Viser arkivet for stikkord bergen

Appell for Andrea

Jeg er sint, og har vært det siden jeg leste om dommen i Andreasaken for en uke siden. Vi er mange som har hatt det sånn. Det betyr at vi er klar til kamp. Ikke for å drive borgervern, men for å reise oss og si at vi har fått nok av rettspraksis i voldtektssaker. Vi har fått mer enn nok!

Globalt sett er voldelige menn en større trussel for kvinner enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Takket være modige Andrea, blir det nå mulig å kreve at Norge går i Australias fotspor og innfører en nasjonal handlingsplan mot vold. For la det ikke være tvil. Voldtekt er vold.

I handlingsplanen må det være formulert som lære- og holdningsmål at alle barnehagebarn og skolebarn skal lære samhandling uten vold og tvang. Det er ikke nok å basere seg på en kristen formålsparagraf, det har vi sett. Vi må bli mer konkret enn som så.

Noen sier at skoler og barnehager har nok med de lære- og holdningsmål som de allerede har. De som sier dette, har ikke tatt inn over seg at vold sannsynligvis er landets største helseproblem.
I læreplanen Kunnskapsløftet, står det at alle skoler skal sikre at det fysiske og psykososiale arbeids- og læringsmiljøet fremmer helse, trivsel og læring. Dette gir den enkelte skole handlingsrom nok til å kunne satse på forebygging av vold om de vil. Det er ikke nok. Når vi snakker om et folkehelseproblem, så skal det ikke være opp til den enkelte skole om de vil gjøre noe for å forebygge det. De skal gjøre noe for å forebygge det.

Det er så altfor mange former for vold. La oss skape flere former for kjærlighet enn vold. La oss se færre voldtektsforbrytere vokse opp. La oss se at det offentlige tar større ansvar. La modige Andrea sette spor etter seg i norsk historie på en sånn måte at skolelever om hundre år leser om saken som forandret så mye.

Derfor må ikke bare landets kvinnelige statsminister og likestillingsminister komme på banen, men også vår kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. De har større mulighet enn noen andre mennesker i dette landet til å iverksette tiltak som virker.

Mellom 8000 til 16000 blir voldtatt hvert år. Politiet får aldri vite om 90 % av voldtektene som skjer. Av de 10 prosentene som anmeldes, fører kun en prosent til fellende dom. Det betyr at det er store mørketall, og at vi alle kjenner en som ikke får oppleve oppreisning eller det å bli trodd.

Jeg er ikke et unntak. Jeg har selv en søster

Mange møtte opp i Bergen for å støtte Andrea under demonstrasjon. Maria Halvorsen gjorde en formidabel jobb med sin appell.

som på slutten av 80-tallet opplevde en særdeles grov gruppevoldtekt. Saken havnet på forsiden av VG, men tretti år senere er den glemt og hun er innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun vil aldri slippe ut.

Min søster var før hun ble traumatisert et sjeldent, musikalsk talent. Hun gikk i operalære, var politisk aktiv og studerte sosialantropologi. Da kunne hun finne på å sitere store forfattere som
Karen Blixen og si:

“Vi må prege livet mens vi har makt over det, slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det uten spor.”

Hun har fått med seg at jeg er aktivist og ofte skriver i avisene. Hun har derfor flere ganger bedt meg når jeg har besøkt henne eller snakket med henne på telefonen om å tale hennes sak. Så det gjør jeg nå.

Sporene etter min søster skal ikke få forsvinne. Livet hennes skal ikke lukkes forgjeves.

Jeg ber derfor om at Andrea får oppleve en større rettferdighet enn min søster fikk. Jeg ber innstendig om at vi som samfunn sørger for dette. Vi kan ikke være bekjente av et rettssystem som har sviktet som i modige Andrea sin sak. Hun er en særdeles viktig varsler. La oss behandle henne deretter og gi henne den anerkjennelsen og oppreisningen hun fortjener.

Gå i de narkomanes sko

Det er lett å forstå folk som har byens åpne russcener tett inn på eget liv når de blir frustrerte, men Iselin Ryttvad tar feil når hun i BT skriver at Bergen er de narkomanes by.

Narkomane møter mye motgang. De blir mistrodd, de blir stigmatisert og de blir rakket ned på. Og nesten samtlige bærer på enorme mengder med skamfølelse. De vet de er mislykket i andres øyne. De vet de har skuffet familie og venner. De skulle ønske de kunne gjort om på mange av de dårlige valgene de har tatt. Som en narkoman jeg kjenner godt sa:

- Hvis jeg tok en overdose, ville et problem vært borte for veldig mange.

Tenk å ha det slik. Han er ikke unik. Narkomane flest sliter med tunge depresjoner. De ser ikke håp og de har mistet tro. For lengst. Sier du til en som går med disse skoene at de har tatt over Bergen by, vil de ikke skjønne hva du snakker om.

Innlegget sto på trykk i BT tirsdag 31. mai 2016.

60 % av innsatte rusmisbrukere
Mange av de har sittet i fengsel for kortere eller lenger tid. I følge Justis- og politidepartementet er hele 60 % av alle innsatte rusmisbrukere. 40 % har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning, 40 % lever under fattigdomsgrensen, 70 % er arbeidsledige og kun 30 % opplever å få besøk av nær familie mens de sitter inne.

Derfor har sosialbyråd Erlend Horn rett når han sier at endringer i byens rusmiljø må gjøres på en human måte. Når samfunnet så til de grader har sviktet dem mens de var løvetannbarn, så er ikke løsningen å sette hardt mot hardt når de har blitt voksne.

Ryttvad skriver likevel:
”Det en fin tanke å være human, dessverre er det i dette tilfellet en ekskluderende filosofi. Vår frihet forsvant i det øyeblikk narkomane fikk fritt spillerom.”

Begrepet ”de narkomane” er sauset sammen til en homogen masse. Hvis en kaster fra seg brukte sprøyter eller blodige bomullsdotter, gjør de det alle. Borte er forståelsen for at de er enkeltindivider, og at de akkurat som andre folk er født med forskjellige ressurser.

God rusomsorg
Tilstandene ved Straxhuset er uholdbare. Det blir likevel feil å påpeke at de ansatte på Straxhuset ikke tar ansvar i undergangen like ved, og at frivillige organisasjoner må gjøre det. Fakta er at ansatte på Straxhuset gjør mye mer i sin jobb enn folk flest ville orket. Vil man arrestere noen, bør man heller ansvarliggjøre de som ikke ser nok på hvorfor vi får narkomane, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. For eksempel helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Ryttvad vil heldigvis også hente dem ut og aktivisere dem. La oss håpet det rådet blir fulgt. Det er mange som hadde blitt glade om de fikk oppleve å bli sett som enkeltindivider, og fulgt opp med individuelle planer. Tro meg – det er mange som ville blitt glade.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen i Bergen

Overlevde tiår med mishandling

25. november, på den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, sto Annette Michelsen (41 år) på scenen og fortalte om sitt liv med volden. Det begynte med en voldelig far, og fortsatte med voldelige samboere da hun selv ble voksen. Det er jo ofte slik det er. Man går i de spor man kjenner fra før.

Hennes far var sykelig sjalu, og hadde et ekstremt behov for å kontrollere alle i familien sin. Han var alkoholiker, og utsatte sine nærmeste for den mishandling han kunne; fysisk, psykisk, økonomisk og materiell. Den dagen han kom på sykehus på grunn av hjerteinfarkt, var resten av familien trygg. De var utenfor fare, men bare for en stakket stund.

Faren døde
Anette satt av og til sitt barneliv i fare. Hun visste at far stoppet og slå mor hvis hun gikk inn i rommet hvor mishandlingen foregikk. Først da Annette var ti år gammel, ble hun befridd. Budskapet om at faren hadde dødd, ble mottatt med det som omgivelsene forventet seg, gråt. Inni seg jublet hun, endelig var hun fri!

Lykkerusen til tross, hang skadene hennes far ga ved henne videre i hennes liv, og gjorde at hun lot psykopatiske kjærester få innpass. Annette har kategorisert skadene i fem punkter:


Skade 1: Setter alle andres behov foran sine egne. Gjør seg tilgjengelig for folk som vil utnytte deg.

Skade 2: Ta på deg altfor mye ansvar. Folk sier stadig at du liker ansvar.

Skade 3: Dårlig Selvbilde. Ikke god nok. Verdiløs. Stygg. Vil noen noen gang gifte seg med deg?

Skade 4: Ensomhet.

Skade 5: Vanskelig å sette grenser for seg selv, hvor mye du tar på deg av oppgaver og avtaler. Gjør det du tenker er forventet av deg.

Snill pike-syndromet
Eller «snill pike-syndromet» som noen kaller det for. Bare du er flink nok, så vil ting ordne seg. Problemet er at det ikke ordner seg bare man er snill og flink nok. Det eneste som nytter, er å ta aktive grep for å redde seg selv.

Det var det som var det vakreste med Annette sin sterke historie, som man for øvrig kan finne på Fontene sine nettsider. Hun tok aktive grep for å redde seg selv, og blant annet fikk hun uvurderlig hjelp fra Krisesenteret i Bergen. Hun ble også omgitt av en gjeng med engler, i form av ekte og gode venner. Slike som ikke moraliserte henne til å heller søke ensomhet, men slike som forsikret henne om at de var der for henne – uansett hvilken vei hun valgte å gå.

Annette skal gifte seg i uke 50 med sin kjære Kenneth. Hun har fått seg god jobb, og hun har et godt forhold til sine barn. Måtte hennes historie være til inspirasjon og glede for andre overlevere, den var det for meg. Til tross for at vold mot kvinner er verdens største helseproblem, er det håp.

Sporskifte er helt nødvendig

LOs sommerpatrulje kunne i BA 1. september fortelle om urovekkende forhold ved ulike bedrifter i Hordaland. Blant annet har unge jenter fått beskjed om å kneppe opp blusen sin for å øke salget, men det er gutta som får være med på firmaturer og kose seg med salgsoverskuddet.

Trykket i BA fredag 5. september.

Det er i motsetning til hva mange ynder å innbille seg, ikke nødvendig å reise til fremmede himmelstrøk for å konstatere kjønnsbasert urett. Sjåvinistene lever i beste velgående midt blant oss.

Meldt til arbeidstilsynet
Heldigvis har sommerpatruljen meldt fra til Arbeidstilsynet. Spørsmålet en bør stille seg, er hvor mange saker som ikke finner veien til Arbeidstilsynet. Det er for eksempel slik at man blir oppfordret til å politianmelde om man melder fra om sextrakassering. Med tanke på den høye henleggelsesprosenten som etter hvert er allmenn kjent, er det mange som rett og slett ikke gidder. Slike faktorer danner de rammene som skal til for å lage mørketall. Mørketall som vi ikke bør være bekjente av.

For å gjøre noe med dette, er det slik SV ser det tvingende nødvendig med en landsdekkende, flerårig satsing i skolen mot seksuell trakassering.

Forebygging er i den sammenheng det viktige stikkordet. Det er nemlig den oppvoksende slekt som har bedre sjanse enn noen andre til å endre spor, og sporskifte er det helt åpenbart at vi trenger. Si nei til at enkelte mennesker blir urettferdig behandlet i kraft av at de har et bestemt kjønn. Si ja til rettferdighet.

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leder i SV

Marianne Sæhle
Nestleder i Hordaland SV

Anna Kathrine Eltvik
Konstituert leder av kvinnepolitisk utvalg i Hordaland SV

Send heisen ned igjen

- Hvis du er så heldig at du gjør det bra i livet, er det ditt ansvar å sende heisen ned igjen.

Ordene kommer fra en av mine favorittskuespillere, Kevin Spacey. Du vet – han som spilte i «American Beauty» og som nå briljerer i «House of cards». Noen ganger er det velsignende deilig at mennesker som lever sitt liv i sus og dus, ikke glemmer hvor de kommer fra eller at det ikke er så himla stor forskjell på hattemakeren og kongen. Rushelvetet kan ramme oss alle. Det rammet statsminister Stoltenberg sin avdøde søster, må hun hvile i fred.

Dessverre styres tilsynelatende Bergen by av folk som ikke tenker så mye på dette med å sende heisen ned igjen. Det viktigste synes å være og komme seg opp selv, og så får hver mann klare seg så godt som de kan. På heisens ferd mot toppetasjen, har flotte prinsipp som menneskeverd, nestekjærlighet og empati forsvunnet.

Sosialbyråd Eiler Macody Lund tabbet seg i så måte ut i BT 28. august:

Det er uansett ikke meningen at vi skal ha møtesteder i sentrum for rusavhengige.

Kevin Spacey tenker på andre enn seg selv.

Så hva skal de gjøre de rusavhengige som møtes i sentrum, nå som Nygårdsparken er stengt? Beklage hele sin eksistens? Sosialbyråden lover at det er Vågsbunnen som står for tur til jul. Pliktoppfyllende, vanlige folk skal nå få slippe å påminnes at det finnes mennesker med problemer når de er i Bergen sentrum med shoppekick eller for å meske seg med julebord etter julebord.

På barneskolen lærte vi ved å høre om piken med fyrstikkene hvor galt det er å ikke bry seg. Som om man kan forby, sperre eller jage rusproblemer og sosiale tapere bort. Man må inn med flere hjelpetiltak, og man må inn med mer forebygging. Ønsker man et bedre og mer rettferdig samfunn, er det ingenting som fungerer bedre enn tidlig innsats. La den oppvoksende slekt få bra nok oppfølging. La dem få vite at de er ønsket og elsket. Gi dem plass, rom og respekt. Da gir de plass, rom og respekt tilbake når de selv blir gamle nok og vi er avhengige av deres raushet.

De som det allerede har gått galt med, må også ivaretas. Noe annet er inhumant. Legg Strax-huset til sentrum igjen, og få opp flere betjente sprøyterom. Reverser kuttene i Bufetat hvor man har besluttet å si opp 200 personer i vest innen 2015. La profesjonelle fagfolk få gjøre jobben sin med mennesker som står på samfunnets nederste trappetrinn. La dem få oppleve godhet selv om de for lengst har sluttet å håpe og tro. Send heisen ned igjen. Hør på Kevin Spacey, om det ikke er glamorøst nok å høre på en som har jobbet med rusomsorg i snart femten år.

APPELL LØVETANNMARSJEN BERGEN 2014: Ta oss på alvor!

Jeg kommer aldri til å glemme historien om Janne og Ronny som Bergens Tidende presenterte i fjor. Disse to stakkars barna som ikke ble fanget opp av systemet. Saksbehandlerne hadde rett og slett for mye og gjøre, og Janne og Ronny ble liggende og samle plass i papirbunkene. Mens de ventet på behandling som kunne gitt dem et mye bedre liv enn de fikk. Jeg har felt mange tårer for Janne og Ronny.

Gerhard Helskog ble i dag kåret til Årets Løvetann av Interimstyret til Løvetannmarsjen i Bergen. Den talebegavede gatepresten Kari Veiteberg overrakte prisen.

I Region Nord kuttes det akkurat nå 110 årsverk i det statlige barnevernet. I Region Vest går det samme vei. Det må kuttes 300 mill innen 2015, og 150 årsverk må bort. I 2010 måtte Region Vest kutte 134 millioner kroner . Da ble halvparten av plassene til hjelpetrengende barn lagt ned. Parallelt med dette, har stadig flere krisesentre blitt nedlagt. Det blir det ikke bedre av.

Vi som er ansatte i Bufetat, er statlige tjenestemenn og kvinner på lik linje med politiet. Jeg skulle likt å se ramaskriket i media om samme kuttene hadde kommet i politiet som barnevernet nå opplever. Hvorfor uteblir det? Er ikke vi i barnevernet like mye verd som politiet? Forstår ikke de som bestemmer hvor viktig jobb vi gjør? Vi gir livsnødvendig omsorg og hjelp om noen skulle være i tvil.

Nå kan jo riktignok minister Solveig Horne hevde at kommunene og fosterforeldre skal ta over de oppgavene som Bufetat har gjort, og at Bufetat skal spisse oppgavene sine. Da bør man ha i mente at fosterhjem ikke alltid representerer en bedre løsning for barnet enn en institusjon. Da bør en også ha i mente at landets kommuner allerede kutter i sine helse- og sosialbudsjett, fordi regjeringen har gitt dem mindre penger. Nå står det over 200 løvetannbarn i kø som venter på plassering.

Det er mange som ikke ser ut til å være villige til å betale prisen for at disse løvetannbarna skal få skikkelig hjelp tidsnok. Summen av denne korttenkte egoismen blir et samfunn som råtner på rot. Eller hvordan innbiller folk seg at det vil gå med alle de utsatte barna som er avhengige av at vi voksne viser ansvar og medmenneskelighet?

Her i dag er det mange overgrepsutsatte og deres sympatisører som har funnet veien. Tiden har kommet for å gi en kraftig beskjed:

Vi er også en del av samfunnet, og vi krever å bli hørt og vi krever å bli tatt på alvor! Da må kuttene i barnevernet reverseres! Da må historier som den om Janne og Ronny lære oss bedre!

Ville hjelpe Taiman

Taiman Agid Fatah (27) ble som mange har fått med seg sendt ut av landet 10. februar etter 13 år i Norge. Resten av hans familie fikk bli, men UNE viste ingen nåde siden han i sin tid søkte 24 dager for seint. Det gjorde at han ble behandlet som en enslig asylsøker.

Taiman var aldri enslig da han bodde i Norge. Han skal i følge UNE ha fire tanter og ti onkler i Irak, men det er i Bergen hans kjernefamilie bor. I en familie på til sammen sju stykker, er han den eneste som ikke får bli. Behandlingen han har fått bryter ikke bare med internasjonale lover, den har påført både ham og familien hans alvorlige traumer.

Gode Gandalf fra Gol ville hjelpe Taiman, og sendte en pc. Familien ble veldig glad da de fikk gaven.

Spesielt mor til Taiman ser ut til å ta det tungt. Sist undertegnede så henne på en støttemarkering for Taiman, sto det sterk fortvilelse skrevet i øynene hennes. Det gjorde vondt å se. Det inspirerte samtidig til å skrive støtteinnlegg i bloggen jeg skriver i samarbeid med BA og for Synspunkt-spalten i Summetonen. Ord kan være våpen.

Beviset for at dette er sant, kom i form av en postpakke 26. mars. En som hadde lest mine innlegg om Taiman i bloggen jeg skriver i samarbeid med BA, hadde sendt en bærbar datamaskin som han ønsket at undertegnende leverte til Taiman sin familie. Han ba videre om at de sendte denne videre til Taiman, slik at Taiman via internettkontakt med sin familie i Norge skulle føle seg tryggere og nærmere.

Taiman har i aller høyeste grad behov for å føle seg tryggere og nærmere. Ikke bare ble han sendt ut av Norge iført håndjern, fotlenker, spyttmaske, belter rundt magen og hjelm, men på destinasjonen Bagdad Airport, ble det drept 75 mennesker 15. januar. Zakho i Duhok-provinsen hvor det var meningen at han kunne dra videre til, er langt fra så trygg som UNE skal ha det til.

Familien hans bor i nabogaten min, så det var selvsagt ikke noe problem å overlevere sendingen. Det ble kjøpt inn en minnepinne i tillegg. Da de fikk gaven, ble de så glad at de ikke visste hva de skulle si. Dette kom til å bety mye for både Taiman og dem. Han skulle intervjues på den tyrkiske ambassaden i mai, så han skulle i hvert fall få den da om ikke før. Som medmenneske var det utrolig godt å se reaksjonen, og få konstatert hvordan en bloggleser bosatt på Gol hadde utrettet et aldri så lite hverdagsmirakel.

Snart vil det altså bli mulig for Taiman å holde jevnligere kontakt med Norge via PC og Skype. Snart blir det mulig for ham og hans nærmeste å gi hverandre støtte, forståelse og sist men ikke minst håp. Og det er all grunn til å håpe. Støttegruppen til Taiman på Facebook har nesten 10 000 medlemmer, og vi er alle enige om en ting: Taiman ska’ hem!

Kämpa Showan!

Seks feminister og antirasister ble knivstukket av ny-nazister i Malmö under en markering 8. mars. Mens vi skapte historie i Norge med rekordhøy deltakelse på Kvinnedagen, opplevde man i vårt kjære naboland et forferdelig antiklimaks. En av de som ble stukket ned, Showan Shattak, kjemper fortsatt for sitt liv.

Snart 20 000 har meldt seg inn i støttegruppen til Showan på Facebook.

Det gjør at snart 20 000 mennesker har meldt seg inn i gruppen «Kämpa Showan» på Facebook. Vi er mange som er bekymret. Utrolig nok har svensk fjernsyn vært med på å bagatellisere hendelsen. Blant annet har SVT beskrevet hendelsen som et oppgjør mellom ekstremister.

Angrepet under markering mot kvinnevold
For det første var det ny-nazistene som oppsøkte demonstrantene. For det andre bør det etter 22. juli være klinkende klart for alle og enhver at høyreekstreme mennesker representerer den største faren av de ytterst til venstre og ytterst til høyre. For det tredje, skjedde angrepene under en markering mot kvinnevold. Sist men ikke minst, var det ingen ny-nazister som ble skadd.

Det er neppe tilfeldig at nettopp Showan ble rammet hardest. Han var med på å stifte «Fotball mot homofobi», og ny-nazister er ikke glad i homoseksuelle. Det har vi sett i både Russland og Ukraina. I BA kunne man 12. mars lese i BA sin papirutgave at trener for Brann, Rikard Norling, er sjokkert over hendelsen. Det er ikke rart. Man skulle tro at det i 2014 skulle være trygt i frigjorte, nordiske land og tilkjennegi sine ideologiske prinsipp uten å oppleve drapsforsøk.

Ikke akkurat guttestreker
Den svenske bloggeren og jusstudenten Fanny Eriksson er av det modige slaget. Hun har i bloggen sin lagt ut en skjermdump som viser hvordan medlemmer av fascistiske «Nordfront» reagerer på hendelsen. Der kan man lese flere hatytringer om hvor dumt det var at ikke Showan døde. Den som har fått flest kudos (116 stykker), skriver: «Ytterst tråkigt att Showan Shattak överlevde. Känner ingen som helst sympati för det aset!» Han som svarer på dette og som har fått nesten like mange kudos, skriver: «Håller fullkomligt med dig. Mycket trist att blattekräket inte strök med.»

Feminister i Bergen gikk i går sammen for å erklære sin støtte til Showan som ligger på sykehus og kjemper for sitt liv.

Nei, dette handler ikke om guttestreker. Dette er langt mer alvorlig enn som så. Aftenbladet forteller 11. mars at sjefen for det svenske sikkerhetspolitiet Säpo er innkalt til Riksdagens Justiskomité som følge av knivstikken. På nettsidene til Säpo kan man lese at etaten skal beskytte det svenske folk og demokratiet. Da må leder Anders Thornberg se til å gjøre langt mer enn å frykte bare ekstremister fra muslimske miljø. Han må ta inn over seg at også ny-nazister representerer en reell trussel for rikets sikkerhet.

Prostitusjon er ikke sexarbeid Amnesty!

Uttalelse fra AU i 8. mars Bergen 2014.

Politisk rådgiver Patricia Kaate og generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty International har tatt kraftig til motmæle mot kritikken de har fått, etter at det lekket en rapport hvor det kommer frem at de vil avkriminalisere alle sider av prostitusjon.

Signer her om du ikke vil at Amnesty skal gå mot sexkjøploven.

Både Kaate og Egenæs forsikrer om at organisasjonen ikke har tatt et standpunkt, og at Amnesty bare har en intern prosess i den internasjonale organisasjonen der man skal diskutere om det skal utvikles en egen policy for sexarbeid.

Bare ved å bruke ordet sexarbeid, viser organisasjonen at den har tatt et standpunkt langt på vei. Trafficking og prostitusjon er som de aller fleste vet to sider av samme sak. I Tyskland hvor prostitusjon er legalisert, er opp til 90 % av de såkalte sexarbeiderne menneskeslaver. Ville Amnesty ivret for å kalle bomullsplukking for arbeid om 90 % av de som plukket bomull var slaver?

Rachel Moran var et hjemløst barnevernsbarn da hun begynte med prostitusjon 15 år gammel. Hun har heldigvis overlevd.

En kanadisk rapport om prostitusjon og pornografi (Pornography and Prostitution in Canada: Report of the Special Committee on Pornography and Prostitution, Summary – 1985), konkluderte med at prostituerte hadde en 40 ganger høyere selvmordsrate enn andre. 75 % av kvinnene som drev med eskorte, hadde forsøkt å ta selvmord. 15 % av alle som gjennomførte selvmord, var prostituerte.

Med tanke på at langt fra 15 % av befolkningen driver med prostitusjon, er dette svært skremmende tall. Det er bare ut fra disse fakta vanskelig å se hvilke HMS-tiltak Amnesty International tenker skal være effektive nok til at de prostituerte skal kunne ha en grei arbeidsplass.

AU i 8. Mars Bergen vil ikke ta stilling til om Amnesty er infiltrert av en hallik eller kvinnehatere, men vil innstendig be organisasjonen om å slutte å bruke begrepet sexarbeid. Det er et meningsdannende ord, og vi er mange som tar sterk avstand fra denne begrepsbruken. Prostitusjon har som Rachel Moran sa i Bergen på 8. mars fint lite med verken sex eller arbeid å gjøre. Det er undertrykkelse.
______________________________________________________________________________

Anna Kathrine Eltvik
Jane Nordlund
Eva Aarskog
Sara Marie Skaug Bjørkly
Dina Sirene Owren
Lena Seim Grønningsæter
Nora Fåberg Moldung

Taiman blir ikke glemt!

10.2. skrev jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen et glitrende innlegg i BA til forsvar for irakiske kurderen Taiman Agid Fatah (27) som ikke lenger får bli i Norge. Tilbake sitter resten av kjernefamilien hans som fikk bli og gråter.

Professoren minner oss alle på hvor typisk det er. Både selskaper og regjeringer presenterer dårlige nyheter fredag ettermiddag. Da har politiske journalister flest tatt helgefri, og nyheten har større sjanse for å bli både gammel og glemt.

OL gir stort spillerom for den type simpel taktikkeri. Marthinussen skriver:
«Da passer det jo bra at Fatah forsvinner tidlig under Sotsji-OL, mens det fortsatt er ukevis med vintersport som kommer til å prege nyhetsbildet og nordmenns oppmerksomhet. Det er et tidspunkt en hvilken som helst propagandaminister ville vært stolt av.»

Mens nordmenn flest sitter med gullhungrige blikk foran idiotboksen, river myndighetene uten å mukke både bokstavelig og billedlig bort grunnen under føttene på en ung mann som har bodd halvparten av sitt 27-årige liv i Norge.

En kurder som var traumatisert allerede da han kom til Norge, men som fortsatte å bli traumatisert av vårt system. Det førte til at han måtte få psykiatrisk behandling flere ganger. Deprimert. Redd. Fortvilet.

Den beste måten man kan møte et menneske som er i en så stor livskrise som Taiman, er med forståelse og god behandling. Å tvangssende ham ut av landet med belter rundt magen, håndjern, fotlenke og hjelm, er ingen av delene. Det er bare pinlige brudd med internasjonale lover.

Flere hundre mennesker møtte opp da justisministeren var i Bergen. I midten Britt Margareth Jacob (SV) og til høyre Linn Kristin Engø (AUF).

Politiet har garantert hjemmel for å gjøre som de gjorde, men grunnlaget for selve utsendelsen er basert på et så tynt grunnlag at det er en skam. Fordi han fylte 18 år det året resten av familien i Norge fikk oppholdstillatelse, ble han behandlet som enslig voksen.

UNE hevder i BA 11. februar at Taiman har familie i Irak. Han skal ha fire tanter og ti onkler. De beskriver videre Zakho i Duhok-provinsen som han sendes tilbake til som rolig og stabilt nok. Det er som om de ikke kjenner til at kurdere er et diskriminert og forfulgt folkeslag, og at Kurdistan aldri har vært samlet som én selvstendig stat. Det er som om de ikke kjenner til at det i Bagdad hvor Taiman nå sitter livredd og alene på en flyplass, den 15. januar ble drept 75 mennesker der av bomber og kuler.

Tirsdag 11. februar var vi mange som fant veien til Bergen Offentlige Bibliotek for å fortelle justisminister Anundsen (FrP) en ting:

Taiman skal hjem til Bergen! Vi gir oss ikke før vi har fått det som vi vil!"