Viser arkivet for stikkord barnevern

Vi tror på det vi gjør på

Professor Eivind Meland ber i BT 9. juni om å stoppe norsk rettspraksis og barnevern fra å bli for totalitært, og viser til at myndighetene i Tsjekkia, Russland og Latvia har anklaget Norge for å ha en menneskerettstridig barnevernspolitikk.

Hva slags land snakker vi om?

Russland, som under OL i 2014 gjorde store deler av Sotsji til en såkalt Potemkinby hvor falske husfasader ble oppført for å skjule det virkelige bildet av sosial nød. Tsjekkia hvor presidenten Miloš Zeman har sagt at det er en parallell mellom norsk barnevern og nazi-Tysklands Lebensborn-program. Latvia hvor hvert femte menneske lever i så stor fattigdom at ikke får dekket sine basisbehov fra dag til dag. Har professor Meland tatt ad notem hvem som leverte kritikken, og sjekket om det virkelig var hold i den? Bare strømmen av mennesker fra akkurat samme land som brukes som sexslaver andre steder i verden, burde jo alene være en god nok indikator på at de har nok med egne sosiale problemer?

Dette innlegget kan man også finne i papirutgaven av BT 17. juni.

Melander skriver:

Vi må være forsiktige med å forskusle barns rett til omsorg fra sine biologiske foreldre. Det støttes av både biologisk og sosialpsykologisk forskning. Utsiktene for barn som oppdras av fosterforeldre er dårligere enn barn som vokser opp med begge biologiske foreldre, spesielt dersom omsorgsovertakelsen skjer sent i barnas liv. Barn som flyttes fra sine foreldre sliter mer med følelsene sine og det sosiale livet som voksne.

Han har rett i at vi må være forsiktige med å forskusle barns rett til omsorg fra sine biologiske foreldre, og det er da også barnevernet strekker seg langt for å hjelpe til med å skape gode omsorgsbaser hvor det er nødvendig og mulig. Men det finnes også andre måter å svikte barn i krise på.

Janne og Ronny
Mange tusen mennesker lot seg bevege av historien om Janne og Ronny som BT publiserte i 2013. De ble frarøvet sin barndom, og vokste på 1970-tallet opp med seksuelt og rusartet misbruk. De fikk aldri all den hjelpen de skulle hatt. I dag står det litt bedre til i denne sektoren. Det kuttes stadig til beinet, men vi har et velfungerende barnevern sammenlignet med 1970-tallet. Noen vil til og med si at vi har verdens beste barnevern. Enn så lenge.

Kan landene som kritiserer Norge si det samme? Meland kommer inn på Sverige, og viser til at fremstående politikere i Sverige har fremmet forslag om at svenske myndigheter må overta ansvar for svenske barn i norsk barnevernsomsorg. Kjenner Meland til alt som skjer i Sverige? Etter åtte år med privatisering innenfor skole, barnevern, psykiatri og sykehus, har felleskassen aldri vært så skral. Der går det sport i å opparbeide seg en gevinst på 25 % før virksomheten selges videre til neste private profittjeger. Økonomisk gevinst plasseres utenlands, slik at man slipper å skatte. En av de som har blitt rikest på denne måten, er Wallenberg-familien.

Bare pur humanisme?
Nå har Wallenberg fått øynene opp for Norge. Aleris Ungplan & BOI er Norges største leverandør av private barnevernstenester. Aleris er eid av det svenske Aleris som den styrtrike Wallenberg-familien står bak. Mellom 2009 til 2013 tok Aleris Norge ut 193,9 millioner kroner i utbytte. Svenskene har nesten 200 millioner gode grunner for å blande seg mer inn i norsk barnevern enn de allerede gjør. Har professor Meland tenkt på dette, eller tror han virkelig at vår söta bror bare har pur humanisme i blikket?

Når det kommer til bruk av dialogiske metoder i tvister hvor man skal avgjøre omsorgs- og samværesrett, skriver Meland følgende:

Det krever at partene møter hverandre med gjensidig respekt og åpen dialog. I jussen kalles det for «tilretteleggende mekling». Slik mekling bygger på følgende: En forståelse for konflikter som et livsvilkår. Konflikter er verken gode eller dårlige. Hvorvidt de er konstruktive eller destruktive avhenger av måten de blir møtt på. En tillit til at partene kan utvikle løsninger og ny atferd og derigjennom utvikle moralsk ansvarlighet. En aksept av at det er flere virkeligheter. At dialog er ønskelig i enhver konflikt, og at det er middelet til å nå målet. En slik forståelse og praksis vil ha større mulighet for å fremme barnets beste.

Tåler de tøffeste smerteuttrykk
Vi er mange i barnevernet som kan skrive under på at dette ikke bare er riktig, men at det også er måten vi jobber på. Om det er noe det er bredt fokus på, så er det nettopp dialog. Vi gleder oss over at det er mer fokus på familieråd, og vi jubler over de arbeidsmetoder vår arbeidsgiver lærer oss innenfor eksempelvis traumebevisst behandling, ART, multisystemiske analyser og motiverende intervju. Vi er også stolte over større fokus på skole, og glad for samarbeidet med eksempelvis barnevernsproffene i Forandringsfabrikken. Vi er virkelig ute etter å få med oss helhetsbildet når vi jobber. Vi ser dem vi jobber med, og holder ut om så de tøffeste smerteuttrykk skulle dukke opp. Således kjenner vi oss ikke igjen i at vi er for totalitære.

Langt verre er det om man ikke anerkjenner hvor viktig jobb alle i barnevernet gjør. 10. juni gjorde BT det kjent at Bergen kommune bruker mye mer penger enn budsjettert, og at kostnader til barnevern må reduseres for å spare inn. For oss som vet hvor mange barn og familier som står i kø for å få hjelp, er dette bare vondt. Det er nemlig ikke noe annet vi heller vil enn å hjelpe. Nå spørs det om vi får.

Anna Kathrine Eltvik
Plasstillitsvalgt
Utdanningsforbundet

Når man ikke får knytte seg til

Aller helst skulle en psykolog skrevet dette innlegget. Ikke jeg. Jeg er bare en pedagog. Men jeg er også et menneske, et menneske som stadig vekk kommer i prat med eller blir kontaktet av mennesker som ikke får treffe sine barn – i hovedsak fordi det er et høyt konfliktnivå mellom mor og far.

Som ansatt i barnevernet, vet jeg så utmerket godt hvor viktig det er for barn å ha en god relasjon til både sin mor og far. Som ansatt i barnevernet kan jeg dog ikke drive et privat rådgivningsbyrå. Da kan jeg fort komme i konflikt med min taushetsplikt, og den er absolutt og viktig av svært gode grunner. Når det er sagt, har jeg lov til å mene ting på generelt grunnlag. Jeg har også lov til å mene noe om tema som er allment kjente – det vil si publisert for offentligheten fra før.

«Tidsskriftet for norsk psykologforening», Barne og Ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) og organisasjonen «Voksne for barn» har alle publisert artikler om tilknytningsforstyrrelser. Disse burde etter min mening fått mye større oppmerksomhet enn de har, og spesielt burde foreldre som er ute etter å gi sine barn en best mulig fremtid vite om dem.

Barn som viser betydelig avvik i den sosiale funksjonsevnen og vedvarende avvik i sosiale relasjonsmønster før 5-årsalder, har utviklet en sosial tilknytningsforstyrrelse. Det dreier seg her om barn som har opplevd betydelig svikt i nære omsorgsrelasjoner. Tilstandene viser oss på en overbevisende måte hvor viktig tilknytning og god omsorg er for barns utvikling.

Fagfolk bruker når det kommer til tilknytningsforstyrrelser to diagnoser; reaktiv tilknytningsforstyrrelse og udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse. Det antas delvis å skyldes en vedvarende svikt i muligheten til å utvikle selektive tilknytninger, for eksempel det å utvikle en god relasjon til nær omsorgsperson. Barna lærer på den måten tidlig at de ikke kan stole på noen andre enn seg selv.

Uten å kunne skilte med embetseksamen i psykologi, får jeg veldig lyst til å stille mødre og fedre som blander barna sine inn i stygge samlivsbrudd – være seg på subtile eller utilslørte måter – om å tenke gjennom følgende spørsmål:

- Hva lærer du egentlig ditt barn om du legger opp til at det ikke skal utvikles en god relasjon ovenfor både mor og far? Har du tenkt gjennom at ditt barn senere i livet kan komme til å ha problemer med å stole på mennesker det hadde vært en fordel om de slapp inn i livene sine?

At familievernet gjennom Bufdir er styrket med 45 millioner kroner i 2015 er en god start, men er det nok? Vi bør ikke glemme at det tar en hel landsby å oppdra et barn. Vi har alle et ansvar.

Regjeringen reduserer tryggheten for barnevernsbarna

Statssekretær i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, Kai-Morten Terning, brukte 12. februar harde skyts i BA da han hevdet at SV sitter i glasshus når det kommer til privatiseringen av barnevernet. Det kunne han spart seg.

Å kaste stein i glasshus, er et ordtak som benyttes for å beskrive at man ikke skal kritisere andre for ting man gjør selv. Man kan undre seg over om Terning vet dette, for han skriver blant annet:

Kontraktene de private aktørene har med staten ble inngått i mars 2010 og utløper i februar 2016. Til Eltviks informasjon var det daværende barne,- likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken, nå leder i SV, som var ansvarlig for inngåelse av disse kontraktene.

Dette er en sannhet med sterke modifikasjoner. Fram til høsten 2011 trodde de fleste at anbud i barnevernet var noe EØS-avtalen påla oss. Da kom det en avklaring som viste at norske myndigheter hadde mye større handlingsrom enn man til da hadde trodd. Lysbakken satte i gang et arbeid for å sikre ideelle aktører i barnevernet langsiktige og stabile kontrakter, i stedet for stadige anbudskonkurranser. Inga Marte Thorkildsen gjennomførte endringen som avskaffet konkurransetvangen våren 2013.

Ville ha mer privatisering
Nåværende minister i departementet som Terning kommer fra, Solveig Horne, hadde knapt nok flyttet inn i sitt statsrådkontor høsten 2013 da hun kunngjorde at hun ønsket mer privatisering velkommen i barnevernet. Terning sitt glasshus kunne man saktens likt og se. SV har aldri og kommer aldri til å være et parti som taler varmt om barn på anbud. Det er det flere gode grunner til.
Asbjørn Sagstad i Ideelt Barnevernforum (IB) uttalte i 2013:

Mange små ideelle leverandører har blitt tvunget til å avvikle gode tiltak på grunn av de kortsiktige og uforutsigbare rammebetingelser som hittil har preget avtalene med Bufdir. Den økonomiske risikoen har blitt for stor for disse non-profit baserte virksomhetene som har som oppgave å tjene mennesker, ikke å tjene penger.

Og det er kjernen i saken. Ingenting egner seg så lite for markedsstyre som omsorgen for våre mest utsatte barn. Anbud betyr redusert trygghet for barna, og mindre stabile fagmiljøer rundt dem. Det betyr at dyktige ideelle barnevernsinstitusjoner taper, mens store børsnoterte selskap kommer inn i sektoren for å tjene penger.

De store pengene er ikke mulig å tjene uten at det går på bekostning av fag, lønn, arbeidsvilkår og kompetanse. I tillegg ender barnevernsbarna lettere opp som kasteballer i et anbudsvelde. Da er det hvem som vinner anbudet som avgjør hvor barnet skal bo. Dette er svært uheldig for de barn som for eksempel måtte ha tilknytningsforstyrrelser som utgangspunkt. Det er ikke slik behandling de trenger.

Økt fokus på skole?
Tall i skolerapporten «Hvordan bedre skoleresultatene og utdanningssituasjonen for barn i barnevernet» viser at kun 34 prosent av barn og unge i barnevernet fullfører videregående utdanning. Den sier videre at 10 % av barn og unge i Norge vil i løpet av oppveksten ha vært i kontakt med barnevernet. Kun 4 av 10 av barna som har hatt tiltak fra barnevernet gjennomfører videregående skole. 77 % av barn som har bodd på barneverninstitusjon har kun gjennomført ungdomsskolen. Utdanning er den mest beskyttende faktoren for utsatte barns langsiktige positive utvikling. Samfunnet kan spare 5 milliarder kroner i året hvis antall elever som dropper ut av videregående skole reduseres med kun en tredjedel.

Vi som er organisert i Utdanningsforbundet, er stolte over at Bufetat sentralt har kommet med tydelige føringer om at statlige institusjoner skal ha økt fokus på skole. Min egen arbeidsplass har alltid hatt egen pedagogisk rådgiver, og har alltid sett viktigheten av oppfølging opp mot dagtilbud. Spørsmålet man med rette kan stille regjeringen, er hvordan den har tenkt å sikre at alle de private leverer. Hvis minister Horne eller statssekretær Terning ikke har noe godt svar, kan det jo virkelig gå den veien høna sparker.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i SV og plasstillitsvalgt i Utdanningsforbundet

Private blir rike på barn i nød

Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører Aftenposten har kartlagt har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene (kilde: Aftenposten). 288 av landets kommuner har svart om bruken av private firma til saksbehandling av barnevernssaker. Av disse oppgir 54 % har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale (kilde: NRK). Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Statssekretær Terning svarte på dette innlegget i BA 12. februar.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker.

APPELL LØVETANNMARSJEN BERGEN 2014: Ta oss på alvor!

Jeg kommer aldri til å glemme historien om Janne og Ronny som Bergens Tidende presenterte i fjor. Disse to stakkars barna som ikke ble fanget opp av systemet. Saksbehandlerne hadde rett og slett for mye og gjøre, og Janne og Ronny ble liggende og samle plass i papirbunkene. Mens de ventet på behandling som kunne gitt dem et mye bedre liv enn de fikk. Jeg har felt mange tårer for Janne og Ronny.

Gerhard Helskog ble i dag kåret til Årets Løvetann av Interimstyret til Løvetannmarsjen i Bergen. Den talebegavede gatepresten Kari Veiteberg overrakte prisen.

I Region Nord kuttes det akkurat nå 110 årsverk i det statlige barnevernet. I Region Vest går det samme vei. Det må kuttes 300 mill innen 2015, og 150 årsverk må bort. I 2010 måtte Region Vest kutte 134 millioner kroner . Da ble halvparten av plassene til hjelpetrengende barn lagt ned. Parallelt med dette, har stadig flere krisesentre blitt nedlagt. Det blir det ikke bedre av.

Vi som er ansatte i Bufetat, er statlige tjenestemenn og kvinner på lik linje med politiet. Jeg skulle likt å se ramaskriket i media om samme kuttene hadde kommet i politiet som barnevernet nå opplever. Hvorfor uteblir det? Er ikke vi i barnevernet like mye verd som politiet? Forstår ikke de som bestemmer hvor viktig jobb vi gjør? Vi gir livsnødvendig omsorg og hjelp om noen skulle være i tvil.

Nå kan jo riktignok minister Solveig Horne hevde at kommunene og fosterforeldre skal ta over de oppgavene som Bufetat har gjort, og at Bufetat skal spisse oppgavene sine. Da bør man ha i mente at fosterhjem ikke alltid representerer en bedre løsning for barnet enn en institusjon. Da bør en også ha i mente at landets kommuner allerede kutter i sine helse- og sosialbudsjett, fordi regjeringen har gitt dem mindre penger. Nå står det over 200 løvetannbarn i kø som venter på plassering.

Det er mange som ikke ser ut til å være villige til å betale prisen for at disse løvetannbarna skal få skikkelig hjelp tidsnok. Summen av denne korttenkte egoismen blir et samfunn som råtner på rot. Eller hvordan innbiller folk seg at det vil gå med alle de utsatte barna som er avhengige av at vi voksne viser ansvar og medmenneskelighet?

Her i dag er det mange overgrepsutsatte og deres sympatisører som har funnet veien. Tiden har kommet for å gi en kraftig beskjed:

Vi er også en del av samfunnet, og vi krever å bli hørt og vi krever å bli tatt på alvor! Da må kuttene i barnevernet reverseres! Da må historier som den om Janne og Ronny lære oss bedre!

Barn i krise sviktes

I Region Nord kuttes det nå 110 årsverk i det statlige barnevernet. I Region Vest går det samme vei. Det må kuttes 200 mill innen 2015. I 2010 måtte Region Vest kutte 134 millioner. Da ble halvparten av plassene til hjelpetrengende barn lagt ned. Parallelt med dette, legges stadig flere krisesentre ned.

20. mai kunngjorde Aftenbladet og ABC Nyheter at Høyrekvinnene krever større innsats mot familievold:

I tillegg inneholder resolusjonen punkter som forplikter Høyres kommunepolitikere blant annet til å styrke det tverrfaglige arbeidet mellom barnevern, helsesøster, skole, barnehage og politi og satse på krisesentrene, overgrepsmottakene, barnehusene og Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO).

Blablabla
Selv om det er beundringsverdig at de vil gjøre noe med landets største helseproblem, kunne de like så godt skrevet blablabla. Et tverrfaglig samarbeid krever at ansatte får tid til å prioritere samarbeid med andre etater og institusjoner. Et tverrfaglig samarbeid krever mange nok mennesker på jobb. Sist men ikke minst, krever satsing på et tverretatlig samarbeid økt økonomisk investering, ikke kutt!

Barne- likestillings og inkluderingsminister Solveig Horne hevder i Fontene en 15. mai at hun følger nøye med på situasjonen i Bufetat. Mens noen håper og ber om at hun vil stanse galskapen som alle kuttene representerer, tenker andre på ironien i at Horne er utdannet slakter. Departementet hennes kutter jo til beinet, og det i en stil som selv berømte Dario Cecchini ville hatt problemer med å følge.

Skjermdump fra Fontene

Merkbart stille
Nå kan jo riktignok Horne hevde at kommunene og fosterforeldre skal ta over de oppgavene som Bufetat har gjort, og at Bufetat skal spisse oppgavene sine. Da bør man ha i mente at fosterhjem ikke alltid representerer en bedre løsning for barnet enn en institusjon. Da bør en også ha i mente at landets kommuner allerede kutter i sine helse- og sosialbudsjett, fordi regjeringen har gitt dem mindre penger. Hvor skal kommunene finne ressurser til dette? Byrådet i Bergen er merkbart stille nå som det er deres parti som styrer landets pengekasse.

Regjeringen og dens velgere ser rett og slett ikke ut til å ha forstått, at man må være villig til å betale skatt for å ha et velfungerende velferdssamfunn. Den viljen ser ut til å utebli i større og større grad. Summen av denne korttenkte egoismen blir et samfunn som råtner på rot. Eller hvordan innbiller folk seg at det vil gå med alle de barna som er avhengige av at vi voksne viser ansvar og medmenneskelighet?

Melder overgang til SV

Jeg vil med dette kunngjøre at jeg i går på 1. mai meldte meg inn i SV. Jeg har snakket med kvinnepolitisk leder i SV, Marthe Hammer, og har gjort en avtale om at jeg skal få fortsette å bruke mitt sterke, kvinnepolitiske engasjement i SV. Det har også bystyrepolitiker i Bergen, Oddny Irene Miljeteig, forsikret meg om.

Det er i hovedsak kuttene i barnevernet, asylpoliitkken, miljøpolitikk og angrep på selvsagte kvinnerettigheter, som gjør at jeg ikke lenger klarer å være partiløs. I SV er det mange andre som er opptatt av de samme sakene, og jeg søker nå inn i dette fellesskapet for å få til positiv endring.

SV i regjeringsposisjon var med på sende soldater til Afghanistan. Det er sterke krefter i SV som var mot dette, og jeg vil samarbeide med disse for å gjenreise SV som et sosialistisk fredsparti.

Til kamp mot barnefattigdom

Fredag 6. september deltok jeg på dialogkafe på Batteriet i Bergen. Der møtte mange politikere som skulle fortelle om hvilke tiltak deres parti ville sette inn mot barnefattigdom, så også jeg.Mitt parti er Rødt. Dette er innledningen jeg presenterte:

Når det kommer til bekjempelse av barnefattigdom, vil Rødt gjøre flere ting. Vil vil:

  • At sosialhjelpsatsene skal opp på SIFO-nivå ved øremerking av statlige midler og statlig dekning av kommunenes sosialhjelpsutgifter. Den veiledende satsen for sosialhjelp er for en enslig person 5 500 kroner. SIFO mener en enslig trenger 7 570 kroner i måneden for å dekke utgiftene til livsopphold. Betaling av husleie, strøm og ferie kommer i tillegg. ( SIFO er en forkortelse for Statens Institutt for Fobruksforskning)
  • Styrke både den kommunale barnevernstjenesten og det statlig Bufetat.
  • Innføre tydelige og felles retningslinjer for de kommunale barnevernstjenestene slik at barn og ungdom som trenger hjelp ikke er prisgitt bydelen eller bygda de bor i.
  • Styrke det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet i sosial-, helse-, skole- og politietat i saker som er relatert til barnevernet og barn i sosial nød.
  • Bygge ut offentlig fritidstilbud for ungdommer
  • Innføre leksefri skole, ettersom forskning viser at skoler som gir lekser reproduserer klasseskiller. Altfor mange barn får ikke den oppfølgingen og læringen de har krav på, og går ut av grunnskolen med en forestillingen om at de er dumme og håpløse. Sannheten er at en røys ikke har fått den utredningen som skal til hos Psykologisk Pedagogisk Tjeneste for å avdekke om de har lærevansker. Rødt vil ha maks 20 elever pr klasse, slik at kontaktlærerne får en reell mulighet til å fange opp alle som trenger tilpasset undervisning.
  • Ha bedre norskopplæring for fremmedspråklige. For å gjøre seg kjent med hvilke rettigheter man har i Norge, må man kunne språket.
  • Verne om asylbarna. Barn på flukt har et særskilt behov for trygghet og et velferdstilbud som sikrer dem en plattform for et nytt liv.
  • Innføre sekstimerdag. Det er et effektivt middel mot ufrivillig deltid, og gir familier mulighet til å være mer sammen.

Til slutt vil jeg komme med en bønn. Historien i BT om Janne og Ronny som ble sviktet av barnevernet, gjorde svært sterkt inntrykk på meg. De fortjener en stor takk for at de minnet oss alle på hvor viktig det er å følge opp barn skikkelig. I 2010 kuttet den sittende regjeringen 134 millioner kroner i Bufetat Region Vest. Nå varsler både Erna og Siv store kutt i offentlig sektor om de kommer til makten. Barnevernet sliter allerede med ansettelsesstopp, innsparinger, overbelegg og underbemanning, og det kan bli verre. Det gjør meg både redd og trist.

Man lurer seg selv om man tror at samfunnet ikke har råd til å rydde opp i alle problemene som ble belyst i Janne og Ronny sin livshistorie. Man har simpelthen ikke råd til å la det være, verken ut fra et medmenneskelig eller økonomisk ståsted. Da må det ansettes flere folk i førstelinjen, der hvor man har direkte kontakt. Min bønn er derfor at uansett om man er politisk rød, blå, grønn eller gul kan enes om å ikke svikte de som trenger det mest.

Det er så altfor mange som fortjener å være noe mer enn uleste ark i en altfor stor papirhaug. Det er så altfor mange som trenger hjelp.

Ikke bare Bieber-svermeri

25. mars kunne VG fortelle at barnevernet er varslet om fans av Justin Bieber som skriver ekstreme ting. Unge jenter forteller at en billett ville fått tankene vekk fra overgrep, selvskading og selvmordstanker.

Konsertarrangørene har altså vært sitt ansvar bevisst, og har sendt det mest bekymringsverdige videre til rette instanser. Barnepsykolog Magne Raundalen er i reportasjen inne på at det fint går an «å leve lenge på en stor opplevelse», men understreker at en klem fra ungpikehelten Bieber ikke kan fungere like godt som en behandlingsprosedyre for psykiske plager av dypereliggende karakter. Snakker man om for eksempel overgrep over tid, kan det føre til nettopp psykiske plager av såkalt dypereliggende karakter.

Justin Bieber (Foto: Wikimedia Commons)

I dag er man forsiktig med å sette diagnoser på unge mennesker, likevel bør det ikke være slik at man feier noe som representerer et klart behov for terapi under teppet. I følge Norsk Helseinformatikk, kan depresjon hos barn og unge ytre seg som hos voksne i form av senket stemningsleie, endret selvfølelse og aktivitetsnivå. Hos barn og ungdom kan også skoletretthet, konsentrasjonsproblemer, rastløshet og uro være tegn på depresjon.

Medio april
Bieber skal gjeste Telenorarena 16., 17. og 18. april, og det er ventet at tusenvis av skrikende, gråtende og hysteriske jenter vil innta plassen. Dette er et fenomen som ikke akkurat er nytt, også for 50 år siden drev damer som i dag er passert 60 eller mer og mistet selvkontrollen sin på grunn av heite popidol. Det er dog visse forskjeller.

Mens det før på mange måter var lettere for foreldre å holde kontroll med sine poder, har unge mennesker i dag aldri hatt så enkel tilgang til både voksenverden eller sex. Årsaken til dette er internett, men også en reklamebusiness som i stadig økende grad normaliserer pornofisering av både ungpike- og tenåringskulturen. Hvorfor er det ellers såpass mange jenter som har skrevet til Bieber at de vil bytte en billett bort mot sex med ham?

De tror gjerne at alle de tunge tankene de bærer på da ville forsvinne. De har jo sett på tv at sexappell eller live-sex i realityserier gir lykke i form av rampelysets status. Sannheten er dessverre en annen. Det er helt andre ting enn sex med en pen musikkartist som får slutt på ting som selvmordstanker eller traumer på grunn av overgrep.

Dette bør flere enn undertegnede ta seg tid til å fortelle. Dette bør ikke minst unge jenter med problemer lese. Den beste sexen får man med en person man er skikkelig glad i, og som man har mulighet til å pleie en relasjon til. Sex kan til tross for mulige positive ringvirkninger, aldri bli en god erstatter for profesjonell hjelp.

Nei til mer kutt i barnevernet!

De siste fem årene har det vært en økning på 48 % i barnevernssaker bare i Bergen. 30. januar ble det til tross for dette faktum kjent at barnevernet på Vestlandet må kutte 150 millioner kroner.

Kuttene forklares av Bufetat med at det har vært økt antall barn som trenger tiltak, samt at Bufetat ikke har klart å skaffe mange nok fosterhjem. Man har ikke klart å skaffe mange nok fosterfamilier, og så skal hjelpetrengende barn paradoksalt nok straffes.

Tøft å være fosterfamilie
I sin tid var det mange som advarte mot disse kraftige, politiske føringene som kom fra barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Selv om flere forskere har kommet frem til at barn har større utbytte av å bo i et fosterhjem enn på en institusjon, så er ikke nødvendigvis alltid virkeligheten slik at det går. Det er tøft å være fosterfamilie, og det er derfor en utopi å forestille seg at de skal dukke opp som ved et trylleslag fordi regjeringen har bestemt det.

Brukerne hardt rammet
I 2010 kuttet Bufetat 134 millioner kroner på Vestlandet. I 2012 kom ansettelsestopp. Institusjoner i hele Hordaland bærer preg av stor slitasje på personal, sykemeldinger, og beboere som må leve med for lav tetthet av terapeuter. Med disse kuttene som er varslet, skal det altså komme til å bli verre. Når vi i tillegg vet at barnefattigdommen i Norge økte med 100 % mellom 2000 til 2010, er det virkelig grunn til å slå alarm.

Målrettede investeringer viktig
Rødt oppfordrer regjeringen på det sterkeste å snu i denne saken. Fremfor å kutte 150 millioner kroner, bør barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sprøyte friske penger inn i Bufetat de neste årene. Det er kun gjennom målrettede investeringer vi kan fange opp de barna som har største helse- og sosialproblemer, og hjelpe dem til å få bedre livskvalitet. Det er i så måte ingen tid å miste.

  • Ovennevnte vil bli foreslått som uttalelse fra Rødt Bergen på årsmøtet 18. februar.