Viser arkivet for stikkord fn

Pinlige tall fra Hollywood

Skuespiller Emma Watson, likestillingsambassadør for FN, har holdt en tale om feminisme som har gått verden rundt. Hun påpeker hvordan feminisme som begrep er misforsått, og hvordan den øvrige kvinnelige befolkningen blir skremt bort av feminismens hatefulle rykte.

Emma Watson spilte i Harry Potter-filmene. Foto: Wikimedia

Mange vegrer seg derfor for å kalle seg for feminist. I følge Watson mangler feminismen forbilder og rollemodeller; et ansikt utad som setter feminismen tilbake der den opprinnelig var: kampen for like muligheter og rettigheter.

Få kvinnelige regissører
I innlegget «Feministen går til filmen» som Elise Løverede og Stian Buhagen skrev i BT 14. oktober, kommer det frem at få filmer har balansert likevekt hos kjønnenes roller, tanker og atferd. Kun 22,5 prosent er kvinnelige filmskapere, og kvinnelige skuespillere innehar mindre enn 15 prosent av rollene som sjefer, politikere eller forskere. En studie av 500 populærfilmer fra 2007 til 2012 fant at av 4475 talende karakterer, var 28,4 prosent kvinner, og det var én kvinnelig for hver femte mannlige regissør.

I mange av filmene defineres kvinnene ut fra forholdet til en mann, og ikke seg selv. De er ofte fremstilt som offer eller jomfru i nød og må bli reddet av mannen. I mange skrekkfilmer blir kvinner myrdet mer brutalt enn menn, akkurat som om de straffes for sin seksualitet. Portretter av modige, handlekraftige og sterke kvinner hører til unntakene. Også kvinner som evner å lære av sine feil og
som utvikler seg positivt i løpet av handlingen.

Bibelen presenterer heldigvis flere kvinnetyper enn jomfru Maria.

Jomfru i nød eller egen sjef?
Verden trenger ikke flere presentasjoner av jomfruer i nød. Akkurat det var det muligens en skribent som skjønte for allerede 3000 år siden. I Bibelen finner man «Dommernes bok», og der kan man i kapittel 4,1-14 lese om hvordan den kvinnelig dommeren Debora tar grep. Folket i Hasor hadde vært undetrykket av kanaaneerkongen Jabin i over tjue år. Hun gjør det under en rådgivning klart at det vil være en kvinne som kommer til å ordne opp. Og slik blir det. Tøffingen Jael sørger for å drepe Jabin sin hærefører, Sisera, med en hammer og en teltplugg. Folket blir befridd. I hvert fall for noen år.

Kanskje heller Hollywood kunne laget en film om dette? Gudene skal vite at vi er mange som er lei av de stereotypiske rolletypene som serveres i produksjon etter produksjon. Akkurat som om ikke kvinner kan være annet enn en blanding av hjelpeløs og sexy?

Omvendt voldsalarm nå!


Rødt ber om at Regjeringen nå prioriterer å iverksette bruk av omvendt voldsalarm på farlige menn som er dømt for vold. WHO og FN slår fast at vold mot kvinner er verdens største helseproblem, og tall fra Norge viser at mellom 2000 til 2007 ble hele 73 kvinner drept av sine menn, så dette er et problem også her.

Besøksforbud har liten om noen effekt i det hele tatt. Flere kvinner har fått voldsalarm av politiet, men ender likevel opp med å bli drept. Andre forsøker å flykte til andre kommuner eller fylker, men fånyttes. Slik kan det ikke fortsette å være, og det må gjøres noe for å forhindre at så mange kvinner blir drept. Bruk av omvendt voldsalarm gjør det mulig for politiet å til enhver tid vite om menn som er dømt for å ha mishandlet eller forøkt å drepe sin partner, oppholder seg nærmere den formærmede parten enn lovlig.

Rødt ser at et kontrolltiltak som omvendt voldsalarm alene ikke er nok. Voldsdømte menn må i tillegg ha ulike støtteordninger, i form av eksempelvis samtalegrupper eller terapi. En del som blir dømt for vold, avviser alle tilbud om organisert støtte. I slike tilfeller er det ekstra viktig å benytte omvendt voldsalarm.

  • Saksopplysning: Omvendt voldsalarm er det samme som elektronisk fot- eller armlenke.

Dødsmarkene på Sri Lanka


Blant en folkegruppe hvor man på kort tid har fått 89 000 enker og 19 000 foreldreløse barn, så sier det seg selv at sårene har enorme proporsjoner. Tamiler bosatt i Bergen bærer på sorger og traumer som kanskje kun etterlatte og ofre etter Utøya kan forstå.

18. mai inviterte tamilene folkevalgte politikere i Bergen til minnestund på rådhuset. Tre år før hadde 20 000 tamiler blitt slaktet og drept av i hovedsak regjeringsstyrkene på Sri Lanka, og det bare på en uke. Grusomhetene som da kom til syne i form av mishandlede og voldtatte lik, kropper uten hode og barn kastet i en grøft som søppel, var ikke til å fatte. Det er ikke rart mange tamiler valgte å flykte utenlands.

Panchakulasingam Kandiah er en av dem. Han understrekte med en tydelig beveget stemme at det ikke var bare enkelt som tamil og leve et trygt og godt liv i Norge, samtidig som en visste at familie og venner på Sri Lanka fremdeles levde i stor fare eller ikke levde lenger i det hele tatt. Han ba innstendig politikerne om å tale tamilenes sak, og siterte flere vers av Arnulf Øverland sitt dikt «Du må ikke sove».

Det er heldigvis bred, politisk enighet i Norge om å støtte tamilenes sak, noe som både Torstein Dahle (Rødt) og Erna Solberg (H) klargjorde fra talerstolen. Samtidig er det ikke en enkel oppgave. Regjeringen på Sri Lanka gjør for det meste akkurat som det passer dem, og vil sannsynligvis ikke rikke seg en millimeter før både Kina, India og USA presser dem til det. Enn så lenge skjer ikke det, og derfor kan det se ut som om intervensjon fra for eksempel FN bare er en drøm uten hold i.

Sri Lanka kommer særdeles dårlig ut i Indeks For Pressefrihet laget av organisasjonen Reporters Without Borders. Mens landet i 2004 lå på 110. plass, ligger det nå på 163. plass. Det skyver det ned i samme divisjon som Somalia, Israel og Nord Korea. Omfattende og nærmest total sensur innenlands ser ikke ut til å være nok, for man følger også godt med på hva tamiler finner på når de har flyktet utenlands. Tamiler som har bosatt seg i Australia og Canada, har blitt kidnappet, fengslet, torturert og drept om de våger å besøke sitt morsland.

Det er å håpe at internasjonal fordømmelse og internasjonalt press kan føre til oppreisning for alle drepte og etterlatte på Sri Lanka. I følge biskop Rayappu Joseph som bor der, er hele 146 679 mennesker drept eller sporløst forsvunnet mellom 2008 til 2009. Fremdeles blir tamilene systematisk utsatt for overgrep og forfølgelse. Vi må som verdenssamfunn snarest finne ut en handlekraftig måte å hjelpe dem på.

OBS! Videoen nedenfor krever at man er 18 år for å se den. Sterke scener!

Rødt Bergen Sør: Regjeringen må følge FNs barnekonvensjon!

På årsmøtet til Rødt Bergen Sør ble det på mandag 19. mars vedtatt å komme med følgende resolusjon på vegne av medlemmene:

«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet», sa statsminister Jens Stoltenberg i minnegudstjenesten i Oslo Domkirke 24. juli. To dager etter de grusomme hendelsene på Utøya, var hans fokus der det burde være.

Han var forståelig nok preget av alle dem som hadde måttet bøte med livet, og av de overlevende som ville måtte komme til å leve videre med fryktelige og skjellsettende traumer. Det tar nemlig på å oppleve frykt, død og terror.

I følge tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, er Norge til tross for Stoltenberg sine ord blant de OECD-land som tar mot færrest innvandrere per innbygger. I følge en statistisk analyse fra Statistisk Sentralbyrå er i tillegg vi nordmenn blant dem i Europa som har de dårligste holdningene i innvandringsspørsmål. De politiske parti som har spredd fremmedfrykt, må ta stor del av skylden.

Både lokal- og rikspresse har meldt fra om utlendinger som ikke får oppholdstillatelse, til tross for at det ikke er trygt for dem å reise hjem. Selv barn blir kategorisert som returnektere, og skal sendes ut av landet med tvang. Det spiller heller ingen rolle om foreldrene er i arbeid og ikke påfører Norge utgifter i form av pengestøtte til livsopphold. Vi står ovenfor en type statlig råskap som ikke hører noe sted hjemme.

Rødt Bergen Sør krever at den norske regjering tar i bruk en mer human asyl- og innvandringspolitikk, og at den følger det internasjonale lovverket som er tegnet opp i FNs barnekonvensjon:

…Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn…

…Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet.»…

Hvis så ikke skjer, er det på sin rettmessige plass å spørre hvem Stoltenberg har tenkt å vise mer demokrati, åpenhet og humanitet for.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i Rødt Bergen Sør

Kakao ikke motiverende nok


I skyggen av det som skjer i Libya, har utviklingsminister Erik Solheim vært i Elfenbenskysten og gitt 100 millioner kroner. Landet er verdens største produsent av kakao, og det skal de sannsynligvis være meget glade for.

Nå ligger riktignok Elfenbenskysten veldig i grenseland til å være interessant for verdens oljegribber. Etter 2006 har det nemlig vært store olje- og gassfunn utenfor kysten. Frankrike har vært parat med “hjelp”, og har stilt opp med både kunnskap, redskap og folk. Imidlertid er ikke det det eneste Frankrike har stilt opp med. De har også hatt med seg sugepinner på størrelse med oljerør som de har puttet ned i statskassen, og Elfenbenskysten sitter tilbake med kun 8 % av oljefortjenestene.

Det er president Gbagbo som har gått med på denne dårlige avtalen med Frankrike, og han nektet lenge å gå av selv om Alassane Ouattara i november i fjor vant valget. Fredag 6. mai ga han imidlertid opp, og Ouattara ble tatt i ed.


Billedtekst: Alassane Ouattara er ny president i Elfenbenskysten. Ivorianerne håper han er sterk nok til å stå mot presset fra Vesten, men tviler.

To av mine private venner er nettopp fra Elfenbenskysten. De er av frykt for represalier anonyme, men forteller at Gadaffi lenge prøvde å hjelpe ivorianerne med å ta kontroll over landets ressurser. Han forklarte dem alle fordelene med å nasjonalisere kakao- og oljeindustri, og det ble stor stemning for å gjøre nettopp dette. Vesten likte ikke Gadaffis innblanding. Mine to venner er overbevist om at Gadaffi har fått et sortere stempel enn han fortjener, fordi han la for mange kjepper i hjulene til pengeglade investorer.

Enn så lenge kan Elfenbenskysten som sagt bare være lykkelige for at det er kakao de produserer mest av. Hadde det vært nok av det sorte gull å hente ut, så ville nok Stortinget gitt grønt lys for å sammen med de allierte bombe dette landet også.

Kakao er rett og slett ikke motiverende nok.

Møte om krigen i Libya


Lørdag 2.april kl.15.30 blir det åpent møte i Gimle, Kong Oscarsgt.18, “FN, Gaddafi, opprørsbevegelsen og KRIGEN OM LIBYA”.

  • Hva er bakgrunnen for FN-vedtaket?
  • Fantes det alternativer til bombing
  • Hvordan vil krigen påvirke opprørsebevegelsene

Torstein Dahle (Rødt), Knut Vikør (professor ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og
religionsvitenskap og Simen Willgohs (SV) innleder. Møteleder: Anna Kathrine Eltvik (Rødt).

Arrangør: Rødt,. Rød Ungdom, Kvinneliga for fred og frihet avd. Bergen.

Militær inngripen veien å gå?


Så er atter Norge i krig. At oberst Gadaffi er en despotisk og utilregnelig statsleder, er det ikke stor uenighet om i verden. Kan man likevel med skråsikkerhet si at det var det eneste riktige av Norge å være med på å styrte ham?

Umiddelbart kan det være fristende å svare ja. Hvis en derimot tenker litt grundig gjennom tingene, er ikke svaret så innlysende likevel. Kan man egentlig si at internasjonal, militær inngripen historisk sett har vært vellykket?

I november 1978 invaderte vietnamesiske tropper Kambodsja for å stoppe Røde Khmers streiftog over den vietnamesiske grensen og folkemordet i Kambodsja. Pol Pot måtte flykte, og hans grusomme regime tok slutt.

…[…]…Gjennom 1980-tallet mottok Røde Khmer hjelp av Thailand, USA og Storbritannia, og kunne fortsette å kontrollere store deler av landet og angrep territorium de ikke dominerte. Disse angrepene, sammen med totale økonomiske sanksjoner fra USA og deres allierte, gjorde gjenoppbygging praktisk talt umulig, og etterlot landet i dyp fattigdom…[…]…

Først de siste årene har gjenoppbyggingsarbeidet utviklet seg og har ført til politisk stabilitet i form av et flerpartidemokrati og et konstitusjonelt monarki.

Ble advart på forhånd
Da USA og FN gikk inn i Korea, ble man advart mot å gå for langt mot grensene til Kina. General MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene. I november 1950 dukket de første kinesiske styrkene opp i felten. De allierte styrkene var ikke rustet for hverken den strenge vinteren i området eller den kraftige mostanden de møtte, og enten frøs de ihjel, eller så ble de drept av kineserne.

Teknisk sett pågår konflikten mellom Sør- og Nord-Korea fremdeles, selv om de to statene har skrevet under på en avtale om våpenhvile (2007). En kan derfor ikke si at den utenlandske innblandingen var spesielt vellykket.

Det gikk ikke mye bedre i Vietnamkrigen. Krigen førte til anslagsvis 5 millioner døde og skadede, hvorav 3 millioner sivile. Amerikanerne måtte trekke seg ut med uforettet sak. I dag er Vietnam en sosialistisk republikk, men gikk mellom 1956 til 1975 gjennom vanvittige påkjenninger på grunn av utenlandsk innblanding.

Somalia, Irak og Afghanistan
Mellom 1992 til 1995 prøvde man å rydde opp i Somalia. Norge deltok med 260 soldater i FN-styrken, men man fikk vite lite om hvordan det gikk mens de var der. I ettertid har soldatene som var der beskrevet forholdene som tragiske og grisete. I Irak klarte man å kvitte seg med Hussein, men landet har store problemer med både infrastruktur, fattigdom og stråling på grunn av utarmet uran. Man valgte også å gå inn i Afghanistan, og til tross for påstander om at man har gjort det av humanitære årsaker, kan en ikke akkurat melde om at befolkningen har fått det bedre i etterkant. I dag vil flertallet av befolkningen at de allierte styrkene trekker seg ut.


Billedtekst: Før var det mange som spilte på lag med Gadaffi. Det ser man ut til å ha glemt.

Nå er det Libya sin tur. Bombingen av landet kan i verste fall gi Gadaffi økt oppslutning. Bør man ikke da se etter andre måter å løse opp i problemene på? Hva med å stille Gadaffi for krigsrett, og samtidig hjelpe folket i Libya på på fredelig vis med å få et ekte og folkestyrt demokrati? Bomber og granater fører sjelden noe godt med seg, og det er de sivile som i særdeleshet må lide.

Krigsveteran slår alarm - fem har tatt selvmord


Krisgveteran Wiggo Johan Pedersen (innfelt) slår alarm. Hele fem norske ekssoldater har i desember 2010 tatt sitt eget liv. Pedersen ber innstendig besltuningstakende politikere om å våkne.

Han er med i organisasjonen Warfog, et frivillig nettverk av og for skadde soldater og pårørende. Han ble der informert om de som hadde tatt selvmord:

- Siden 2002 har vi jobbet mye med nettopp selvmordssaker, skapt nettverk, informert, fått folk ut av isolasjonen og ensomheten, sier Pedersen.
- Det er en liten verden vi bor i, særlig med dagens kommunikasjonsmuligheter og nettmedia, og noen kjenner alltid noen, som igjen kjenner noen. Vi er soldater i sjel, om enn sivile i skinn. Kameratskapet fra tiden ute, avdelingsfølelsen, den sitter i, og når noe skjer, så får vi vite det, for det angår også oss.

Fått nok av tomt prat
- Vi vet imidlertid at vi kan ikke redde alle, men vi prøver i alle fall, der våre myndigheter har sviktet. Og, om enn mager, så er det allikevel en trøst at vi har reddet mange ganger flere enn de som har forlatt oss. Uten oss, hadde tallene på tapte trolig vært enda større.

- Så lenge norske myndigheter sender folk ut, så vil skadde soldater komme i retur. Ingen vet, eller kan forutsi hvem, og dette koster. Myndighetene må i tilfelle være villige til å betale prisen!

Pedersen er desillusjonert på grunn av den manglende oppfølgingen han selv og andre i samme sko har fått. Aksept og åpenhet om at dette er et reelt problem, må slik han ser det til. Pedersen ønsker også at det legges til grunn et rettferdig regelverk, tilstrekkelig støtte og ærlig handling.

- Jeg har fått nok av tomt prat!

Leverte tilbake FN-medalje
Krigsveteranen var en av de 67 som i sommer leverte krigsmedaljene sine tilbake i protest mot behandlingen ekssoldater får av staten. Han forteller uten omsvøp at han selv har slitt stort med seinskader i hele 20 år.

Å oppleve kriger, konflikter, kamerater som døde, overfall og ran på kloss hold, har satt sine spor. I tillegg måtte alle leve med stadige trusler fra veibomber, miner, artilleriangrep, beskytning fra håndvåpen og ren trakassering.

Da det ble besluttet at de som har skadet seg før 1. januar 2010 maksimalt kan få 35G i erstatning, ble Pedersen forståelig nok meget opprørt. De som har skadet seg etter denne dato, kan nemlig få hele 65G i erstatning. Pedersen forsto ikke dette klasseskillet, og reiste derfor hele 100 mil for å levere FN-medaljen sin tilbake. Han påpeker at arbeidsoppgavene i Libanon kunne være akkurat like sjelsettende som i Afghanistan, og synes myndighetene med en slik praksis opptrer grovt urettferdig.

- Det var likevel tyngre å levere den inn igjen enn jeg hadde trodd, sier Pedersen.

Flere potensielle tragedier
Pedersen advarer om at det kan skje flere tragedier i tilknytning til ekssoldater med seinskader.
- Det er langt fra bare meg som sliter med post-traumatisk stresssyndrom og panikkangst. I tillegg er det vanlig med søvn- og konsentrasjonsvansker, problemer med å håndtere hverdagen og psykosomatiske lidelser eller smerter.

- Da er det ikke rart at man sliter med å forholde seg til både familie og omverdenen, sier Pedersen.

- Hva er vanskeligst for deg i dag å leve med i forhold til tiden din som FN-soldat?

- Det gjør selvsagt vondt å oppleve hver dag på kroppen hva tjenesten i Libanon gjorde med meg. Det som likevel gjør mest vondt av alt, er den manglende støtten man som ekssoldat opplever fra de samme som sendte meg ut.

- Ville jeg reist ut igjen? Nei, ikke om jeg den gang da hadde visst hva jeg vet i dag!

  • Pårørende til FN- og NATO-soldater kan søke om medlemskap i denne gruppen på Facebook (Pårørendegruppa for FN og Nato-veteraner). Det er en liten men seriøs gruppe hvor man kan finne støtte hos mennesker i samme situasjon som seg selv.