Viser arkivet for stikkord facebook

Homofobiens ekle ansikt

Jeg hørte om en som vågde å hoppe ut av skapet. Det har kostet ham dyrt. Kolleger på arbeidsplassen hvor han går i lære, begynte å mobbe.

Det tok form av støtende ord skrevet på steder der alle kunne se. Heldigvis har han en oppegående og ålreit sjef som sørget for å få dritten vekk med en gang. Det er ikke alle som har så greie sjefer. På mange arbeidsplasser er enten sjefene med på trakasseringen, eller så later de som om de ikke ser noe . Mange trodde kanskje at vi hadde kommet lenger i 2014?

Vi nordmenn liker jo å tenke om oss selv at vi har kommet langt. Vi liker de kloke folkene på kloden som står i kø for å krone oss til verdens beste nasjon. Vi er så flinke til å dele. Vi er så flinke til å romme.

Fryst ut
Hadde det bare vært rett. De vonde ordene ble malt over, men lærlingen må fremdeles leve med nonverbal mobbing. Mens de andre går i samlet gjeng på butikken for å handle lunsj, må han gå alene. Som om han har pest, og de er redde for å bli smittet. Han har det vondt. Heldigvis finner han støtte og forståelse hos sin familie.

Det fikk meg til å tenke på alle de som ikke er velsignet med like forståelsesfull familie. Det fikk meg også til å tenke på alle de intolerante lærere, trenere og medelever som finnes der ute. Prisen må de som må slite med lave tanker om seg selv betale, bare fordi de føler som de gjør. Slik bør det ikke være.

Diskrimineringslov for LHBT-personer
I fjor tok homohat form av en gruppe på Facebook som het «Stopp homofile i Oslos’s gater – No gay pride – Gay shame.» På siden kunne man blant annet lese «Homofili, som er en ekkel og grusom sykdom, må bekjempes og stoppes.» En rekke personer kontaktet Facebook for å få siden fjernet, uten at det nyttet. Først kvelden før homoparaden «Gay Pride», tok det sosiale mediumet til vett.

I 2013 ble diskrimineringsloven for LHBT-personer vedtatt etter forslag fra SVs daværende likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen. Nå må det legges til rette for å spre kunnskap om ulike seksuelle orienteringer og kjønnsuttrykk.

Slik kan alle mennesker bedre sikres at de møtes på gode måter, være seg i arbeidslivet, på skolen, i helsevesenet eller andre samfunnsområder. Det skylder vi de lesbiske, homofile, bifile og transpersoner som lengter etter bedre liv.

Stadig like mye familievold

Sto på trykk i BA 25. november.
I disse dager fortjener politiet på alle mulige måter ros for sin «Kjernekar»-kampanje. Men hvor blir fokuset på at familievold og relasjonsvoldtekter fremdeles er like utbredt som for over 30 år siden av?

På Facebook hvor siden «Kjernekar» har fått over 50 000 likes på en uke, oppfordrer politiet menn til å være en kjernekar. Man kan til og med laste ned en app med samme navn. Oppfordringen er å følge med på venner som blir litt fulle, og som ikke lenger behandler damer de treffer som de skal. Etaten har rett og slett bestemt seg for å gjøre noe med at 40 % av alle voldtekter skjer i forbindelse med fest.

Mennenes innsatsvilje nødvendig
Nå skal det ikke lenger bare være opp til digitale eller virkelige nabokjerringer å fungere som sosialmoralsk rettesnor, mannfolkene skal ta et tak også. Det er en deilig tanke. Hvor lenge har ikke landets utskjelte rødstrømper kjempet for at akkurat dette må skje? Vi trenger mennenes innsatsvilje for og en gang for alle gjøre noe med statistikkene som gjør ord som sivilisasjon og frihet til skam.

På Facebook kan man vise at man er en kjernekar ved å like gruppen som politiet har laget.

Til tross for gode takter fra politiet, er det ikke nok. Etter over 30 år med offentlig engasjement i kampen mot familievold, er omfanget i 2013 fortsatt det samme. Antall kvinner som har besøkt landets krisesentre siden 1983 til i dag, har i følge Wenche Jonassen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), vært konstant. Disse som søker hjelp, opplever også voldtekt. Relasjonsvoldtekt er og forblir den vanligste formen for voldtekt.

Omfattende problem
At voldsbildet fortoner seg nokså likt i dag som på 1980-tallet, skyldes ifølge Jonassen ikke at handlingsplanene mot vold i nære relasjoner har vært mangelfulle eller virkningsløse. Problemet er så omfattende at det kreves bredere innsats for å oppnå varige endringer. En relativt høy andel av de som utsettes for vold i nære relasjoner eller utøver slik vold, sliter i tillegg med andre problemer. Det kan handle om lav inntekt, dårlig sosialt nettverk, rusproblematikk eller andre påkjenninger.

Mens krisesenterbevegelsen var opptatt av at voldsbegrepet skulle vise at menn er utøverne og kvinner og barn er ofrene for familievold, har myndighetene ønsket å nyansere dette bildet. Det vises også i begrepsbruken, der tittelen på handlingsplanene har gått fra «Kvinnemishandling», via «Vold mot kvinner» til «Vold i nære relasjoner». En rekke studier, både norske og utenlandske, viser at også kvinner utøver vold i nære relasjoner. Imidlertid viser studiene at kvinners voldsutøvelse har lavere sannsynlighet for å føre til fysiske skader på partneren enn det menns voldsutøvelse mot kvinner har.

Flest kvinner drepes
Skal man diskutere vold, må man aller først bli enige om hvordan begrepet defineres. Volden menn utøver er mer fatal. I perioden 1991-2010 ble det begått 166 partnerdrap i Norge – 144 av ofrene var kvinner, 18 var menn. Partnerdrap utgjorde om lag en fjerdedel av alle drap i Norge i perioden 2000-2009. Ergo er det volden mot kvinner det haster mest med å få gjort noe med. Myndighetenes iver etter å gjøre vold i nære relasjoner til et kjønnsnøytralt begrep, har sånn sett virket mot sin hensikt.

25. november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. For at denne dagen skal slutte å være bare en trist påminner, trenger Bergens, Norges og verdens kvinner at flere innsatsvillige menn kommer på banen. Og vi trenger mer fokus på at det fremdeles er kvinner som i hovedsak utsettes for den groveste volden.

Sykler Norge på langs for kreftsaken!

Odd-Andre Overøie skal sykle fra Lindesnes til Nordkapp for kreftsaken. Han har laget en Facebook-gruppe som heter «Norge på langs for kreftsaken». Han er heldigvis vant til å sykle, og har tidligere syklet fra Oslo til Bergen, og videre fra Bergen til Voss. Det er derfor rimelig stor sjanse for at han vil klare det han har satt seg som mål.

Midlene som kommer inn er etter avtale med Kreftforeningen øremerket kreftforskning. Til nå har Internsikring og daglig leder Roald Christensen gitt 10 000 kroner, men lover å følge på med 1000 kroner mer for hver gang et annet firma gir 10 000 kroner.

Mistet sin mor

Overøie har selv erfart hvor hardt sykdommen kan ramme. Da han var 12 år gammel, mistet han sin mor som følge av kreft. Det satt hos ham dype spor, og spesielt siden han var så ung. Fra å være en lykkelig gutt med et normalt familieliv, ble omstendighetene hans brått forandret. Tilbake satt han med bare minner av henne og sorg.

I Norge i dag lever det 210 000 mennesker som har eller har hatt kreft. Hvert år er det hele 28.000 mennesker som får den krypende sykdommen, og hvert år er det så mange som 11.000 som dør. Lungekreft tar livet av flest. Summen av alle tallene gir mange berørte mennesker.

Det er avgjørende at det settes av nok penger til forskning om man skal kurere denne sykdommen. Overøie er glad for alle bidrag som måtte komme, og setter slettens ikke som betingelse at det må være minst ti tusenlapper.

Han ber bare folk passe på å merke beløpet med «Norge på langs – Odd-Andre Overøie» om man setter inn penger på kontonummer 5005.05.11011.

Da er man sikker på at pengene er øremerket.

Bokset mot døden

Undertegnende er selv mest opptatt av at vold mot kvinner er et stort helseproblem. I følge Verdens Helseorganisasjon, er det et like stort helseproblem som nettopp kreft. Når jeg likevel velger å slå et slag for denne saken, så handler det om både en tante og en nær venn som lenge bokset mot døden. Ingen av dem er helt utenfor faresonen enda, og for oss som står rundt og ser på, er det alt annet enn moro. Bekymringer av den sort er aldri det.

Det utrettes mye bra innenfor kreftforskning, men det gjenstår fremdeles mye før man har kommet i land. I mellomtiden er vi nok mange som heier på Overøie, og håper han sykler inn mest mulig penger. Det er virkelig for en god sak, så han skal ha stor takk. Han får det i hvert fall fra meg.

FACEBOOK: Nei til brystkreftannonse, ja til vold mot kvinner

En annonse som informerte om at abort ikke øker sannsynligheten for å få kreft, ble for sterk kost for Facebook. Fotografi av damer som er banket opp med oppfordring om å voldta og mishandle kvinner, får av nettstedet passere. Til nå.

Dette er et eksempel på hva Facebook anser som “dårlig eller grov humor”.

Nå er det nemlig en aksjon på gang for å få Facebook til å snu. Hele 15 selskap har droppet Facebook, blant andre Jump! Magazine, Nissan og Desire Books. En av verdens største leverandører av digitale bøker, Audible, har i en uttalelse i klare ordelag fordømt denne åpenbare mangelen på god dømmekraft.

Bare dårlig og grov humor

En talsperson fra Facebook har til Think Progress sagt at de anser de meget krenkende oppfordringene rettet mot kvinner som eksempel på dårlig eller grov humor, og ikke noe mer. Til sammenligning skal brystkreftannonsen visstnok bryte med prinsippet om å ikke reklamere for produkter eller tjenester av seksuell karakter.

Er det greit med et nettsamfunn som tillater bilder med tekster som ”Don’t wrap it and tap it, tape her and rape her”, samtidig som det bannlyser reklame som tar sikte på å gi viktig, helseopplysende informasjon til kvinner? Det er å håpe at norske selskap følger etter i boikotten av Facebook – om ikke annet, så i brystkreftsakens navn.

Malplasserte konspirasjonsteorier fra høyresiden


Nettavisen har som mange andre media en side på Facebook hvor de legger ut artikler. Søndag 22. juli var de raske til å fortelle der at Bruce Springsteen hadde spilt på minnekonserten for ofrene etter terroren på Utøya og i Oslo. Som vanlig var de surmaga kritikerne på plass for å synge ut.

- Er vel bare reklamestunt for Ap som alt annet, skrev “Birger” i kommentarfeltet.

Fire personer synes dette var så klokt at de har trykket på liker-knappen. En av dem viser seg å være frivilligsjef for en kjent jazzfestival. På sin profil på Facebook har han oppgitt «Very liberal» som sitt politiske ståsted, så da vet vi vel alle hvilket parti han stemmer på. I hvert fall sånn omtrentlig. Det som dog fremstår som uvirkelig, er at en mann som digger jazz stiller seg kritisk til minnestunden.

For det første ble ofrene etter terroren i Oslo og på Utøya rammet av en person som aldri lagt skjul på at han ikke liker hverken afrikanere eller mennesker som representerer og aksepterer det multikulturelle. For det andre var minnekonserten til ære for de omkomne og skadde, og på ingen måte et reklamestunt fra Ap. Arrangørene sørget også for at flere artister som kan sies å være gode eksempler på multikulturalisme i praksis, fikk stå på scenen.

For det tredje er omtalte frivilligsjef opptatt av en musikkstil som har så mange røtter i Afrika, at man knapt finner make. Hvorfor klarer da ikke en mann som sannsynligvis har mange venner med en annen hudfarge enn den han selv har å begripe at denne minnestunden var nødvendig? Det virker både paradoksalt og rart.

La oss for ordens skyld si at dette var et reklamestunt for Ap, og se hvor retorikken fører hen. Da har altså toppene i Ap sittet på møter og sammen spekulert seg frem til hvordan de på best mulig måte kan få flere stemmer. Konklusjonen de kom frem til var å holde en minnekonsert på årsdagen for terroren som fikk hele den sinnsfriske delen av befolkningen i Norge til å gå i sjokk og sorg. Skjønner ikke “Birger” og de fire som trykket «liker» selv hvor spinnvill denne konspirasjonsteorien er?

Det er nesten som om en del folk på høyresiden er provosert over at det ikke var Unge Høyre eller FpU som ble massakrert. Har de vettet sitt i behold, så holder de slike sinnsyke tanker for seg selv. Politisk uenighet er tillatt. Undertegnede har selv ved mange anledninger kritisert den sittende regjering. Drap av denne typen som bunner i ekstremisme av verste sort, må dog aldri være grobunn for misunnelse eller smålige tanker.

Måtte de døde få hvile i fred, og måtte de overlevende finne ro og håp om de ikke allerede har gjort det. Og måtte slike nettroll som dukket opp på Nettavisen sin Facebook-side eller i andre fora forsvinne en gang for alle.

Om å synes synd i seg selv


«Selvskading er et rop om hjelp», var det en modig jente på 15 år som skrev 3. juli i Adresseavisen. Hun var selv en av dem med flere arr på armene sine, som om sommeren hadde skammet seg over å gå med t-skjorte.

Regissør Bent Heggen Larsen har tatt tema på alvor, og lagde for en tid tilbake dokumentaren «Noen gråter – andre blør». Her skildres blant annet hvordan noen føler frigjøring av sorg når de kutter seg selv opp. Det er en hårfin skillelinje mellom dem og de som er suicidale. De har dog et fellestrekk. De synes synd i seg selv.

Mange typer selvdestruksjon
Det er det dog mange som gjør, være seg alkoholikeren ved Korskirken som aldri fikk høre at han var verd noe som barn, den narkomane i Nygårdsparken som setter skudd etter skudd uten å innse at selvmedisineringen ikke får bort de vonde minnene, eller den ensomme og misforståtte kvinnen som heller kjøper seg en pose chips enn å betro seg til et menneske for alvor en gang til.

Oppfatter man denne teksten som ord fra en ekspert med tung, faglig bakgrunn – slik som for eksempel barnepsykolog Magne Raundalen kan sies å ha – så tar man feil. Dette er ikke annet enn ord som springer ut fra et menneske som har sett en del og opplevd en del selv også. Har man respekt for det, er det altså ingen grunn til å finne frem den røde blyanten og streke under påstander eller setningsdeler som ikke bør stå uimotsagt.

Det som derimot ikke bør få stå uimotsagt, er alle de som synes synd i seg selv, kan takke seg selv. Som om de er mennesker som er mindre verd enn dem som til tross for alvorlige livskriser klarer å leve videre helt sånn uten videre?

Slik er det ikke.

Brønn av selvmedlidenhet
Mennesker er sammensatte skapninger. For noen er det viktig å føle emosjonelle forbindelser med andre eller oppleve snillhet i form av empati. For andre mennesker er dette mindre viktig, og slike personer har gjerne ikke like lett som andre for å synke ned i en brønn av selvmedlidenhet. Det er slike kjensgjerninger som gjør det så vanskelig å komme med noen absolutte fasitsvar hva lykke angår.

Ikke alle er så heldige at de møter den ene som ser en for hvem en er. Ikke alle er så heldige, punktum. Var det bedre før? Nei. Man behøver bare å lese «Et dukkehjem» og vite litt om sosioøkonomi det siste århundret for å fatte at skilsmissestatistikkenes negative utvikling ikke automatisk henger sammen med at kvinner eller menn har blitt så mye mer ulykkelige nå enn før.

Det eneste som muligens var bedre før enn nå, var fordelene med tettere samfunn. Folk visste kanskje irriterende mye om ditt privatliv, men de gadd også i større grad å spørre deg om hvordan du hadde det om de visste at du gikk gjennom tøffe ting.

Hva er så løsningen? Skal vi alle prise oss lykkelige over at Facebook har kommet, for da har vi i det minste sånn delvis fått det tette samfunnet tilbake? Eller skal man simpelthen bryte ut og prøve å leve mer ute blant virkelige mennesker?

Det skal bli spennende å se hvor vi alle om tyve år.


  • Merk: De som mener at det er feil og tabu å ta opp tema som selvskading og lignende, kan holde sine kommentarer for seg selv. Er det noe som kan hjelpe mange mennesker ut fra vanskelige perioder i livet, så er det åpenhet. Tenk gjerne gjennom det.

Å være mål for hat er bare vondt


Det har gått 13 dager siden jeg gikk til det skritt å anmelde tre mennesker for trusler og sjikane. Til tross for at pressen ga det bred dekning og politiet tok imot meg på en profesjonell og god måte, så sitter man ikke tilbake og føler seg som en vinner. Når man blir mål for mennesker som hater, så er det bare vondt.

Årsaken til at tre menn fant det for godt å gyve løs på undertegnede, var at jeg delte en god nyhet om Groruddalen på Facebook. Politimann og stasjonssjef Espen Aas fortalte VG at kriminaliteten de siste ti årene hadde stupt, til tross for at det i samme periode var en økning på 100 % av tilflyttende beboere fra ikke-vestlige land. Dette falt i svært dårlig jord hos flere, og det ga de til gangs uttrykk for. Den som kom med det mest hatefulle svaret skrev:

Denne Anna Eltvik er en stjernerepresentant for det kommunister har stått for i alle år, forsøk på hærsking bygget på usannheter, manipulering og sannhetsfortolkning til sin egen fordel og som passer inn med deres budskap. Mest lyst har jeg til å sende denne klovnen på en kveldstur igjennom Oslos mørkeste gater en kveld, så kan hun få oppleve disse kjære innvandrerne sine på sitt beste, ja kanskje flere av dem på en gang… Kanskje både hun og Stoltenberg og kristib Halvorsen og resten av landssvikerne skulle vært dratt etter ørene rundt til alle disse voldtatte kvinnene, for så å høre deres historie…[…]…Vi som er klar over fakta får bare snu ryggen til disse landssvikerne og behandle de som de fortjener.(Sitert akkurat slik det sto skrevet, inkludert skrivefeil.)

Dette mennesket finner det ikke bare for godt å true med gjengvoldtekt, men vil også etterpå slepe meg rundt etter ørene slik at jeg kan få snakke med alle kvinnene som har opplevd å bli voldtatt av innvandrere. Han vet åpenbart ikke hvem han trakasserer.

Viste integritet
I november i fjor tok jeg initiativ til å lage fakkeltog i Bergen mot voldtekt. Jeg vet dessverre mye om hva det vil si å bli terrorisert seksuelt, ettersom min egen søster ble utsatt for en særdeles grov voldtekt da hun var i Afrika for å bygge skoler for fattige barn for omtrent 30 år siden. Min reaksjon da jeg fikk vite om ugjerningen, var å komme med stygge og rasistiske ord. Min søster som hadde opplevd dette grusomme, var den som viste integritet:
- Seksuell vold skjer i alle land, byer og bygder. At noen begår seksuelle forbrytelser avhenger ikke av hvilken hudfarge de har. Kommer du med flere rasistiske uttalelser, går jeg min vei, sa hun.

Min kjære søster har det ikke så bra i dag. Hun vil aldri bli helt seg selv igjen, men jeg vil aldri finne på å definere henne som kun et offer. Ikke bare overlevde hun den brutale voldtekten, men hun klarte også å overleve uten å ta på seg rasismens stygge ansikt. Dette gjør henne til et av de sterkeste menneskene i verden jeg vet om.

Alltid i mine tanker
Å være åpen om denne historien er mitt eget valg, og det har ikke vært enkelt. Det er skam knyttet til begrep som voldtekt. Nå som jeg våger å gå ut med dette offentlig, vil jeg sikkert møte påstander om at jeg egentlig ikke bryr meg så veldig om henne, og at jeg bruker hennes tragiske opplevelse for politisk og personlig vinning. Det kunne ikke vært mer feil. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på henne, og hun er i mange saker min inspirasjon for å kjempe og stå på. Hun har dessuten flere ganger bedt meg om å få hennes historie ut.

Det er uheldigvis mange kvinner som henne der ute. Voldtekt er grov urett, og skal uansett hva ikke bagatelliseres. Ei heller skal folk drive og tabubelegge sedelighetsforbrytelser, slik at de som utsettes for dem stigmatiseres eller føler de må leve i skam. Seksualforbrytere finnes i alle kulturer og i alle samfunnslag. Nylig kom det frem i nyhetene på NRK at kun 12 % av dem begås av innvandrere. Dette er eksakt samme andel innvandrere utgjør av befolkningen i Norge. Denne form for kriminalitet kan og skal derfor ikke knyttes til nasjonalitet.

Uvitenhet og diskriminering
Dette er fakta du hatefulle mann som ville at jeg skulle bli gjengvoldtatt, og fremfor å gjøre deg selv til en talsmann for de verste former av uvitenhet og diskriminering, burde du bruke ditt engasjement der det er mer bruk for det. Du kan for eksempel bry deg om at bare en prosent av alle anmeldte voldtekter ender opp med domsfellelse, at 99 % av alle voldtekter ikke blir anmeldt, og at vi til tross for dette, ikke har et nasjonalt sedelighetspoliti. Jeg så deg forøvrig ikke i fakkeltoget mot voldtekt.

  • Takk til stortingsrepresentant Jette Christensen (Ap) som hadde dette innlegget på trykk i BT og Fett.

Noen trives best med fordommer og hat


Politimann og stasjonssjef Espen Aas gikk 25. mars ut i VG med den positive nyheten om at kriminaliteten i Groruddalen på Østlandet har gått kraftig ned i samme periode som det har flyttet svært mange innvandrere dit. Hele 43 % av befolkningen der er innvandrere, men likevel er kriminaliteten halvert de siste ti årene.

Stasjonssjef Aas er krystallklar i sin tale, og hevder at de som bor i Groruddalen har blitt snillere. Hans forklaring på hvorfor det har gått så bra, er enkel. Gode krefter i bydelene, borettslagene, fritidsklubbene, skolene, politiet og foreldrene har gått inn i samarbeid og snakker mer sammen, og det gode samspillet har gitt de flotte resultatene.

Bruser med fjærene
Det totale antallet voldssaker har gått ned med hele 76 prosent. Tall fra politiet viser at registrerte bilinnbrudd er i dag redusert med hele 90 prosent sammenlignet med året 2000. Stasjonssjefen sørger for å ha dialog med alle ikke-vestlige menigheter. Han og hans kolleger velger ut av hva de skal bruke mest tid på, og det er ungdommer mellom 14 til 17 år. Politisjef Aas tar seg bryderiet med å understreke at denne aldersgruppen bruser med fjærene uansett hvilken bakgrunn de har, og det skal han ha takk for.

Dum blondine og det som verre er
Undertegnede delte den gode nyheten på Facebook, og da dukket det kjapt opp opp ganske så hatefulle og løgnaktige meldinger: – Samtlige overfallsvoldtekter i Oslo er begått av folk med ikke-vestlig bakgrunn. – Er du bare dum eller gjør du deg til dum blondine? Tulling! – Mest lyst har jeg til å sende denne klovnen gjennom Oslos mørkeste gater, så kan hun oppleve disse kjære innvandrerne sine på sitt beste, ja kanskje flere av dem på en gang… – Nå er det nå også en gang sånn at utlendinger har ikke den samme kulturen som oss når det gjelder å anmelde ting. – Denne Eltvik er en stjernerepresentant for det kommunister har stått for i alle år, og forsøker på hersking bygget på usannheter og manipulering. – 70 % av alle innsatte i norske fengsel har utenlandsk opprinnelse.

Stemplet som landssviker
Skokken med mannfolk som gikk amok på denne lite sjarmerende måten, avslutter seansen med at to av dem avtaler å ta en øl sammen. I tillegg oppfordrer den sinteste av dem alle til å vende Eltvik ryggen og vise hva man gjør med landssvikere. Det er for sikkerhets skyld en person som er dømt for vold og trusler før, som nå ønsker å se meg voldtatt – og helst av en gjeng. Personen han skal drikke øl sammen med, takker ja til å få tilsendt penger han donerte for et år siden da hunden min ble påkjørt og trengte operasjoner for å overleve. Heldigvis, for det er ikke moro å føle at man skylder slike mennesker noen ting som helst.

Var det noen som innbilte seg at det bare var mulla Krekar og fundamentalistiske muslimer som drev med trusler av den mest avskyelige karakteren, så kan man bare tro om igjen. Groruddalen må for øvrig ha lykke til videre i sitt gode arbeid! Det er utrolig hva de har klart å få til der til tross for en ganske så omfattende og urettferdig skepsis.

  • På trykk i VG 30.03.12

Sjokktall: Facebook ikke så viktig som mange tror


Forleden ble det en interessant diskusjon på min private Facebook-side hvorvidt jeg brukte dette sosiale mediumet politisk eller ei. Jeg hevdet at det ikke var tilfellet, men møtte ganske stor argumentativ motstand. Reine tall og fakta kan bevise at de som ikke tar meg på ordet tar feil. Dette bør være interessant lesning for alle dem som til nå har tenkt at Facebook er viktig om man har et budskap, en ide eller en vare å selge.

Se på toppbildet. Trafikken til denne bloggen er mye større enn trafikken jeg har på min Facebookside som er åpen for drøye 700 venner. Er mine Facebook-venner trofaste blogglesere? Nei. Bare 4,9 % av den totale trafikken jeg har hatt hit den siste måneden kommer via Facebook, det kan man se på bildet nedenfor:

Ikke har jeg bare bevist at jeg ikke bruker Facebook for å kapre flere stemmer til neste valg, men jeg har også forklart hvorfor det ikke er en vits i å ha det som strategi. Ønsker man å nå folk med sitt politiske budskap gjennom sosiale media, er det defintiivt best å lage en blogg som sakte men sikkert får flere og flere lesere.

Det viser seg at folk finner frem til bloggen min på mange måter. Noen googler visse nøkkelord som for eksempel Afghanistan, Rødt eller barnevern, mens andre rett og slett googler mitt fulle navn. At bloggen blir snakket om her og der, hjelper også på trafikken.


Billedtekst: Dette kartet viser hvor i verden bloggen min har lesere. Bloggen har ikke hatt lesere den siste måneden i de områdene som er hvite.

En del tror at jeg har fått mye gratis fordi Bergensavisen har hatt bloggen på forsiden av nettavisen sin flere ganger. Det er nok en riktig antakelse, men samtidig så ser man på bildet lenger oppe at det har kommet kun 54 besøkende fra BA den siste måneden. En skal dermed være forsiktig med å påstå ting skråsikkert.

Tallene som Google Analytics har fremskaffet, viser at Facebook slettens ikke er så viktig som et politisk redskap som flere ser ut til å mene. De vennene man har i sin krets på Facebook tar deg dessuten som regel for den du er – om du er et politisk vesen eller ei. Da er det annerledes med dem som oppsøker deg fordi du har akkurat de politiske meningene du har.

Har man et budskap man vil spre – bruk blogg eller Twitter. Konklusjonen ut fra tallene til denne bloggen er ihvertfall soleklar. Facebook er et forum hvor man kan vise frem sin personlighet på godt og vondt, men ikke stort mer.

Si nei til lekser, gå ut i leksestreik!


Neste uke har Rød Ungdom tatt initiativ til leksestreik i hele Norge.Leder i Rød Ungdom i Bergen, Ragni Bakkland, forteller om en overveldende respons. På Facebook har snart 156 000 mennesker meldt seg på arrangementet, og det kommer i tillegg til å være en demonstrasjon i Bergen sentrum.

Demonstrasjonen skal være torsdag 29. september på Torgalmenningen fra klokken 1200 til 1300. Lurer man på hva denne leksestreiken og demonstrasjonen konkret går ut på, kan man møte på Rådhuset i Bergen mandag 26. september og få informasjon der.

Det er også fullt mulig å ta kontakt med folk i Rød Ungdom på e-postadressen

  • bergen@sosialisme.no

Hvorfor både Rød Ungdom og Rødt synes leksefri skole er en god ting? Jo, det er det flere grunner til:

  • Klasseskiller går i arv når man sender elevene hjem med lekser. Foreldre med høy utdanning gir bedre leksehjelp enn de som ikke har så god utdanning.
  • Hvis lik rett til utdanning skal være noe mer enn et vakkert prinsipp på papir, må man ta noen grep i skolesystemet som regjerer i dag.
  • Høyere lærertetthet og lavere elevtall per klasse gir bedre resultater jevnt over blant elever i forhold til kunnskapsnivå.
  • Det er dyrt for samfunnet å produsere mange sosiale tapere på løpebånd, og det er det man med dagens system gjør.
  • Voksne fikk lovfestet rett til fritid i 1919, Rød Ungdom og Rødt synes det er på høy tid å gi barn og ungdom den samme rettigheten.

Rød Ungdom har forfattet et brev man kan vise sine lærere der man informerer dem om leksestreiken. Rød Ungdom og Rødt håper at så mange elever som mulig blir med på demonstrasjon i Bergen på Torgalmenningen 29. september, og viser beslutningstakende politikere hva de mener.

Si ja til leksefri skole, og ansett flere lærere nå!