Viser arkivet for stikkord barnedrap

Landet som ikke slutter å blø

(Foto: Wikimedia Commons)
Onsdag 27. mars kunne nyhetsbyrået Reuters fortelle at fem sivile afghanere ble drept i et NATO-angrep, og at fire av dem var barn. Dagen etter kunne man på Dagbladet sine nettsider se bilder av en gråtende gutt i Logar-provinsen som deltok i begravelsen.

President Hamid Karzai har gjentatte ganger kritisert NATO for de nattlige raidene på jakt etter Taliban. Det er da det er lettest å gjøre slike fatale feil. Kritikken faller for døve ører. To dager etter at de fire barna ble drept, kan The Guardian formidle at to barn til er drept under et NATO-angrep.
2. april kunngjør VG at det er flyktningkrise i Afghanistan. Over en halv millioner mennesker er på flukt, og for helsearbeidere er dette verdens farligste land å jobbe i. Den humanitære situasjonen er den verste på fem år. Opplysningene kommer fra Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC) sin ferske rapport.

Logar-provinsen merket med rød farge.

- Levekårene for mange av familiene som har måttet flykte fra sine hjemsteder er livstruende. De mangler trygg tilgang på mat og vann, skikkelig boforhold og skole til barna. Over 300.000 av de fordrevne er barn, sier konstituert generalsekretær Toril Brekke i Flyktninghjelpen.” (VG, 2. april.)

Dette er langt fra de skrønene som Kristin Krohn Devold (H), Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap), Espen Barth Eide (Ap) og Grete Faremo (Ap), og diverse utstasjonerte militærfolk har forsøkt å fortelle det norske folk. Det er som om de har begynt å tro på historiene om at de er der for å sikre piker retten til å gå på skole selv.

Ikke nok nødhjelp
I 2012 ble det i en felles appell fra ulike hjelpeorganisasjoner bedt om 437 millioner dollar til det humanitære arbeidet i landet. Ifølge IDMC kom bare halvparten av pengene på bordet. Hvordan kan det ha seg at det ikke er så vanskelig å grave opp penger til krig?

Allerede 22. mars 2012 kunne Aftenposten fortelle at ingen andre land i Europa kjøper mer våpen per innbygger enn Norge. Regnet per innbygger, bruker den rødgrønne regjeringen 40 ganger så mye penger på militærutstyr som USA. Det er ikke bare importen som er stor. Norge har på fem år steget ni plasser på rangeringen over land som eksporterer konvensjonelle våpen. Nasjonen har med andre ord tredoblet våpeneksporten.

Når man får fatal vold inn på eget liv, er det aldri moro. Mainstreammedia har da også passet på å gi storslåtte begravelser for norske, falne soldater masse spalteplass. At disse dødsfallene kunne vært unngått om krig ikke hadde vært så stor business, snakkes det lite om.

Heller ikke at vi er med på å skape flere asylsøkere som ikke bare vil ha behov for traumebehandling, men som også vil komme til å være arbeidsuføre på grunn av de psykiske belastningene de har opplevd under krigen.

Det viktigste ser ut til å være å gi folket historier som de kan villede seg selv med. I mellomtiden kan våpenindustrien fortsette å gni seg i hendene i ro og fred.

Døde lille Christoffer forgjeves?


Lille Christoffer Gjerstad Kihle (8) ble i 2005 mishandlet til døde. Jeg får vondt langt inn i hjerteroten hver gang saken omtales i media. På bildet som trykkes i de fleste aviser, ser vi en liten lyslugget gutt med tindrende blå og uskyldige øyne. Det er munnen som avslører ham. Han snurper den nervøst sammen selv om fotografen antagelig har bedt ham om å slappe av og smile.

17. januar 2005 ble han lagt inn på sykehus med et langt kutt i ryggen og hevelse i ansiktet. 2. februar døde han i sin egen seng hjemme, med papir stappet inn i munn og nese. Stefaren ble først dømt til seks års fengsel, anket, og fikk deretter en dom på åtte år. Åtte år av sin frihet var alt han måtte betale for å gjøre som han gjorde. Det virker uforståelig.

Det er til sammenligning like mye som helikopterranerne i Sverige fikk. De ranet i 2009 til seg penger fra en pengetransport ved å bruke flere helikoptre. I begrunnelsen for den relativt strenge straffen, het det blant annet at det er viktig å beskytte samfunnet mot så grove forbrytelser.

Rettspraksis i Sverige og Norge er ikke ulik, så hvordan kan det ha seg at det ikke blir straffet hardere å drepe et barn enn å rane en pengetransport? Eller for å spørre mer direkte: Hvorfor tar ikke rettsapparatet det som skjedde med Christoffer mer på alvor? Mange vil mene at svaret er innlysende. Økonomisk kriminalitet har mer status fordi ofrene for den type kriminalitet i størst grad er kapitalsterke mennesker, og penger er som vi alle vet makt.

Hver eneste dag mishandles et barn i Norge. Fra 2000 til 2010 ble hele 33 barn drept eller mishandlet til døde av sine foreldre. Det er et uomtvistelig faktum at tusenvis av barn lever i en brutal og fryktelig virkelighet, og samtidig er dessverre disse barna ikke blant dem som forteller mest til andre. De er ofte såpass hundset og nedbrutt at de ikke våger.

Skal man gjøre dette til et økonomisk regnestykke, må man endelig gjøre det. Helikopterranerne kom unna med drøye 39 millioner svenske kroner. Et psykisk friskt menneske representerer også et anselig pengebeløp i løpet av et livsløp i form av verdiskaping. Et menneske som må sykemelde seg på grunn av en barndom med for mange, vonde traumer, blir ofte ikke annet en utgiftspost for samfunnet.

Regjeringen og Stortinget burde snarest vedta å finne ut hvor mange barn som utsettes for vold og mishandling, og samtidig også levere klare politiske føringer til rettsapparatet om å gi strengere straffer til de som dreper eller mishandler barn. Jovisst kan forbryterne få terapi også, men la uansett ikke rettssystemet fortsette å få signalisere at penger er viktigere enn menneskeliv.

Ikke godt nok fokus på vold mot kvinner og barn


Billedtekst: Kristian Langaas (f.v.), Alexandra Bohnhorst (øverst i midten), Maria Alexandra Mirandra og Fredrik Rossow ble alle drept av av sine fedre. De er dessverre langt fra de eneste.

En ser det gang på gang. Hver gang en kvinne eller et barn blir drept av sin partner/far, er sentrale politikere raskt ute og lover oppfølging på den ene eller andre måten. Men fokuset forsvinner omtrent like fort som drapet skjedde, og tilbake i sorgen står pårørende og ikke vet sin arme råd.

Det er ikke bare pårørende til de som mishandles og drepes som har det tøft. Kvinner og barn som i aller høyeste grad fremdeles er levende, lever under forhold man ikke ville unnet sin verste fiende.

Spørsmålene er mange
Hvorfor bruker ikke myndighetene mer krefter på å kartlegge voldelige menn? Hvorfor er det bare kvinner som oppfordres til å bruke voldsalarm? Hvorfor pålegger man ikke voldelige menn til å gå med et elektronisk apparat som fanger opp når de er for nær mennesker de har besøksforbud hos? Hvorfor oppretter man ikke flere statsdrevne krisesentre hvor profesjonelle psykologer, terapeuter og eventuelt psykiatere kan følge opp voldsofre?

Nesten 100.000 mishandles hvert år
De som har levd i voldelige forhold, og kommer fra det med livet i behold, har det som regel meget tøft i etterkant. Har man opplevd traumatiske og vonde nok ting, så glemmer man ikke. Det er derfor ikke få som lever med angst og depresjon. De aller fleste ønsker et godt og lykkelig liv, men finner ingen vei som fører dit i sin situasjon. Når vi vet at nesten 100. 000 kvinner mishandles hvert eneste år i Norge, så er ikke problemet en bagatell. De fleste av disse kvinnene har også barn, som igjen må lide på grunn av mødrenes livssituasjon.

Å dø er en endelig ting. Man glemmer det ikke lett om noen har prøvd å ta ens liv. Og barn glemmer ikke hvordan det føles å være livredd for sine foreldre eller sitt eget liv. Ende verre er det som de blir vitne til et faktisk drap, og med egne øyne ser at personen man fester sin livslit til, trekker sin siste pust.

Hvorfor er det da slik at samfunnet ser ut til å glemme dem som lever i slik pine?

Ikke er jeg personlig kristen, men jeg ber om at noe denne gangen skjer. VG forteller at offentlig oppfølging av dem som opplever tøffe samlivsbrudd er på gang. I grunnen burde man gjøre mye mer, og en gang for alle ta det på alvor at for mange kvinner og barn lever under forhold de slettens ikke fortjener.