Viser arkivet for stikkord demokrati

Politisk maktspill med bismak

EU hadde fredag 5. juli avstemning om en resolusjon som ville gitt Edward Snowden asyl. Fredsprisvinneren som i fjor ble hyllet av Torbjørn Jagland for å være demokratiske menneskerettighetsforkjempere, valgte dermed å vende ryggen til en sann forkjemper for både demokrati og menneskerettigheter.

Obama har allerede bedt Russland om å overlevere Snowden.

Fadesen blir ikke mindre av å vite at Snowden avslørte hvordan USA og NSA (National Security Agency) har overvåket nettopp EU-land sine kontor i FN og ambassader i Washington. Frankrike, Portugal, Spania og Italia takket ham ved å nekte et fly de trodde Snowden var med i tilgang til sine luftrom. Dette alene er et politisk maktspill som gir dårlig bismak, men saken stopper ikke der.

I flyet som 3. juli til slutt måtte nødlande i Wien satt ikke Snowden, men Bolivias president Evo Morales. Mens flyet sirklet målløst rundt på jakt etter bensin, risikerte det å gå tomt for drivstoff. De fire landene som nektet Morales å lande, var således med på å sette livet til presidenten i fare. Det førte til at statsledere fra hele Latin Amerika innen et døgn samlet seg i et toppmøte i Cochabamba. I berettiget harme har de gått sammen om en protest, og krever en unnskylding fra landene som i praksis lekte med Morales sitt liv.

Mangler humanitært mot

Norge har hatt sjanse til å gi Snowden asyl, men det humanitære motet som skulle til ser ut til å være skylt ut med badevannet. Vi har nemlig våget å være menneskelige før, som for eksempel da folkevalgte Salvador Allende ble drept i Chile, og diktatoren Pinochet overtok. Med støtte fra USA, bedrev Pinochet med folkedrap og terror av særdeles grusomt kaliber. Da vågde norske politikere å ta til ordet for å fordømme Pinochet, og for å gi chilenske flyktninger asyl. I USA satt både Nixon og Kissinger og freste.

Det ser ut som om Venezuela kommer Snowden til unnsetning. Spørsmålet blir hvordan man skal få ham dit fra Russland. I mellomtiden gjør garantert amerikanske myndigheter det de kan for å presse den store bjørnen opp i et hjørne. Det er å håpe at russerne rir stormen av. Verden trenger varslere som Snowden. Verden trenger et åpnere og mer rettferdig demokrati.

EU kan gi Snowden asyl


BILLEDTEKST: Edward Snowden er redd for hva som kan skje med ham etter at han avslørte hvordan USA driver og avlytter andre nasjoner og verdensmakter.
______________________________________________________________________________

I dag skal EU-parlamentet ha avstemming over en resolusjon som krever politisk asyl til varsleren og IT-teknikeren Edward Snowden. Danske Søren Søndergaard, medlem av EU-parlamentet for Folkebevægelsen mod EU, er en av dem som jobber intenst for at EU fatter det riktige vedtaket.

Han påpeker som en rekke andre med en viss rettferdighetssans gjør, at det vil være fatalt å ikke gi Snowden politisk asyl. Det vil sende et svært uheldig signal til andre potensielle varslere om at det er bedre å holde munn enn å si fra om maktmisbruk begått av myndighetene.

Fredsprisvinneren

EU som fikk Nobels fredspris i fjor, har nå sjanse til å vise at de er så demokratiske menneskerettighetsforkjempere som Jagland hyllet dem for å være. For det er demokrati og menneskerettigheter det handler om. Og ytringsfrihet.

Snowden har ikke gjort annet enn å avsløre overvåking som er i strid med menneskerettighetene. Det dreier seg om avlytting av EU-land sine kontor i FN og ambassader i Washington. India, Japan, Mexico og Sør-Korea sto også på listen til amerikanske NSA (National Security Agency). Det er altså en rekke land som med rette har grunn til å føle seg alvorlig krenket. De viktigste ingredienser for diplomatisk samarbeid på tvers av landegrenser er åpen dialog og gjensidig respekt. Ikke overtramp av den sort som Snowden har avslørt.

Det gjenstår å se om Hollande og Merkel er rasende nok, og det gjenstår å se om EU tar lovbruddene som USA har begått mot andre land på alvor. I vårt eget land finner vi dessverre ikke den politiske handlekraften som hadde vært nødvendig for å gi Snowden beskyttelse, så det er å håpe at den finnes utenfor Norge.

Menn blokkerer for kvinner

Bak enhver stor mann står en kvinne. Foran enhver stor kvinne, står en mann. Ordene kommer fra Henrik Tikkanen, en finsk forfatter som tok et oppgjør med sin borgerlige bakgrunn. Det er mye sant i det som Tikkanen skrev.

Hundre år har gått siden kvinner fikk stemmerett, og enda har ikke kvinnekjønnet passert 40 %-sperren som representanter i styrende, politiske organ. Vi har et demokrati hvor det er stemmetallene som teller. Det demokratiske målet om at kvinner skal kunne utøve makt på lik linje med menn får ikke uttelling.

Menn får høyere posisjoner på partilistene på bekostning av kvinner, både ved Stortingsvalg og lokalvalg. I 1975 hadde kvinner 15 % av plassene i landets kommunestyrer, mens tallet lå på 38 % i 2007. Når det kommer til politiske lederverv, er det enda verre. For 38 år siden var kun 2 % av dem kvinner, mens tallet i dag er 23 %. Utviklingen går uhyre tregt, og ingen kan hevde at vi har en maktbalanse mellom kjønnene i det politiske Norge i dag. Faktum er at mange kvinner opplever å bli kneblet, usynliggjort, omgått og vraket, dypest sett fordi de er kvinner og truer kjønnsmakten. Altfor få løftes frem.

Partienes ansvar

Samfunnsforskerne Ingrid Guldvik og Janneke van der Ros har prøvd å finne ut hvorfor det er slik. Deres analyser viste at det først og fremst er de politiske partiene som har ansvaret for rekruttering og motivering av kvinner og menn til de øverste posisjonene. Partiledelsen skal ikke bare legge til rette for kronprinser, men også kronprinsesser. På veien mot å få dette til, er det tre sentrale faser som gjelder; nominasjonen, valget og konstitueringen. Av disse tre er nominasjonsprosessen den helt avgjørende. Den som får stå på førsteplass på partilisten, er den som får tildelt lederposisjoner i de videre prosessene. Guldvik og Ros påpeker at aktører i de to andre fasene, det vil si velgere eller medlemmer av de kommunale valgnemndene, sjelden finner på å vrake førstekandidaten på partilisten. Guldvik og Ros skriver i en kronikk på forskning.no sine nettsider:

”I listeforslaget fra nominasjonskomiteen, og på nominasjonsmøtet, fremmes kvinner sjelden som kandidater til den eller de første plassene på lista. Gjennomgående er det slik at menn foreslår menn, men også kvinner foreslår menn…På landsbasis var hele 72 av 100 førstekandidater menn ved siste valg, det vil si tre firedeler!”

Ordene som Henrik Ibsen kom med for omtrent 150 år siden i Peer Gynt gjelder således fremdeles: ”Han var for sterk. Det sto kvinner bak ham.”

Større bevissthet viktig

Man kan sikre at denne maktubalansen opphører på flere måter. For det første må både kvinner og menn være bevisst på at kvinner må løftes opp, og flere kvinner være medlemmer og ledere i nominasjonskomiteene. Flere kvinner må også få topplassen på partilistene, og partiet må aktivt jobbe for å sikre seg mot velgernes potensielle favorisering av mannlige kandidater. Hvis man lurer på hvorfor disse prinsippene er så viktig, så må man huske på at et kjønnsrettferdig lokaldemokrati gir et mer demokratisk politisk system. I tillegg er kvinner like flinke som menn, og kan takket være at de har andre og viktige perspektiv og andre erfaringer bidra til å foreslå andre prioriteringen enn menn ville gått for.

Kvinner kan i det hele tatt ha motstridende interesser i forhold til både menn og til andre kvinner, og det er i demokratiets interesse at de får anledning til å ytre og forsvare sine interesser selv. I den anledning passer det å komme med et eksempel.

Demokratisk rettferdighet

Mens en del menn er opptatt av at straff som metode ikke fungerer som en løsning på problem knyttet til overgrep, finner jeg det svært uheldig at overgrepsutsatte ikke får bedre rettsvern og oppreisning av landets domstoler. Det henger i stor grad sammen med at jeg er pårørende til en kvinne som opplevde en særdeles stygg overfallsvoldtekt. Mitt perspektiv er farget av at jeg har sett et menneskeliv bli ødelagt på nært hold, og det er da også derfor jeg ønsker å ta et oppgjør med det patriarkalske rettsapparatet som konstant gir overgripere bare en brøkdel av straffen som de har mulighet til å gi. Det er i rettferdighetens navn riktig at jeg får tale denne saken, både på vegne av saken jeg har inngående kjennskap til, og andre som trenger beskyttelse.

Det er likeså i rettferdighetens navn riktig at flere kvinner får verv og topplisteplasseringer. Det er å håpe at nominasjonskomiteene i alle landets partier bærer preg av å ha forstått nettopp dette, og kanskje spesielt fordi det i år ikke bare er valg, men også stemmerettsjubileum.

Anna Kathrine Eltvik
Kvinnepolitisk leder i Rødt

Diplomati og politisk maktspill

I boken ”Hva er diplomati?” av Iver B. Neumann og Sigvald Tomin Hauge, defineres diplomati slik: ”Der hvor grupper står mot hverandre, oppstår det behov for samordning og konfliktløsning… … Hva er det som skjer i diplomatiet, hva driver de med og hvor viktig er det de driver med? Hvor viktig er det at ikke vanlige folk skal få rede på hva dette maskineriet produserer? På hvilke måter er hemmelighetskremmeriet eventuelt problematisk?”

Dette er interessant. Å være diplomatisk, betyr altså mye mer enn å være høflig og smidig. Det betyr at man ikke må skygge banen når konflikter oppstår, men være handlekraftig og håndtere problemet.

Så hvordan håndterer man en stor uenighet eller en voldsom konflikt? De som sitter på det absolutte fasitsvaret, kunne løst konflikten i Midt-Østen. Det er likevel ikke fullt så enkelt. Konflikthåndtering har nemlig mange fasetter.

Hvis man lett blåser seg opp og mister fatningen, er det åpenbart at man ikke kan kategoriseres som diplomatisk. Samtidig bør det ikke være noen tvil om at feige mennesker som seiler under falske flagg, heller ikke er diplomatiske. De er med sin konfliktskyhet eller hykleriske stil med på å gjøre ting verre.

For å takle en konflikt på godt vis, er det viktig at alle impliserte parter føler seg som vinnere i ettertid. Det skjer ikke i tilfeller der en benytter seg av ufine og beregnende metoder eller hersketeknikker. Graden av manipulasjon, har vært utslagsgivende for mange konflikter og utfallet av dem. Da er hemmelighetsskremmeriet som Neumann og Hauge viser til problematisk. Menigmann føres bak lyset, og tilbake står en tapende part.

Disse tingene tatt i betraktning, er det ikke rart en del mennesker har politikerforakt. Taktikkeri, maktkamper, intriger og løgner får i altfor stor grad regjere mellom dem som er tillitsvalgte representanter for folket. Statsminister i Israel Benjamin Netanyahu, de facto seremoniell statsleder i Nord Korea Kim Yong-nam og Vågå-ordføreren Øygard er alle i den situasjon at folk kjenner til deres hykleri, men de er bare toppen av isfjellet. Absolutt alle politiske parti har interne konflikter, men for få våger å snakke åpent om det.

Det er synd. Det er gjennom åpenhet og dialog man kan legge ting bak seg og gå videre. Det er gjennom åpenhet og dialog man kan analysere hva som gikk galt og hva som kan gjøres bedre i fremtiden. Sist men ikke minst, så er det ved hjelp av mer åpenhet og dialog man kan skape et inkluderende og mer rettferdig samfunn. Det er ikke ved å fortie ting eller dekke over man oppnår et ekte demokrati.

Rettferdighet og frihet for Syria


For en måneds tid siden, var det en venn av meg som lurte på om jeg ikke mente noe om Syria. Og selvsagt gjør jeg det. Avisartikler og tv-innslag som viser grusomhetene som utspiller seg der, gjør på alle måter svært sterke inntrykk.

Å ta side i konflikten er forholdsvis enkelt. Landets nåværende leder, Bashar al-Assad, tyr til diktatoriske midler som forfølgelse, massedrap og tortur. Under slike forhold kommer man ikke langt med å vifte med hvite flagg. Der er tilsynelatende ingen som lenger har respekt for hverken hvite flagg eller bønn om fred lenger, og aller minst al-Assad.

Man tar likevel feil om man innbiller seg at Syria er et land uten finesse og sivilisasjon. Syria er en ung nasjon, men et gammelt land. Det har helt fra oldtiden vært besatt av arameere, assyrere, babylonere, persere, grekere, romere, arabere og fra 1500-tallet av tyrkere. I 1920 tok Frankrike kontrollen, og først i 1946 oppsto Syria som selvstendig nasjon.

I likhet med andre land – som for eksempel Afghanistan – har Syria blitt brukt som en brikke i supermaktenes storspill. I 1980 inngikk de en vennskapsavtale med Sovjetunionen, men deltok i 1991 på USA sin side i Golfkrigen. I 2003 så man ingen grunn til å alliere seg med USA lenger, og landet benyttet anledningen til å sikre seg sterkere kontroll over Libanon.

15. mars 2011 brøt de første demonstrasjonene ut i blant annet Damaskus og Homs. Siden da er 20 000 mennesker drept. De som protesterer, ønsker seg demokrati. I mellomtiden vet ikke verden helt sin arme råd. Hvordan skal man kunne ordne opp i tingene på en best mulig måte?

Den amerikanske, konservative senatoren John Mc Cain begynte å snakke varmt om militær intervensjon etter den forferdelige massakren i Houla. Vet man hvordan USA og de allierte har holdt på å invadere land så lenge det er olje eller viktige, strategiske landområder å vinne på det, så gidder man ikke å lytte. Er det ikke nettopp imperialisme og utenlandsk innblanding som gjennom flere tusen år har tatt bort Syria sin mulighet til å utvikle seg i ro og eget tempo?

Sørg heller for å tiltale og dømme diktator al-Assad for krigsforbrytelser. Klarte man å finne og drepe Osama bin Laden, bør det ikke være en umulighet å få flydd al-Assad inn til den internasjonale domstolen i Haag. Det er riktig av folket å kjempe for rettferdighet og frihet, så hvorfor ikke hjelpe dem til å oppnå akkurat det? Når den bestialske diktatoren og hans støttespillere er bak lås og slå, kan terapien og oppbyggingen begynne.

Bystyret ikke demokratisk


Billedtekst: Gunnar Bakke var tidligere ordfører i Bergen. Foto: API
12. april gikk byråd for kultur,næring idrett og kirke, Gunnar Bakke (Frp) ut i BA med kunngjøringen om at FrP vil ha lovfestet lokaldemokrati og begrense statens makt. Leser man bare overskriften, ser det vel og bra ut. Problemet er at byparlamentarismen er alt annet enn demokratisk.

Hvis det fremdeles er noen som innbiller seg at byrådet må innrette seg etter hva avstemningen i bystyret viser fra sak til sak, så er det helt feil. Innføringen av byparlamentarismen i Bergen har resultert i at det folkevalgte bystyret må avgi makt oppover til en liten gruppe mennesker på syv personer. Makteliten består av seks byråder og byrådsleder Monica Mæland.

The winner takes it all
Tidligere var det slik i Norge at også opposisjonen var representert i kommunale organer med beslutningsmyndighet, for eksempel i formannsskapet. Opposisjonen hadde full mulighet til innsyn og til å fremme sine argumenter. Det førte i en rekke saker til at det ble tatt bedre beslutninger, basert på et bredere fundament. Slik er det ikke lenger. Mottoet i dagens bystyre er som i en kjent ABBA-sang, «the winner takes it all».

Bystyremedlemmene umyndiggjort
Bystyret har fremdeles den formelle beslutningsmakt. Når det likevel ikke fungerer slik i praksis, så er det fordi byrådet med Mæland i spissen legger klare føringer for hva bystyrerepresentantene skal stemme på fra sak til sak når de skal opp til endelig behandling. Det blir ansett som illjojalt om man ikke stemmer som man får beskjed om fra byrådet. Dette er både farlig og forkastelig, for i prosessen blir byråspartienes bystyremedlemmer umyndiggjort. De får ikke lov til å tenke selv.

Tildekking og propaganda
Som om ikke dette er nok, styres hele kommunens administrasjon av de politisk utpekte byrådene. Viktige synespunkter til kommunens fagpersoner når som oftest aldri offentligheten, og informasjonen som blant annet serveres på Bergen kommune sine nettsider, er ensrettet, politisk propaganda. Problemer dekkes til, og kommunens handlinger skjønnmales av en mediastab som er dobbelt så stor som BA sin nyhetsredakjson. Den frie presse og opposisjonen har store problemer med å finne ut hva som egentlig foregår, og det er da også hensikten.

Saboterer faktisk demokrati
Når man ser hvordan tingene fungerer i praksis, blir det derfor en vits at Gunnar Bakke snakker om lovfestet lokaldemokrati. Det som derimot ikke er en vits, er at FrP som sitter i byrådet vil begrense statens makt. I en kommune hvor byrådet har gjort det som gjøres kan for å begrense innsyn i saksbehandling og sabotere faktisk demokrati, er det ikke bare viktig at stat og fylkesmann har mulighet til å kontrollere, men også helt nødvendig. Skal man tale varmt om mest mulig desentralisert folkestyre, får man først sørge for at det desentraliserte folkestyret er demokratisk.

Nei til EU: Landskonferanse og studiesirkel


Nei til EU inviterer til konferanse på Litteraturhuset i Oslo (Wergelandsvn. 29) 17. mars kl. 09.30-16.30 og setter EØS-avtalen på dagsorden. Man finner mer informasjon på NTEU sine nettsider, og det er ikke for sent å melde seg på.

Mandag 19. mars er det studiesirkel i Bergen om alternativer til EØS. Hordaland NTEU er arrangør, og tid og sted er kl 1630 – 1830 i Øvregaten 25 (samme inngang som SV har partilokaler).

Ønsker man å være medlem av NTEU, kan man gjøre det på en rekke måter, blant annet via sms:

  • Send og navnet ditt til 2090. (Første året koster det bare kr 150.)

Ungdom mot EU koster kr 50 per år. (Aldersgrense 30 år.)
Studenter mot EU koster også kr 50 per år.

Hvorfor nei til EU?


Undertegnede ble nylig valgt inn i styret til Hordaland Nei til EU, og blir av flere spurt hvorfor jeg synes denne kampsaken er viktig. Noen ser ut til å være mostander fordi grensene åpnes for “all slags pakk” som kan hyte seg hjem dit de kommer fra. Selv tar jeg avstand fra slik type retorikk, og er motstander fordi jeg synes lokal og desentralisert medbetemmelsesrett er viktig.

Det er fint lite som er desentralisert og demokratisk med EU:

Miljømessig er det heller ikke mye å rope hurra for. EUs ønske om økonomisk vekst fører til sentralisering og stordrift. Det leder til overforbruk av ressurser, økt transport og forurensning.EU er for lite for de store, globale miljøproblemene, og for stort for de lokale.

Nei til EU ønsker at Norge fører en mer aktiv politikk ovenfor EU, og legge ned veto mot EU-direktiv som er skadelig for personvern, helse, miljø og velferd. Bare vikarbyrådirektivet er alene grunn nok til å forstå hvorfor en ikke bør gå med på å la seg styre av hva den europeiske politikerelite beslutter bak lukkede dører i Brussel.

Mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet Jens?


Regjeringen har på sine nettsider lagt ut informasjon om hva radikalisme og voldelig ekstremisme er, og oppfordrer samtidig folk om å melde fra til politiet om de er bekymret for radikale mennesker. At regjeringen i det hele tatt legger ut informasjon om disse begrepene på samme side, er i grunnen en prestasjon med negativt fortegn i seg selv.

Man kan lese: «Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål…Radikalisering er altså en prosess som kan føre til at en person blir en ekstremist. Hvor lang tid radikaliseringsprosessen tar, vil variere fra person til person.»

Tolv hagler på loftet
Dette gir et inntrykk av at alle mennesker som har radikale meninger er potensielle ekstremister og i verste fall terrorister. Som innehaver av radikale og sterke meninger, oppleves dette både provoserende og uriktig. Regjeringen er dog ikke den eneste som bedriver slik pinlig sammensausing av begreper. I min relativt korte fartstid som politiker og uttalt sosialist, kan det virke som om de fleste innbiller seg jeg har tolv hagler på loftet og et Pol Pot-alter i kjelleren. Slik er det selvsagt ikke.

Rødt er i dag landets eneste fredsparti. Vi ser selvsagt at vi må ha et forsvar, men vi støtter ikke invasjon av andre land. Hvem er da i realiteten de mest farlige politikerne i landet? Er det ikke heller stortingspolitikere som innbiller seg at man kan bombe muslimske land til demokrati man burde stille seg kritisk til?

Mer demokrati?
Til tross for at statsminister Stoltenberg etter 22. juli sa «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet», blir man altså på regjeringens nettside oppfordret til å kontakte politiet om man er bekymret for personer med sterke meninger. På Rødt sine nettsider, vil man kunne lese at vi ikke ønsker et samfunn med mer overvåking og forfølgelse, men mer demokrati. I et ekte demokrati, er man ikke redd for begrep som deltakende budsjettering.

Hvor mye av skattebetalernes penger brukes til å invadere uskyldige menneskers privatliv, hvis eneste forbrytelse har vært at de stiller seg kritisk til samfunnet maktapparat? Hvor store prosent av statsbudsjettet har gått til krigføring i andre land hvor de allierte blant annet har drevet med terrorbombing?

Hadde man fått ærlige svar på disse tingene, ville nok folk flest endret mening om hvem de skulle bekymre seg mest for, og det ville ikke vært dem som ønsker forandringer.

Kagges krigsbok bryter norsk lov

Med mandat til å drepe ble på torsdag gitt ut av Kagges forlag. Den har falt i dårlig jord hos ledelsen i Forsvaret, og men nå også hos Mullah Krekar sin advokat, Brynjar Meling.

Forsvaret poengterte at norske soldater i krig, har skrevet under på livslang taushetserklæring. Dermed kan skarpskytterne som har skrevet boken, være glade for at de valgte å være anonyme. Når nå Brynjar Meling kommer med krass kritikk, så er det fordi de omtalte skarpskytterne antyder drap på Mullah Krekar.

Mullah vs. Erna
Mullah Krekar har selv vekket harme, da han i sommer kom med disse ordene:

– Erna Solberg sier mulla Krekar skal ut av Norge og kastes i døden. Da må hun betale en høy pris. Hvem som tar livet av henne vet ikke jeg. Det kan være Ansar Al islam, Al-Qaida, barna mine eller slektninger. Men hun skal uansett betale prisen, sier Krekar.

Men man kan mene hva man vil om Mullah Krekar. I det øyeblikket man går ned på samme nivå som ham, har man tapt. Skarpskytterne skriver:

Her sendes vi krigere til fjerne himmelstrøk for å drepe ekstremister, samtidig som de verste av dem alle går på fôr hjemme, for eksempel mullah Krekar. Logikken er fascinerende. Rent hypotetisk skulle man ønske at en velstående landsfader slengte et par millioner på bordet, så skulle vi kanskje tatt en nærmere kikk på pakket gjennom optikken vår.


Billedtekst: Hvem som er på dypest vann av Erna eller Mullah Krekar, skal være usagt. Hun har like liten hjemmel for å sende Krekar ut av Norge som vår nåværende statsleder, og han på sin side ser ikke ut til å tenke særlig før han snakker.

Lovverket er krystallklart
Med disse ordene, bryter de norske soldatene både § 4 og § 5 i norsk diskrimineringslov:

§ 4. Forbud mot diskriminering

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn er forbudt. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt i første ledd blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre…[…]…

§ 5. Forbud mot trakassering

Trakassering på grunnlag som nevnt i § 4 første ledd er forbudt. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende. Det er forbudt å medvirke til brudd på bestemmelsen i første ledd…[…]…

Det er trist at soldater som tjener vårt felles fedreland, svikter grunnloven. Jeg håper på ingen måte at det de skriver, er representative tanker for de norske styrkene. Er det ikke nettopp de demokratiske prinsipp mange påstår at de har reist til Afghanistan for å forsvare? Det er fint lite edelt over sitatet fra boken som skarpskytterne har skrevet.

Det som også trist i denne sammenhengen, er at enkelte parti prøver å slå politisk mynt på dette tragiske rotet. Sannheten er at det ikke hadde spilt noen rolle hvem som satt med makten i landet, også Erna og Siv måtte fulgt internasjonale bestemmelser/avtaler. Når de lover at de skal sende Krekar ut av landet med første fly, så er det ikke annet enn glinsende, fett valgflesk.