevende lærings- og holdningsmål i grunnskolen er en god start. La oss sørge for at den oppvoksende slekt vet bedre enn det vi gjør i dag.

Anna Kathrine Eltvik, medlem i Kvinnefronten.

Arbeidsdagen moden for reform


Om sju små år, er det hundre år siden man fikk lovfestet åtte timers arbeidsdag. I fjor var det 80 år siden LO reiste krav om seks timers dag for første gang. Mens økonomene i 1987 seriøst drøftet sekstimersdagen som en adekvat og mulig reform, snakker de aller fleste i dag som om det er et totalt urealistisk prosjekt. Det er rart.

I siste halvdel av 1990-årene, ble det satt i gang tre temmelig like sekstimersdagsforsøk i Stockholm, Helsinborg og Oslo. Forsøkene omfattet for det meste kvinner i hjemmetjenesten, på sykehjem og i barnehager. Arbeidstiden ble kortet ned, men lønnen var uendret. Timene som gikk tapt, ble helt eller delvis erstattet med nyansettelser.

Forsøkene viste at færre ble plaget av mental eller fysisk utmattelse, og færre ble plaget av smerter i nakke- og skulderområder. Mange rapporterte også at de sov bedre. Forskerne konkluderte med at det sannsynligvis hang sammen med at stresspåkjenningen i dagliglivet ble mindre når arbeidsdagen var kortere.

Mer trivsel og bedre helse
I 2005-2006 finaniserte den svenske regjeringen et nytt, stort sekstimersdagforsøk. Denne gangen fikk menn og kvinner i sosialt arbeid, omsorgsarbeid og teknisk arbeid delta. De som fikk kortere arbeidsdager, opplevde mer trivsel, bedre helse, bedre anledning til å planlegge fritid og mer sosial omgang med familie, venner og bekjente. Man fikk omtrent akkurat de samme resultatene som i forsøket man gjorde i siste del av 1990-årene.

I 2009 innførte Tine Heimdal i Trøndelag sekstimersdag. To år senere kunne Aftenposten fortelle at sykefraværet har gått ned, produktiviteten har gått opp, og de ansatte føler at jobben gir ny mening.
Produktiviteten, som skulle økes med 20 prosent for å kompensere tapt arbeidstid, økte med 30 prosent. Det gikk ikke ut over kvaliteten, og både ledelsen og de ansatte betegner ordningen som en suksess.

Vikarbyrådirektivet
Rikspolitikerne tar det ikke til seg. Tvert i mot ser et flertall av stortingsrepresentantene ut til å mene at direktiv som eksempelvis EU sitt vikarbyrådirektiv er helt uproblematisk, og spytter samtidig på den norske Arbeidsmiljøloven som nettopp Stortinget i sin tid fattet.

Kampen om sekstimersdag handler ikke bare om å gjøre det mulig for flere kvinner å få heltidsjobber. Undersøkelser viser at også menn synes det er greit med mer tid til unger, husarbeid, trening og friluftsliv. Sist men ikke minst kan det være et godt virkemiddel i kampen mot det materielle overforbruket som truer klima og miljø.

  • Kilde: “Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreformen?” av Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland.

I sus, dus og korthus


De fleste har sett et korthus ramle sammen. Arkitekten sitt overmot og mangel på elementær kunnskap, må ta skylden. Man bygger ført høyt, og til slutt kommer kollapsen. En kan trekke paralleller til den fremtiden som flere nordmenn sannsynligvis kan komme til å møte. Takket være oljen, bløffer vi oss selv inn i en idyllisk solnedgang med forventninger som på fagspråk blant økonomer kalles for naive.

Det er nemlig ikke slik at finansiell rikdom varer evig. Det er heller ikke slik at fordelingen av jordklodens ressurser er konstant, den skifter hender. Vi har sett det i den franske revolusjon, men vi har også sett det etter det store børskrakket i 1929. Likevel er det fremdeles folk som tenker at det er en god ide å være tilsluttet en kapitalistisk, europeisk union som gjør seg selv rikere blant annet på bekostning av land i Afrika som får ulevelige handelsavtaler. Hvorfor skal vi ikke unne all verdens arbeidere like gode forhold? Er det fordi menneskene har en annen hudfarge vi synes sånt er greit? Et intereuropeisk fellesskap som er tuftet på slik forretningsetikk, bør om ikke annet vekke solid skepsis om ikke også avsky.

Allerede lagtingslovene fra tidlig middelalder fastsatte at arbeidstakeren kunne ligge syk et visst antall dager uten at husbonden fikk rett til å redusere godtgjørelsen. Den historiske utviklingen når det kommer til arbeidsmiljø har på veien videre kostet både blod, tårer og menneskeliv, og det er takket være modige og iherdige forfedre og formødre at vi i Norge i dag kan si at vi har en god Arbeidsmiljølov.

Loven er under angrep. I dag er det nemlig slik i Norge at man har krav på fast ansettelse etter to år som midlertidig ansatt. Banker Stoltenberg gjennom vikarbyrådirektivet, gjelder ikke det lenger. Da har man ikke krav på fast ansettelse før man har arbeidet i fire år som midlertidig ansatt. Det vil gi oss et løsarbeidersamfunn hvor det blir vanskeligere enn før for de som ønsker å etablere seg i bolig for første gang. Bankene er i stor grad takket være børsspekulanter som feilet mer forsiktig med pengene de låner ut, og da krever de blant annet at lånesøkere har fast jobb.

Omtrent like sikkert som at det sorte gullet en dag tar slutt, er det at hovmod står for fall. Hva så om vi alle må minske litt på vårt personlige forbruk for å få beholde Arbeidsmiljøloven slik den er?

Byråd med beslutningsvegring?


Både Stortinget og Oslo kommune har sagt opp avtalene sine med Adecco på grunn av vikarbyråets mange lovbrudd. Nå har man også i Bergen kommune avdekket forhold som bryte med Arbeidsmiljøloven, men det sittende byrådet ser ingen grunn til å agere resolutt.

I BA i dag sier finansbyråd Liv Røssland (FrP) at det vurderes å si opp kontrakten med selskapet Konstali Helsenor, men Adecco som også har lønnet sine arbeidere under tariff, slipper unna med en klaps på fingrene. Selskapet får simpelthen bare beskjed om å rette opp i forholdene, og ikke noe mer.

Profittmotivert omsorg
Det er meget merkverdig at man finner rom for å drive handel med vikarbyrå som overfakturerer kommunen. Det sittende byråd bør umiddelbart si opp kontraktene med Konstali Helsenor A/S, Adecco, Proffice, Vacant Helse og Dedicare A/S. Man innser det i stadig flere kommuner at profittjegere ikke bør slippes til i omsorgssektoren.

For det første svekkes rettighetene til en kvinnedominert yrkesgruppe, og for det andre er det feil at bedriftseiere tar ut aksjeutbytte eller bonuser på bekostning av sykepleiere som enten er underbetalt eller under stort arbeidspress på grunn av underbemanning. For det tredje kan pengene som i dag tilfaller spekulanter komme bedre til nytte om det offentlige hadde styring over tingene.

Da hadde nemlig ikke omsorgen vært profittmotivert, men motivert av behov.

4000 brudd på arbeidsbestemmelser avdekket ved Haukeland sykehus


Lørdag 26. februar skrev undertegnede et åpent brev til Norsk Sykepleierforbund. Dette fordi ledelsen ved Haukeland sykehus var de eneste som tok seg bryderiet med å kommentere forhold som ble avdekket i et blogginnlegg som ble publisert 25. januar.

Kommunikasjonssjef i Norsk Sykepleierforbund, Signy Svendsen, var rask til å svare på henvendelsen, og i går hadde undertegnede en oppklarende samtale med hovedtillitsvalgt i Helse Bergen, Brita O. Tarberg. Hun ville gjerne komme med et svar på det åpne brevet. Da det i kveld dukket opp i innboksen, kunne hun avsløre sjokkerende ting:

Brot på arbeidsmiljølova har vore ei svært aktuell sak i Helse Bergen sidan 2009. Norsk Sjukepleiarforbund og Fagforbundet påviste ca 4000 brudd på arbeidstidsbestemmelsane og saka vart meldt til Arbeidstilsynet. Det store omfanget av overtid/meirarbeid var også ein del av den meldinga. På grunn av at innleigevikarane sine vakter ikkje er registrert i det same datasystemet som tilsette, har vi hatt dårleg oversikt over omfanget av brot på arbeidsmiljølova blant vikarane. NSF hadde møte med arbeidsgjevar sist fredag og vi vart lova dokumentasjon på om vikarane arbeider i samsvar med arbeidsmiljølova.

Byråd Liv Røssland hevder at hun ikke ante noen ting om måten Adecco opererer på. Dette er bare tøv. Bergen kommune har selv invitert til en anbudskonkurranse for vikartjenester der pris skulle telle 50 prosent der leverandørene, og gjennom Bergen kommunes anbudsspesifikasjon (se prisliste her i Mathias Furevik sin blogg) er leverandørene blitt invitert til å dumpe lønna. Bergen kommune og leverandørene har avtalt en lønn som ligger langt under tariff. Kommunen har i praksis forbudt vikarbyråene å betale tariff.

Det er i aller høyeste grad ingen grunn til å avvikle kvinnedagen i Norge. Adecco-skandalen beviser er det til fulle fremdeles er store problemer innenfor kvinnedominerte yrkesgrupper. Ekstra ille blir det når diskriminering blir muliggjort og satt i system av det offentlige. Dette kan hverken Bergen eller Norge være bekjent av.

Misvisende leder i BA


Følgende innlegg sto på trykk i papirutgaven av BA i dag:

Misvisende leder i BA

I BA sin leder lørdag 26. februar kunne man lese at opposisjonen i Bergen, anført av Ap og SV, kritiserer anbudstradisjonen som i stadig større grad får regjere innenfor helse- og omsorgssektoren. Det er ikke rart om det er flere enn undertegnede som begynte å gape etter å ha lest dette.

Sykehusreformen, som ble innført i 2002, erstattet folkevalgt styring med såkalte profesjonelle styrer og bedriftsøkonomiske prinsipper. Hovedmålet var å tilrettelegge for sentralisering, økt konkurranse og privatisering.

Reformen ble gjennomført raskt og brutalt av Arbeiderpartiet, med støtte fra Høyre og Frp. Den var et langt skritt på veien til å omdanne sykehusene til markedsstyrte bedrifter.

SV var aldri begeistret for dette utfallet, men de har til tross for det valgt å stå ved Ap og Sp sin side i regjeringen. Således er Rødt det eneste opposisjonspartiet i Norge som i både handling og ord tar avstand fra å drive sykehus som butikk.

Man kan videre lese i samme leder at det var NRK som avslørte Adecco sin lovstridige måte å behandle vikarene sine på. Dette er heller ikke sant. Allerede 25. januar tipset undertegnde BA-redaksjonen om kritikkverdige forhold ved Haukeland sykehus, hvor tidligere sjef i Adecco, Britt Velsvik, nå satt som leder i Bemanningssenteret. Haukeland sykehus hadde ikke bare gitt Adecco en gullkantet vikarkontrakt, men så også glatt forbi at vikarene ikke ble behandlet etter norsk lov. BA valgte å ignorere tipset, men undertegnede publiserte likevel saken i sin politiske blogg.

Det er omtrent femten stykker som er fast ansatt i Bemanningssenteret, mens hele 200 sykepleiere er såkalt timeansatte tilkallingshjelper. Dette til tross for at de ulike avdelingene hver eneste dag har bruk for hele seksti vikarer som kan steppe inn. Dette er soleklare brudd i forhold til Arbeidsmiljøloven.

Der står det nemlig at arbeidsgiver minst en gang i året skal drøfte bruken av midlertidig ansatte med tillitsvalgte, og at en fortrinnsvis skal tilby de ansatte faste stillinger så sant det lar seg gjøre. Når de trenger seksti vikarer hver eneste dag, så lar det seg gjøre.

Arbeidstakere som er tilknyttet en utleievirksomhet som for eksempel et vikarbyrå, har
sitt ansettelsesforhold der og ikke hos innleier. Således omgår Haukeland sykehus å bli anmeldt selv, og Adecco må ta støyten ved lovbrudd. Spørsmålet blir likevel hvordan i alle dager et av landets offentlige sykehus kan være bekjent av å bruke arbeidskraft på denne måten.

I privatiseringskåte Skottland tok de sykehusene tilbake og kastet hele troen på markedsmekanismer og New Public Managment på dør. Nå holder landets sykehus budsjettene sine.

Forhåpentligvis blir konkurranseutsetting av offentlige oppgaver en het sak i høstens valgkamp, men velgerne bør under ingen omstendigheter la seg lure til å tro at det er andre enn Rødt som kontinuerlig og konstant har påpekt hvor feil denne type helsepolitikk er.

Anna Kathrine Eltvik
(Bystyrekandidat for Rødt)

Sladrehank eller samfunnsnyttig informant?


I fjor kunne NRK melde at varsling fungerer i Norge. Stikk i strid med internasjonale forhold, viste forskning innenlands at varsling slår positivt ut for varsleren. Men er det virkelig slik?

Advokat Tor Inge Baldersheim er som undertegnede ikke overbevist. Han viser til at han har sett mange saker hvor varslere ikke får god behandling. Jussprofessor Henning Jakhelln går enda lenger i sin skepsis, og påpeker at varslere alltid taper. Rettsvernet er rett og slett ikke godt nok.

Akkurat det er svært paradoksalt, ettersom arbeidsmiljøloven sier at man ikke bare har rett til å varsle om kritikkverdige arbeidsforhold, man har også plikt til det.

Inntil man vet at man har en trygg varslingskultur, bør man til fulle forstå de varslere som insisterer på å beholde sin anonymitet. Flotte forskningsrapporter til tross er det nok fremdeles slik i mange bedrifter at tillitsapparatet har litt vel tette bånd til ledelsen. Dette inviterer ikke akkurat til åpenhet, men heller mistillit.

Arbeidstilsynet har en egen nettside med nyttig informasjon om varsling. Der står det blant annet om vern mot gjengjeldelse. Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler, er lovstridig. Med hensyn til at arbeidstakere i visse tilfeller er forpliktet til å varsle, så skulle det da også bare mangle.