Viser arkivet for stikkord dysleksi

Å be om hjelp

Det å kunne be om hjelp, er en sosial ferdighet som er vanskelig for mange mennesker. Man vil ikke være til bryderi. Er man født med en viss porsjon stolthet, vil man dessuten klare seg selv. Det oppleves som et nederlag å innrømme at en trenger andre, fordi man gjerne har en forestilling om at det er tegn på svakhet.

Se bare på hvor mange som er redde for å få diagnoser hos spesialisthelsetjenesten. Dysleksi er det samme som dumhet. Angst er det samme som svakhet. Å ta vann over hodet, betyr dårlig vurderingsevne. Pårørende til mennesker med psykiatriske lidelser eller rusproblemer, må bare skamme seg. Listen over selvkritiske og destruktive stemmer som er direkte helsefrarøvende, er lang.

Innlegget sto på trykk i BA fredag 8. juli, og mange har etterpå gitt beskjed om at de kjenner seg igjen i teksten.

Om bare flere kunne slutte å tenke slik. Det er ikke et nederlag å be om hjelp. Man er ikke til bryderi. Om noe, så har man rettigheter. Man har rett til ekstra lærerressurs på skolen om man trenger det. Man har rett på psykiatrisk hjelp om man sliter mentalt. Pårørende har krav på offentlig bistand. Man har ikke minst rett til å bli tatt på alvor og ikke bli stigmatisert bare fordi man er litt annerledes.

Få har fanget menneskers evne til å trykke hverandre ned bedre enn forfatteren Aksel Sandemose. Jantelov nummer ni, sier det klart:

“Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.”

Kanskje er det frykten for at ingen likevel bryr seg som gjør at det er vanskelig for mange å oppsøke hjelp?

Jeg har selv vært blant de som ikke vil være til bryderi. Jeg vil ikke påføre medmennesker mentale belastninger ved å snakke om mine problemer. De fleste har nok med seg selv.

Selv om noen opplever avvisning når de gir beskjed om at noe er galt, finnes det heldigvis flere sannheter. Det er ikke energitappende å hjelpe andre mennesker om man ser at hjelpen fører til positive resultat. Mennesker er dessuten sosiale dyr som finner styrke hos flokken sin og hos hverandre. Samtaling og deling gir samhold og økt kunnskap. Alt som gjør mennesker klokere, er en seier.

I dag bestemte jeg meg derfor for å be om hjelp med et vondt og vanskelig dilemma som jeg ikke evner å løse alene. Etterpå følte jeg en enorm lettelse. Hjernen min var flink til å blokkere de selvdestruktive tankene, og jeg satt igjen med en følelse av å ha vunnet. Å be om hjelp skulle derfor flere lært seg. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene.

Læringsforskjeller, ikke lærevansker

Onsdag 16. Januar kunne man på NRK2 se en amerikansk dokumentar som het ”Jeg kan også lære”. Der ble man kjent med åtte barn med såkalte læringsvansker. De gjorde på hver sin måte store fremskritt, fordi noen tok seg tid til å finne ut hva de faktisk kunne bli gode til.

Det første budet, er å slutte å kalle dem for barn med læringsvansker. Det at de lærer best på måter som er forskjellige fra andre, forteller oss kun at det er snakk om læringsforskjell. Om ikke alle individer evner å takle den teoretiserte skolen i dag, så er ikke det ensbetydende med at de ikke kan bli nyttige og gode samfunnsborgere. Mange går dessverre rundt og kjenner på den følelsen. Er man stemplet som et barn med lærevansker, er man dum og ubrukelig.

Sånn sett er den amerikanske dokumentaren meget velkommen. Den viste at mestring gir følelse av å være nyttig. Føler man seg nyttig, følger mange andre gevinster. Man blir i bedre humør, man blir enklere for andre å være rundt, og man får ofte flere venner.

Abby Buckley sto modig frem og fortlte hvor vanskelig det er å prøve å passe inn i en normalskole når man ikke er som alle andre.

Ble kalt for dum
Slik var det ikke for Abby. Da hun begynte på skole, gikk det lang tid før de voksne rundt henne forsto at hun hadde dysleksi. Hun ble kalt for dum, måtte sitte inne i friminuttene og jobbe med fag, og hadde det ikke bra. Til slutt skrev hun et brev:

”Hvis du visste hvordan jeg hadde det, ville du visst hvor hardt det er. Du ville sluppet meg inn, og gitt meg hjelp. Men nå er det for seint. Ser deg aldri igjen.”

Blir man fanget opp av systemet som en med lærevansker, så er det ikke sikkert at det hjelper på selvfølelsen. Man kan møte spesialister som med fine ord stempler deg som handikappet, tungnem eller litt tilbakestående. Er det noen som virkelig innbiller seg at det hjelper for barn som for eksempel Abby? Hun ønsket å dø mens hun enda var i småskoletrinnet.

Joey hadde vanskeligheter med å forstå alt folk sa, og det førte ham opp i vanskeligheter. Da begynte han å bruke sinne som løsning på sine problemer. Nå har han fått den hjelpen han trenger, og har det mye bedre.

Dysleksi og ADHD
Løsningen for Abby ble at hun fikk et spesialtilpasset læreopplegg på full tid. Hun måtte ikke lenger sitte inne i friminuttene, men fikk delta i sosialt samspill på like premisser som andre. I dag er hun en glad og fornøyd jente, som til tross for sin dysleksi har lært seg å elske bøker. Ikke alle klarer å bli venner med bokstaver eller tall like fort som henne. Den lille gutten med ADHD og sensoriske prosesseringsvansker som var elev på Denver Academy sa det i så måte veldig klokt:

-Jeg kan i hvert fall spille gitar, og når jeg spiller gitar, finnes det ikke riktige eller gale svar.

Det at han mestret å spille gitar, gav ham motivasjon til å møte andre utfordringer. Ingen skal komme og si at han eller andre som han ikke vil komme til å utrette store ting i fremtiden. Både Albert Einstein og Leonardo da Vinci som begge hadde dysleksi, kan skrive under på det.