Viser arkivet for stikkord drap

Grunnlovsjubileum med bismak

På verdensbasis fører vold mot kvinner i alderen 15 til 44 år til flere dødsfall enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Dette faktum gjør vold mot kvinner til et av verdens aller største helseproblem, om ikke det desidert største.

Hvorfor ikke flere har fått øynene opp for dette faktum, handler i stor grad om to faktorer; vilje til å prioritere og forståelse nok til å handle.

Hadde viljen og handlekraften vært der, ville det vært oppe som tema i hver eneste valgkamp verden over. Istedenfor presenterer rikskanal etter rikskanal dresskledde menn og kvinner som heller konsentrerer seg om alt fra reservasjonsrett for leger, månelanding på Mongstad eller tigging i bybildet. For tigging er liksom så irriterende. Det får man midt i fleisen når man er ute og går.

Krisesenter etter krisesenter legges ned
Er det det som skal til? Må man få det midt i fleisen før man bryr seg? Er det derfor det som foregår av overgrep bak lukkede dører i de tusen hjem, bare får fortsette å skje? Man bør hvis man ønsker å gjøre noe med dette enorme helseproblemet, begynne å undre.

La oss undre oss over at krisesenter etter krisesenter blir lagt ned. Nord Østerdøl, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten og Voss har alle stengt dørene. Før 2010 ble krisesentrene drevet på statens regning. Etter at kommunene fikk ansvaret, har det mange plasser gått filleveien. Noen notiser her og der har det vært, men det har ikke ryddet særlig plass i nyhets- eller debattsendingene hos verken TV2 eller NRK.

Hvor er fokuset?
La oss undre oss over det. Mens kvinner blir banket gul og blå, legges krisesentrene ned. Det er ikke slik at de som bor i Nord Østerdal, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten eller Voss samtlige har blitt gudfryktige pasifister som har sett lyset. Det er ikke slik at ingen kvinner der lenger har behov for hjelp. Det har de. Vold mot kvinner er et stort problem, også der!

I mellomtiden har vi politikere som bruker tiden sin til å snakke om andre ting enn verdens største helseproblem. I mellomtiden har vi mediafolk som ikke er våkne nok til å se saken.. I mellomtiden kommer enda flere liv til å gå tapt.

Det er nemlig det som skjer når rettssikkerheten og hjelpetiltakene for voldsutsatte kvinner ikke er gode nok. Liv går tapt. Det gjenstår å se om en eneste jusprofessor eller en eneste tv-kanel tar dette opp som tema i 2014 på en skikkelig måte, året hvor vi har grunnlovsjubileum. Året vi feirer det som vår norske sivilisasjon er tuftet på.

Det skal mer enn en notis her og der for å ordne opp.

Drap alltid like ille?

At Lee Rigby på bestialsk vis 22. mai ble hakket i hjel av to muslimske menn i London, er forståelig nok dekket av pressen. Det som ikke er fullt så forståelig er hvorfor det grusomme drapet på Mohammed Saleem (75) som ble drept 1. mai i samme land, ikke får store overskrifter.

Mohammed Saleem ble drept i Birningham 1. mai. Poltiiet mener det er rasistisk motivert, og et hatdrap.

Han ble brutalt hugget ihjel med kniv på vei hjem fra en moské i Birmingham. Saleem som brukte gåstokk, men det forhindret ikke angriperne fra å stikke ham i ryggen tre ganger. Stikkene var så voldsomme at de gikk rett gjennom kroppen hans og ut på forsiden. Politiet sier at drapet sannsynligvis er rasistisk motivert.

Drapene på Rigsby og Saleem er ikke bare like fordi de begge er særdeles brutale. De er også like fordi de skjer ut fra en eller annen overordnet ideologisk, ekstrem overbevisning. Det er likevel ikke tvil om hva vestlig presse finner mest alarmerende.

Uvitenhet eller dårlig pressesetikk?

På sitt beste, skyldes dette uvitenhet. På sitt verste, betyr det at diverse mediahus i Europa ikke er etiske i sin praksis. I England fikk nemlig drapet på Saleem bred oppmerksomhet. Både BBC, The Mirror, Express, The Birningham Mail, The Guardian og flere andre mediainstitusjoner dekket saken. Hvorfor er det sa slik at det ute i Europa er slik at det bare informeres om drapet på Rigby?

Hensikten med å stille dette spørsmålet, er ikke å være med på å skape mer polarisering enn vi har. Hensikten er å gi en problemstilling som fortjener å bli belyst.

24. mai kunngjorde datteren til den drepte Saleem, Shazia Khan, til BBC, at hun ikke var fornøyd med politiet. Hun og broren hadde blitt truet på det groveste av English Defence League før faren ble drept, og selv om de varslet myndighetene, ble det ikke tatt på alvor. En måned etter at faren døde, er hun i tvil om det er en prioritet for politiet i det hele tatt å oppklare ugjerningen. Til sammenligning, nøler ikke de britiske myndigheter med å snu opp ned på hele London etter drapet på Rigby.

Skal man gjøre noe med sånne feige og groteske handlinger som Rigby og Saleem ble utsatt for, må man ta hatet som finnes i alle ekstreme miljø på like stort alvor. Hvis ikke er man like langt. Eller kan hende lærte man ikke noe av 22. juli likevel?

Minst innvandring gir mest vold


BILLEDTEKST: Tallinn er den byen i Europa hvor det skjer flest drap. Der er den fremmedkulturelle innvandringen meget lav, men andelen av fattige er høy. (Foto: Wikimedia Commons)
______________________________________________________________________________
NRK sine nettsider, kan man under overskriften Innvandringsmytene – overdrivelser eller harde fakta finne meget interessante opplysninger. De som mener at integreringen har vært mislykket, vil for eksempel kunne lese at 87 % av dem som hadde plikt og rett til norskopplæring, hadde gjort dette innen tre år i januar 2013. Man må imidlertid lese britiske The Guardian for å finne ut at innvandring som fenomen ikke gir mer kriminalitet.

I en undersøkelse foretatt av United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC), kommer det nemlig frem at det er i land og byer i Europa med minst innvandring det er høyest drapsrate. Tallinn, Minsk og Chishinau, har alle størst innvandring fra sine naboland, mens de som er såkalt fremmedkulturelle i disse landene, utgjør en forsvinnende liten andel.

I Vest-Europa, ligger Amsterdam dårligst an. I 2005 var 80,9 % av befolkningen etniske nederlandsk, 2,4 % indonesisk, 2,4 % tysk, 2,2 % tyrkisk, 2 % fra Surinami (tidligere nederlandsk), 1,9 % marokkanske, 0,8 % fra De Nederlandske Antiller. Man snakker altså ikke om en voldsom andel ikke-vestlig innvandring.

Det kan man gjøre om man snakker om London. Dette er en by hvor det snakkes over 300 forskjellige språk, og bare 44,9 % av befolkningen er etnisk briter. Drapsraten der er på 1,6 pr 100 000 innbyggere, mens den til sammenligning er 4,4 i Amsterdam og 7,3 i Tallinn.

Izra Zariat sier følgende i sitt intervju med NRK hvor man tar for seg innvandringsmytene:

«Ifølge innvandringsstatistikken er jeg også en innvandrer, selv om jeg er vokst opp blant Norges fjell og daler. Selv om jeg har gått på norsk skole, har norske venner og prater norsk som nesten mitt morsmål, allikevel er jeg fortsatt innvandrer. Når blir jeg norsk? I Pakistan er jeg utlending fordi jeg oppfører meg og gestikulerer på norsk vis, i Norge er jeg utlending fordi jeg ser sånn ut, men bare til jeg åpner kjeften og motbeviser det med å prate flytende bokmål…

…Selv om jeg er norsk, gir det en liten knekk i identiteten min når jeg får høre at innvandrere er til bry, da særlig de som er en sterk ressurs for landet også er en byrde»

Izra, det er ikke du som skal beklage. Det er det alle politikere, mediafolk og rikssynsere som har spredd falsk informasjon som skal gjøre. Tallenes tale er nemlig klar; vi kan begynne å feie for egen dør før vi peker på andre.

Elektronisk fotlenke et nødvendig kontrolltiltak


I 2007 kartla VG alle kvinnedrap som hadde skjedd i Norge siden 2007. Det kom frem at hele 73 stykker hadde blitt drept. VG plasserte alle ansiktene til de drepte på forsiden sin da de presenterte saken. Det gjorde sterkt inntrykk.

Nå har enda en kvinne bøtet med sitt liv. Hele Norges Sigrid Schjetne (16) ble endelig funnet, men dessverre ikke i live. De første man tenker på, er de pårørende som har blitt frarøvet sin kjære. De må ha det svært tøft. Om man ikke ønsker at flere skal gå gjennom det som de opplever nå, er det viktig å komme frem til hvordan.

Statistikkene man glemmer
Man kan selvsagt aldri sikre seg mot absolutt alle drap, men man kan sørge for at færre kvinner drepes. Det betinger blant annet at politikerne på Stortinget beslutter forskjellige tiltak. Så skjer ikke. Selv om det mellom 2000-2007 ble drept fire kvinner mer enn de som døde på Utøya, er det ingen som snakker om at hverken justisministeren eller sjefen i politidirektoratet må gå av. Alvorlige voldsovergrep mot kvinner blir simpelthen ikke tatt nok på alvor, noe som de begredelige voldtektsstatistikkene alene beviser.

Den ene mannen som er siktet for drapet på Sigrid, er dømt for grov vold før. Samme året som VG presenterte nyheten om alle kvinnene som var drept de siste ti årene, fikk han en dom på to år for å ha slått en kvinnelig nabo flere ganger i hodet med en jernstang. Til sammenligning fikk en 51 år gammel mann fra Tønsberg i år en dom på tre år og fire måneder for svindel. Han hadde lurt til seg penger som egentlig skulle gå til fattige barn i Øst-Europa. Ikke at det er ille nok, men hvorfor er det slik at økonomisk kriminalitet er mer alvorlig enn å påføre en kvinne brudd i hjerneskallen?

Elektronisk fotlenke
Kvinner er vant til å høre at de er dumme om de ikke tar gode nok forholdsregler. Man skal passe på alt fra å ikke gå for utfordrende kledd, lære seg selvforsvar til å huske og kjøpe forsvarsspray. Det er pussig. Hvorfor kan man ikke heller kreve at de mannfolkene man vet er farlige, går med elektronisk fotlenke? Det er som om Stortinget sover.

Selvsagt er det også viktig med forebyggende tiltak. Vold avler vold, så man har plikt som samfunn å gripe inn i familier hvor barn blir utsatt for vold. Et afrikansk ordspråk sier at det krever en hel landsby å oppdra et barn. Det er stor sannhet i dette, og det bør vi ikke glemme. Når det likevel går så galt at et menneske vokser opp til å bli farlig for seg selv og andre, så er det legitimt å kreve kontrolltiltak. Noe annet er ikke bare naivt, det er i verste fall også fatalt.

Et valg mellom velferd eller økte klasseskiller


Samfunn med små klasseforskjeller har bedre folkehelse, færre i fengsel, færre drap, mindre fedme og færre med psykiske lidelser. Likevel er det flere og flere som er misfornøyde med skattepolitikken i Norge, og de blå partiene gjør det derfor meget bra på meningsmålingene for tiden.

De som lar seg provosere mest, flytter gjerne utenlands. En del mennesker som stemmer på Siv eller Erna, er å finne i land som Spania, Thailand og Brasil. De sier blant annet at de får mer for pengene sine der. De snakker ikke usant.

Billig alkohol og tobakk
Ihvertfall er alkohol- og tobakksproduktene billige, og har man lyst til å spise mat på restaurant, merker man det knapt i lommeboken. Årsakene til at man får så mye mer for pengene, ser imidlertid ut til å glippe for en del.

I Thailand lever millioner av mennesker for under en dollar for dagen, og i Spania har det den siste tiden gått så galt at det er opprørstilstander flere plasser i landet. Tingene går heldigvis riktig vei i Brasil. Andelen av folk som lever i ekstrem fattigdom er halvert. Man kan likevel ikke stikke under en stol at landet fremdeles har store problemer. Spør man vanlige brasilianere hva som må gjøres, svarer de gjerne at Brasil må investerer mer i det offentlige skoleverket. Det er mangel på skolegang som gjør at de ikke kjenner sine rettigheter og forlanger en bedre offentlig politikk.

Markedsfundamentalister påstår gjerne at det ikke er en sammenheng mellom stor økonomisk ulikhet og sosiale problemer. De samme menneskene påstår uten å rødme at det ikke eksisterer noen klimatrusler eller alvorlige miljøproblemer.

På bekostning av fattige mennesker
Norge utbetaler flere milliarder med bistandspenger til landet. Paradokset er at mens de av oss som betaler skatt med glede håper at landet får bukt med både fattigdomsproblematikken og den fatale avskogingen, så er det en voksende andel av befolkningen som ikke føler noe ansvar.

Tvertimot reiser de med glede til ovennevnte land og lever et liv i luksus. Bry seg nevneverdig om at det er på bekostning av flere millioner av fattige mennesker og destruksjon av jordklodens lunger, gjør de ikke. Det blir direkte selsomt at samme gjengen klager på at vi gir så mye i u-hjelp i Norge, fremfor å hjelpe våre egne som trenger det.

Noen av dem gir kanskje en slump med baht, real eller euro til tiggere eller andre som de der og da føler litt medynk med. Hvor mye bedre det hadde vært om de heller hjalp til med å sikre et mer rettferdig samfunnssystem, hvor en via blant annet skattepolitikk sørget for å fordele landets goder rettferdig. Å slutte å sutre over hvor fælt det er å betale for ting som sikrer velferd og levestandard for folk flest, ville vært en god begynnelse.

Menn som hater kvinner


Drapet i Loddefjord har sjokkert mange, og særskilt når man leser hvor hensynsløst og brutalt gjerningsmannen har gått frem. Han drepte nemlig ikke bare en mann på 25 år, men han mishandlet også sin ekskjæreste (43) så grovt at milten hennes sprakk.

Ut i fra de opplysningene man har fått, så har kjæresten til kvinnens datter tragisk nok dødd fordi han var på feil plass til feil tid. Det var raseriet ugjerningsmannen følte mot kvinnen på 43 år, som gjorde at 25-åringen ble drept. Omstendighetene tatt i betraktning, er hun neppe bare glad for at hun selv kom fra det med livet i behold. Hun vil nok få mange tunge stunder fremover. For oss andre, er det lettere å være glad på hennes vegne. Samtidig går selvsagt tankene til de pårørende til 25-åringen, som har mistet en kjæreste, et familiemedlem og en venn.

Partnerdrap blir ikke gransket
I fjor hadde VG et oppslag som fikk folk til å stoppe opp. Med krigstyper over hele avisen, kunne man lese at hele 81 kvinner er drept av sine menn siden årtusenskiftet. Det mest utrolige er at partnerdrap ikke blir gransket, og det til tross for at justisminister Knut Storberget på nyttårsaften i 2007 sa at partnerdrap fra da av skulle kartlegges og granskes.


Billedtekst: Knut Storberget har snakket om at partnerdrap skal granskes for lenge siden. I mellomtiden gjøres ingenting, og flere og flere mishandles og drepes.

Og hvorfor skulle de ikke det? Det er defintivt i allmennhetens interesse at man avdekker hvorfor noen menn dreper sine kvinner, og hva en kan gjøre for å motarbeide dette faktum.

Ni prosent av norske kvinner mellom 20 og 54 år er utsatt for grov vold fra partneren. Dette vet Storberget utmerket godt, ettersom han i 2007 selv la frem en bok om tema. Det er altså snakk om at hele 98 510 kvinner ikke får den oppfølging de er lovet, og i mellomtiden drepes og mishandles bare flere og flere.

Det er ikke meningen å ta fokuset bort fra at en ung mann i sin beste alder har måttet bøte med sitt liv, men hans dødsfall henger soleklart sammen med at kjærestens mor hadde hatt en voldelig og farlig samboer. Nå er det på tide at man prioriterer å granske slike type tragedier grundig, og ikke fortsetter å feie noe som faktisk er et alvorlig samfunnsproblem under teppet.