Viser arkivet for stikkord fengsel

Klar sammenheng mellom selvmord og varetekt

Norge er på nivå med Albania når det kommer til varetektsfengsling. Begge landene defineres som varetektsverstinger, og har fått sterk kritikk fra både FN og Europarådet for sine rutiner. I 2006 kalte Europarådets torturkomité (CPT) bruk av isolasjon i norsk varetektsfengsling for tortur.

I desember tre år senere måtte daværende justisminister Jonas Gahr Støre forklare seg for FN sin torturkommisjon i Genevé.

I 2010 sa advokat Frode Sulland følgende i Aftenposten:
«Norge er ikke noe forbilde når det gjelder bruk av varetekt. Det gjelder omfanget av varetekt totalt sett, varigheten av varetektsoppholdene, bruk av isolasjon under varetekt og særlig bruk av glattcelle.»

Brudd på torturkonvensjoner

Advokat John Christian Elden var i samme artikkel hakket kvassere:

Oslo fengsel topper statistikkene når det kommer til selvmord. Foto: Wikimedia

«Det er flott at Norge bruker kunnskaper og ressurser på å lære andre land å unngå brudd på torturkonvensjonen i varetektssituasjoner. Det er imidlertid et stort tankekors at Regjeringen samtidig tillater at tortur skjer i Norge hver eneste dag fordi vi ikke har midler til å drifte nok varetektsplasser.»

Året før hadde det bare i Oslo sittet i gjennomsnitt 110 personer ulovlig lenge på glattcelle hver eneste måned. Det er grunn til å spørre seg selv hvorfor det er slik, og kanskje spesielt i 2014 hvor vi feirer at Grunnloven er 200 år. I 2013 fikk nemlig norske fengsler en rekord man definitivt kunne vært foruten. Aldri før har så mange tatt selvmord. 3. januar 2014 kunne man lese følgende i VG:

«Elleve innsatte – nesten en hver måned – valgte å ta sine egne liv. Det er mer enn dobbelt så mange som i 2012. Kriminalomsorgen er svært bekymret for utviklingen…Tre av fire som forkorter livet sitt i fengsel er varetektsfanger, altså uten noen endelig dom.»

Skummel retorikk

Å bli varetektsfengslet er for de fleste å regne som en livskrise. Det er de færreste som ikke reagerer sterkt på tunge avhør og fullstendig isolasjon. Følelser av livstrøtthet, håpløshet, avmakt, sorg og ikke minst skam kommer strømmende på. Er man heldig får man snakke med en fengselsprest eller en annen sjelesørger. De som ikke er fullt så heldige, blir sittende helt for seg selv og slite. Krisen blir eksistensiell.

Det kan kanskje være fristende og si at noen av dem sikkert fortjener den lidelsen de må oppleve. Det er en skummel retorikk. Vi har en rettsstat, og man er ikke skyldig før man er dømt. En varetektsfengsling er ikke det samme som en dom. Det er domstolene som deler ut straff, ikke de som arresterer. Dette er viktige prinsipp i ethvert system som liker å definere seg selv som demokratisk.

Måtte de som har mistet sine kjære på grunn av selvmord under varetekt, tilgi et system som på langt nær er godt nok. Måtte den sittende regjering se og våkne.

Erna og Siv spiller på fremmedfrykt

Å diskutere innvandring med mannen på gaten, er ofte som å høre vandrehistorier. Historiens innhold blir bare verre og verre for hver gang den formidles. Det er i disse valgflesktider betimelig med en virkelighetsorientering.

Det er nemlig ikke slik det er blitt meg fortalt at over 90 % av de som sitter i fengsler er innvandrere. Det er heller ikke slik at alle overfallsvoldtekter blir begått av menn med ikke-vestlig bakgrunn. Sist men ikke minst, er det ikke slik at innvandrere totalt sett ikke er annet enn en gigantisk utgiftspost muliggjort av naive, norske politikere på venstresiden. Her er noen fakta:

  • I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) har 32 % av de innsatte innvandrerbakgrunn.
  • I en rapport fra Oslo politidistrikt som er basert på tall fra 2011, viser det seg at man oppklarte fem av til sammen 21 anmeldte overfallsvoldtekter. Disse dem hadde utenlandsk opprinnelse. Av de 16 sakene som ikke ble oppklart, var flere av ugjerningsmennene beskrevet av de utsatte som etnisk norske menn.
  • I rapporten “Innvandringsregnskap” som ble offentliggjort i mars 2013, var konklusjonen at iinnvandring lønner seg økonomisk.

En person født i Norge bruker nesten tre ganger mer av velferdsbudsjettet i løpet av sitt liv enn en innvandrer. Staten sparer store summer på at voksne innvandrere begynner i lavtlønnet arbeid som ikke nordmenn vil ha, og samtidig betaler like mye skatt som andre. Vi har ikke brukt en krone på deres første livsfase, hvor man normalt bruker mye penger på utgifter knyttet til barnehage, skole, helse- og trygdeordninger.

Eget fengsel for utlendinger

Likevel er det slik at Erna Solberg (H) og Siv Jensen (FrP) har gitt et valgløfte om lavere standard på soningsforhold for utenlandske kriminelle. Vel og merke gjelder dette dem som ikke skal tilbake i det norske samfunnet, men det sender likevel et skremmende signal. Partiene som hevder at de setter enkeltmennesket i sentrum, ser ikke at prinsippet skal gjelde lenger om enkeltmenneskene kommer fra et annet land. Det er rasisme i praksis, og utrolig nok har de ikke fått den velgerflukten de fortjener på meningsmålingene.

Hva ville Nelson Mandela sagt om Erna og Siv sitt forslag?

Hvordan har de tenkt å gjennomføre dette i praksis? Skal det gjelde absolutt alle innvandrere, eller bare dem med ikke-vestlig bakgrunn? Er det greit med en hasjselger fra Nederland, men ikke hvis han kommer fra Marokko? Det er stor fare for at eventuelle vedtak som besluttes kommer til å ligge farlig nær den typen som Nelson Mandela satt i fengsel 27 år for å bekjempe. Hvor pinlig kommer ikke det til å bli?

I følge SSB og Norsk Folkehjelp, er barn av innvandrere overrepresentert blant ungdom som aldri gjør noe galt. På landsbasis ender det likevel slik at 42 av 1000 ikke-vestlige innvandrere er kriminelle. Til sammenligning er 28 av 1000 norske menn kriminelle. For å bekjempe kriminalitet, må man først forstå hvorfor den finnes. Det handler ikke om at visse mennesker er født med dårlige moral enn andre. Med stor sannsynlighet handler dette om at mennesker med innvandrerbakgrunn har vanskeligere for å få jobb. De blir likevel blir ansett som mislykkede i det norske samfunns øyne, og har liten grunn til å tro på en lysende fremtid.

At Erna og Siv sanker stemmer ved å spille på fremmedfrykt, myter og manglende sosialpolitisk forståelse, er i så måte lite heldig. Det er ikke på den måten man løser problemer knyttet til kriminalitet, stigmatisering og sosial nød.

Anna Kathrine Eltvik
Landsstyremedlem i Rødt

Å se porno er ingen menneskerett

Uttalelse vedtatt med overveldende flertall på Rødt sitt landsstyremøte 2. juni 2013.

Rødt reagerer sterkt på at innsatte i landets fengsler nå skal få se porno i sine celler, og ber om at direktør for Kriminalomsorgen Marianne Vollan omgjør bestemmelsen som er tatt i region Vest.

Når man vet at Arbeidstilsynet i 2013 skal gjennomføre tilsyn i det norske fengselsvesenet fordi det er rapportert manglende opplæring av ansatte i bruk av fysisk maktanvendelse, så er det svært kritikkverdig ar man utsetter ansatte for enda større påkjenninger. Man kan levende forestille seg hvordan det vil bli å gå runder mellom cellene for dem. I tillegg utfordres fengslene allerede med fangers bruk av porno. For ikke lenge siden smuglet en innsatt barneporno inn barneporno i Bastøy fengsel.

Fengsel har flere formål. Det skal straffe, beskytte samfunnet og gi rehabilitering. Det siste punktet er viktig. Gir man ikke kriminelle rehabilitering i form av terapi eller gjennom deltakelse i såkalte prososiale, positive aktiviteter, er det stor sannsynlighet for at de bare begår nye kriminelle handlinger når de slippes fri.

Porno er skadelig
Forskning viser at man ikke nødvendigvis blir antisosial av å se på porno, men at det å se på mye porno er et symptom på sosial isolasjon. Forskning viser også at ensomme som ser mye porno, blir deprimerte. Avgjørelsen er derfor ikke bare uakseptabel fordi porno ofte formidler fornedrende holdninger ovenfor kvinner, men også fordi brukerne av porno kan ta skade av den. Kriminalomsorgen har med andre ord vedtatt noe som er med på å gjøre de innsatte mer antisosiale, det motsatte av å rehabilitere dem.

Et typisk eksempel på antisosial atferd, er å utøve grensesprengende seksuelle handlinger ovenfor kvinner. Det spiller ingen rolle om de ikke samtykker, de er likevel bare objekter. Dette er eksakt det samme budskap som utallige pornofilmer leverer.

Fengselet har i den sammenheng mange fanger som trenger å øve seg på moralsk resonnering og hvordan man behandler kvinner med respekt, ikke det motsatte. Rødt støtter derfor leder i Kriminalomsorgens Yrkesforbund Knut Are Svenkerud, i at det ikke er en menneskerett å se pornofilm. Å gi de innsatte tilgang på porno, er ikke annet enn en dyp mangel på elementær vurderingsevne.

Å se porno er ingen menneskerett

Kvinneutvalget i Rødt reagerer sterkt på at innsatte i Bergen fengsel nå skal få se porno i sine celler, og ber om at direktør for Kriminalomsorgen Marianne Vollan omgjør bestemmelsen som er tatt i region Vest.

Når man vet at Arbeidstilsynet i 2013 skal gjennomføre tilsyn i det norske fengselsvesenet fordi det er rapportert manglende opplæring av ansatte i bruk av fysisk maktanvendelse, så er det svært kritikkverdig ar man utsetter ansatte for enda større påkjenninger.

Fengselsbetjenter pornopoliti?
Hvordan innbiller Per Sigurd Våge, direktør i Kriminalomsorgen Vest, og assisterende direktør Leif Waage seg det vil bli for betjentene å gå runder mellom cellene? Og hva med alt pornografisk filmmateriale som er ulovlig? Ikke bare er barneporno den mest økende genren innenfor denne type filmer, men også voksne kvinner kan utsettes for kriminelle gjerninger i slike filmer. Da forhenværende og avdøde pornostjerne Linda Lovelace i sin tid bestemte seg for å ta et oppgjør med bransjen, sa hun:

Linda Susan Boreman har fortalt at hun hadde en pistol rette mot seg da hun spilte inn denne pornofilmen. Det er en virkelighet som er fjern fra den smilende piken på omslaget.

Når du ser filmen ”Deep Troath”, ser du meg bli voldtatt. Jeg hadde en pistol rettet mot hodet mitt hele tiden.

For ikke lenge siden smuglet en innsatt barneporno inn barneporno i Bastøy fengsel. Forventer Våge og Waage at de ansatte skal være pornopoliti?

Fengsel har flere formål. Det skal straffe, beskytte samfunnet og gi rehabilitering. Det siste punktet er viktig. Gir man ikke kriminelle rehabilitering i form av terapi eller gjennom deltakelse i såkalte prososiale, positive aktiviteter, er det stor sannsynlighet for at de bare begår nye kriminelle handlinger når de slippes fri.

Porno er skadelig
Forskning viser at man ikke nødvendigvis blir antisosial av å se på porno, men at det å se på mye porno er et symptom på sosial isolasjon. Forskning viser også at ensomme som ser mye porno, blir deprimerte. Avgjørelsen er derfor ikke bare uakseptabel fordi porno ofte formidler fornedrende holdninger ovenfor kvinner, men også fordi brukerne av porno kan ta skade av den. Kriminalomsorgen har med andre ord vedtatt noe som er med på å gjøre de innsatte mer antisosiale, det motsatte av å rehabilitere dem.

Et typisk eksempel på antisosial atferd, er å utøve grensesprengende seksuelle handlinger ovenfor kvinner. Det spiller ingen rolle om de ikke samtykker, de er likevel bare objekter. Dette er eksakt det samme budskap som utallige pornofilmer leverer.

Fengselet har mange fanger som trenger å øve seg på moralsk resonnering og hvordan man behandler kvinner med respekt, ikke det motsatte! Kvinneutvalget i Rødt støtter derfor leder i Kriminalomsorgens Yrkesforbund Knut Are Svenkerud, i at det ikke er en menneskerett å se pornofilm. Å gi de innsatte tilgang på porno, er ikke annet enn en dyp mangel på elementær vurderingsevne.

Anna Kathrine Eltvik
Kvinnepolitisk leder i Rødt

Spesialistenes diktatur


Rettspykiaternes konklusjon i saken om ABB har fått debatten i Norge til å rase. Noen krever at flere spesialister vurderer omtalte mann, mens andre vil endre lovverket. Sist men ikke minst, har man dem som med store øyne undrer seg over at noen i det hele tatt våger å si rettspsykiaterne i mot. De er jo spesialister!

Rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim er garantert to ypperlige fagmennesker som vet hva de baler med. Dette er således ikke et innlegg som er ment å kritisere de to som enkeltpersoner nord og ned. Det at ganske mange mener at man bare kan tie stille når spesialistene har uttalt seg, er derimot meget foruroligende.

Vitenskapen gir aldri uimotsigelige sannheter
De som kanskje vet aller best at vitenskap stadig er i endring – også innenfor psykiatri – er vitenskapsfolkene selv. Det blir derfor veldig rart om vi andre folk skal forholde oss til det de sier som absolutte sannheter. I bunn og grunn finnes det ikke en vitenskapsmann/kvinne som noensinne vil hevde å sitte på den fullstendige fasit. Gjør man det, er man ikke vitenskapelig i sin natur.

La oss se på en ting alene, nemlig begrepet neologisme som betyr at man finner opp nye ord selv. Dette skal være en av grunnene til at rettspsykiaterne diagnostiserte ABB som paranoid schizofren. Ord som “tarmspisehund” og “hjernechipbombe” er ord som er typiske for en som driver med neologisme i psykiatrisk sammenheng. Når rettspsykiaterne mener at ord som suicidalhumanisme, nasjonaldarwinisme, ridderjustitiarius og anarkojihadister også hører hjemme i denne båsen, er det grunn til å stoppe opp. Som Anders Giæver i VG ganske så korrekt poengterer, så er disse “psyko-ordene” å finne i millionvis på nettet. ABB har ikke funnet dem opp selv.

Mindre tvang i psykiatrien
Enhver person med en noenlunde ok språkforståelse, vil dessuten evne å sette sammen forskjellige (fremmed)ord til nye. Tolker man ordene som ABB har brukt dit at han får et galskapsstempel, må vi ha mange redaksjonelle avismedarbeidere i vårt land som kan kategoriseres som paranoid schizofrene. De setter jo stadig vekk sammen gamle, leksikalske ord til nye.

Et helt annet spørsmål er hvorfor man ikke skal sette mennesker som har begått grusomme forbrytelser i fengsel på grunn av en påstått psykiatrisk lidelse. I psykiatrien jobber man på spreng for at man skal bruke enda mindre tvang enn man gjør – noe som er veldig forståelig. Skal man stagge denne positive utviklingen på grunn av et eneste menneske som vil komme til å trenge massevis av kontrolltiltak og tvang om han kommer på en psykaitrisk insitusjon? Det blir veldig feil, og ikke minst ovenfor alle de andre med diagnosen paranoid schizofreni som aldri har gjort en flue fortred.

Et valg mellom velferd eller økte klasseskiller


Samfunn med små klasseforskjeller har bedre folkehelse, færre i fengsel, færre drap, mindre fedme og færre med psykiske lidelser. Likevel er det flere og flere som er misfornøyde med skattepolitikken i Norge, og de blå partiene gjør det derfor meget bra på meningsmålingene for tiden.

De som lar seg provosere mest, flytter gjerne utenlands. En del mennesker som stemmer på Siv eller Erna, er å finne i land som Spania, Thailand og Brasil. De sier blant annet at de får mer for pengene sine der. De snakker ikke usant.

Billig alkohol og tobakk
Ihvertfall er alkohol- og tobakksproduktene billige, og har man lyst til å spise mat på restaurant, merker man det knapt i lommeboken. Årsakene til at man får så mye mer for pengene, ser imidlertid ut til å glippe for en del.

I Thailand lever millioner av mennesker for under en dollar for dagen, og i Spania har det den siste tiden gått så galt at det er opprørstilstander flere plasser i landet. Tingene går heldigvis riktig vei i Brasil. Andelen av folk som lever i ekstrem fattigdom er halvert. Man kan likevel ikke stikke under en stol at landet fremdeles har store problemer. Spør man vanlige brasilianere hva som må gjøres, svarer de gjerne at Brasil må investerer mer i det offentlige skoleverket. Det er mangel på skolegang som gjør at de ikke kjenner sine rettigheter og forlanger en bedre offentlig politikk.

Markedsfundamentalister påstår gjerne at det ikke er en sammenheng mellom stor økonomisk ulikhet og sosiale problemer. De samme menneskene påstår uten å rødme at det ikke eksisterer noen klimatrusler eller alvorlige miljøproblemer.

På bekostning av fattige mennesker
Norge utbetaler flere milliarder med bistandspenger til landet. Paradokset er at mens de av oss som betaler skatt med glede håper at landet får bukt med både fattigdomsproblematikken og den fatale avskogingen, så er det en voksende andel av befolkningen som ikke føler noe ansvar.

Tvertimot reiser de med glede til ovennevnte land og lever et liv i luksus. Bry seg nevneverdig om at det er på bekostning av flere millioner av fattige mennesker og destruksjon av jordklodens lunger, gjør de ikke. Det blir direkte selsomt at samme gjengen klager på at vi gir så mye i u-hjelp i Norge, fremfor å hjelpe våre egne som trenger det.

Noen av dem gir kanskje en slump med baht, real eller euro til tiggere eller andre som de der og da føler litt medynk med. Hvor mye bedre det hadde vært om de heller hjalp til med å sikre et mer rettferdig samfunnssystem, hvor en via blant annet skattepolitikk sørget for å fordele landets goder rettferdig. Å slutte å sutre over hvor fælt det er å betale for ting som sikrer velferd og levestandard for folk flest, ville vært en god begynnelse.