Viser arkivet for stikkord eøs

Bare arbeidsministeren sin feil?

Trond Giske (Ap) og LO-leder Gerd Kristiansen er begge mot EU, men for EØS. Kristiansen begrunner hvorfor i VG 29. april:

– Hvis vi skal godkjenne hver mutter som importeres og eksporteres til og fra Norge, vil vi få en håpløs situasjon for vårt næringsliv. Det kan i ytterste konsekvens bli en av følgende hvis Norge sier opp EØS-avtalen, sier Kristiansen.

Det er viktig å merke seg at hun bruker ordet «kan». Det er nemlig fullt mulig å få til samarbeid med EU som union selv om man ikke er med i EØS. Det har Sveits bevist. Landet som er velsignet med tøffe forhandlere, har egne bilaterale avtaler med EU på deler av det indre marked. EU-regelverk som innlemmes både i EØS-avtalen og i Sveits’ bilaterale avtaler, innarbeides i EFTA-konvensjonen slik at regelverket også fungerer mellom EØS-landene og Sveits. Det er således fint mulig å være utenfor EØS, og samtidig sikre både arbeids- og næringsliv.

Trond Giske ga også uttrykk for klar skepsis:
«Det siste Norge trenger, er usikkerhet om EØS-avtalen…Hovedproblemet for arbeidstakernes rettigheter heter Robert Eriksson og kommer fra Verdal, ikke fra Brussel. Svekkelse av arbeidsmiljøloven som Høyre og Frp kjører, viser at dette handler om nasjonal politikk.»

Eriksson et stort problem
Med regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven, er det ikke vanskelig å være enig med Giske i at arbeidsminister Robert Eriksson er et stort problem. Men der stopper enigheten. EU og EØS-avtalen er bygget på markedsøkonomiske prinsipp, hvor mål om lave offentlige utgifter og svake arbeiderrettigheter er implisitt. Mennesker er redusert til produksjonsenheter, som på mest mulig fleksibelt vis skal kunne omstille seg. Vikarbyrådirektivet har i så måte vist seg å være svært nyttig, noe også TISA (Trade in Services Agreement) kan bli.

Skjermdump fra NRK sine nettsider. Både TISA og EU motarbeider arbeidernes rettigheter.

Nå er som kjent TISA forhandlinger mellom land som er medlem i WTO, men det er dermed ikke korrekt å hevde at det ikke har noe med EU å gjøre. Både EU og USA er tunge aktører i forhandlingene som har vært alt annet enn åpne.

EU og USA de tyngste aktørene i TISA
TISA blir i verste fall en slags juridisk ryggrad for en omstrukturering av verdensmarkedet på de store multinasjonale selskapenes premisser. Den slovenske filosofen og forfatteren Slavoj Zizek er sikker at TISA vil pålegge restriktive rammer for offentlige tjenester, både mot å utvikle nye og å verne mot eksisterende. Det handler om at de største selskapene skal ha økonomisk hegemoni, og da blir demokratiske rettigheter mindre viktig.

Den norske velferdsstaten er således under harde angrep ikke bare fra regjeringen, men også både EU og WTO. Det er på høy tid å gjøre som sveitserne. La oss heller forhandle frem bilaterale avtaler som ikke reduserer Norge til en skygge av en premissleverandør.

EU vil ha lovhjemmel til å sparke journalister

I en fersk EU-rapport, konkluderer man med hvor viktig det er å få kontroll over journalister og få mulighet til å dele ut bøter eller sparke dem. Til nå har ikke norsk presse informert om galskapen. Sover den?

Tradisjonelt sett har den fjerde statsmakt hatt i oppgave å følge med på de tre andre statsmaktene; kongehuset, den lovgivende (Stortinget) og den dømmende (domstolene). Dette for å sikre demokratiet, men også for å verne den personlige friheten. Pampene i Brussel beslutter ting som får følger i Norge, eksempelvis via EØS-direktiv. Det sier seg selv at pressen da også burde følge med på hva som skjer der, og i hvert fall når det handler om å innskrenke pressefriheten.

Et samfunn som ikke har et organ som overvåker og påtaler overgrep mot enkeltmennesker som blir begått av de tre andre statsmaktene, er et farlig samfunn. Går dette forslaget gjennom, ender EU opp med å bli et enda mer dominerende, sentralstyrt og folkefiendtlig organ enn det allerede er.
Engelske ”The Telegraph” sover heldigvis ikke. Avisen klargjør at toppene i EU ønsker å innsette forsamlinger i EU-land som får makt til å håndheve egne tiltak rettet mot media og mediafolk:
”…som for eksempel dele ut bøter, pålegge media å kringkaste eller trykke unnskyldninger, eller sparke journalister.”

Rapporten sier videre:
“The national media councils should follow a set of European-wide standards and be monitored by the Commission to ensure that they comply with European values.”

Nigel Farage, leder i UKIP. (Foto: Wikimedia commons)

Et totalitært samfunn?
Dette må på ingen måte forveksles med hva man kjenner som ”Pressens Faglige Utvalg”. PFU er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund med formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse. Vi snakker om et organ hvor journalister selv ikke får noe og si. Vi snakker om et organ som skal se til at reportere ikke formidler noe som ikke EU liker.

Konservative Lord Justice Leveson skal være initiativtaker til forslaget. Som EU-tilhenger, liker han dårlig hvordan engelsk presse den siste tiden har gitt EU negativ omtale. Hans løsning ser altså ut til å være at man fjerner mediafolk som er kritisk til EU. Leder i ”United Kingdom Independence Party”, Nigel Farage, trekker i rent sjokk paralleller til George Orwells ”1984”.

For de som ikke vet det, er boken en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli, med et totalitært samfunn hvor praktisk talt ingen individuelle rettigheter finnes. Orwell skrev klassikeren i skyggen av andre verdenskrig, og var inspirert av blant annet det nasjonalsosialistiske Tyskland.

En tidligere justisminister fra nettopp Tyskland, er blant dem som har bestilt rapporten. Nå er han ikke akkurat en nazist, men maktovergrepet det hele kan ende opp i, begynte med hans penn. Det gjenstår å se om han klarer å legge Europa under seg ved hjelp av å bruke bare blekk.

EØS-debatten lar seg ikke gravlegge

De siste ukene har statsministeren, to statsråder, en LO-leder og flere forbundsledere forsøkt å legge EØS-debatten død. Når de ikke lykkes er det fordi EØS-maskinen fortsetter å overkjøre norsk demokrati og norsk arbeidsliv.

Nå venter vi på om høyesterett underlegger seg EFTA-domstolen i at Norge ikke kan pålegge betaling for diett og reise. EUs Jernbanepakke 4 pålegger anbud på persontransport og umuliggjør samling av NSB til et selskap.

ILO-konvensjonen
EUs nye helsedirektiv (pasientrettighetsdirektivet) lager et helsemarked på tvers av landegrensene, er en gavepakke til private sykehus og umuliggjør et oppgjør med stykkprisfinansiering. Forslaget til håndhevingsdirektiv vil gjøre viktige tiltak mot sosial dumping ulovlige. ESA tvang regjeringen til å endre lov om offentlige anskaffelser slik at de bare kan sikre minimumsbetingelser i utvalgte bransjer, ikke normallønn i alle offentlige oppdrag og anbud slik ILO-konvensjon 94 krever.

Slik skaper EU selv den voksende misnøyen med EØS-avtalen. Tillitsvalgte ser at det vokser fram et B-arbeidsliv med lavere standard på ansettelse, arbeidsbetingelser, pensjon og lønn. Flere og flere ser at denne utvikling ikke lar seg stanse innenfor de stadig trangere rammer som nye direktiv og EU-domstolens dommer medfører. Ledelsen i SV og SP har likevel latt seg presse av statsministeren til å love å legge EØS-avtalen til grunn for en ny rødgrønn regjering.

Fisk til EU
Det er ikke bare innenfor ovennevnte områder man bør følge med når det kommer til EØS. Harstad Tidende påsto på lederplass 13. februar at EØS-avtalen har vært viktig for å selge fisk til EU. Påstanden overser forskning om sammenhengen mellom tollsatser på fisk og omsetningsvolum. To tunge undersøkelser gjort ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø (2006 og 2011) dokumenterer og konkluderer med at EØS ikke er «et være eller ikke være» for eksporten.

Noen innbiller seg at EØS er et kompromiss mellom ja- og nei-siden. Det er å ta veldig feil. Da Gro Harlem Brundtland i sin tid trumfet gjennom EØS-avtalen, fikk hun den gjennom mot løfter om at viktige samfunnsområder ikke skulle berøres av avtalen. Begrepet «skrift i sand» kommer sjelden bedre til sin rett, være seg alkoholpolitikk, arbeidsliv, fiskeripolitikk eller distriktspolitikk.

Meningsmålingene forteller oss at en del mennesker tror løsningen ligger i å gå over til Høyre.
Sannheten er at hverken H eller Ap stusser på å la EØS-direktiv og EU-pamper diktere fra sine kontor i Brussel. Det er i den sammenheng skremmende å tenke på hvor mye skade landets to største parti har påført og vil komme til å påføre Norge.

Alt er innvandrernes feil


Hver gang noe går galt i vårt land, så hevder mange i fullt alvor at det er innvandrernes feil. Om det er eldre som ikke får det stellet de har krav på, skoler som faller sammen eller barnevernsbarn som ikke får den hjelpen de trenger, så kan vi altså takke Ali fra Syria og Tara fra Somalia.

De og mange med dem har nemlig kommet til lille, naive Norge med et mål for øyet; tømme sosialkontorene for penger. Ryktene skal ha det til at de klarer det også. Mens våres egne må stille seg i kø og ikke får noe som helst, blar de offentlig ansatte villig opp for disse utspekulerte snylterne.

Ler hele veien
I dag er det omlag 655 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv (547 000) eller er født i Norge med to innvandrerforeldre (108 000). Til sammen utgjør disse gruppene 13,1 prosent av befolkningen. Nesten 15 prosent av befolkningen gjør altså ikke annet enn å snylte, voldta, stjele eller bedrive annen antisosial aktivitet. De bidrar ikke med noe som helst til samfunnet, og ler hele veien fra der de kom fra til bankfilialene de bruker i Norge. Blir de tatt av politiet, smiler de like bredt. I fengsel får de jo tatt utdannelse på statens regning mens de mesker seg i det beste som er av mat. Det er ikke det minste underlig at de utgjør 90 % av de innsatte.

Er det rart høyresiden vinner stemmer på å love innvandringsstopp? Vi er tross alt en nasjon bygget på dugnadsånd, og ikke pokker om vi gidder å se på disse late umenneskene som får skattebetalerne i Norge til å betale for deres luksusbiler og luksushjem. Eia man var født i et fattig u-land. Da har man jo virkelig vunnet den store lottopremien. Det er bare å ta et fly til Norge, så ordner resten seg av seg selv.

EØS-avtalen
Problemet er at ovenstående både er pinlig usant og latterlig unyansert. Det er helt andre årsaker som gjør at det årlig kommer titusener av innvandrere til Norge. De fleste av dem kommer fra EU-land, og ettersom Norge har godtatt EØS-avtalen, må man også akseptere at opp til 70-80 000 mennesker kommer hit årlig. Hvis alle disse menneskene hadde kommet kun for å leve på trygd, ville det ikke gått så mange år før Norge som det velferdssamfunnet vi kjenner det hadde kollapset. Nå har det seg imidlertid slik at det ikke er tilfellet.

Innvandret arbeidskraft driver i stadig større grad nasjonen Norge. De siste årene har innvandrere fylt sju av ti nye jobber. Aftenposten intervjuet 9. oktober Andrea Di Manno (25), Carmine Enrico Farina (36), Afke van Leur (29) og Elier Diaz (39). De kunne ingen fortelle om et luksusliv betalt av NAV, men klargjorde alle at de tok jobber som nordmenn ikke ville ha. Finansdepartementet sitter ikke på andre opplysninger, og har kunngjort at arbeidsinnvandringen i hovedsak har vært «etterspørselsdrevet». Utlendingene kommer fordi det er lav ledighet og behov for folk.

Innvandrere holder Norge oppe
Faktum er at enda flere av de svakeste og mest hjelpetrengende i vårt samfunn ikke hadde fått bistand om det ikke var for innvandring. Sysselsettting og vilje til å betale skatt til felleskassen er nøkkelen til all velferd. Det er på sin plass å oppfordre samtlige i vårt land som kan lese, til å følge med på hvilke politiske parti som kutter i poster som går ut over de som har minst fra før. Det er også på sin plass å oppfordre alle som kan lese til å følge med på hvilke politiske parti som passer på at de som har mest fra før får mer.

Det er helt andre enn bilmekanikeren Ali eller rengjøringshjelpen Tara som representerer den største trusselen mot velferdsordningene.

EU-KRISEN: Det er barna det går hardest ut over


Rapporten «Child Poverty and Child Well-Being in the EU» konkluderer med at arbeidsledighet er den fremste årsaken til barnefattigdom i EU. I dag vokser gjennomsnittlig 10 % av alle europeiske barn opp med foreldre uten jobb.

Barn har det verst i landene Hellas, Spania, Italia, Portugal, Polen og Luxembourg. Selv om en av foreldrene måtte være i arbeid, er det stor risiko for barnefattigdom. I disse landene er det ikke bare mange fattige barn, de er svært fattige. De overlever akkurat så vidt. Desperasjonen som den greske småbarnsmoren Anna må ha følt da hun leverte sitt barn for godt i barnehagen med en lapp om at de måtte være flinke til å ta vare på ham, er til å fatte.

Etterhvert er det mange greske mødre som i ren kapitulasjon har gitt fra seg sine barn. Slike historier har oftest kommet fra Afrika før, nå gir de seg tilkjenne på vårt eget kontinent. Uansett hvor det skjer, er det selvsagt like forferdelig. Det bør likevel vekke bekymring at den globale barnefattigdommen bare øker, og nå banker på selv Norge sin dør. Forsker Tone Fløtten har funnet ut at barnefattigdommen i vårt land økte med 100 % fra år 2000 til 2010.

I en klasse med tjue elever, er det en som lever i ekstremfattigdom. Det barnet får ikke spise hver dag, eller delta i fritidsaktiviteter som koster penger. Om kontaktlæreren eller helsesøsteren fanger opp hvor galt det står til, kobles gjerne barnevernet på. I Norge har man heldigvis ikke kuttet like mye i offentlig sektor som i EU-landene, så dette barnet har bedre odds enn et tilsvarende barn i for eksempel Polen. En skal likevel ikke innbille seg at alt er såre vel.

Sårbare barnevernsbarn som mer enn noen andre trenger forutsigbarhet og god omsorg, legges ut på anbud. Dette står i direkte sammenheng med EØS-avtalen som Norge undertegnet i Porto i 1992. Selv om Norge ikke er medlem i EU, må vi på grunn av EØS-avtalen innrette oss etter EU-direktiv. Et av de mest omfattende direktivene sier at vi må legge ut offentlige tjenester på anbud, så også når det kommer til barnevernsomsorg.

I utgangspunktet hevdet makteliten i Brussel at fri og åpen konkurranse ville både motvirke og forebygge korrupsjon. Dessverre er det akkurat det motsatte som skjer. I 2010 kunne Dagbladet presentere en anbudsskandale i Oslo knyttet nettopp til barnevernstjenester. Anbudsvinnere hadde ansatte med kriminell bakgrunn. Kontraktene var verd 600 millioner kroner, og både anklager om prissamarbeid og brudd på konkurranseloven ble fremlagt. Etablerte og idealistiske omsorgstilbydere som Kirkens Bymisjon og New Page, ble forbigått av heller tvilsomme enkeltmannsforetak. Beleilig nok fikk samtlige av disse tvilsomme enkeltmannsforetakene toppscore på kvalitet uansett opplegg og metode, samtidig som de lå på det laveste prisnivået.

Nå har det gått to år. Kommunene i Norge legger fremdeles barnevernsbarn ut på anbud. Enkeltmannsforetak vinner fremdeles anbudsrundene i kommune etter kommune, og ingen ser ut til å ta inn over seg hva det gjør med barna som det handler om. De må forholde seg til private aktører som er på jakt etter raske penger, eller barnevernsarbeidere uten forsvarlig kompetanse eller nødvendig yrkesstolthet. Spør man barna, vil nok flere si at de hadde det bedre da de bodde hjemme. Kanskje de ikke fikk mat hver dag, men de følte seg ihvertfall ivaretatt emosjonelt.

FN advarer mot de brutale budsjettkuttene som gjennomføres i Europa, og påpeker at det bare vil føre til mer barnefattigdom. 29. mai 2012 ble en stor forskningsrapport fra UNICEF lagt frem, og de avslørte at hele 13 millioner barn lever i ekstremfattigdom. I Romania er situasjonen verst. Der får sju av ti barn ikke dekket sine daglige basisbehov. Forsker Peter Adamson skrev rapporten. Han mener at barnefattigdom er én av de viktigste indikatorene for et samfunns helse og velvære, og at det er et mål på hva som skjer med samfunnets svakeste.

Adamson er en klok mann. EU er styrt av markedsøkonomiske prinsipper, og viktigere enn å øke skattetrykket på dem som har stukket penger unna, er det å spare penger på offentlige utgifter. Dette rammer i hovedsak dem som har minst fra før, som for eksempel fattige barn. Når en vet at sosiale skiller går i arv, bør en stoppe opp og tenke seg om.

Samfunnet som helhet har nemlig på ingen måte godt av at det blir stadig flere fattige mennesker. Fattigdom gir seg negative utslag som kriminalitet, alkoholisme, prostitusjon, underernæring og depresjon. Jo flere som sliter med disse tingene, jo dyrere blir det å rydde opp. EU representerer derfor på så mange måter kortsynthet, og spesielt når det kommer til helse- og sosialpolitikk.

Er det viktig for deg at den oppvoksende slekt får best mulig utgangspunkt, sier du nei til barn på anbud og nei til kutt i offentlige tjenester. Da sier du også nei til EU.

  • Intervju med Peter Adamson om barnefattigdom:

Gratulerer med dagen!

Ønsker alle som følger med på min blogg en riktig god 1. mai-feiring!

I år har Rødt Bergen følgende kampsaker:

  • Arbeidermakt mot kapitalmakt – stans vikarbyrådirektivet!
  • Gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse!
  • La asylbarna bli!

Jeg håper at hovedtaler i Bergen under årets 1. mai feiring, Jens Stoltenberg, tar med seg budskapene og snur. Han må ikke glemme at han er valgt av folket, og snart er det 80 % som er mot EU og direktivene derfra. Han bør heller ikke overse at et flertall av den rød-grønne regjerings velgere ønsker at asylbarna skal få bli.

Europautredning uten troverdighet


Europautredningen la i januar frem NOU 2012:2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU. Kapittel 16 handler om arbeidsliv, og flertallet av akademikerne i utvalget konkluderer med at deltakelsen i EUs indre marked har æren for oppsvinget i norsk økonomi. Dette er merkverdig.

I utredningens mandat heter det at utvalgets arbeid skal være forskningsbasert og ledes av forskere med høy faglig troverdighet. Har de kan hende ikke fått med seg at vi gjennom EØS-tilknytning har sluttet oss til et markedsliberalt system med mange fallgruver? Det er som om økende inntektsforskjeller, finansielle kriser, segmenterte arbeidsmarkeder og skyhøy arbeidsledighet har gått dem hus forbi.

Utvalgets flertall ser heller ikke ut til å la seg affisere av at arbeidstakerorganisasjoner har gitt uttrykk for sterk skepsis til både EU og EØS, men påstår at EØS-avtalen har bred støtte fra arbeidslivets parter. Faktum er at EU/EØS til stadighet kommer med direktiver og EU-dommer som er i strid med landsomfattende tariffavtaler. Selv ikke LO-kongressens vedtak i 2009 om utredningen av EØS-avtalen nevnes, og en slik lemfeldig og selektiv bruk av kilder gjør at man absolutt kan stille spørsmålstegn ved utvalgets status som forskningsbasert.

Påstandene om at EØS-avtalen har sørget for at norsk arbeidsliv i perioden 1994 og til i dag har utviklet seg positivt, er også betenkelig. Gode vilkår for norsk økonomi, sysselsetting og arbeidsinnvandring kan utvikles også med andre tilknytningsformer. Alle som har fulgt litt med, vet dessuten at EØS-tilknytningen har ført til at EU har styrt rettighetsutviklingen i Norge, mens selvstendig norsk reformarbeid stoppet opp rundt 1990 da Syse satt med makten.

Sist men ikke minst, påpeker Dag Seierstad at det ikke har gått like godt i de fleste EU-land som har deltatt i det indre markedet. Det at Norge har en bedre utvikling enn EU, har meget mulig mer å gjøre med særtrekk i vårt eget land enn allmenne trekk via deltakelse i det indre markedet. Oljerikdommen, konkurransefortrinn bygd på en del sterke næringsmiljøer og fortrinn knyttet til norsk arbeidslivsinstitusjoner har nok vært av særlig betydning.

Det ser utvilsomt ut som om mindretallet og Seierstad har best grep om virkeligheten, og derfor er det på sin plass å etterlyse den høye, faglige troverdigheten som utvalget skulle ha som rettesnor. Det er ikke dokumentert at EØS-avtalen er en hovedårsak til den gode utviklingen i norsk arbeidsliv og norsk økonomi siden 1994. Utvalget har dessuten underkommunisert EØS-avtalens betydelige utfordringer for norsk arbeidsliv og den norske modellen.

Anna Kathrine Eltvik
Styremedlem i Hordaland Nei til EU

Nei til EU: Landskonferanse og studiesirkel


Nei til EU inviterer til konferanse på Litteraturhuset i Oslo (Wergelandsvn. 29) 17. mars kl. 09.30-16.30 og setter EØS-avtalen på dagsorden. Man finner mer informasjon på NTEU sine nettsider, og det er ikke for sent å melde seg på.

Mandag 19. mars er det studiesirkel i Bergen om alternativer til EØS. Hordaland NTEU er arrangør, og tid og sted er kl 1630 – 1830 i Øvregaten 25 (samme inngang som SV har partilokaler).

Ønsker man å være medlem av NTEU, kan man gjøre det på en rekke måter, blant annet via sms:

  • Send og navnet ditt til 2090. (Første året koster det bare kr 150.)

Ungdom mot EU koster kr 50 per år. (Aldersgrense 30 år.)
Studenter mot EU koster også kr 50 per år.

Hvorfor nei til EU?


Undertegnede ble nylig valgt inn i styret til Hordaland Nei til EU, og blir av flere spurt hvorfor jeg synes denne kampsaken er viktig. Noen ser ut til å være mostander fordi grensene åpnes for “all slags pakk” som kan hyte seg hjem dit de kommer fra. Selv tar jeg avstand fra slik type retorikk, og er motstander fordi jeg synes lokal og desentralisert medbetemmelsesrett er viktig.

Det er fint lite som er desentralisert og demokratisk med EU:

Miljømessig er det heller ikke mye å rope hurra for. EUs ønske om økonomisk vekst fører til sentralisering og stordrift. Det leder til overforbruk av ressurser, økt transport og forurensning.EU er for lite for de store, globale miljøproblemene, og for stort for de lokale.

Nei til EU ønsker at Norge fører en mer aktiv politikk ovenfor EU, og legge ned veto mot EU-direktiv som er skadelig for personvern, helse, miljø og velferd. Bare vikarbyrådirektivet er alene grunn nok til å forstå hvorfor en ikke bør gå med på å la seg styre av hva den europeiske politikerelite beslutter bak lukkede dører i Brussel.

Sosial dumping i offentlig sektor

I dag kan Norge kreve tarifflønn for selskaper som selger tjenester til offentlig sektor. På denne måten er utenlandske arbeidstakere i offentlig sektor sikret samme lønn – og arbeidsvilkår som de norske. Men denne regelen kan stå for fall.

1. juli kom meldingen fra EFTAs overvåkingsorgan ESA, om at regelen diskriminerer utenlandske selskaper i konkurransen om offentlige oppdrag. Dette er i strid med EØS avtalen, mener ESA, som har gitt Norge to måneder for å endre regelverk.

Sov i tilfluktsrom
Verd å merke er at tidsfristen gjelder akkurat tiden når Stortinget er på ferie. Dermed blir det lite diskusjon om saken i media og blant folk. Vi har frisk i minne skandalen på sykehjemmet Ammerudlunden i Oslo hvor ansatte hos sveitsiske Addeco arbeidet opp mot 84 timer i uken, ikke utbetalt overtid og sov i tilfluktsrom. Dette er en forsmak på fremtidige lønns- og arbeidsvilkår i offentlig sektor, hvis krav om tarifflønn for alle lønnstakerne, uansett nasjonalitet, faller bort.

Rødt er i utgangspunkt mot å overlate offentlige oppgaver til private selskaper. Det skal ikke være butikk å drive med sosialomsorg. Men så lenge den norske regjeringen lar dette skje under EØS, oppfordre Rødt arbeidsministeren til å vise standhaftighet mot ESAs krav. Rødt krever fortsatt tarifflønn i selskaper som leverer til offentlig sektor.


Daniel Ducrocq, 6.kandidat på Fylkestingslisten for Rødt Hordaland.