Viser arkivet for stikkord asylpolitikk

Melder overgang til SV

Jeg vil med dette kunngjøre at jeg i går på 1. mai meldte meg inn i SV. Jeg har snakket med kvinnepolitisk leder i SV, Marthe Hammer, og har gjort en avtale om at jeg skal få fortsette å bruke mitt sterke, kvinnepolitiske engasjement i SV. Det har også bystyrepolitiker i Bergen, Oddny Irene Miljeteig, forsikret meg om.

Det er i hovedsak kuttene i barnevernet, asylpoliitkken, miljøpolitikk og angrep på selvsagte kvinnerettigheter, som gjør at jeg ikke lenger klarer å være partiløs. I SV er det mange andre som er opptatt av de samme sakene, og jeg søker nå inn i dette fellesskapet for å få til positiv endring.

SV i regjeringsposisjon var med på sende soldater til Afghanistan. Det er sterke krefter i SV som var mot dette, og jeg vil samarbeide med disse for å gjenreise SV som et sosialistisk fredsparti.

Ville hjelpe Taiman

Taiman Agid Fatah (27) ble som mange har fått med seg sendt ut av landet 10. februar etter 13 år i Norge. Resten av hans familie fikk bli, men UNE viste ingen nåde siden han i sin tid søkte 24 dager for seint. Det gjorde at han ble behandlet som en enslig asylsøker.

Taiman var aldri enslig da han bodde i Norge. Han skal i følge UNE ha fire tanter og ti onkler i Irak, men det er i Bergen hans kjernefamilie bor. I en familie på til sammen sju stykker, er han den eneste som ikke får bli. Behandlingen han har fått bryter ikke bare med internasjonale lover, den har påført både ham og familien hans alvorlige traumer.

Gode Gandalf fra Gol ville hjelpe Taiman, og sendte en pc. Familien ble veldig glad da de fikk gaven.

Spesielt mor til Taiman ser ut til å ta det tungt. Sist undertegnede så henne på en støttemarkering for Taiman, sto det sterk fortvilelse skrevet i øynene hennes. Det gjorde vondt å se. Det inspirerte samtidig til å skrive støtteinnlegg i bloggen jeg skriver i samarbeid med BA og for Synspunkt-spalten i Summetonen. Ord kan være våpen.

Beviset for at dette er sant, kom i form av en postpakke 26. mars. En som hadde lest mine innlegg om Taiman i bloggen jeg skriver i samarbeid med BA, hadde sendt en bærbar datamaskin som han ønsket at undertegnende leverte til Taiman sin familie. Han ba videre om at de sendte denne videre til Taiman, slik at Taiman via internettkontakt med sin familie i Norge skulle føle seg tryggere og nærmere.

Taiman har i aller høyeste grad behov for å føle seg tryggere og nærmere. Ikke bare ble han sendt ut av Norge iført håndjern, fotlenker, spyttmaske, belter rundt magen og hjelm, men på destinasjonen Bagdad Airport, ble det drept 75 mennesker 15. januar. Zakho i Duhok-provinsen hvor det var meningen at han kunne dra videre til, er langt fra så trygg som UNE skal ha det til.

Familien hans bor i nabogaten min, så det var selvsagt ikke noe problem å overlevere sendingen. Det ble kjøpt inn en minnepinne i tillegg. Da de fikk gaven, ble de så glad at de ikke visste hva de skulle si. Dette kom til å bety mye for både Taiman og dem. Han skulle intervjues på den tyrkiske ambassaden i mai, så han skulle i hvert fall få den da om ikke før. Som medmenneske var det utrolig godt å se reaksjonen, og få konstatert hvordan en bloggleser bosatt på Gol hadde utrettet et aldri så lite hverdagsmirakel.

Snart vil det altså bli mulig for Taiman å holde jevnligere kontakt med Norge via PC og Skype. Snart blir det mulig for ham og hans nærmeste å gi hverandre støtte, forståelse og sist men ikke minst håp. Og det er all grunn til å håpe. Støttegruppen til Taiman på Facebook har nesten 10 000 medlemmer, og vi er alle enige om en ting: Taiman ska’ hem!

Nathan bør bli årets bergenser


For femtende gang skal BA kåre årets bergenser. I fjor var det Inga-Alice Næss Blaha og Tor Blaha som velfortjent vant. Nå bør turen være kommet til den lille og modige gutten Nathan Eshete som hele Bergen og etter hvert Norge har lært å kjenne.

Han sloss om tittelen som BA gir med flere andre verdige kandidater. Agnete G. Haaland er den første kvinnelige teatersjefen på DNS, og bare det er jo en prestasjon i seg selv. Institusjonen måtte bli hele 136 år før det skjedde. Hun møter som andre kvinnelige ledere mye mer motstand i media enn menn, men takler det heldigvis bra.

Cecilia Brækhus

Elskverdige asylbarn
Lars Sponheim er en annen som har fått mye motbør, men han skal ha honnør for at han våger å snakke et byråd som til tider er direkte stormannsgalt midt imot. Om Cecilia Brækhus selvsikkert knuser sine boksemotstandere, viser han i kompromissløs stil at landets lover er til for å følges.

Likevel er det altså Nathan Eshete på sju år som har kapret hjertet til undertegnede. Han er i likhet med andre elskverdige asylbarn født og oppvokst i Norge, men må muligens flytte fra det som han opplever som sitt hjemland for å bo i et land hvor foreldrenes liv er i stor fare. Slikt vekker med god grunn harme og reaksjoner, og kanskje spesielt fordi hverken hans far eller mor koster den norske stat en krone. De er begge i jobb.

Teatersjef Agnete Gullestad Haaland.

Individet som fokus?
I følge FN er behandlingen av asylbarna det klareste bruddet på FNs barnekonvensjon noen norsk regjering har stått for. Det bør alle politiske parti ta inn over seg, og spesielt de som påstår at de har menneskeverdet og individet som fokus. Om ikke annet, burde de tenke gjennom at umenneskelig, politisk praksis kan føre til at de taper stemmer. Alle som har deltatt i asylopprør, vil neppe komme til å stemme på parti med menneskefiendtlig innvandringspolitikk.

Mens flere av de andre som er nominert til årets bergenser ikke er født i Bergen, så er i det minste Nathan det. Han er både født her, har mange venner på skolen i Ytre Arna og ser ut til å være en både veltilpasset og glad gutt. Dette dreier seg selvsagt ikke bare om Nathan, det dreier seg også om til sammen 450 asylbarn som ikke vet hvordan deres fremtid ser ut. Likevel vil det komme til å sende et kraftig signal til dem alle om årets bergenser blir ham som ga dem alle et ansikt.
Jeg sier som Nathan sin medelev Moira Haukås Johnston (12), som i et leserbrev 16. mai i BA kunngjorde for alle hva hun tenkte:

«Det er helt forferdelig og umenneskelig å sende en gutt ut av hjemmet sitt til et fremmed land! Glad i deg Nathan!»

Når humanitet må vike


Det er sant som mange sier at lille Norge ikke kan redde alle fattige mennesker eller flyktninger i verden, men det er dermed ikke sagt at vi skal kaste all medmenneskelighet og omtanke over bord. Langt på vei føles det som om vi gjør akkurat det i Norge for tiden.

Vi er det landet i Norden som tar i mot færrest innvandrere fra ikke-vestlige land. I følge en forholdsvis fersk rapport fra Utlendingsdirektoratet, er det også vi nordmenn som har de verste fordommene ovenfor innvandrere.

På stemmejakt
Et Arbeiderparti som først og fremst er på jakt etter stemmer, har i prosessen blitt et parti som har en strengere asyl- og innvandringspolitikk enn selv FrP. Istedenfor å gi folk som har søkt om oppholdstillatelse midlertidig arbeidstillatelse, skal man skille seg ut og være den største og mest hensynsløse bøllen i klassen. Det blir for dumt. Selv FrP har forstått det og taler nå for en mildere asylpolitikk. De er velkommen etter.

Nå står kampen om vesle Nathan (6) som er født i Bergen. Hans foreldre er fra Etiopia, et land som er preget av uro, ekstrem fattigdom, krig og opprør. «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet», sa statsminister Jens Stoltenberg i minnegudstjenesten i Oslo Domkirke 24. juli. To dager etter de grusomme hendelsene på Utøya, var hans fokus der det burde være.

Han var forståelig nok preget av alle dem som hadde måttet bøte med livet, og av de overlevende som ville måtte komme til å leve videre med fryktelige og skjellsettende traumer. Det tar nemlig på å oppleve frykt, død og terror, noe som også Nathan sine foreldre har. Ifølge Human Right Watch er over 200 medlemmer av den etniske gruppen Nathan sin far deltok i, nylig arrestert. Bistandsaktuelt forteller i tillegg om «norsk bekymring» for politiske opposisjonelle i Etiopia.

Flere skjebner
Dette er dog ikke den eneste historien som forteller om statlig råskap. 1. februar kom albanske Armand Asllani inn i en statistikk han ikke vil være, og er nå formelt en innvandrer uten oppholdstillatelse i Norge. Tilbake sitter hans kone Linda fra Fyllingsdalen og deres felles, norskfødte jentebarn på 2,5 år og lurer på hvilken fremtid som venter. Hverken Asllani eller Nathan sin familie koster per dags dato ikke Norge en eneste krone i form av arbeidsledighetstrygd eller penger til livsopphold, de klarer seg selv. Likevel er de uønsket i Norge.

Det er på sin rettmessige plass å spørre hvem Stoltenberg mener han skal vise mer demokrati, åpenhet og humanitet for. Det er også på sin rettmessige plass å be om at han må ta til vett.

Ingen tvangsutsendelse av etiopiske asylsøkere!


Billedtekst: En gruppe opprørere fra Oromo Liberation Front. (Foto: Wikimedia Commons)
Etter å ha forhandlet frem en returavtale med Etiopia, har den norske regjeringen som mål å tvangsreturnere etiopiske asylsøkere fra 15 mars 2012.

Det er godt dokumentert at situasjon for politiske opposisjonelle i Etiopia har blitt verre og verre de siste årene. Kritikerne av regimet risikerer å bli forfulgt og fengslet. Etiopia et det afrikanske landet hvor flest journalister har måtte flykte. Å søke asyl i et fremmed land ansees av etiopiske myndigheter som en politisk opposisjonshandling. Derfor har etiopierne som har søkt asyl i Norge, god grunn til å frykte for å bli tvangsreturnert.

Et stort antall etiopiere i Norge er blant de som har vært lengst i landet som asylsøkere. Noen har bodd og arbeidet her i over ti år og er godt integrert i lokalsamfunn. Deres barn er født og oppvokst i Norge og har sterk tilknytning til riket. Utkastelse av etiopiske asylsøkere og deres barn vekker avsky, og rundt om i landet opprettes støttegrupper. I vårt eget fylke Hordaland, slår lokalsamfunn i Ytre Arna ring rundt Nathan Eshete, 6 år gammel, født og oppvokst i Norge, som risikerer å bli tvangssendt til et land fullstendig ukjent for ham.

Med denne uttalelsen ønsker fylkesårsmøtet for Rødt Hordaland, samlet i Odda helgen 10 og 11 mars, å uttrykker sin avsky over regjeringens praksis om å tvangsreturnere asylsøkere og deres barn som har sterk tilknytning til Norge etter å ha bodd flere år i landet. Den norske regjeringen har for lenge latt Fremskrittspartiet ha “en hånd på rattet” i norsk asylpolitikk. Det er på høy tid at den norske regjeringen skifter kurs i retning av en asylpolitikk som tar menneskelig hensyn, og vektlegger tilknytning til Norge, spesielt når barn er involvert.

Rødt Hordaland krever en asylpolitikk som vi kan være stolt av. Et først steg mot dette målet er å gi barn, og deres foreldre, som har to år eller lengre botid i Norge, automatisk oppholds- og arbeidstillatelse.

Daniel Ducrocq
(Rødt Hordaland)

Mektig markering for kirkeasylantene

OBS! I dette innlegget finnes det flere sterke bilder. Anbefales ikke for barn eller sarte sjeler.

Etter at man har vært inne i det grønne teltet som er slått opp på plenen utenfor Johanneskirken, er det lett å føle både sorg, sjokk og fortvilelse. Der har man nemlig hengt opp mange bilder som viser hvilke grusomme forhold kirkeasylantene ikke vil tilbake til. Finnes Gud? I så tilfelle kunne han godt gjort det som skulle til for at de som har søkt tilflukt i hans hus fikk anledning til å føle håp.

Både Torstein Dahle fra Rødt, Oddny Miljeteig fra SV og representanter fra Sp, Venstre og MDG holdt appeller, og de lovde alle at de skulle fremme forslag i bystyret om å sende en skriftlig appell til regjeringen. Det var likevel budskapet fra de inne i kirken som gjorde mest inntrykk:

- Det er kaldt i Norge nå, men vi finner trøst i at så mange nordmenn har så varme hjerter.


Billedtekst: Kurderen Ali (flyktet fra Syria) takket for alle som hadde kommet for å vise sin støtte til landets papirløse.


Billedtekst: Inne i teltet ble man møtt med grusomme bilder som dette. Alle bildene som var hengt opp, var enten fra Iran eller Afghanistan, men både kurdere og irakere lever også i livsfare om de må flytte tilbake til sine hjemland.

Ali fra Afghanistan
Ali fra Afghanistan var en av de som jobbet med utstillingen i teltet. Han ville gjerne fortelle om Aisha, en afghansk kvinne som hadde fått ørene og nesen sin avskåret av sin ektemann med Talibans velsignelse. De fant ut de måtte statuere et eksempel fordi hun hadde våget å rømme fra mishandling og slavelignende livsforhold. Hun ble holdt nede mens mannen begikk sine ugjerninger mot henne, og de forlot henne ved en fjellside mens hun lå der og holdt på å bli kvelt av sitt eget blod.

Etter at USA og de allierte gikk inn i Afghanistan, har afghanske kvinner aldri hatt det verre. Dette skjedde nemlig ikke mens Taliban styrte landet for ti år siden, men i 2008. Riktignok var det amerikanske militærfolk som reddet livet til Aisha, men en skal være klar over at de kaotiske tilstandene som invasjonen har ført med seg, må ta stor del av skylden for at det gikk som det gikk ikke bare med Aisha men også andre kvinner. I alle kriger er det alltid kvinner og barn som lider mest.


Billedtekst: Aisha før og etter at hun ble skamfert. Hun har også vært hovedoppslag i “Time”.

Ali er en av de som har oppholdstillatelse. Et stort arr i ansiktet, blir forklart med krigsskade som han fikk som barn. Hans bror som nettopp er fylt 17 år, har derimot ikke fått oppholdstillatelse. Lillebroren har anket. Det virker unektelig vilkårlig når ikke to brødre begge får oppholdstillatelse, og Ali er selvsagt lei seg for tingenes tilstander.


Billedtekst: Hva asylsøkerne mener om Mahmoud Ahmadinejad, president i Iran, kom tydelig frem.


Billedtekst: Menn er heller ikke trygge. De tortureres og henrettes på de mest bestialske måter.


Billedtekst: Det er et utall med kurdere, afghanere, iranere og irakere som på ingen måte kan føle seg trygge om de må returnere til sine hjemland.

Markering for kirkeasylantene


Søndag 16. oktober blir det støttemarkering utenfor Johanneskrirken for de 15 kirkeasylantene som sultestreiker i kirken. Kurderne, irakerne, afghanerne og iranerne som har søkt tilflukt, ønsker oppholdstillatelse i Norge, og protesterer også mot måten papirløse flyktninger og asylsøkere blir behandlet på.

Dette er en fin anledning til å vise hva man synes om norsk asylpolitikk, og med Maria Amelie-saken friskt i minne, er det da også mange som har meldt at de kommer til å stille opp. Vakthold i kirken har gått på skift, og de som har vært i kontakt med asylantene melder at de er ved godt mot, men at de bærer preg av at de ikke tar til seg næring.

Gir de papirløse håp


Selvsagt er man glad for at Maria Amelie ble løslatt, men hva de papirløse flyktningene som blir sendt tilbake til verre sted, og som ikke får noen mediaoppmerksomhet?

I europeisk sammenheng skiller Norge seg ut, og ikke på en positiv måte. Vi har den strengeste tilnærmingen ovenfor de papirløse, og da man fengslet Maria Amelie, sendte man et kraftig signal. Det er ikke lenger bare FrP som frir til fremmedhatere, nå gjør også regjeringen det.

Intern strid
Media melder dog om intern strid i regjeringen. Anne Holt går ut i VG og slakter sitt eget parti, og SV jobber på spreng for å myke opp asylpolitikken. Får SV som partiet vil, får Maria Amelie snart bo i Norge for godt.

Vi må samtidig huske på at dette ikke handler bare om henne. Selv om hun er lett å elske med sine talenter og sin ungdommelige sjarm, så er det ikke riktig å gjøre forskjell på folk. Det er mange barn som til stadighet sendes ut av landet, og de har enda mer usikre fremtidsutsikter enn Maria Amelie.

Vi er i ferd med å skape en papirløs underklasse, som på ubestemt tid må leve i en rettighetsløs tilværelse. Fengsling og utkastelse løser ingenting, men fører bare til at de papirløse blir enda flinkere til å leve i skjul. Regjeringen bør utarbeide bestemmelser som tydeliggjør at barns beste har forrang foran innvandringspolitiske hensyn. Det må også slås fast at barn som har levd i Norge i lengre tid, skal gis oppholdstillatelse sammen med medfølgende familie.

Ifølge Soria Moria II skulle Norge ha en ledende rolle på barns rettigheter internasjonalt. Hvis regjeringen innbiller seg at de kan høste internasjonal anerkjennelse ved å bryte internasjonale konvensjoner, så har den misforstått totalt. La ikke bare Maria Amelie få bli, men ordne også opp i lovverket slik at også andre papirløse barneflyktninger får bli.

Maria Amelie skal ikke forskjellsbehandles fordi hun har tatt utdannelse, eller skrevet en bok. Loven skal og bør være lik for alle.

Fremmedfryktens brutale konsekvenser


Jeg er en av de snart 70 000 som på Facebook har meldt seg inn i gruppen Sett Maria Amelie fri. Vi snakker om en person som knyttet seg til Norge mens hun var barn, og det var ikke hennes valg å komme hit. Hennes situasjon er på ingen måte unik.

Faktisk har Stoltenberg helt rett i sine uttalelser til VG når han påpeker at mange barn har blitt vurdert i lys av sine foreldre. Senest forrige helg ble et stort antall mennesker transportert tilbake til Irak, og mange av dem var barnefamilier. Der Stoltenberg begynner å rote, er når han sier at det er rettferdig. Hensynet til at Maria Amelie har slått røtter og fått seg en norsk samboer er ihvertfall borte. Den unge kvinnen som i fjor ble “Årets nordmann” får en tupp bak, og det før gratulasjonskortet fra justisministeren har rukket å havne i renholdverkets papirresirkulering.

Men det er ikke bare utvisningen av Maria Amelie som stinker. Hva med alle de andre papirløse barna som lever i Norge? Og hvor mange som er med i gruppen på Facebook nå hadde vært medlem om det eksempelvis var en ressurssvak afghaner det var snakk om? Noen mennesker er lettere å elske enn andre, det er ikke derimot sagt at det er riktig å skille mellom folk.

Ifølge Soria Moria II skulle Norge ha en ledende rolle på barns rettigheter internasjonalt. Likevel har Regjeringen, ved utenriksminister Jonas Gahr Støre, uttalt at Norge har grunnleggende betenkeligheter ved å støtte klageordningen. Begrunnelsen er blant annet at den vil kunne innsnevre det demokratiske handlingsrommet i Norge.

Årsaken til utenriksministerens innvendinger er enkel å forstå. I fjor gjorde Utlendingsdirektoratet det klart at det skulle bli enklere å avslå asylsøknader fra enslige asylsøkere under 18 år, og da passer det selvsagt ikke at barn gjennom internasjonal lovgivning har rett til å klage.

Sånn sett er Maria Amelie til tross for sin prekære situasjon heldigere enn de fleste asylsøkere. Det vi ser i dag og som vi har sett i en rekke andre asylsaker i det siste, er et resultat av at regjeringen er på stemmejakt. De vil ha stemmene til de nordmenn som ikke liker utlendinger, og i prosessen har de glemt forskjellen på rett og galt. Skal vi unngå nye Maria Amelie-saker, må rett og slett lovverket endres. Og så må vi spørre oss selv hvor langt vi som nasjon skal la oss styre av fremmedfrykten og dens brutale konsekvenser. Selv fattige Hellas er mer humane enn oss, men så snakker vi tross alt om sivilisasjonens vugge.

Ventemottakene har utspilt sin rolle


Foto: Fra UDI sine nettsider.

UDI-direktør Ida Børresen holder i dag pressekonferanse om antallet asylsøknader for første halvår 2010 og prognosen for resten av året.

En rykende fersk rapport, offentliggjort i dag, konkluderer med at ventemottaksordningen slik den er utformet i dag spiller liten rolle i returarbeidet. Ordningen inkluderer en liten gruppe asylsøkere med avslag, samtidig som den bidrar til økt passivisering av beboerne.

Våre funn indikerer at økningen i returtallene vi har sett den siste tiden skyldes andre faktorer enn selve ventemottaksordningen og tiltak som er iverksatt på ventemottakene. Rapporten konkluderer med at returfremmende arbeid i dagens ventemottaksordning fremdeles i stor grad baseres på en antakelse om at en drastisk reduksjon i standard og andre former for passiv tvang vil virke returfremmende. Det anbefales at returarbeidet i ventemottak og i mottakssystemet i sin helhet heller bør baseres på aktive former for returmotiverende arbeid, inklusive et bredere fokus på organiserte returrettede aktiviteter og kompetansegivende kurs.(Kilde: Justis- og politidepartementet)

Man skulle i rapporten svare på følgende spørsmål:

  • I hvilken grad er ordningen med ventemottak returfremmende?
  • Hvilke faktorer ved ventemottaksordningen virker returfremmende og hvilke virker returhindrende?
  • Hvilke ordninger og tiltak er det på bakgrunn av funnene i undersøkelsen mulig å se for seg at vil være mer returfremmende enn det som er tilfelle i dag?

En har altså funnet at ventemottakene fungerer dårlig med hensyn til tilsiktet hensikt. Det gjenstår å se om regjeringen beslutter å endre sin asylpolitikk, eller om den har tenkt å overse de faktum som fagfolk har jobbet med i et år for å finne ut.

I en annen rapport hvor beboere på Lier og Fagerli uttaler seg, forteller de om ventemottak hvor hverdagene er fylt av slåsskamper, narkotika og usikkerhet. Dette kan tyde på dårlig bemanning og liten oppfølging av de som bor der. Må man leve under slike forhold, så burde ikke opprøret komme som noen stor overraskelse. Mennesker i krise, trenger forutsigbarhet og trygge omgivelser.

Psykolog Sverre Varvin ved nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, støtter dette. Han er derfor ikke overrasket over det som har skjedd på ventemottakene. Han mener man bør se på organiseringen av mottakene, og kommer nok ikke til å bli overrasket over hva rapporten fra Justis-og politidepartementet sier. Det er bare å håpe at ventemottakene blir avviklet.

Personer som det ikke har vært mulig å returnere til hjemlandet mer enn 15 måneder etter endelig avslag på asylsøknaden, bør få oppholdstillatelse i Norge. Og i denne perioden må de få mulighet til å bo i ordinære asylmottak. (Turid Thomassen, leder i Rødt)