Viser arkivet for stikkord feminisme

8.mars tale til Masfjorden...

…og ellers den som måtte være interessert.

Hosteland i Masfjorden, 8. mars 2015

I år er det 70 år siden vi kunne prise oss lykkelige over at andre verdenskrig var ferdig. Det er 50 år siden den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov som den første personen i verden gjennomførte en spasertur i verdensrommet. Det er 25 år siden DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent. Samme år ble Nelson Mandela etter 27 år som politisk fange løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, og apartheid i Sør-Afrika ble oppløst. Men man har fremdeles ikke funnet ut hvordan man skal få til full likestilling mellom kjønnene.

Jeg er feminist, både på makronivå og mikronivå. Det går nemlig fint an å være opptatt av egne rettigheter og egne livskår, samtidig som en er solidarisk med kvinner som har det verre enn seg selv. Således er det ikke vanskelig for meg å stille meg bak kvinner i Masfjorden som kjemper for bedre arbeids- og lønnsvilkår, samtidig som jeg hjelper til med innsamling av penger til kvinner i Tanzania som trenger en båt med påhengsmotor.

Tyrkiske Ayse Toksöz og Feride Eralp som har tilbrakt desperate måneder blant ofrene for IS herjinger i Kobane, sa det godt i Aftenposten 4. Mars:

Å be kvinner være opptatt av andre som har det verre enn dem selv, er en global, patriarkalsk hersketeknikk.

Dette er kvinner man trygt kan si opplever verre påkjenninger enn norske kvinner flest, og de vil likevel ikke at vi skal slutte å kjempe for oss selv. La oss sette ting litt inn i perspektiv.

GENERALSTREIK
28. januar tok YS, LO, Unio og Fagforbundet sine medlemmer ut i generalstreik på grunn av regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Det var en protest mot at den blåblå regjeringen vil flytte makt fra alle arbeidstakere til arbeidsgivere gjennom økt arbeidstid, adgang til å pålegge overtid, arbeid på søndager og godkjenning av langturnuser – man vil i større grad enn før åpne for adgangen til midlertidige ansettelser. Det er da de private vikarbyråene vokser frem.

Den ferskeste Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) forteller at i underkant av 8 prosent av arbeidstakerne i Norge er midlertidig ansatt. Det er vanligere med midlertidige ansettelser i offentlig enn i privat tjenesteyting.

Midlertidige ansettelser i offentlig sektor har vært vanlig over lengre tid. Tall fra fjerde kvartal i 2014 viser at 12 prosent av alle ansatte i undervisningssektoren er midlertidig ansatt. Blant arbeidstakerne i helse- og sosialtjenesten er det 11 prosent som er midlertidig ansatt. Vi vet alle at det er flest kvinner som jobber i offentlig sektor, så ergo blir kvinner hardere rammet av midlertidige ansettelser enn menn.

Å være økonomisk uavhengig er selve fundamentet hver eneste kvinne trenger for å kunne sikre sin personlige frihet. Kvinner uten fast jobb som lever med ufrivillig deltidsstilling eller som tilkallingshjelper ved behov, kan ikke defineres som selvstendige premissleverandører i eget liv. De er prisgitt andre. Man skulle tro at det var unødvendig å fortelle dette i 2015, 136 år etter at Henrik Ibsen ga ut ”Et dukkehjem”. Slik Nora ikke en gang fikk nøkkel til postkassen, er det mange norske kvinner som ikke kommer til å få nøkkel til egen bolig. Angrepene på arbeidsmiljøloven vil således komme til å plassere mang en Nora i et dukkehjem for godt.

ARBEIDSMINISTEREN
Arbeidsminister Robert Eriksson har hentet eksempler fra idrettens verden når han skal forsvare regjeringens handlinger, og viste til vårt nye stjerneskudd innen fotball, Mats Møller Dæhli da han uttalte:

«Sjansen er større for å få fast plass på laget om du først får noen innhopp som innbytter.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at man bør slippe til innbyttere, men der stopper også enigheten. Det er jo ikke slik at Mats Møller Dæhli tilfeldigvis plumpet ned på siden av fotballbanen den dagen treneren lot ham få prøve seg. Han ble først bygger opp gjennom at klubben brukte ressurser på ham og økte hans kompetanse. Ved å være et fast klubbmedlem, var han en del av fellesskapet – og ved å være det, ble han også utviklet som menneske. Den sosiale dimensjonen av å føle seg verdsatt, som en del av et fellesskap, satset på og gis muligheter til utvikling – er avgjørende for å ha det bra også etter arbeid.

Som midlertidig ansatt går man rundt og bærer på en kontinuerlig usikkerhet. Du lurer ikke bare på hvordan du skal forsørge deg selv, men også om du noensinne kommer til å få råd til å stifte familie. De andre kollegaene får gå på kostbare kurs som utvikler dem og gir dem økt kompetanse, mens du som innleid arbeidskraft står igjen. Bedriften vil ikke påkoste deg kurset. Dette er det motsatte av hva innbyttere som Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard føler. De føler seg utvalgt, du føler deg utstøtt.

BARNEVERN
Også innenfor barnevern er det store utfordringer. Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører som Aftenposten har kartlagt, har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene. NRK har funnet ut at 54 % av 288 kommuner (det finnes 428 totalt) har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale. Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker. Blant dem finner man vikarbyrå som utnytter kvinnelig arbeidskraft. Dette er nemlig nok en sektor som er kvinnedominert. La oss heller ikke glemme at et godt barnevern også er god likestillingspolitikk ettersom dårlig barnevern først og fremst rammer ressurssvake mødre og deres barn.

Så hva skal man så gjøre om man ikke synes noe om rikets tilstand?

Forfatter og førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo, Elin Ørjasæter, hadde noen interessante betraktninger i Aftenposten 1. mars. De fleste av oss kjenner henne kanskje fra rådgiverrollen hun hadde i programmet ”Luksusfellen” på TV3, men Ørjasæter har tidligere hatt sitt eget rekrutteringsfirma og fungerte som en såkalt ”hodejeger”. Hun skrev:

”EØS-innvandringen har endret mine politiske holdninger, fra å være en optimistisk liberalist til å bli overbevist tilhenger av et organisert arbeidsliv. Liberalisme fungerer bare der alle har forhandlingsmakt. Slik er det ikke lenger. Det er for mange som tilbyr sin arbeidskraft til en altfor lav pris. Lønnsgulvet eksisterer ikke slik det gjorde før.

LO og NHO har verktøyene, i form av tariffavtaler som kan allmenngjøres, altså gjelde for alle bedrifter i en hel bransje. LO og NHO har også felles interesser i høy produktivitet og lovlige forhold.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er vår garanti mot at deler av arbeidslivet kastes tilbake til norsk 20-tall. Det er på tide å organisere seg, selv for en gammel liberalist.”

Med andre ord gjelder det å presse på for at landets folkevalgte oppfører seg som folkevalgte. To ganger har det norske folk stemt nei til EU, og likevel importerer de med mest politisk makt direktiv som ikke kan karakteriseres som noe annet enn både menneske- og kvinnefiendtlige. Vi må rett og slett våge å stemme kreve at politikerne følger folkeviljen. Ser man til Hellas og hvorfor eksempelvis venstrepartiet Syriza vant, så er hovedårsaken at folket var skikkelig lei av EU. Med god grunn.

Det er på høy tid å slå i hjel mytene om hvordan late grekere pensjonerer seg som femtiåringer, og tillater seg ekstravagante velferdsordninger.

Fakta er i følge OECD at gjennomsnittlig pensjonsalder i Hellas er 61,9 år. Det er et høyere tall en selv Tyskland kan vise til, landet hvor man begynte å bruke mekaniske klokker i arbeidslivet allerede på 1600-tallet. For å forstå hvorfor grekerne stemte som de gjorde, må man ta inn over seg at konstruksjonen av euroen konsekvent har gagnet tysk kapital på bekostning av så vel tyske reallønninger som konkurranseevnen i Sør-Europa. Den jevne greker har fått nok av disse urimelige forholdene innenfor finansøkonomien. De har ført til at vanlige, greske mødre i desperasjon har satt fra seg spedbarn på gaten. Nora fant seg ikke i å leve som en dukke. Greske finner seg heller ikke i å være passive passasjerer i håpløse liv. De vil ha et bedre og mer meningsfullt liv, og de vil slippe å sette barna sine på gaten fordi de ikke har mat.

Også norske kvinner fortjener et best mulig liv. Da sier man nei til urimelige EØS-direktiv. Da sier man nei til urettferdig fordeling av godene i samfunnet. Da sier man nei til forandringer i grunnloven som vil svekke livskvaliteten til norske kvinner flest.

DEL 2 AV TALEN

VOLD MOT KVINNER ET FOLKEHELSEPROBLEM
Kvinner har 70 prosent høyere sykefravær enn menn. Debatten om hvorfor det er slik har rast mange ganger. Når skal vi ta innover oss hvor alvorlig problem vold mot kvinner faktisk er?

Ifølge en fersk rapport fra Unicef er voldelige menn globalt sett en større trussel for en kvinne enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Vi snakker sannsynligvis om verdens største helseproblem.

Blant det som kan forebygges, er vold mot kvinner den hyppigste årsaken til død, uførhet og sykdommer, viser undersøkelser i delstaten Victoria i Australia. Vold er mer ødeleggende for kvinners helse enn røyking, høyt blodtrykk og overvekt, ifølge The 2013 National Community Attitudes towards Violence Against Women Survey (NCAS). Det har gjort at man i Australia har laget en nasjonal handlingplan mot vold mot kvinner som gjelder fra 2010 til 2022.

PROBLEMER OGSÅ I NORGE
Selv om mange med rette er forferdet over stygge gjengvoldtekter i India og kidnappinger av kvinner i Nigeria, er det ikke slik at vi ikke har problemer i vårt eget land. I 2011 registrerte det norske politiet 2604 tilfeller av alvorlig mishandling i familieforhold. Vista Analyse anslo året etter at 75.000 til 150.000 mennesker utsettes for vold i nære relasjoner årlig.

Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135.000 til 270.000 mennesker som hvert eneste år blir direkte berørt. Vista Analyse har regnet ut at partnervold gir samfunnsøkonomiske kostnader på mellom 4,5 til 6 milliarder kroner årlig. Får ikke beslutningstagende politikere med seg de samme tallene som andre? Med tanke på at det er usikkert om landets 24 overgrepsmottak overlever og at det stadig legges ned krisesenter virker det ikke slik.

Når det kommer til livstruende vold, er det ingen kjønnsbalanse. En undersøkelse som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har foretatt i år, viser at 8,2 prosent av norske kvinner har opplevd dette. Det er bare 1,8 prosent av norske menn som kan si det samme. Tallene blir tydeligere når man ser på drap. Fra 1990 til 2013 ble 174 kvinner drept av sin partner i Norge. Tilsvarende tall for menn er 25. Halvparten av dem som ble drept regnet det som usannsynlig at partneren ville gå så langt.

Det skjer også at menn blir sykmeldte på grunn av partnervold. Men tatt i betraktning at langt færre menn utsettes for partnervold enn kvinner er det ganske logisk at kvinner har et høyere sykefravær knyttet til mishandling enn menn.

Kunnskapsrike Kjersti Alsaker, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, presenterte i november interessante tall på konferansen “Vold i nære relasjoner”. Mens 84 prosent av kvinner som ikke har opplevd partnervold hadde arbeid, var det blant voldsutsatte bare 42 prosent som positivt bekreftet arbeidsdeltakelse.

NEKTET ARBEIDSDELTAKELSE
Mens ingen av de kvinnene som levde i sunne forhold ble nektet av sin partner å gå på jobb, kunne hele 46 prosent av de voldsutsatte kvinnene bekrefte at de hadde blitt nektet arbeidsdeltakelse. 82 prosent av de voldsutsatte damene ble holdt våkne om nettene. 91 prosent hadde konsentrasjonsproblemer på jobben. 68 prosent ble hindret i å delta i sosiale aktiviteter på jobben. 74 prosent følte skam om arbeid på grunn av samlivsproblemene.

Dette er fakta som bør gi mer enn frysninger på ryggen eller store øyne. Dette er fakta som bør gi handlekraft og beslutningsiver, og ikke den handlingslammelsen vi ser i størstedelen av det norske politiske landskap i dag. Vil man gjøre noe med at kvinner oftere er sykemeldt enn menn, vil mye garantert se bedre ut om man setter inn tiltak mot partnervold. Omvendt voldsalarm og kompetansehevende lærings- og holdningsmål i grunnskolen er en god start. La oss sørge for at den oppvoksende slekt vet bedre enn det vi gjør i dag.

Anna Kathrine Eltvik, medlem i Kvinnefronten.

Mannehater?

Den største hjertesaken for meg, er kampen mot vold mot kvinner og barn. Jeg liker dårlig tanken på at mennesker utsettes for slik stor urett som voldsutsatte damer og unger. Jeg liker enda dårligere at det i følge Unicef er verdens største helseproblem. Eller sagt slik Aftenposten gjorde 3. oktober:

«Kvinners største helsetrussel: Menn.»

Reaksjonen lot ikke vente på seg da jeg la nyheten ut på min Facebook. Jeg måtte være en mannehater. Logikken står selvsagt til stryk. Man er ikke automatisk en mannehater selv om man våger å påpeke at voldelige menn er et alvorlig samfunnsproblem. Om noe, så er det vel problemet heller alle dem som hater kvinner. De som lar sitt hat komme til uttrykk i form av voldtekt, drap, psykisk eller fysisk mishandling.

Skjermdump fra min Facebookside. Han som skrev kommentaren er i grunnen en grei kar i virkeligheten, men sleiver med kjeften i den virtuelle verden. Det i seg selv er uskyldig nok, men han er like fullt med på å skape presedens for hvordan man kommuniserer med feminister.

Brent mat og sexnekt
Kjønnsrollemønster og manglende fokus på gode holdninger, må ta en stor del av skylden. Aftenposten belyste i sin artikkel situasjonen i Sør-Afrika. Der er drapshyppigheten større enn i Norge, og det gjelder å velge riktig mann om du vil bli behandlet bra.

Verdensbanken har sett nærmere på det faktum at noen kvinner forventer volden de utsettes for. I land som Guinea, Mali, Øst-Timor og Etiopia, ble årsaker som brent mat, krangling, sexnekt, forsømmelse av barn og impulsive gåturer sett på som rimelige begrunnelser for juling.

Menn den største helsetrusselen
Nå trenger man ikke reise til nevnte nasjoner for å finne slike tilfeller. Også i vår egen verdensdel, er det nok av vestlige kvinner som aksepterer at de behandles ille. Statistikkene viser for eksempel at det er akkurat like mange i Norge som voldtas, og det eksisterer i aller høyeste grad også menn her på bjerget som avstraffer sine kvinner hardt for de minste bagateller.

Pågår slike ting over tid i et forhold, er det ikke unormalt om også norske kvinner begynner å forvente bankingen. En skal ikke glemme at en relativt fort brytes ned psykisk, og da forsvinner raskt evnen til å sette de grenser rundt seg som berger liv.

Nei, man er ikke en mannehater selv om man påpeker at menn representerer den største helsetrusselen i verden. Man er kanskje bare møkk lei av at så lite gjøre med dette faktum. Elektroniske fotlenker på voldsdømte menn og forebyggende læreplaner i grunnskolen kunne vært en god start. Hvor mange må dø før det handles?

Sporskifte er helt nødvendig

LOs sommerpatrulje kunne i BA 1. september fortelle om urovekkende forhold ved ulike bedrifter i Hordaland. Blant annet har unge jenter fått beskjed om å kneppe opp blusen sin for å øke salget, men det er gutta som får være med på firmaturer og kose seg med salgsoverskuddet.

Trykket i BA fredag 5. september.

Det er i motsetning til hva mange ynder å innbille seg, ikke nødvendig å reise til fremmede himmelstrøk for å konstatere kjønnsbasert urett. Sjåvinistene lever i beste velgående midt blant oss.

Meldt til arbeidstilsynet
Heldigvis har sommerpatruljen meldt fra til Arbeidstilsynet. Spørsmålet en bør stille seg, er hvor mange saker som ikke finner veien til Arbeidstilsynet. Det er for eksempel slik at man blir oppfordret til å politianmelde om man melder fra om sextrakassering. Med tanke på den høye henleggelsesprosenten som etter hvert er allmenn kjent, er det mange som rett og slett ikke gidder. Slike faktorer danner de rammene som skal til for å lage mørketall. Mørketall som vi ikke bør være bekjente av.

For å gjøre noe med dette, er det slik SV ser det tvingende nødvendig med en landsdekkende, flerårig satsing i skolen mot seksuell trakassering.

Forebygging er i den sammenheng det viktige stikkordet. Det er nemlig den oppvoksende slekt som har bedre sjanse enn noen andre til å endre spor, og sporskifte er det helt åpenbart at vi trenger. Si nei til at enkelte mennesker blir urettferdig behandlet i kraft av at de har et bestemt kjønn. Si ja til rettferdighet.

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leder i SV

Marianne Sæhle
Nestleder i Hordaland SV

Anna Kathrine Eltvik
Konstituert leder av kvinnepolitisk utvalg i Hordaland SV

De snille er verst

I 1961 gjennomførte den berømte psykologen Stanley Milgram et forsøk for å avsløre hvor villige forskjellige personer var til å adlyde en autoritær figur. Forsøkspersonene trodde de ga et menneske elektrisk sjokk, mens det i realiteten satt en skuespiller der som simulerte smerte. Milgram fant ut at 60 % uten å mukke fulgte ordrer til personen var død.

24. juni 2014 ble resultatene i et Milgram-lignende eksperiment publisert på internett. Der har man forsøkt å finne ut hvilke personlighetstyper som er mer villig til å følge ordrer enn andre. Resultatene er forbløffende. De som ble beskrevet som behagelige og samvittighetsfulle mennesker, fulgte med større sannsynlighet ordrer om å gi elektriske støt – selv om de trodde det kunne skade uskyldige mennesker. De som hadde en mer motsigende og mindre behagelig personlighet, ville med større sannsynlighet nekte å påføre andre smerte.


Det berømte Milgram-forsøket.

I en periode på åtte måneder, intervjuet forskerne de som deltok i eksperimentet for å måle deres personlighet, deres personlige livshistorie og politiske preferanser. Da disse funnene ble stilt opp mot deltakernes oppførsel under forsøkene, dukket et klart mønster frem:

Ville ikke opprøre
De som var mest ”vennlige”, fulgte ordrer for ikke å opprøre autoriteten. De som ble beskrevet som ”uvennlige”, tok avgjørelser basert på eget syn. Ironien er at personlighetstrekk som vanligvis blir ansett som antisosiale, i realiteten kan vise seg å være mer pro-sosial enn andre. Kenneth Worrthy skriver i ”Psychology Today’s”:

Årsaken til dette er at noen er mer villige til å ofre ens personlige popularitet, for å fritt kunne handle på en moralsk og rettferdig måte ovenfor andre mennesker, dyr og miljø. Popularitet kan når det kommer til stykke, være tegn på sosial etikette og kanskje et ønske om å passe inn – fremfor noen som helst moralsk overlegenhet.

Sosialistiske feminister er mest humanistiske.

Man fant også ut i studiet at personer på den politiske venstresiden, var mindre villige til å skade andre. Blant dem var det spesielt en gruppe som skilte seg ut, og det var kvinner som nylig hadde deltatt i opprørsk, politisk aktivisme. Sosialistiske feminister er altså minst menneskefiendtlig av alle.

Milgram begynte med sitt studie i juli 1961 for å bedre forstå hvordan nazisme kunne oppstå. Da var det tre måneder siden rettssaken mot Adolf Eichmann hadde startet. Milgram trodde hans funn kunne forklare hvordan tilsynelatende, hyggelige folk kunne gjøre grusomme ting hvis de ble beordret til å gjøre det.

Man kan neppe konkludere med at nazister flest bare var hyggelige folk som prøvde å følge ordrer, men uansett er funnene som nylig ble gjort til ettertanke. Hyggelige mennesker søker å fornøye autoriteter, mens opprørere evner å tenke selv.

Ny feministbølge på gang

Dagsavisen fortalte 14. juni at norske, feministiske organisasjoner opplever stor medlemsvekst. Det er ikke rart. Landets konservative regjering går til angrep på abortlovverket, fedrekvoten og vil ikke ha sexkjøploven. Som om det ikke er nok, har vi en barne-, likestillings- og inkluderingsminister som sier at hun kategorisk er mot bruk av kvotering som virkemiddel.

Det er ekstremt provoserende når Solveig Horne som virkelig burde forstått hvor viktig det er å bruke kvotering for å sikre likestilling av kjønnene, ikke gjør det. Fram til 1986 var norske regjeringer kraftig dominert av menn. Kvinnelige regjeringsmedlemmer ble av mange betraktet som politisk pynt. Men Gro Harlem Brundtland ville det annerledes og møtte opp hos kong Olav med en regjering der 8 av de 18 statsrådene var kvinner. Det står det respekt av!

Foto: Wikimedia

Kvotering helt nødvendig virkemiddel
Dette er ikke et forsøk på å si at det ikke finnes feminister på høyresiden i politikken. Det er mer et spark i leggen til de kvinner på høyresiden som ikke vil vedkjenne seg at kvotering har vært helt nødvendig for å oppnå reell likestilling mellom kjønnene. Ved maktens tinder, står ikke menn og viker plassen for de damer som er dyktige nok. Ved maktens tinder, er det kamp om makt. Det er en røys med menn som vet å dra nytte av at de er nettopp menn, og som ikke viker en millimeter.

De kan gjerne snakke om kjønnsbasert urett som om de bryr seg. De kan gjerne også påpeke hvor nedverdigende det må være for kvinner å bli kvotert til en jobb i kraft at kvoteringslov, og ikke i kraft av at de er dyktige. Men like fullt drar de nytte av at nettopp dyktige kvinner systematisk diskriminert. Tallenes tale er klinkende klar.

Ulønn er verdens takk
Menn får høyere posisjoner på partilistene på bekostning av kvinner, både ved Stortingsvalg og lokalvalg. I 1975 hadde kvinner 15 % av plassene i landets kommunestyrer, mens tallet lå på 38 % i 2007. Når det kommer til politiske lederverv, er det enda verre. For 38 år siden var kun 2 % av dem kvinner, mens tallet i dag er 23 %. Faktum er at mange kvinner opplever å bli kneblet, usynliggjort, omgått og vraket, dypest sett fordi de er kvinner og truer kjønnsmakten. Altfor få løftes frem.

På bedritent vis, er det mange som hevder at vi kan takke den blå-blå regjeringen for at feminisme har fått vind i seilene. Det er slettens ikke er de blå-blå som har skapt feministisk bevissthet i dette land. Det er det iherdige idealister og aktivister som har gjort like fra den gangen kvinner ved fyrstikkfabrikken gikk til streik i 1889 frem til i dag. Det er dem vi skal takke! Å rose damer med tæl selv i 2014, ser virkelig ut til å sitte lang inne.

Sekstimersdag krever mot og vilje

Innføring av sekstimers arbeidsdag vil komme til å kreve mot og vilje. Like mye mot og vilje som da åttetimers arbeidsdag ble innført i 1919. Også da var det mange som stilte seg negative til konseptet om at mennesker skulle jobbe mindre og bestemme mer over sin fritid. Det er på tide å våge og vinne.

Ved at forbruksveksten bremser kraftig opp, snakker vi om en enorm miljøgevinst. Sentrumspartiet Miljøpartiet De Grønne har forstått det som SV, Rødt og mange i AP har snakket om lenge. Hvis vi alle jobber litt mindre, vil det bli mindre penger til økt forbruk. Det er forbrukergalskapen som må ta skylden for de menneskeskapte klimaendringene vi ser i dag.

Tredobling av forbruk
I NRK-dokumentaren ”Kampen om tiden”(fra 1. april 2014), sier samfunnsøkonom i Statistisk Sentralbyrå, Erling Holmøy, at det er økonomisk mulig at vi i 2016 jobber mindre enn nå, samtidig som forbruket dobles. For at dagens velferdsordninger skal kunne videreføres, befolkningens arbeidstid reduseres til seks timer dagen, handlingsregelen følges og befolkningen eldes, må skattesatsen økes med 12 prosentpoeng. Holmøy poengterer at vi ville komme til å ha en tredobling av vårt forbruk, om arbeidstiden forble den samme. Det er verken nødvendig eller forsvarlig å doble eller tredoble dagens forbruksnivå.

Stein Erik Hagen synes det er verd å prøve sekstimersdag. Foto: Wikipedia

Innen 2050, er det forventet at jordens befolkning har økt fra 7 til 9 milliarder mennesker. Man behøver ikke være økonom i SSB for å skjønne at det ikke vil gå om alle mennesker tredobler sitt forbruk, men det kan hjelpe godt på å være svensk professor med peiling på internasjonal helse. Berømte Hans Rosling har de siste årene formidlet i de arena han kan, at hele 80 % av jordens befolkning kan lese og skrive. Det alene forteller oss at vi ikke lenger kan belage oss på å fortsette å leve godt på at andre mennesker lever i både ekstremfattigdom og kunnskapsløshet. I takt med økt kunnskap, hever også de fattigste sin levestandard. Og det er flott. Men hvordan går det om 9 milliarder mennesker driver like mye rovdrift på jordkloden som vi i Vesten har gjort lenge nå?

Stein Erik Hagen
Svaret er nedslående. Løsningen på problemet er ikke å sette inn tiltak mot at klodens fattigste skal få et bedre liv. Løsningen er å se på eget forbruk og starte med seg selv. Det vil kanskje overraske flere, men milliardæren Stein Erik Hagen støtter LOs forslag om å starte forsøk med sektimersdag. Allerede i 2005 sa han følgende til Dagens Næringsliv: ”Ja, jeg synes det er verdt å gjennomføre forsøk med 6-timersdagen. Bare på den måten får vi vite om det kan ha noe for seg, eller om det blir for dyrt.”

Noen forsøk med sekstimersdag har man allerede hatt. I siste halvdel av 1990-årene, ble det satt i gang tre temmelig like sekstimersdagsforsøk i Stockholm, Helsinborg og Oslo. Forsøkene omfattet for det meste kvinner i hjemmetjenesten, på sykehjem og i barnehager. Arbeidstiden ble kortet ned, men lønnen var uendret. Timene som gikk tapt, ble helt eller delvis erstattet med nyansettelser.

Hva forsøkene viser
Forsøkene viste at færre ble plaget av mental eller fysisk utmattelse, og færre ble plaget av smerter i nakke- og skulderområder. Mange rapporterte også at de sov bedre. Forskerne konkluderte med at det sannsynligvis hang sammen med at stresspåkjenningen i dagliglivet ble mindre når arbeidsdagen var kortere. Menn som før de begynte forsøket hadde uttalt at de var negative til å jobbe mindre, hadde snudd. Det ga dem stor mening i livet å være mer sammen med familie og venner.

Skjermdump fra forskning.no.

I 2009 innførte Tine Heimdal i Trøndelag sekstimersdag. To år senere kunne Aftenposten fortelle at sykefraværet har gått ned, produktiviteten har gått opp, og de ansatte føler at jobben gir ny mening. Produktiviteten, som skulle økes med 20 prosent for å kompensere tapt arbeidstid, økte med 30 prosent. Det gikk ikke ut over kvaliteten, og både ledelsen og de ansatte betegner ordningen som en suksess, og de bruker ordningen den dag i dag.

Omsorg er verdiskaping
Reformen er interessant ut fra et feministisk perspektiv også. Margunn Bjørnholt, seniorforsker ved Policy and Social Research AS, savner at dagens økonomer ikke tar med ulønnet arbeid (uformell sektor) i sine beregninger rundt den. Ikke bare skal det produseres varer, men barn, maskiner, relasjoner og miljø trenger omsorg og pleie. I motsetning til ideen om at mennesket er en isolert aktør som bare tenker på seg selv og maksimerer sin egennytte, tar feministisk økonomi utgangspunkt i at mennesker er sosiale og økologiske.

Bjørnholt får støtte fra samfunnsøkonom Julie Aslaksen fra SSB, som poengterer at gratis omsorgsarbeid absolutt er verdiskapende for samfunnet. At barn får nødvendig omsorg og oppfølging er en forutsetning for at de kan bli gode arbeidstakere, ledere, politikere og blant annet bidra til den formelle økonomien.

Seks timers arbeidsdag er et god tiltak i kampen for likelønn. Færre kvinner vil jobbe ufrivillig deltid, og flere kvinner vil velge å ta seg fulltidsjobber. De får likevel nok tid sammen med barna. Det er kanskje det viktigste poenget av dem alle.

Det er ikke økt forbruk og mer luksus som er nødvendig for folk flest. Det er det kvalitetstid med dem som vi er aller mest glad i som er. Og så er det greit å bo på en klode uten stadige, menneskeskapte miljøkatastrofer mens vi gjør det.

Kvinner er ikke kvinner verst

Selv om det finnes nok av kvinner fra politikken eller andre samfunnssektorer som kan skrive under på at det nettopp er kvinner som dolker dem eller har dolket dem i ryggen, så gjør det ikke påstanden om at kvinner er kvinner verst sann.

Når man sier at kvinner er kvinner verst, så insinuerer man at vi kvinner ikke evner å stå sammen eller løfte hverandre frem. Det er bare vås. Kvinner kan få til fantastiske ting sammen, når de først har bestemt seg!

Skal man forstå hvorfor kvinner kan finne på å behandle hverandre dårlig, så bør man ha i mente at vi lever i et samfunn som på mange måter bryter ned det mange kvinner har av selvtillit. Retusjert reklame, filmer, aviser, tv, magasiner, internett og musikkvideoer har det travelt med å fortelle oss at vi ikke er gode nok som vi er. Da er det jo ikke rart at en del av oss til slutt begynner å tro på det, og begynner å hakke på dem som faktisk tror de er gode nok som de er. I grunnen er det bare snakk om beundring som er på avveie, og som tar form som misunnelse.

Det går heldigvis an å gjøre noe for å seire over det grønne monsteret. En av tingene man kan gjøre, er å drive med så aktiv bevisstgjøring som mulig. Derfor vil jeg bruke resten av innlegget mitt til å gjøre akkurat det. Bevisstgjøre.

Det var kvinner som gikk sammen og krevde opprettelse av landets første aldershjem. Da det kommunale aldershjemmet Nystu-Trønnes åpnet i 1898, skapte de historie. En viktig del av den velferdsstaten vi i dag er så stolte over, kan vi takke driftige og dyktige damer for.

Vi har også grunn til å være stolte over damene som jobbet ved Fyrstikkfabrikken, og som gikk til streik 23. oktober for 125 år siden fordi de var lei av lav lønn og elendige sanitære forhold. De banet vei for arbeiderrettigheter. 17 år senere, gikk en annen gjeng med sterke kvinner sammen. Det ble foreslått å endre på praksisen i postvesenet, hvor menn og kvinner hadde lik lønn. Kvinnene skulle gå ned i lønn. Det fant ikke disse damene seg i, og de lagde rabalder. Kravet om likelønn stammer altså helt tilbake fra 1906.

Vi skal ikke glemme Sanitetskvinnene heller. Allerede i 1916 så organisasjonen viktigheten av forskning og kunnskap, og opprettet forskingsfond for kreft. De har i det hele tatt fått til utrolig masse like frem til i dag. Listen over hva kvinnelig felleskap har fått til, kunne vært mye lenger. Det er virkelig på tide å erklære frasen om at kvinner er kvinner verst for død og begravet!

Melder overgang til SV

Jeg vil med dette kunngjøre at jeg i går på 1. mai meldte meg inn i SV. Jeg har snakket med kvinnepolitisk leder i SV, Marthe Hammer, og har gjort en avtale om at jeg skal få fortsette å bruke mitt sterke, kvinnepolitiske engasjement i SV. Det har også bystyrepolitiker i Bergen, Oddny Irene Miljeteig, forsikret meg om.

Det er i hovedsak kuttene i barnevernet, asylpoliitkken, miljøpolitikk og angrep på selvsagte kvinnerettigheter, som gjør at jeg ikke lenger klarer å være partiløs. I SV er det mange andre som er opptatt av de samme sakene, og jeg søker nå inn i dette fellesskapet for å få til positiv endring.

SV i regjeringsposisjon var med på sende soldater til Afghanistan. Det er sterke krefter i SV som var mot dette, og jeg vil samarbeide med disse for å gjenreise SV som et sosialistisk fredsparti.

Kämpa Showan!

Seks feminister og antirasister ble knivstukket av ny-nazister i Malmö under en markering 8. mars. Mens vi skapte historie i Norge med rekordhøy deltakelse på Kvinnedagen, opplevde man i vårt kjære naboland et forferdelig antiklimaks. En av de som ble stukket ned, Showan Shattak, kjemper fortsatt for sitt liv.

Snart 20 000 har meldt seg inn i støttegruppen til Showan på Facebook.

Det gjør at snart 20 000 mennesker har meldt seg inn i gruppen «Kämpa Showan» på Facebook. Vi er mange som er bekymret. Utrolig nok har svensk fjernsyn vært med på å bagatellisere hendelsen. Blant annet har SVT beskrevet hendelsen som et oppgjør mellom ekstremister.

Angrepet under markering mot kvinnevold
For det første var det ny-nazistene som oppsøkte demonstrantene. For det andre bør det etter 22. juli være klinkende klart for alle og enhver at høyreekstreme mennesker representerer den største faren av de ytterst til venstre og ytterst til høyre. For det tredje, skjedde angrepene under en markering mot kvinnevold. Sist men ikke minst, var det ingen ny-nazister som ble skadd.

Det er neppe tilfeldig at nettopp Showan ble rammet hardest. Han var med på å stifte «Fotball mot homofobi», og ny-nazister er ikke glad i homoseksuelle. Det har vi sett i både Russland og Ukraina. I BA kunne man 12. mars lese i BA sin papirutgave at trener for Brann, Rikard Norling, er sjokkert over hendelsen. Det er ikke rart. Man skulle tro at det i 2014 skulle være trygt i frigjorte, nordiske land og tilkjennegi sine ideologiske prinsipp uten å oppleve drapsforsøk.

Ikke akkurat guttestreker
Den svenske bloggeren og jusstudenten Fanny Eriksson er av det modige slaget. Hun har i bloggen sin lagt ut en skjermdump som viser hvordan medlemmer av fascistiske «Nordfront» reagerer på hendelsen. Der kan man lese flere hatytringer om hvor dumt det var at ikke Showan døde. Den som har fått flest kudos (116 stykker), skriver: «Ytterst tråkigt att Showan Shattak överlevde. Känner ingen som helst sympati för det aset!» Han som svarer på dette og som har fått nesten like mange kudos, skriver: «Håller fullkomligt med dig. Mycket trist att blattekräket inte strök med.»

Feminister i Bergen gikk i går sammen for å erklære sin støtte til Showan som ligger på sykehus og kjemper for sitt liv.

Nei, dette handler ikke om guttestreker. Dette er langt mer alvorlig enn som så. Aftenbladet forteller 11. mars at sjefen for det svenske sikkerhetspolitiet Säpo er innkalt til Riksdagens Justiskomité som følge av knivstikken. På nettsidene til Säpo kan man lese at etaten skal beskytte det svenske folk og demokratiet. Da må leder Anders Thornberg se til å gjøre langt mer enn å frykte bare ekstremister fra muslimske miljø. Han må ta inn over seg at også ny-nazister representerer en reell trussel for rikets sikkerhet.

Prostitusjon er ikke sexarbeid Amnesty!

Uttalelse fra AU i 8. mars Bergen 2014.

Politisk rådgiver Patricia Kaate og generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty International har tatt kraftig til motmæle mot kritikken de har fått, etter at det lekket en rapport hvor det kommer frem at de vil avkriminalisere alle sider av prostitusjon.

Signer her om du ikke vil at Amnesty skal gå mot sexkjøploven.

Både Kaate og Egenæs forsikrer om at organisasjonen ikke har tatt et standpunkt, og at Amnesty bare har en intern prosess i den internasjonale organisasjonen der man skal diskutere om det skal utvikles en egen policy for sexarbeid.

Bare ved å bruke ordet sexarbeid, viser organisasjonen at den har tatt et standpunkt langt på vei. Trafficking og prostitusjon er som de aller fleste vet to sider av samme sak. I Tyskland hvor prostitusjon er legalisert, er opp til 90 % av de såkalte sexarbeiderne menneskeslaver. Ville Amnesty ivret for å kalle bomullsplukking for arbeid om 90 % av de som plukket bomull var slaver?

Rachel Moran var et hjemløst barnevernsbarn da hun begynte med prostitusjon 15 år gammel. Hun har heldigvis overlevd.

En kanadisk rapport om prostitusjon og pornografi (Pornography and Prostitution in Canada: Report of the Special Committee on Pornography and Prostitution, Summary – 1985), konkluderte med at prostituerte hadde en 40 ganger høyere selvmordsrate enn andre. 75 % av kvinnene som drev med eskorte, hadde forsøkt å ta selvmord. 15 % av alle som gjennomførte selvmord, var prostituerte.

Med tanke på at langt fra 15 % av befolkningen driver med prostitusjon, er dette svært skremmende tall. Det er bare ut fra disse fakta vanskelig å se hvilke HMS-tiltak Amnesty International tenker skal være effektive nok til at de prostituerte skal kunne ha en grei arbeidsplass.

AU i 8. Mars Bergen vil ikke ta stilling til om Amnesty er infiltrert av en hallik eller kvinnehatere, men vil innstendig be organisasjonen om å slutte å bruke begrepet sexarbeid. Det er et meningsdannende ord, og vi er mange som tar sterk avstand fra denne begrepsbruken. Prostitusjon har som Rachel Moran sa i Bergen på 8. mars fint lite med verken sex eller arbeid å gjøre. Det er undertrykkelse.
______________________________________________________________________________

Anna Kathrine Eltvik
Jane Nordlund
Eva Aarskog
Sara Marie Skaug Bjørkly
Dina Sirene Owren
Lena Seim Grønningsæter
Nora Fåberg Moldung