Viser arkivet for stikkord barn

Når man ikke får knytte seg til

Aller helst skulle en psykolog skrevet dette innlegget. Ikke jeg. Jeg er bare en pedagog. Men jeg er også et menneske, et menneske som stadig vekk kommer i prat med eller blir kontaktet av mennesker som ikke får treffe sine barn – i hovedsak fordi det er et høyt konfliktnivå mellom mor og far.

Som ansatt i barnevernet, vet jeg så utmerket godt hvor viktig det er for barn å ha en god relasjon til både sin mor og far. Som ansatt i barnevernet kan jeg dog ikke drive et privat rådgivningsbyrå. Da kan jeg fort komme i konflikt med min taushetsplikt, og den er absolutt og viktig av svært gode grunner. Når det er sagt, har jeg lov til å mene ting på generelt grunnlag. Jeg har også lov til å mene noe om tema som er allment kjente – det vil si publisert for offentligheten fra før.

«Tidsskriftet for norsk psykologforening», Barne og Ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) og organisasjonen «Voksne for barn» har alle publisert artikler om tilknytningsforstyrrelser. Disse burde etter min mening fått mye større oppmerksomhet enn de har, og spesielt burde foreldre som er ute etter å gi sine barn en best mulig fremtid vite om dem.

Barn som viser betydelig avvik i den sosiale funksjonsevnen og vedvarende avvik i sosiale relasjonsmønster før 5-årsalder, har utviklet en sosial tilknytningsforstyrrelse. Det dreier seg her om barn som har opplevd betydelig svikt i nære omsorgsrelasjoner. Tilstandene viser oss på en overbevisende måte hvor viktig tilknytning og god omsorg er for barns utvikling.

Fagfolk bruker når det kommer til tilknytningsforstyrrelser to diagnoser; reaktiv tilknytningsforstyrrelse og udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse. Det antas delvis å skyldes en vedvarende svikt i muligheten til å utvikle selektive tilknytninger, for eksempel det å utvikle en god relasjon til nær omsorgsperson. Barna lærer på den måten tidlig at de ikke kan stole på noen andre enn seg selv.

Uten å kunne skilte med embetseksamen i psykologi, får jeg veldig lyst til å stille mødre og fedre som blander barna sine inn i stygge samlivsbrudd – være seg på subtile eller utilslørte måter – om å tenke gjennom følgende spørsmål:

- Hva lærer du egentlig ditt barn om du legger opp til at det ikke skal utvikles en god relasjon ovenfor både mor og far? Har du tenkt gjennom at ditt barn senere i livet kan komme til å ha problemer med å stole på mennesker det hadde vært en fordel om de slapp inn i livene sine?

At familievernet gjennom Bufdir er styrket med 45 millioner kroner i 2015 er en god start, men er det nok? Vi bør ikke glemme at det tar en hel landsby å oppdra et barn. Vi har alle et ansvar.

De vanskelige høytidene

Like sikkert som at familiemedlemmer i det ganske land skal tilbringe flere høytidsdager på rad sammen, er det at problemer knyttet til sameksistensen bobler opp til overflaten.

Det kan for mange være utfordrende nok å tilbringe masse tid sammen med familiemedlemmer man ikke nødvendigvis er på godfot med, og det blir ikke bedre om en heller i seg mengder av alkohol.

Personligheten forfaller
Høyt alkoholinntak over tid, gjør ikke bare noe med hjerne, lever og muskelfunksjoner. Det gjør også noe med misbrukerens personlighet. Langt fra alle alkoholikere ender opp som uteliggere, men personligheten forfaller på samtlige. Derfor er det selvsagt særdeles uklokt å gjøre ferier til en tid for fyll. Det blir så altfor lett også vondt og vanskelig.


Dokumentaren “Rain in my heart” er verd å få med seg.

Vanskelighetene kan være alt fra små, verbale sleivspark, til store utblåsninger. Og det går ut over dem som er i nærheten, som må leve med misbrukets konsekvenser. E. Nordlie har i «Tidsskriftet for den norske legeforening» gjort rede for hvordan for eksempel barn blir berørt. De opplever ofte brutte løfter, uforutsigbar oppførsel, psykisk eller fysisk vold mot seg selv eller andre familiemedlemmer, isolasjon og taushet, lojalitetsforvirring, skamfølelse ovenfor venner og overtakelse av alt for mye ansvar. Det finnes for eksempel historier om barn som panter foreldrenes ølflasker, fordi de må sikre seg mat. Foreldrene har ikke tenkt på det.

Ikke forvent et mirakel i julen
Men det er ikke nødvendigvis bare barna som blir skadelidende. Selv om en av konsekvensene for barn med rusmisbrukende foreldre kan være at de utvikler angst, kan selvsagt også voksne ta skade av rusmisbrukerens destruktive atferd – som for eksempel ved forekomst av psykisk mishandling. Det fremsettes gjerne trusler om at han eller hun vil gå sin vei, eller så gjentar man svært sårende kritikk. Det er heller ikke uvanlig at misbrukeren gjentatte ganger kommer med uriktige påstander om sine nærmeste. Ting blir ikke særlig eller mye bedre om man legger til ydmyking, og den kan gjerne ta seksuelle former. Hensikten er og få den man mishandler til å føle seg som en dritt.

Selvsagt er ikke alle alkoholikere umennesker, men de har de fleste av dem problemer nok med seg selv til å kunne vise omsorg for andre mennesker. Alkohol som rusmiddel, svekker deres evne til både å tenke og føle.

Du bør derfor ikke forvente et mirakel om du er en av de som må tilbringe julen med et slikt menneske. Det beste er kanskje å sikre at den som påfører deg så mye smerte, ikke får ha en sentral plass i livet ditt da.

La det være opp til vedkommende om han eller hun vil oppsøke profesjonell hjelp eller innføre hvite høytider, og tilbring heller tid sammen med dem som evner å inkludere og elske deg. De finnes.

God jul!

Er du barn til en rusmisbruker?

På trykk i BA 22. desember 2013.
Tusenvis av barn har i tiden før juleaften brukt dagene på en annen måte enn unger flest. De har grublet over hvordan årets julefeiring kommer til å bli. De er barn av rusmisbrukere.

I den sammenheng, er det viktig å definere begrepet rusmisbruker. Man behøver ikke være avhengig for å misbruke rus. Man misbruker rus når rusbruken medfører sterke, negative påkjenninger for dem som er rundt seg. Når man drikker så mye at man mister evnen til å oppføre seg fint.

Ofte har de som misbruker rus barn. Til tross for at det er de voksne sitt fulle ansvar, er det dessverre oftest slik at barn tar på seg skylden får at ting ikke går som de skal. De lurer på hvordan de skal sørge for at julen blir bra, og de klandrer seg selv for at mamma eller pappa behandler dem ille.

Uhyre viktig spørsmål

Marius H. Sørensen-Sjømæling, generalsekretær i organisasjonen ”Barn av rusmisbrukere” (BAR), skrev 5. desember et innlegg i Aftenposten hvor han stilte dette uhyre viktige spørsmålet:

Hva skjer da når det som samfunnet ser på som unormalt, ja kanskje til og med som omsorgssvikt, blir barnets normalitet?

For å spørre på en annen måte:
Hvor vondt gjør det og se på at pappa eller mamma forklarer deg mens de dunster av alkohol at de dessverre ikke har hatt råd til å kjøpe noen gave i år? Hva skal du si når du ikke får sett ”Tre nøtter til Askepott” fordi tv-stuen er okkupert av voksne som sover ut rusen? Hvordan skal du svare når læreren spør alle i klassen om hvordan julen har vært?

200 000 barn rammet

De psykiske påkjenningene er vonde nok om ikke de fysiske skal komme også. Samtidig er det en kjensgjerning at det nettopp er vold mange barn opplever denne julen i tillegg til emosjonelle traumer. Mens andre pakker opp gaver de strengt tatt ikke trenger, er det andre som får ørefiker de ikke trenger.

I følge ”Absentia” som følger opp sykefravær, er det hele 200 000 barn som lever med angst knyttet til julefeiringen. Slik skal det ikke være i det landet som av mange kalles for verdens beste. Vi må rett og slett ta mål av oss til å bli enda bedre.

Akkurat du kan gjøre en forskjell ved å klippe ut dette nødnummeret og gi det til en som du tror trenger det. Eller du kan notere det ned til deg selv: 116 111. Det er en alarmtelefon for barn og unge. Den er åpen i ukedagene 1500-0800, og i helgene er den døgnåpen.

En skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv. En skal heller ikke tåle den urett som rammer en selv. Og med dette sannhetsord ønskes absolutt alle barn i Norge en riktig god jul.

  • Alarmtelefonens nettsider: 116 111

Oppvekst: Gjør soverommet til elektrofri sone


Vi lever i aller høyeste grad i et forbrukersamfunn, noe som manifisterer seg i de de tusen, norske hjem – og kanskje spesielt på barnerommene. Slik var det ikke før. Riktignok gikk det en høyfjellssol på rundgang i søskenflokken som ville fått nåtidens hudleger til å korse seg, men ellers var det fint lite av hverken høyteknologi eller elektroniske duppedingser.

I dag er det ikke bare vanlig at de unge har hver sin pc, men de har gjerne både tv, playstation, xbox, iPod, mobiltelefon og vanedannende dataspill til disposisjon også. Merkelig nok, er det få som tenker over at disse tingene har lite å gjøre på et soverom, ihvertfall hvis man skal bruke soverommet til å sove eller slappe av i.

Gir dårligere karakterer
En undersøkelse fra 2008 foretatt av NOVA, avslører at om lag 70 prosent av norske gutter og over halvparten av jentene i alderen 14-17 år PC med internettilgang på rommet sitt. Mange har også egen TV. En amerikansk undersøkelse fra samme år, viser at barn med tv på soverommet sitt, ikke bare får dårligere karakterer på skolen enn andre, de sliter også med både overvekt og dårlig søvn. Overdreven bruk av tv eller dataspill er stressende på menneskesinnet.

Barn er tilpasningsdyktige
Mange foreldre vil nok vegre seg for å gå til det skrittet at de krevde elektrofrie soner i alle soverom, og med god grunn. Dagens unge er ikke bare opplyste om sine rettigheter, de er også vant til at ting skal være på visse måter. Fordelen er imidlertid at unge mennesker er mer tilpasningsdyktige enn flere gir dem kreditt for, og på ingen måte tar skade av at foreldre lager struktur og rammer.

De samme forskerne som har slått alarm om hvilke tilstander som råder, kommer også med gode, problemløsende forslag. Man gjør simpelthen en av krokene i boligens fellesrom til et mediaområde hvor en kan sitte og se på tv, spille eller jobbe med data. Betinger man at disse aktivitetene skal foregå i et fellesrom, har man dessuten mer kontroll over hvor mye tid barna bruker på slikt.

Det enkle best
Husk bare på at du selv må gå foran som et godt eksempel. Det nytter ikke å ha flatskjerm på ditt eget soverom hvis barna ikke får ha det. Da går du foran som et dårlig eksempel, og bør kanskje tenke litt gjennom dine egne vaner i forhold til tv. Husk dessuten at man skaper de beste minnene ved å gjøre ting sammen – ikke ved å sitte passivt og glo på en boks som i større og større grad bare spyr ut produksjoner som best kan karaktiseres som søppel. Når leste du forresten en bok for deg selv eller ditt barn sist? REMA-Reitan har rett i at det enkle ofte er best.

Aner ikke hva barna gjør på nettet


Det sto nylig i VG at en av tre foreldre vet om venner av sine barn som er utsatt for mobbing og sjikane på nettet. De har inntrykk av at det er verst i ungdomsskolen. Så godt som alle barn bruker internett daglig, og det er mest populært å bruke Facebook, YouTube og MSN. Hele seks av ti barn har egne profiler på et eller annet sosiale medium. Det blir krøll av sånt, og langt fra bare snabelkrøll.

Når mobbing skjer på arenaer som skole eller idrettsarenaer, kan man som voksen føre en viss kontroll. Så lenge rutiner og rammer er gode nok vel og merke. Det blir verre når mobbingen skjer i sosiale media, for det er kategorisert som en privat sfære. Foreldre som sjekker hva barna driver på med på nettet, blir kalt for spioner, sniker og det som verre er. Da er det viktig å huske på at tillit er noe man må fortjene, ikke noe som kommer av seg selv.

Ikke lurt å unnvike problemstillingen
Nesten ni av ti foreldre mener at mobbing på nettet bekjempes med gode holdninger blant barn og voksne, men undersøkelsen avslører samtidig at verken voksne eller barn tar initiativ til å snakke om god nettoppførsel hjemme. Vil en komme i posisjon til å snakke om nettvett og gjensidig tillit, så må de voksne sitte seg i førersetet og ta styringen. Å unnvike en viktig problemstilling når det kommer til barn, er aldri lurt.


Billedtekst: Selv om det er aldersgrense på Facebook, er det stadig flere barn på bare ti år som er medlem der.

Godt nettvett viktig
I vår verden er prinsippet om personlig frihet viktig, men at det er så liten voksenkontroll innenfor ovennevnte arena er intet annet enn farlig. Hva gjør du når din 12-åring utgir seg for å være 16 og avtaler å treffe en gutt på 17 som hun ikke aner hvem er? Hvor er du når din 15-åring sitter og gråter fordi han nettopp har fått de mest krenkende meldinger du kan tenke deg fra klassevenner? Man kan rett og slett ikke si til de yngste at de skal få administere sin personlige frihet i sosiale medier på egne premisser uten at de har utviklet en skikkelig god porsjon med nettvett.

Er ditt eget barn en som mobber?
Sist men ikke minst er det kanskje en ide å finne ut om du har et barn som mobber andre – være seg i skolegården eller gjennom sosiale medium. I følge psykolog Reidar Thyholdt krever mobbende atferd sosial intelligens godt over gjennomsnittet, fordi man må være i stand til å manipulere relasjoner. Skal man få slutt på mobbing som fenomen, må man gi rammer til de som mobber, ikke bare til de som mobbes.


Billedtekst: Norske barn er på nettpornotoppen. Tidlig eksponering av slikt, er ikke bra.