Viser arkivet for stikkord ba

Troll kan sprekke bak murer også

Terroristen Anders Behring Breivik har klaget på sine soningsforhold, og har fått sin rettsak. Antakelig fordi han vil ha en mer human behandling innenfor murene, har han prøvd å gi et bilde av seg selv som en mykere og klokere mann.

I Dagbladet kan man 18. februar lese innlegget «Brevet fra Breivik» av statsviter Ingeborg Kjos, hvor hun refererer til hva terroristen har skrevet til henne:

Breivik for fire år siden, og Breivik i dag. Ingen av gangene viser han ydmykhet eller snev av anger og skyldfølelse. Skjermdump fra VG.

«Hjertet mitt som eks-militant gråter for det barbariet jeg gjennomførte 22/7». Han skriver at han ikke lenger støtter manifestets oppfordring om bruk av vold.»

Videre kommer det frem at massemorderen kjemper for demokratisk fascisme uten bruk av vold.

Hadde det ikke vært fantastisk om dette hadde vært sant? Om vi kunne ta nasjonens uskyldighet tilbake ved å tilgi en mann som har innsett hvor grusom og nådeløs han var den 22. juli 2011? Å tilgi er når det kommer til stykket en befrielse for den som tilgir, ikke bare for den som mottar tilgivelsen. Det er vondt å bære på mye bitterhet og hat, akkurat som det er vondt å bære på mye skyld og skam.

Men så ankommer Breivik rettslokalene, og bare ved sin nonverbale fremtoning, så ser vi at ordene i brevet til Kjos bare er en bløff. Blottet for den ydmykhet som er nødvendig for at pårørerende og berørte i det hele tatt skal kunne klare å vurdere tanken om å tilgi, hever han høyre arm og gjør nazihilsen.

Han må vite hva og hvem folk flest assosierer denne hilsenen med. Hitler var aldri en høyreekstrem pasifist. Over 22 millioner soldater døde under andre verdenskrig, i tillegg ble en rekke sivile mennesker drept. Til sammen døde mellom 50 til 70 millioner mennesker. 6 millioner av dem var jøder. Mange av dem ble drept på like brutale måter som ofrene 22. juli. Det er som om Breivik spotter både dem og livene han selv tok. Skyld og skam er det ikke spor av.

Heldigvis kan likevel livene til berørte og pårørende gå videre. Man er ikke prisgitt Breviks (manglende) moralske resonneringsevner. Han er kun en mann med alvorlige personlighetsforstyrrelser, en løgner og en psykopat. Troll som ham sprekker når solen skinner på dem. Selv de som sitter bak lås og slå. Det må være godt nok for å kunne gå videre.

Narkomane er også mennesker

Lørdag 16. januar kunne man lese at Tonny Nilsen lå død i seks dager på et botiltak for rusavhengige før han ble funnet. Hvordan kan dette skje?

BA fortalte i fjor hvordan det sto til på tiltaket hvor Tonny døde i artikkelen ”Adresse: Narkoreir.” Flere fortalte om kaotiske, uverdige og utrygge boforhold. Sånn sett er den tragiske utgangen på Tonny sitt liv ikke en stor overraskelse. Vi visste allerede at ting var ille. Nå vet vi takket oppfølgeren ”Adresse: Himmelen” at det ikke bare er ille, det er et hjertekaldt og grusomt sted.

Å røyke heroin, forhindrer overdosedødsfall.

Vil ikke ha merkelappen taper
Betongblokken som huser de som knapt har drømmer og håp tilbake, fungerer ikke som annet enn en oppbevaringsboks. Og akkurat som i oppbevaringsbokser, blir det varslet når en ting har blitt liggende for lenge. For disse menneskene er redusert til ting, det er den triste og vonde sannheten.

En jeg kjenner, har bedt meg tale hans sak. I hans epikrise fra 2013, har en psykologspesialist skrevet:

”Sentrale tema i samtalene har vært pasientens rusmisbruk, dårlig selvbilde og vansker i sosiale forhold… Vurdering: En xx gammel mann med langvarige rusproblemer, kriminell livsstil samt personlighetspatologi i form av dyssosial og paranoid PF (personlighetsforstyrrelse). Pasienten har vist en klar bedring under behandling, og trenger videre behandling…”

Vedkommende omtaler seg selv som narkoman, men er opptatt av at han ikke vil kalles for taper. Han har unngått hospits i hele sitt liv, for der vet han hva som venter. Da daler prognosene hans for å få et godt liv omtrent ned på null, og alt håp er ute. Botiltaket som Tonny døde på, fungerer ikke som noe annet enn en grå, tung drømmeknuser. Når bygningen er ferdig med deg, så spytter den deg ut og gjør klar for neste skjebne.

Å være avhengig en sykdom
Det er hinsides all fornuft å slå ut med armene og si at de narkomane legger opp til det selv. De har jo et valg. Kan de ikke bare skjerpe seg?

Det å være avhengig av narkotika, er en sykdom. Folk som er syke, trenger hjelp. Det er samfunnets plikt å gi dem hjelp som nytter, og det er samfunnets plikt å aldri gi dem opp. Det spiller ingen rolle om de så sprekker hundre ganger, de fortjener likevel ikke å plasseres på et sted som der hvor Tonny døde. Om de tabber seg ut, må man plukke dem opp igjen. Rusomsorgen må bli mer iherdig enn den er.

Det går mange diskusjoner om hva som fungerer innenfor rusomsorg, og det finnes mange spesialister som kan mer om tema enn undertegnende. Jeg drister meg likevel til å mene at det ikke er ansatt mange nok mennesker innenfor rusomsorg. Jeg drister meg også til å mene at regjeringen ikke har satset nok på krysningsfeltet rus og psykiatri, og at det i altfor mange behandlingsmodeller ikke er godt nok fokus på at misbrukeren er et multisystemisk menneske som må lykkes på mange felt i livet for å lande på beina. Heller ikke pårørende får god nok oppfølging. Det holder ikke bare å se på individfaktorer. Det må en hel landsby til for å oppdra et barn. Hva som gjør at folk innbiller seg det krever mindre å hjelpe en voksen person i feil spor?

Misbruk av kunnskap i politiske diskusjoner

(Kommer på trykk i BA om noen dager.)

Det finnes reportasjer som understøtter teorien om at romfolk er late lykkesøkere som ikke gidder å gå på skole, og at det er derfor de tigger. Det finnes forskning som viser at romfolk er diskriminert i over tusen år, og ikke får jobb selv om de vil ha. Hva skal man tro på?

Som ansatt innenfor omsorgssektoren i snart 15 år, har jeg lært meg at hvert eneste menneske fortjener å bli sett på som et individ. Ikke en gruppe. Jeg misliker det derfor sterkt når folk baserer sin generaliserende fordømming på nasjonalitet, kultur, kjønn eller sosial rang. Vi er alle forskjellige, og vi har alle vidt forskjellige historier.

Kyniske og utakknemlige?
Turid Thesen fikk i 2012 stor oppmerksomhet da hun i Ranablad fortalte om kyniske romfolk som utnytter snillismen i Norge, og som tigger fordi de ser på Norge som en pengebrønn. Siden hun har drevet med hjelpearbeid i Romania i tyve år, var det mange som tenkte at hun måtte vite hva hun snakket om. Folk ble opprørt da hun fortalte at gavene som tiggerne fikk, bare lå og slengte i søppelet hjemme i Romania. Det ble for mange en opplest og vedtatt sannhet at alle tiggere fra dette landet, var kyniske, utakknemlige folk med lav moral.

Også Dagbladet skrev om hjelpearbeideren Thesen.(Skjermdump fra Dagbladet sine nettsider.)

Det ligger mye makt i måten man stiller spørsmål på. Slik det også gjør ved å unnlate å stille de riktige spørsmålene. Har disse menneskene som Thesen omtalte fått fortelle hver sin historie? Har de som barn fått muligheten i sitt oppvekstmiljø til å blomstre og utvikle sine beste sider? Eier de indre motivasjon til å drømme om et liv hvor man først får utdannelse, og deretter jobb og egen familie? Nei? Hvorfor ikke? Det blir for dumt om man konkluderer med at de er undermennesker. Da er man i realiteten med på å legitimere en diskriminering som har fått pågå i alt for lang tid.

La oss ta et fiktivt eksempel fra en annen verden. Birger på 19 år har fortalt at han bruker en del hasj og amfetamin. Hvis man møter Birger med moralistiske spørsmål, er det sannsynlighet for at han går rett i forsvar og bruker stoff som aldri før. Hvis man derimot evner å stille ham så åpne spørsmål at Birger begynner å undre seg over hvordan han kan få et bedre liv, så kan det tenkes at han finner indre motivasjon for å endre sitt livsmønster. Teknikken er hentet fra MI (Motiverende Intervju), og er utviklet av psykologene og professorene Miller og Rollnick.

Mye makt i språkbruk
Det er langt fra alle journalister og forskere som stiller åpne og undrende spørsmål når de leiter etter svar innenfor det som har med sosiale problemer å gjøre. Noen ganger er det faktisk ganske åpenbart at de bare er ute etter å få bekreftet en negativ oppfattelse de allerede eier. Slik forskning og journalistikk har ikke høy kvalitet. Det er flere enn undertegnende som bør fatte dette, for er det ikke slik at de som har mest makt i samfunnet bør være forsiktige med hvordan de bruker den?
Til slutt et annet fiktivt eksempel som tar utgangspunkt i en tenkt samtale mellom klient (K) og terapeut (T):

T: – Hvor ser du deg selv om fem år?
K: – Da røyker jeg masse hasj i Amsterdam, og skriver på en bok om rastafari.
T: – Så spennende at du er interessert i filosofi og religion. Kan du fortelle meg mer om det?

Det ligger i sannhet mye makt i hvordan man snakker med og om folk. Jeg skulle virkelig ønske at politikere flest kunne skrive seg dette bak øret under årets valgkamp.

Anna Kathrine Eltvik
(Medlem i SV)

Årsak til rusavhengighet avslørt?

Snart to millioner mennesker har siden 16. mai trykket «liker» på journalisten og forfatteren Johann Hari sitt innlegg i Huffington Post om rus og avhengighet. Han har tatt for seg et eksperiment på rotter som formet den amerikanske befolkningens kollektive bevissthet i 1980-årene da «Partnership for a Frug-Free America» hyppig kjørte den som reklame.

I eksperimentet putter man en rotte i et bur, alene og med to vannflasker. I den ene er det bare vann, i den andre er det tilsatt heroin eller kokain. Nesten uten unntak vil rotten bli besatt av det narkotika-induserte vannet. Den komme tilbake gang på gang for å ruse seg, helt til den dreper seg selv. Stemmen i reklamen sier:

På trykk i BA lørdag 4. juli.

Bare et narkotikum er så avhengighetsskapende. Ni av ti forskningsrotter vil benytte seg av det. Igjen og igjen, til de dør. Det heter kokain. Og det kan gjøre det samme til deg.

Bygde en rottepark
Allerede et tiår før omtalte reklame, lurte psykologiprofessor Bruce Alexander på hva som ville skje dersom man ga rottene noe mer å gjøre på enn å ta dop. Han bygde Ratpark. Der hadde rottene fargede lekeballer, god rottemat, masse tuneller og ikke minst – venner. Alt en rotte kunne ønske seg. Da disse rottene fikk valget mellom vann og vann med narkotika, var resultatet slående. De fleste av rottene likte ikke vannet tilsatt narkotika, og konsumerte mindre enn en fjerdedel av dopet som de isolerte og ulykkelige rottene gjorde. Ingen av rottene i Ratpark ble sterkt avhengige.

Hari har spurt seg selv om dette bare kunne gjelde rotter, og sammenligner narkomane, amerikanske soldater under Vietnamkrigen med de isolerte, ulykkelige rottene. Rundt 20 prosent av de amerikanske soldatene hadde blitt avhengige av heroin mens de var i Vietnam ifølge et studie publisert i Archives of General Psychiatry. Mange trodde at det ville komme hjem et stort antall narkomane da krigen sluttet, men det skjedde ikke. I følge det samme studiet, sluttet 95 % av soldatene med stoff med det samme de kom hjem, og få måtte på avrusing. De var ikke lenger i et fryktinngytende rottebur, og hadde kommet tilbake til et hyggeligere sted å være.

Avhengighet er tilpasning
Ergo sluttet professor Alexander at de konservative rusmotstanderne hadde tatt feil. Rusavhengighet kommer ikke som en følge av overdrevet festing, svekket moral og avhengighetsskapende kjemikalier. Avhengighet er en tilpasning. Det handler ikke om deg, men om buret du lever i.

Om det ikke også handler om individets evne til å ta frie men samtidig dårlige valg? Joda, men husk at vi er multisystemiske vesen, og at det bak hvert eneste valg ligger en utløsende faktor. Det gjelder å fjerne de negative faktorene om man vil ha et samfunn uten rusavhengighet.

Reklamen som formet amerikansk bevissthet på 1980-tallet:

Ikke samvittighetsfulle nok

Så er Norge rystet av nok en overgrepssak. En barnehageansatt i Tromsø er siktet for overgrep mot 11 barn. I VG kan man lese at han er oppfattet som en godhjertet og positiv humørspreder. En helt normal type som var glad i sport og musikk.

Oftest er en overgriper ikke en fremmed, men en som barnet kjenner godt. Overgriperen kan være et familiemedlem eller andre som kjenner barnet godt – for eksempel en skoleansatt eller en trener. En overgriper ser med andre ord ut som alle andre. Men de oppfører seg ikke som alle andre. De misbruker gjerne både tillit og posisjon, og de går ikke av veien for å bruke triks slik at barnet ikke røper hva som har skjedd.

Sint, opprørt og sjokkert
De fleste av oss blir sinte, triste, opprørte og sjokkerte når vi hører om voksne personer som tillater seg selv å misbruke barn på denne måten. De misbrukte selv kan også kjenne alle disse følelsene, og det er helt greit. Skal man overleve slike opplevelser, må det man har opplevd gyldiggjøres. Gyldiggjøring skjer ikke om man må holde ting for seg selv eller skammer seg, men når man blir tatt på alvor under trygge rammer. De som skal følge opp de traumatiserte barnehagebarna har i så måte en særdeles viktig jobb foran seg.

I fjor fikk redaksjonen i “Vårt lille land” i TV2 prisen “Årets Løvetann” for episoden hvor Libe Rieber Mohn sto frem som overgrepsutsatt. Skjermdump fra TV2 sine nettsider.

15. februar kunne man på ”forskning.no”sine nettsider lese at tøff barndom ikke bare ødelegger psykisk helse. Immunapparatet og nervesystemet kan også påvirkes av negative barndomsopplevelser. De ubehagelige opplevelsene i barndommen gir i tillegg økt sannsynlighet for både røyking, høy vekt, lav utdanning og lav inntekt både hos kvinner og menn. Tatt i betraktning at hver sjette kvinne og hver tiende mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år, må man kunne definere dette som folkehelseproblem.

Ikke samvittighetsfulle sjefer
En kan gjerne hevde at vi har kommet langt i Norge. I fjor sto Libe Rieber Mohn frem på TV2 og fortalte at hun var utsatt for overgrep. I år har Fabian Stang gjort det samme i VG. Ære være dem for sin helt nødvendige åpenhet, men det er fremdeles en lang vei og gå når det kommer til forebygging og behandling av overgrep som samfunnsproblem. Selv når barn blir drept, blir det ikke alltid tatt på alvor. Politivarsleren Robin Schaefer gjorde sin plikt da han ga beskjed om Monika-saken. Langt fra alle sjefene hans var like samvittighetsfulle.

19. juni er det for tredje år på rad Løvetannmarsj i byene Bergen, Stavanger og Oslo. Vi marsjerer for å styrke rettighetene til utsatte barn, og vi håper at flest mulig kjenner sin besøkelsestid. Barna er våre fremtidsskatter, og de er helt fullstendig avhengige av at vi voksne er vårt ansvar bevisst som skattevoktere.

Anna Kathrine Eltvik
Leder for Løvetannmarsjen i Bergen

  • Ninia Krogstad og Adele Marie Moe i radiointervju om Løvetannmarsjen.

Sporskifte er helt nødvendig

LOs sommerpatrulje kunne i BA 1. september fortelle om urovekkende forhold ved ulike bedrifter i Hordaland. Blant annet har unge jenter fått beskjed om å kneppe opp blusen sin for å øke salget, men det er gutta som får være med på firmaturer og kose seg med salgsoverskuddet.

Trykket i BA fredag 5. september.

Det er i motsetning til hva mange ynder å innbille seg, ikke nødvendig å reise til fremmede himmelstrøk for å konstatere kjønnsbasert urett. Sjåvinistene lever i beste velgående midt blant oss.

Meldt til arbeidstilsynet
Heldigvis har sommerpatruljen meldt fra til Arbeidstilsynet. Spørsmålet en bør stille seg, er hvor mange saker som ikke finner veien til Arbeidstilsynet. Det er for eksempel slik at man blir oppfordret til å politianmelde om man melder fra om sextrakassering. Med tanke på den høye henleggelsesprosenten som etter hvert er allmenn kjent, er det mange som rett og slett ikke gidder. Slike faktorer danner de rammene som skal til for å lage mørketall. Mørketall som vi ikke bør være bekjente av.

For å gjøre noe med dette, er det slik SV ser det tvingende nødvendig med en landsdekkende, flerårig satsing i skolen mot seksuell trakassering.

Forebygging er i den sammenheng det viktige stikkordet. Det er nemlig den oppvoksende slekt som har bedre sjanse enn noen andre til å endre spor, og sporskifte er det helt åpenbart at vi trenger. Si nei til at enkelte mennesker blir urettferdig behandlet i kraft av at de har et bestemt kjønn. Si ja til rettferdighet.

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leder i SV

Marianne Sæhle
Nestleder i Hordaland SV

Anna Kathrine Eltvik
Konstituert leder av kvinnepolitisk utvalg i Hordaland SV

Bakvendt inn i fremtiden med legalisering

Det var trist å lese BA torsdag 17. juli. Der ble det hevdet i en reportasje at sexkunder og prostituerte trues av halliker, men vegrer seg for å anmelde forholdene. Sexkjøploven får ufortjent skylden.

Det står ikke stort bedre til i BT. 23. juli gjorde avisen seg til talsmann for å avskaffe sexkjøploven, og spalten «Leder» oppfordrer Stortingsflertallet til å vise mot. Som om mot har noe med saken å gjøre.

Gikk filleveien i Tyskland
Det er snakk om en sektor hvor fangenskap, voldtekter, trusler og tvungen prostitusjon er sentralt. BT må gjerne vente på rapporten fra Vista Analyse som evaluerer sexkjøploven fra 2009, men kan bare spare seg. Allerede i 2013 publiserte tyske Der Spiegel en rapport om tilstandene i landet hvor prostitusjon har vært legalisert i et tiår. Også der trodde man at man skulle klare å skape bedre arbeidsforhold og autonomi. Det gikk totalt filleveien.

Mellom 50 til 90 % av de som selger sex på bordellene der er menneskeslaver. Mellom 65 til 80 % av dem kommer fra Romania eller Bulgaria, og de må de aller fleste gå med på å ha ubeskyttet sex både oralt, vaginalt og analt. Er det kanskje dette BT sikter til i sin leder når det skrives om moralistene som vil forby en frivillig handling mellom to voksne mennesker? Sannsynligvis ikke. Avisens liberalistiske redaksjon tror nok at alle prostituerte er lykkelige horer med dyre designerklær, bachelorgrad og kledelige talegaver. Det er jo greit å småpludre med en intelligent dame om en først har tenkt å kjøpe tilgang til hennes kroppslige hulrom.

Skyhøy selvmordsrate
Problemet er at denne forestillingen er like banal som den er virkelighetsfjern. Før betalte man i følge Der Spiegel 400 kroner for et samleie i Geestemünder Strasse. Nå selger romanske eller bulgarske jenter seg for kun 100 kroner. Man finner også prostituerte der som selger seg for en Big Mac. Det står ikke bedre til ved bordellet ”Airport Pussies” ved Schönefeld Airport. For 100 euro kan en kunde ha så mye sex han bare orker hvor lenge han orker.

Kvinnene på “Airport Pussies” blir presentert som kjøttstykker på rekke og rad.

Der begynte Alina fra Romania å jobbe. Hun ble truet med represalier overfor hennes familie i sitt hjemland om hun ikke gjorde alt hun ble bedt om, så hun begynte med narkotika for å døyve smerten. Hun ble så god til å late som om hun likte voldtektene hun ble utsatt for, at det sto lange køer utenfor rommet hennes. Det var flust av jenter som måtte gjøre som Alina. De døde litt mer for hver dag som gikk. Det er ikke uten grunn at selvmordsraten blant prostituerte er skyhøy.

Det er mange bordeller i Tyskland som ligner på ovennevnte, 3500 stykker for å være nøyaktig. Da ”Pussy Club” i Stuttgart åpnet i 2009, lød reklameteksten som følgende: ”Sex med alle kvinnene så lenge du vil, og hvor ofte du vil. Sex. Anal Sex. Oral sex uten kondom. Trekanter. Gruppesex. Gang bangs. 70 € på dagtid og 100 € på kveldstid.”

Kvinnekropp bare en vare
1700 kunder benyttet seg av tilbudet åpningshelgen. Lokalavisene rapporterte at opp til 700 stykker sto i kø ved hovedinngangen. Etterpå var det flere kunder som beklaget seg på internett over at kvinnene virket sliten etter bare noen timer. Man blir gjerne litt sliten av å bli penetrert analt for deretter å få beskjed om å slikke kundens penis ren, men hvilken rolle spiller det når kvinnekroppen er redusert til en vare?

BT viser til Kirkens Bymisjon som forteller at gateprostitusjon i Norge har økt. Fremfor å utelukkende skylde på sexkjøploven, burde BT analysere tilstandene litt bedre. 6. april kunne TV2 fortelle hvordan ransutsatte, nigerianske prostituerte ble tvangsutsendt av politiet. Som en følge av dette, vegret andre prostituerte seg for å søke hjelp – og det til tross for at det var snakk om både stygge voldtekter og grov vold. De er i større grad enn før i kundenes og hallikenes makt. Slik er det ikke i Sverige.

Når politiet i Sverige får beskjed om lokasjoner hvor kvinner blir brukt som sexslaver, gjennomfører de konsekvent razzia. Under denne er det alltid med minst en sosialarbeider. Sosialarbeiderne brukes for å følge de utsatte kvinnene opp. De kastes ikke ut av landet, men får både human og juridisk oppfølging. Derfor rapporteres det ikke om økende gateprostitusjon i vårt naboland. Man lar ikke de prostituerte seile i egen sjø.

Et glitrende innlegg i BA
8. juli skrev Filip Rygg (KrF) et glitrende, godt innlegg i BA med tittelen ”Det finnes slaver også her i Bergen”. Han gjorde det klart at den britiske slavemotstanderen William Wilberforce var en av hans aller største helter. I 1787 kom Wilberforce i kontakt med aktivister som ville ha bort datidens slavehandel. Etter 39 år og tre dager før han døde, ble ”Slavery Abolition Act” som forbød slaveri i det britiske imperium vedtatt.

Skal vi først snakke om mot, så er det den slags mot BT bør forfekte. Like mye som menneskeheten trengte Wilberforce i sin tid, så trenger vi i dag å både bevare og styrke sexkjøploven. Det sømmer seg på ingen måte at Bergens største avis på lederplass går bakvendt inn i fremtiden.

Marthe Hammer – kvinnepolitisk leder i SV
Anna Kathrine Eltvik – medlem i SV

NAV trenger mer enn sikkerhetstiltak

1. februar 2012 gikk en NAV-bruker amok med brekkjern og knuste ruten i inngangsdøren til NAV-kontoret i Lillestrøm. 8. august året etter gikk det verre enn verst. En kvinnelig ansatt ved NAV Grorud ble drept, og mannen som ble tatt for drapet ble betegnet som alvorlig psykisk syk.

Forståelig nok gikk Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen som organiserer flere ansatte i NAV, etter drapet ut i media og etterlyste nye sikkerhetstiltak. At folk skal føle seg trygge på jobb, sier seg selv. Hun krevde også at bemanningen måtte økes opp.

Før episoden i 2012 og etter drapet i Ammerud, har det vært mange eksempler på at folk tyr til desperate midler når de ikke blir hørt eller sett av etaten som tross alt er satt til å nettopp både høre og se mennesker med problemer. Senest 23. januar jaget og kastet en mann i 30-årene PC-skjermer etter ansatte ved NAV Drammen.

Det hjelper på ingen måte ikke bare med skuddsikkert glass og effektive alarmsystem for å få NAV til å fungere som det skal. Foto: Wikipedia

Dette er en uholdbar situasjon både for brukerne og de ansatte. Det er på tide og spørre seg selv om hvorfor det er som det er. Hvorfor handler desperadoene som de gjør? Da holder det ikke å tenke på bare sikkerhetstiltak. BA-journalist Olav Sundvor er inne på det i spalten «På den andre siden» søndag 26. januar. Han har besøkt en eldre mann som ville fortelle sin livshistorie. Han hadde vært en arbeidsom kar som hadde stanget hodet i veggen etter å ha fått den ene tragedien etter den andre i fanget. Barna var døde og konen hadde gått bort etter et langt og smertefullt sykeleie. Sundvor skriver:

«Daglig får avisredaksjonen fortvilte henvendelser fra mennesker i vanskelige livssituasjoner. Mange av dem vil bare ha noen å prate med. Det er lettere å kontakte medier enn å få tak i ansatte på offentlige kontor.»

Da Sundvor gikk, hadde den gamle mannen takket ham for at han hadde hørt på ham. Det ble han glad for. I dette tilfellet skulle det ikke mer til.

I likhet med Sundvor, tenker heller ikke jeg at løsningen er høyere murer i form av skuddsikkert glass og effektive alarmsystem. Man må heller bruke ressursene på folk. Få flere folk i førstelinjen. Få NAV-ansatte på kurs, og i hvert fall de kursene de i følge tariffen har krav på å få. Sett inn forebyggende tiltak i de bydelene og tettstedene hvor det er opphoping av sosiale problem.

Sist men ikke minst – sørg for at noen tar telefonen når et menneske trenger hjelp.

En nasjon i koma av selvgodhet

8. november prøvde undertegnede å tipse BT og BA om at Erna ikke sto frem og sa noe om bussdrapene i Årdal for å dempe alt hatet som blusset opp. Sosiale media flommet over av rasistisk og vondt møl, og beboere på asylmottaket i Årdal ble sneiet av biler i veikanten da de var ute og gikk – mens de fikk ropt grusomme ting etter seg. Som om det ikke var nok, fikk de samme beboerne bussnekt i en uke.

De samme beboerne som var i sjokk. De samme beboerne som hadde satt fra seg lys og roser fordi de i likhet med andre i Årdal sørget. De samme beboerne som gråt fordi en de kjente hadde funnet på å gjøre noe så grusomt.

Hatet vokser og vokser
Verken BT eller BA synes det var viktig nok å stille Erna til veggs for dette. Faktum var at verken BT eller BA gadd å svare på tipset en gang. Det er ille. Nå har nemlig hatet fått vokse seg enda sterkere, og man kjenner de kalde gufsene fra både apartheid, nazisme og kolonitiden om man forviller seg inn på nettet. Det er ikke rart at en del trekker seg vekk. Det er ikke rart at mange blir så sint at tårene renner.

Det å isolere seg er en vanlig reaksjon når man ikke orker å observere noe som tilsynelatende er total mangel på kjærlighet, empati og humanitet. Jesus sitt budskap om nestekjærlighet drukner av nordmenn som har trukket nisseluen så langt ned at de er i en ekkel koma av selvgodhet. Borte er forståelsen av at livet er en skog av nyanser. Det gjelder å se ting sort eller hvitt, og ferdig med den.

Marco Elsafadi har en egen nettside.

Marco Elsafadi provosert
19. november gikk Marco Elsafadi ut i TV2 og sa han var provosert over politikerne som ikke så sammenhengen mellom manglende tilbud til ungdommen og kriminalitet. De av oss som husker den hjerteskjærende historien i BT om Janne og Ronny, sier høyt amen. Hva skjedde ikke med mange av de unge som vokste opp i Loddefjord før? Da var området belastet med tunge, sosiale problemer, og hos barnevernstjenesten lå det høye bunker med meldte saker som de aldri fikk tid til å gå løs på. Janne og Ronny ga ansikt til alle de som måtte betale prisen for dette.

Nå er det ransbølge på Østlandet, og Erna sin løsning er å komme med en formanende pekefinger til innvandrerbarnas foreldre. Dette er ikke en landsmoder verdig. Det er mange med en totalt annen partitilhørighet enn undertegnede som lurer på hvorfor hun ikke griper saken an slik en virkelig ansvarlig og stor politiker ville gjort. Problemet er kanskje at en del av hennes og Siv sine velgere er de som finner næring i å hate? Da bør hun i tilfelle begynne å rydde i egne rekker og si høyt og tydelig stopp!

En viktig og rørende historie

Historien i BA 15. juli om Asbjørn Ellingsen som måtte amputere begge beina etter at han havnet mellom en traktor og en postbil gjorde inntrykk, men det gjorde også reportasjen 7. august som fortalte hvordan det gikk da Asbjørn møtte den 22 år gamle føreren av postbilen. Ingen av dem klarte å slutte å gråte, og de holdt rundt hverandre lenge.

Asbjørn Ellingsen avbildet utenfor Nordåstunet. Foto: Magne Turøy, BA

Sånt står det respekt av. Å miste begge føttene er såpass voldsomt i seg selv at de fleste priser seg lykkelig for å slippe. Det er nok delvis nettopp derfor at postmannen har hatt en særdeles tung tid. Det er vondt å tenke på at man har påført et annet menneske et liv som ufør, og det er ikke minst vondt å ta inn over seg hva det i realiteten innebærer.

At Asbjørn tok det med så stor verdighet og ro som han gjorde, er svært beundringsverdig. 15 juli ga han uttrykk for at han var ved godt mot, og ønsket å treffe han som hadde sendt ham i rullestolen. Ikke for å ta et oppgjør, men for å legge ting bak seg. Videre fortalte han hvor godt fornøyd han var med oppfølgingen fra Haukeland sykehus, og at han ikke så noen grunn til se dystert på fremtiden. Livet hadde gitt ham så mye, og mer skulle komme.

Dette ga nok den uheldige postmannen det motet som skulle til for å treffe Ellingsen. Heldigvis. Forsoning etter opplevelser som dette er viktig. En ting er de fysiske skadene som føttene til Ellingsen fikk, noe helt annet er den psykiske påkjenningen. Psykiske sår må også leges, og takket være Ellingsen sitt fantastiske storsinn lot det seg gjøre.

Man behøver ikke å gå mer enn noen tiår tilbake før det var ganske tabu for menn å snakke om følelser. For en del mannfolk er det problematisk den dag i dag. Sinne, sorg og angst som undertrykkes gir alt annet enn gode utslag. Man kan finne trøst i alt fra piller og alkohol til maniske aktiviteter. Dette blir redskap man bevisst eller ubevisst bruker for å holde hodet over vannet. Sånn noenlunde. Det viktigste blir å fremstå som om man har kontroll og er mann med stor m.

Sannheten er at det er typer som Ellingsen og postbudet som er menn med stor m. De har slik det ser ut begge forstått at man må være raus med seg selv for å være raus med andre. De har slik det ser ut forstått at det ligger styrke i å snakke ut og å tilgi. For å si det med Ellingsens ord:

«Jeg har ingen problemer med å forstå at han ikke gjorde dette med vilje. Da ulykken skjedde var han den første til å hjelpe og utøvde førstehjelp. Jeg er i live takket være ham.»

Og du Ellingsen, er et forbilde som mange kan lære noe av. Lykke til videre!