Viser arkivet for stikkord dødsfall

Minneord for min kjæreste Lars

Dette sto på trykk i BA tirsdag 13. september.

Minneord for Lars Andre Simensen

Født 24.09.70, død 05.09.16

Det er tøft å miste sin kjæreste og samboer selv om han var rusavhengig. Mange hadde det så travelt med å dømme oss i sosiale sammenhenger, fremfor å spørre hvordan de kunne hjelpe. Det følte både han og jeg på. Skammen. De som bør skamme seg er de som ikke forstod. De som ikke så at han virkelig prøvde, og viste fantastiske fremskritt.

Kjære Berit hadde en sønn som virkelig satt henne høyt. La det ikke være tvil. Hver dag besøkte han henne, vasket leiligheten, hjalp med tunge løft og handlet. Holdt henne med selskap. Og Berit med all sin morskjærlighet sluttet aldri å håpe at det skulle gå bra med Lars. Han var også på god vei. Det føles derfor vondt og meningsløst at livet ikke ville samarbeide bedre.

Da pappa trengte hjelp til å bygge en mur i hagen sin i august, var ikke Lars vanskelig å be. Han hjalp ham også med å lage en ny hagekrok. Til meg lagde han også en fin hage. Vi vil alltid huske og takke kjære Lars for dette.

Mamma, Johannes, pappa og Anne Lise skal ha takk for at de så forbi at Lars ikke hadde levd et liv som mønsterborger. De ble kjent med Lars og prøvde å hjelpe uten å dømme. Det satt Lars umåtelig pris på. Takk også til venner som oppmuntret ham og som ga ham stående invitasjoner til å komme på besøk sammen med meg når som helst. Som var inkluderende. For mennesker som har vært utstøtt fra samfunnet i hele sitt voksne liv, er den slags næring til livsviktig, positiv selvfølelse. Både Lars og Berit sa at han aldri har vært så på plass og lykkelig. Aldri holdt seg nøktern så lenge. Tragisk utgang på livet til tross, så opplevde han heldigvis å høre til før han gikk bort. Han ble tatt på alvor, fremsnakket og elsket.

Dette er det siste bildet Lars tok av seg selv og vår kjære hund Mikkel. De to var virkelig glad i hverandre, og jeg skulle gitt mye for å se gjensynsgleden som alltid var mellom dem bare en eneste gang til.

Lars var svært begavet når det kom til behandling av hunder. Han ble lært opp av forsvarets hundegruppe, og ble flere ganger brukt av forsvaret for å sosialisere hunder. Like før han døde, jobbet han for å få sosialisere en ny militær tjenestehund av typen malinois. I mellomtiden tok han seg så godt av vår lille border terrier så godt han kunne. Lars hadde et helt spesielt forhold til vår lille rakker, og utførte mirakler med hensyn til dressur. Da jeg spurte hvordan han klarte det, svarte han at han fikk Mikkel til å gjøre som han ville ved å gi masse kjærlighet i bunn og deretter belønning for ønsket atferd. Nå ligger Mikkel bare på de stedene hvor det lukter mest av Lars, og kikker med store øyne mot gatedøren på de klokkeslettene Lars pleide å gå på tur med ham. Det er ikke bare folk som gråter nå som Lars er borte.

Gode sider hadde han masse av, det vet jeg som var så heldig å være forlovet med ham. Han var som tenåring med på kretslaget i både fotball og ishockey, og var i tillegg et stort skitalent. Han elsket å lese seg til ny kunnskap, og spesielt godt likte han faget historie. I tillegg elsket han å jobbe med kroppen. Hvis han fikk tømre eller jobbe i hagen, kunne han holde på selv lenge etter at alle andre hadde tatt en pause. Han var et sjeldent og sterkt arbeidsjern.

Dette bildet av Lars og Mikkel ble tatt en morgentur 23. august. Jeg finner trøst i dette nå.

Det er ennå ikke helt klart hvordan Lars døde, men det viktigste er at han fra nå av hedres. Jeg takker min aller kjæreste for alt, og ber om at det blir fred over hans minne. Lars vet at han ikke alltid tok de beste valgene i sitt liv. Folk bør utvise respekt for dette. Han visste. Han hadde nesten konstant dårlig samvittighet. Og nå er han død.

Min tapre mann, jeg unner deg å hvile når du kommer frem. Men jeg savner deg sårt.

Din Anna

Lars ble begravet fredag 16. september i Solheim kapell. Det ble en særdeler vakker og verdig avskjed.

Narkomane er også mennesker

Lørdag 16. januar kunne man lese at Tonny Nilsen lå død i seks dager på et botiltak for rusavhengige før han ble funnet. Hvordan kan dette skje?

BA fortalte i fjor hvordan det sto til på tiltaket hvor Tonny døde i artikkelen ”Adresse: Narkoreir.” Flere fortalte om kaotiske, uverdige og utrygge boforhold. Sånn sett er den tragiske utgangen på Tonny sitt liv ikke en stor overraskelse. Vi visste allerede at ting var ille. Nå vet vi takket oppfølgeren ”Adresse: Himmelen” at det ikke bare er ille, det er et hjertekaldt og grusomt sted.

Å røyke heroin, forhindrer overdosedødsfall.

Vil ikke ha merkelappen taper
Betongblokken som huser de som knapt har drømmer og håp tilbake, fungerer ikke som annet enn en oppbevaringsboks. Og akkurat som i oppbevaringsbokser, blir det varslet når en ting har blitt liggende for lenge. For disse menneskene er redusert til ting, det er den triste og vonde sannheten.

En jeg kjenner, har bedt meg tale hans sak. I hans epikrise fra 2013, har en psykologspesialist skrevet:

”Sentrale tema i samtalene har vært pasientens rusmisbruk, dårlig selvbilde og vansker i sosiale forhold… Vurdering: En xx gammel mann med langvarige rusproblemer, kriminell livsstil samt personlighetspatologi i form av dyssosial og paranoid PF (personlighetsforstyrrelse). Pasienten har vist en klar bedring under behandling, og trenger videre behandling…”

Vedkommende omtaler seg selv som narkoman, men er opptatt av at han ikke vil kalles for taper. Han har unngått hospits i hele sitt liv, for der vet han hva som venter. Da daler prognosene hans for å få et godt liv omtrent ned på null, og alt håp er ute. Botiltaket som Tonny døde på, fungerer ikke som noe annet enn en grå, tung drømmeknuser. Når bygningen er ferdig med deg, så spytter den deg ut og gjør klar for neste skjebne.

Å være avhengig en sykdom
Det er hinsides all fornuft å slå ut med armene og si at de narkomane legger opp til det selv. De har jo et valg. Kan de ikke bare skjerpe seg?

Det å være avhengig av narkotika, er en sykdom. Folk som er syke, trenger hjelp. Det er samfunnets plikt å gi dem hjelp som nytter, og det er samfunnets plikt å aldri gi dem opp. Det spiller ingen rolle om de så sprekker hundre ganger, de fortjener likevel ikke å plasseres på et sted som der hvor Tonny døde. Om de tabber seg ut, må man plukke dem opp igjen. Rusomsorgen må bli mer iherdig enn den er.

Det går mange diskusjoner om hva som fungerer innenfor rusomsorg, og det finnes mange spesialister som kan mer om tema enn undertegnende. Jeg drister meg likevel til å mene at det ikke er ansatt mange nok mennesker innenfor rusomsorg. Jeg drister meg også til å mene at regjeringen ikke har satset nok på krysningsfeltet rus og psykiatri, og at det i altfor mange behandlingsmodeller ikke er godt nok fokus på at misbrukeren er et multisystemisk menneske som må lykkes på mange felt i livet for å lande på beina. Heller ikke pårørende får god nok oppfølging. Det holder ikke bare å se på individfaktorer. Det må en hel landsby til for å oppdra et barn. Hva som gjør at folk innbiller seg det krever mindre å hjelpe en voksen person i feil spor?

En fin fyr


Billedtekst: Yngve moe til høyre, i midten Michael Gallaher og til venstre trommisen Helge Nyheim. Foto: Privat.
_________________________________________________________________________________
Yngve Moe som så tragisk nettopp døde grunnet en badeulykke på Tenerife, hadde en stor familie. I den var ikke bare kjære Ragni og barna, han hadde også en stor familie i sin musikkverden. Den var jeg som konsertgjenganger en del av.

De som var så heldige å få spille med ham, tilhørte også denne verdenen. Han hadde en varm og positiv utstråling, og jeg vet de har det vondt nå. Jeg føler derfor med dem. Folk flest kjenner ham muligens bare som bassist fra Dance With A Stranger, men det bør legges til at han er en mann som har spilt med artister som Marius Müller, Nathalie Nordnes og Hans Petter Gundersen. Han representerte bredde og kvalitet som få andre.

Likevel var han aldri for kjepphøy til å ta spillejobber på folkelige utesteder, som for eksempel på Scruffy Murphy i Bergen. På slike kvelder var både han og Ragni alltid imøtekommende og sosiale. De viste ikke bare verden hvor glade de var i hverandre, de hadde alltid tid til å slå av en prat med oss som kom for å digge musikken.

Den kvelden jeg fikk gå på scenen og synge «Summertime» på Scruffy Murphy, spilte Yngve Moe bass. Etterpå var hans kone raus med lovordene. Jeg fortjente ikke halvparten av dem. Men sånn var Yngve og Ragni. Rause mennesker som gjerne lot folk som ikke helt fortjente det få skinne i rampelyset.

Med seg på settet den kvelden han akkompagnerte undertegnende, hadde han Helge Nyheim (trommer) og Michael Gallaher (vokal og gitar). Det er i det hele tatt svært mange musikere som har spilt med Yngve, langt flere enn de som til nå har uttalt seg i forbindelse med hans død. Uansett om de heter Helge, Elgen eller Michael, har de alle de felles at de i dag er helt knust. En bror har gått bort, og det føles bare trist.

Det handler på ingen måte om hysteria fordi en kjendis har gått bort. Det handler om at Yngve var en fin fyr. Han var en hengiven familiemann, en god venn og en ivrig naturelsker. Han var rett og slett godt likt av gode grunner. Det vil derfor bli tøft å gå på konserter i tiden fremover hvor Yngve skulle hatt bassplassen.

Hvil i fred du flinke, vakre mann. Og måtte nærmeste pårørende få den omsorgen de trenger den neste tiden. Jeg har usigelig vondt av dere.

Anna Kathrine Eltvik

Kronerulling for de etterlatte til Yngve
I dag skal Yngve begraves klokken 1400. Det var Yngve som sto for det meste av familiens inntekter. Nå som han er borte, trenger Ragni og barna det de kan få av økonomisk hjelp. Jeg oppfordrer derfor folk til å gi det de kan avse til dette kontonummeret:

3633.36.60517

Jeg selv kan dessverre ikke komme i begravelsen i dag, og velger derfor å sette inn noen kroner. Det er så absolutt en måte å vise at man bryr seg, og kirken kommer likevel til å være stappfull av blomster. Det er blant andre Eli Versto som har tatt initiativ til kronerullingen, og til nå har familien mottatt over 170 000 kroner.