Viser arkivet for stikkord forskning

Misbruk av kunnskap i politiske diskusjoner

(Kommer på trykk i BA om noen dager.)

Det finnes reportasjer som understøtter teorien om at romfolk er late lykkesøkere som ikke gidder å gå på skole, og at det er derfor de tigger. Det finnes forskning som viser at romfolk er diskriminert i over tusen år, og ikke får jobb selv om de vil ha. Hva skal man tro på?

Som ansatt innenfor omsorgssektoren i snart 15 år, har jeg lært meg at hvert eneste menneske fortjener å bli sett på som et individ. Ikke en gruppe. Jeg misliker det derfor sterkt når folk baserer sin generaliserende fordømming på nasjonalitet, kultur, kjønn eller sosial rang. Vi er alle forskjellige, og vi har alle vidt forskjellige historier.

Kyniske og utakknemlige?
Turid Thesen fikk i 2012 stor oppmerksomhet da hun i Ranablad fortalte om kyniske romfolk som utnytter snillismen i Norge, og som tigger fordi de ser på Norge som en pengebrønn. Siden hun har drevet med hjelpearbeid i Romania i tyve år, var det mange som tenkte at hun måtte vite hva hun snakket om. Folk ble opprørt da hun fortalte at gavene som tiggerne fikk, bare lå og slengte i søppelet hjemme i Romania. Det ble for mange en opplest og vedtatt sannhet at alle tiggere fra dette landet, var kyniske, utakknemlige folk med lav moral.

Også Dagbladet skrev om hjelpearbeideren Thesen.(Skjermdump fra Dagbladet sine nettsider.)

Det ligger mye makt i måten man stiller spørsmål på. Slik det også gjør ved å unnlate å stille de riktige spørsmålene. Har disse menneskene som Thesen omtalte fått fortelle hver sin historie? Har de som barn fått muligheten i sitt oppvekstmiljø til å blomstre og utvikle sine beste sider? Eier de indre motivasjon til å drømme om et liv hvor man først får utdannelse, og deretter jobb og egen familie? Nei? Hvorfor ikke? Det blir for dumt om man konkluderer med at de er undermennesker. Da er man i realiteten med på å legitimere en diskriminering som har fått pågå i alt for lang tid.

La oss ta et fiktivt eksempel fra en annen verden. Birger på 19 år har fortalt at han bruker en del hasj og amfetamin. Hvis man møter Birger med moralistiske spørsmål, er det sannsynlighet for at han går rett i forsvar og bruker stoff som aldri før. Hvis man derimot evner å stille ham så åpne spørsmål at Birger begynner å undre seg over hvordan han kan få et bedre liv, så kan det tenkes at han finner indre motivasjon for å endre sitt livsmønster. Teknikken er hentet fra MI (Motiverende Intervju), og er utviklet av psykologene og professorene Miller og Rollnick.

Mye makt i språkbruk
Det er langt fra alle journalister og forskere som stiller åpne og undrende spørsmål når de leiter etter svar innenfor det som har med sosiale problemer å gjøre. Noen ganger er det faktisk ganske åpenbart at de bare er ute etter å få bekreftet en negativ oppfattelse de allerede eier. Slik forskning og journalistikk har ikke høy kvalitet. Det er flere enn undertegnende som bør fatte dette, for er det ikke slik at de som har mest makt i samfunnet bør være forsiktige med hvordan de bruker den?
Til slutt et annet fiktivt eksempel som tar utgangspunkt i en tenkt samtale mellom klient (K) og terapeut (T):

T: – Hvor ser du deg selv om fem år?
K: – Da røyker jeg masse hasj i Amsterdam, og skriver på en bok om rastafari.
T: – Så spennende at du er interessert i filosofi og religion. Kan du fortelle meg mer om det?

Det ligger i sannhet mye makt i hvordan man snakker med og om folk. Jeg skulle virkelig ønske at politikere flest kunne skrive seg dette bak øret under årets valgkamp.

Anna Kathrine Eltvik
(Medlem i SV)

Årsak til rusavhengighet avslørt?

Snart to millioner mennesker har siden 16. mai trykket «liker» på journalisten og forfatteren Johann Hari sitt innlegg i Huffington Post om rus og avhengighet. Han har tatt for seg et eksperiment på rotter som formet den amerikanske befolkningens kollektive bevissthet i 1980-årene da «Partnership for a Frug-Free America» hyppig kjørte den som reklame.

I eksperimentet putter man en rotte i et bur, alene og med to vannflasker. I den ene er det bare vann, i den andre er det tilsatt heroin eller kokain. Nesten uten unntak vil rotten bli besatt av det narkotika-induserte vannet. Den komme tilbake gang på gang for å ruse seg, helt til den dreper seg selv. Stemmen i reklamen sier:

På trykk i BA lørdag 4. juli.

Bare et narkotikum er så avhengighetsskapende. Ni av ti forskningsrotter vil benytte seg av det. Igjen og igjen, til de dør. Det heter kokain. Og det kan gjøre det samme til deg.

Bygde en rottepark
Allerede et tiår før omtalte reklame, lurte psykologiprofessor Bruce Alexander på hva som ville skje dersom man ga rottene noe mer å gjøre på enn å ta dop. Han bygde Ratpark. Der hadde rottene fargede lekeballer, god rottemat, masse tuneller og ikke minst – venner. Alt en rotte kunne ønske seg. Da disse rottene fikk valget mellom vann og vann med narkotika, var resultatet slående. De fleste av rottene likte ikke vannet tilsatt narkotika, og konsumerte mindre enn en fjerdedel av dopet som de isolerte og ulykkelige rottene gjorde. Ingen av rottene i Ratpark ble sterkt avhengige.

Hari har spurt seg selv om dette bare kunne gjelde rotter, og sammenligner narkomane, amerikanske soldater under Vietnamkrigen med de isolerte, ulykkelige rottene. Rundt 20 prosent av de amerikanske soldatene hadde blitt avhengige av heroin mens de var i Vietnam ifølge et studie publisert i Archives of General Psychiatry. Mange trodde at det ville komme hjem et stort antall narkomane da krigen sluttet, men det skjedde ikke. I følge det samme studiet, sluttet 95 % av soldatene med stoff med det samme de kom hjem, og få måtte på avrusing. De var ikke lenger i et fryktinngytende rottebur, og hadde kommet tilbake til et hyggeligere sted å være.

Avhengighet er tilpasning
Ergo sluttet professor Alexander at de konservative rusmotstanderne hadde tatt feil. Rusavhengighet kommer ikke som en følge av overdrevet festing, svekket moral og avhengighetsskapende kjemikalier. Avhengighet er en tilpasning. Det handler ikke om deg, men om buret du lever i.

Om det ikke også handler om individets evne til å ta frie men samtidig dårlige valg? Joda, men husk at vi er multisystemiske vesen, og at det bak hvert eneste valg ligger en utløsende faktor. Det gjelder å fjerne de negative faktorene om man vil ha et samfunn uten rusavhengighet.

Reklamen som formet amerikansk bevissthet på 1980-tallet:

De snille er verst

I 1961 gjennomførte den berømte psykologen Stanley Milgram et forsøk for å avsløre hvor villige forskjellige personer var til å adlyde en autoritær figur. Forsøkspersonene trodde de ga et menneske elektrisk sjokk, mens det i realiteten satt en skuespiller der som simulerte smerte. Milgram fant ut at 60 % uten å mukke fulgte ordrer til personen var død.

24. juni 2014 ble resultatene i et Milgram-lignende eksperiment publisert på internett. Der har man forsøkt å finne ut hvilke personlighetstyper som er mer villig til å følge ordrer enn andre. Resultatene er forbløffende. De som ble beskrevet som behagelige og samvittighetsfulle mennesker, fulgte med større sannsynlighet ordrer om å gi elektriske støt – selv om de trodde det kunne skade uskyldige mennesker. De som hadde en mer motsigende og mindre behagelig personlighet, ville med større sannsynlighet nekte å påføre andre smerte.


Det berømte Milgram-forsøket.

I en periode på åtte måneder, intervjuet forskerne de som deltok i eksperimentet for å måle deres personlighet, deres personlige livshistorie og politiske preferanser. Da disse funnene ble stilt opp mot deltakernes oppførsel under forsøkene, dukket et klart mønster frem:

Ville ikke opprøre
De som var mest ”vennlige”, fulgte ordrer for ikke å opprøre autoriteten. De som ble beskrevet som ”uvennlige”, tok avgjørelser basert på eget syn. Ironien er at personlighetstrekk som vanligvis blir ansett som antisosiale, i realiteten kan vise seg å være mer pro-sosial enn andre. Kenneth Worrthy skriver i ”Psychology Today’s”:

Årsaken til dette er at noen er mer villige til å ofre ens personlige popularitet, for å fritt kunne handle på en moralsk og rettferdig måte ovenfor andre mennesker, dyr og miljø. Popularitet kan når det kommer til stykke, være tegn på sosial etikette og kanskje et ønske om å passe inn – fremfor noen som helst moralsk overlegenhet.

Sosialistiske feminister er mest humanistiske.

Man fant også ut i studiet at personer på den politiske venstresiden, var mindre villige til å skade andre. Blant dem var det spesielt en gruppe som skilte seg ut, og det var kvinner som nylig hadde deltatt i opprørsk, politisk aktivisme. Sosialistiske feminister er altså minst menneskefiendtlig av alle.

Milgram begynte med sitt studie i juli 1961 for å bedre forstå hvordan nazisme kunne oppstå. Da var det tre måneder siden rettssaken mot Adolf Eichmann hadde startet. Milgram trodde hans funn kunne forklare hvordan tilsynelatende, hyggelige folk kunne gjøre grusomme ting hvis de ble beordret til å gjøre det.

Man kan neppe konkludere med at nazister flest bare var hyggelige folk som prøvde å følge ordrer, men uansett er funnene som nylig ble gjort til ettertanke. Hyggelige mennesker søker å fornøye autoriteter, mens opprørere evner å tenke selv.

92 % vil ut av prostitusjon

Tilbake i 1998 kom forskeren Ufuk Sezgin ved universitetet i Istanbul ut med interessante funn i rapporten ”Prostitution in Five Countries: Violence and Post-Traumatic Stress Disorder.” I gjennomsnitt ønsket hele 92 % av de prostituerte å komme seg bort fra bransjen.

Hun hadde tatt for seg prostitusjon i landene Sør-Afrika, Thailand, Tyrkia, USA og Zambia. Sezgin fant ut at 62 % hadde blitt voldtatt da de begynte sin karriere som prostituert. 73 % fortalte om alvorlige, voldelige overgrep. 67 % led av posttraumatisk stresssyndrom (PTSD).

Forskerne Farley og Barkan intervjuet i 1998 en prostituert med PTSD: ”Jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å gå til terapeuter og forteller dem at jeg ikke får sove på grunn av mareritt. De overser glatt det faktum at jeg var en prostituert, og jeg ble slått med to til fire stokker. Halliken min knakk fingrene mine, og jeg ble voldtatt mer enn tredve ganger. Hvorfor ignorerer de det?”

Like ille i Norge
Da to norske forskerne, professor Liv Finstad og kriminolog Cecilie Høigård, forsket på vold blant prostituerte i Norge i 1992, fant de ut at 73 % av de prostituerte var utsatt for stygg vold. De resterende 27 % snakket om volden som de visste at andre hadde blitt utsatt for. De var vel for tett på til å ignorere at det skjedde.

Se brilliante MacKinnon forelese 28. januar 2014 i Florida:


Jurist og menneskerettighetsforkjemper Catherine MacKinnon, holder i dag foredrag hvor hun forklarer at den type PTSD som prostituerte opplever, er like sterk som de krigsveteraner og torturofre sliter med. I dag viser nyere forskning, at det fremdeles er omtrent 90 % av de prostituerte som vil slutte som prostituert. Men de klarer det ikke, for det finnes ikke gode nok exitprogram.

83 % har alvorlige rusproblemer
I følge ”Breaking down the barriers: A study of how woman exit prostitution utgitt av London South Bank University, har 72 % av alle prostituerte opplevd overgrep i barndommen. 83 % har alvorlige rusproblemer. 52 % sier de ikke kan slutte på grunn av gjeld, og alle sier de at de begynte med prostitusjon for å tjene penger. Det er til ettertanke at de aller fleste av dem lever i fattigdom, og ikke har noe annet valg enn å selge kroppen sin. Det blir ikke bedre av legalisering. I Sverige hvor man har hatt sexkjøploven lengst, har det aldri vært så lite prostitusjon og menneskehandel som nå. I land hvor det er legalisert, flyter det over av slaver.

Menneskehandel er per definisjon å utnytte barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester ved bruk av tvang, vold, trusler, forledelse eller ved å utnytte personens sårbare situasjon. Dette skjer med kvinner fra Nigeria, men det skjer også med norske, tyrkiske, kinesiske og australske kvinner. Ergo er trafficking enda mer utbredt enn vi liker å innse. Noe må gjøres. Å lage gode exitprogram og styrke sexkjøploven er en god start.

Kina regulerer bruk av forsøksdyr

Mens norske media forståelig nok er mest opptatt av hvordan statsministeren og utenriksministeren vår nekter å treffe den tidligere fredsprisvinneren Dalai Lama når han kommer på besøk, har Kina gått hen og skjerpet reglene for dyreforsøk. Det er verd å få med seg.

Yue Bingfei, direktør i ”The Experimental Animal Division of the National Institutes for Food and Drug Control”, kunne 15. april fortelle til avisen China Daily at det nye lovverket vil sikre bedre etikk og styrke kontrolltiltak for at forsøksdyrene skal få det bedre. Bingfei avslører i samme avis at Kina bruker 12 millioner dyr hvert år i dyreforsøk. Det går mest av mus. Til sammenligning ble det i 2011 brukt 1,6 millioner forsøksdyr i Norge. Per innbygger, ligger vi mye dårligere an enn folkerike Kina.

I landet hvor man spiser hunder, har man begynt å behandle dem mye bedre. På laboratorier er det praksis å bruke tid på sosialisering. (Skjermdump)

Færrest mulig forsøksdyr
I hovedsak vil Kina stille høyere krav enn før for at dyretesting skal få være tillatt. Målet er i følge Bingfei å bruke færrest mulig forsøksdyr. De kinesiske myndigheter vil i tillegg kreve at de dyr som brukes i forsøk og som skal avlives, må få bedøvelse. Kina vil som Norge fortsette å tillate at rotter og hunder blir brukt i forsøk hvor man forsker på hjerte- og karsykdommer.

Det er i det hele tatt en rekke dyr som blir brukt i forsøk verden over, og ikke bare mus, rotter og hunder. Det brukes også mink, rev, gris, kuer, sauer, geiter, katter, fisker, høner, fugler, amfibier, aper, marsvin og kaniner. De opplever ofte stor grad av smerte når de utsettes for tester. Både NOAH og Dyrevernalliansen er blant dem som jobber for å gjøre noe med dette.

Alternative metoder
Sistnevnte informerer på sine nettsider om at det finnes en rekke alternative metoder man kan bruke fremfor dyreforsøk:

  • Avanserte dataprogrammer (for eksempel QSARs) for å gjøre beregninger av stoffers giftighet.
  • Mekaniske modeller til bruk i undervisning, f.eks. gummirotte for å lære sondefôring.
  • Interaktive dataprogrammer til bruk i undervisning, for eksempel for å lære anatomi og kirurgi.
  • In vitro produksjon (produksjon i reagensglass) av preparater, i stedet for in vivo produksjon (produksjon i en dyrekropp). Det finnes cellekulturer, vevskulturer og organkulturer.
  • Befolkningsstudier og klinisk forskning på mennesker.

Det er ikke tvingende nødvendig å mishandle dyr selv om formålet er aldri så godt. Det at EUs forbud mot dyretesting i kosmetikkindustrien tredde i kraft 11. mars 2013, og at supermakten Kina nå også vil gjøre det vanskeligere å bruke dyr i forsøk, er viktige skritt i riktig retning. Nå vil ikke internasjonale selskap lenger få mulighet til å benytte seg av det er dårligere dyrevern i Kina enn i eksempelvis Europa.

Stortinget må sove


Hver eneste dag blir i følge politiet mellom 22 til 44 personer voldtatt i Norge. Menn som voldtar, blir i vårt land sjelden stilt til ansvar og straffet. Bare hver tiende voldtekt blir anmeldt, og av disse fører bare ti prosent til fellende dom.

Det er altså kun en av hundre ofre som opplever juridisk ivaretakelse.

Offeret blir tiltalt
Voldtekt er den eneste forbrytelse hvor det er offeret som blir tiltalt. Disse ordene kommer fra Freda Adler, amerikansk professor i kriminologi. Adler vet hva hun snakker om, og det kan forklare hvorfor ting er som de er.

En rapport som tok for seg 248 rettsavgjørelser i voldtekts- og sedelighetssaker i Norge mellom 1995 til 2000, avslørte at domstolene har uakseptable holdninger. Kvinners påkledning blir beskrevet ned til minste detalj, og avgjør om overgriperen får en streng straff eller ikke. I en sak blir det ansett som formildende omstendighet at et offer har hatt på seg samme gule kjole som da hun tidligere hadde hatt sex frivillig med tiltalte. Ergo må jenter som skal på fest hvor de kan støte på en eks, passe på å ta på seg klær som eksen ikke har sett før. Utrolig nok.

Trygg med burka?
Magnhild Marie Bøe-Hansen har skrevet en masteroppgave om høyesteretts behandling av voldtektssaker fra 1945 frem til 2005. Hun har også funnet at kvinnens klesdrakt er utslagsgivende for straffen til den tiltalte. Med en slik retorikk er det bare å tre på seg en burka, så er man trygg. Problemet er at det ikke er slik.

Om man tror at ting tross alt har gått riktig vei når det kommer til domstolenes holdninger, så tar man feil. Flertallet av anmeldte voldtekter i årene 1985 til 2005 fikk en straff som lå ned mot minstestraffen, og bruken av helt eller delvis betinget fengsel har økt i forhold til perioden mellom 1970 til 1985. Bøe-Hansen har i tillegg funnet ut at det er formildende omstendigheter for den tiltalte om offeret har drukket. Det er også formildende omstendighet om den tiltalte har drukket.

Som om ikke dette er nok, er det også formildende for overgriperen om offeret ikke er store, fysiske skader på offeret. At mennesker som utsettes for slike traumeskapende situasjoner går inn i sjokk og ligger stille på grunn av et overlevelsesinstinkt, tenker man ikke på.

Begge ovenstående kilder konkluderer med at restaurantbesøk i forkant eller voldtekt etter samlivsbrudd ikke er like alvolig. Kvinner som er samboere med voldelige menn og som klarer å bryte ut av forholdet, har altså i etterkant dårlig rettsvern. Kvinner som går på restaurant for å drikke, danse og flørte, skal også passe seg. Er de dum nok til å gjøre disse tingene, kan de takke seg selv ved en eventuell voldtekt.

  • Bildet til høyre er fra en plakataksjon mot voldtekt i Bergen, 20. august 2012.

Stille på Stortinget
En tar feil om en antar at dette i hovedsak skyldes mannlige jurymedlemmer. Riksadvokat Tor-Aksel Busch nedsatte et granskningsutvalg i 2006 hvor det kom frem at kvinnelige jurymedlemmer er de som er mest fordømmende ovenfor voldtektsofrene. De brukte nedsettende ord som «tøyte», eller kunne si at «ordentlige jenter blir ikke med på nachspiel». Det er åpenbart at dette ikke holder mål.

Likevel er det stille på Stortinget. De kunne sett til Sverige og vedtatt innføring av elektronisk fotlenke på menn som er dømt for vold. De kunne sett til en rekke andre vestlige land som har innført nasjonalt sedelighetspoliti. De kunne spurt seg selv om hvorfor det ikke er flere døgnåpne voldtektsmottak i Norge. De kunne gått inn for å satse med på krisesentre og andre organiserte hjelpetiltak. De kunne vurdert å kreve at grunnskolen lagde holdningsskapende kampanjer relatert til seksualisert vold. Sist men ikke minst, kunne de vedtatt at jurister, dommere, fagdommere og jurymedlemmer måtte skoleres og kurses mer. Voldtekt er aldri kvinnens skyld. Stortinget må slutte og sove.

Vinterdepresjon en myte


Billedtekst: “Autumn field” av David L. Simmons.
Hver eneste gang det nærmer seg jul, dukker det opp formaninger i både elektronisk media og papiraviser om å huske på dem som er ensomme og som ikke har det så bra. Det er vel og bra at man tenker på andre til visse tider, men med tanke på at selvmordsraten er høyest i sommerhalvåret og lavest rundt høytider, så kunne timingen vært bedre.

De amerikanske forskerne Phillips og Willis undersøkte 190.000 selvmord i USA, og fant ut at det i gjennomsnitt var 102 færre selvmord på høytidsdager enn på vanlige dager. August viste seg å være den verste måneden, mens september pekte seg ut med færrest selvmord. Det er ingen grunn til å anta at forholdene er så mye annerledes i Norge. Man har nemlig i en annen undersøkelser funnet ut at østlendinger hyppigere tar sitt eget liv enn nordlendinger. At sterke depresjoner så sterkt henger sammen med mørketider og vinter, ser dermed også ut til å være en myte.

Mangel på lys
Ideen om at mangel på lys skal føre til depresjoner på vinteren, ble lansert i USA i 1984. Jo lengre man kom nordover, jo verre skulle depresjonene bli. Hadde teorien vært riktig, skulle mer enn 800.000 nordmenn vært syke av mangel på lys om vinteren. Jovisst kan man støte på en og annen grinebiter i vinterhalvåret, men det er slettens ikke tilfelle at hvert femte menneske plutselig biter av hodene på dem de treffer fordi solen snart snur. Ei heller at en femtedel av befolkningen plutselig isolerer seg eller fylles av tiltaksløshet.

Raske omskiftninger og løse relasjoner
Skal man finne årsakene til at folk flest blir deprimerte, så gjør man nok lurest i å se på andre faktorer enn bare vær og lysforhold. Det moderne samfunn har ikke tradisjonelle og tette bånd, men preges i større grad av en tilværelse med raske omskiftninger og løsere relasjoner. Opplever man i tillegg sosial ekskludering og mistilpasning, er veien til dyp depresjon kort. Nettverket som skal fange opp slikt er fraværende.

Det er altså ikke bare til jul og påske man bør huske på dem som ikke har det så bra. Selv om solen skinner, fuglene kvitrer og barnelatter fyller gaten hvor du bor, kan du være rimelig sikker på at det sitter en ensom sjel et eller annet sted som kunne trengt et smil. Oppfordringen om å gjøre noe med det er herved gitt. Kanskje det er på tide å ta den telefonen du så lenge har tenkt at du må ta?

Å få baby ingen snarvei til livslykke


En stor, norsk undersøkelse om livsglede avslører at det slettens ikke automatisk gir lykke å få barn. Faktisk er det slik at mange kvinner blir skikkelig misfornøyde med livet sitt når de har fått barn.

De kvinnene som kommer best ut av det i undersøkelsen til Folkehelseinstituttet, er de som i utgangspunktet er mest fornøyde med partneren sin. Har du valgt en partner som ikke har de mest familievennlige kvaliteter, så er altså sjansen stor for at skuffelsen blir stor ved familieforøkelse.

Kortvarig lykke
Undersøkelsen viser at de første seks månedene etter fødselen er best. Forskerne kaller denne tiden for babyhoneymoon-perioden. Når dette halve året har gått, så synker lykkefølelsen hos mange dramatisk.

Så hva skal man gjøre om man drømmer om familielykke? Stikke fingeren i jorden, og la være å få barn? Det hadde sikkert vært klokest i mange tilfeller, men samtidig vet vi alle inderlig godt at det ikke er sånn livet fungerer.

Enten får man ta til takke med den partneren man har, og ikke la ens egne forventinger spille seg et puss. Eller så kan man kanskje bruke litt bedre tid enn man normalt gjør i jakten på en livsledsager. Når det kommer til stykket, så er det ikke bare mor og far som er tjent med det, men også barna som får muligheten til å vokse opp i et mer harmonisk hjem.

Og husk: Det er ikke alltid så lurt å velge å få barn for å redde et forhold, eller knytte en partner tettere til seg. Som regel så gjør man seg selv en bjørnetjeneste. Det må da være mye bedre å vente til du finner en som virkelig har lyst på barn med deg.


_________________________________________________________________________________
Det kan hende du er deprimert hvis du kjenner igjen tre av disse symtpomene:

  • Nedsatt stemningsleie?
  • Interesse- og gledesløshet?
  • Økt tretthet?

…og minst fire av disse:

  • Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet?
  • Redusert selvfølelse og selvtillit?
  • Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse?
  • Triste og pessimistiske tanker om fremtiden?
  • Planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord?
  • Redusert appetitt?

Du bør oppsøke profesjonell hjelp om du tror du er deprimert, og husk for all del at du ikke har noen grunn til å skamme deg. Tvertimot har du alt å vinne på å være bevisst din egen psykiske helsetilstand.

Aviser i Norge kjønnskonservative

NRK kunne i morgensendingen på tv i dag melde at aviser portretterer menn oftest. I masteroppgaven Et kjønnsblikk på portrettintervjuer, har Marit Dorothea Bjørnstad funnet ut at kvinner er underrepresentert som portrettobjekt i norske aviser.

Bjørnstad har tatt for seg alle portrettintervju i VG, Dagbladet, DN, Dagsavisen og Bergens Tidende i 2009. Resultatene er nedslående.

Menn får dobbelt så mye plass
Menn portretteres nesten dobbelt så ofte som kvinner, men kvinner er likevel i flertall blant de unge portrettobjektene. Flere kvinnelige portrettskribenter ser ikke ut til å være ensbetydende med flere kvinnelige portrettobjekter. Bare innenfor politikk, portretteres menn og kvinner like hyppig.

BT kontra BA
For kuriositetens skyld, fant jeg ut jeg ville ta dagens utgave av Bergens Tidende, Klassekampen og Bergensavisen nærmere i øyesyn. Jeg fant grovt regnet ut følgende (tar forbehold om små feil):

Bergens Tidende brukte 28 menn som intervjuobjekter, mens de bare så seg råd til å gi 8 kvinner plass. På debattsidene var åtte av innleggene skrevet av menn, mens bare to av kvinner. Intervjuene i bilaget “Kultur og folk” er ikke tatt med.

I Bergensavisen så tingene mye bedre ut. Her var 15 intervjuobjekter menn, mens 13 var av hunnkjønn. På debattsidene var kjønnene helt likt representert.


Billedtekst: Dagens blomst går til BA kom best ut i dagens avisutgave i forhold til jevn representasjon av kjønn i artikler. Både Klassekampen og BT har stort forbedringspotensiale.

Radikale Klassekampen kjønnskonservativ
Det kommer nok som en overraskelse for mange at den såkalt radikale avisen Klassekampen er heller kjønnskonservativ. Ihvertfall var den det i dag. 22 menn ble brukt som intervjuobjekter/kilder, mens bare halvparten så mange var kvinner. På debattsidene så det ikke mye bedre ut. Der hadde tre kvinner sluppet til, mens hele ni menn hadde fått plass.

Ut ifra hva Marit Dorothea Bjørnstad har funnet ut gjennom sin forskning, og hva dagens utgaver av eksempelvis Klassekampen og BT viser, så må norske mediafolk ta et oppgjør med seg selv. Skal kvinner ha like mye å si som menn i samfunnet, så må de enkelt og greit få like mye spalteplass. Noe annet er bare diskriminerende og gammeldags.


Billedtekst: Forskeren Bjørnstad har selv lest dette blogginnlegget, og legger nedenstående til:

Kvinner utgjorde 34 prosent av de portretterte i VG, DB, DN, Dagsavisen og BT i 2009. I 1998 viste en liknende undersøkelse at 36 prosent av portrettobjektene var kvinner. Selv om ikke undersøkelsene er direkte sammenliknbare, tyder mye på at avisene ikke har fulgt samfunnsutviklingen. At ingenting ser ut til å ha forandret seg på elleve år, er uten tvil bemerkelsesverdig.

På tross av menn portretteres nesten dobbelt så ofte som kvinner, er kvinner i flertall i blant de unge portrettobjektene. Fra 40 år og oppover er det omvendt, her er menn i klart flertall. Også målt i prosent av eget kjønn, fordeler menn og kvinner seg asymmetrisk i forhold til alder. 34 prosent av kvinnene er under 40 år, mot 16 prosent av mennene. Når en kvinne portretteres, er det altså mer enn dobbelt så stor sjanse for at hun er under 40 år sammenliknet med når en mann portretteres. En vanlig oppfatning blant journalister er at man må ha levd en stund for å være et godt portrettobjekt. Ifølge mine tall ser det ut til at dette gjelder i større grad for menn enn for kvinner.

Også undersøkelsen fra 1998 viste det var erfarne menn og yngre kvinner som ble portrettert. Forfatterne bak undersøkelsen skisserte to mulige forklaringer på dette. Den ene var at kvinner lettere kvalifiserer for portrettspaltene når de er ”unge og vakre”, når de er mer ”dekorative”, mens menn er interessante portrettobjekter livet ut. Den andre forklaringen var mer optimistisk og åpnet for at årsaken kunne være at kvinnene i de yngre aldersintervallene hadde nytt godt av kvinnekampen på 1970-tallet. Med den siste forklaringen til grunn mente de at vi ville se en radikal endring i kjønnsfordelingen om ti til 20 år: ”Da vil dagens 30-årige kvinner være middelaldrende, men fortsatt interessante som intervjuobjekter (…),” skrev de. Det er nå gått 11 år. Ut fra mine tall ser det ut til at deres andre hypotese ikke har slått til. I aldersgruppene 40-49 og 50-59 er menn i 2009 i flertall med henholdsvis 68 og 71 prosent av de portretterte. Dermed sitter jeg dessverre igjen med den første og mer pessimistiske forklaringen: Unge kvinner på trykk selger aviser.

To dødsfall på ti år, og fremdeles skjer ingenting


Billedtekst: Med ti års mellomrom døde disse jentene på rømmen fra Barnevernet. Til venstre ser vi Siv Inger Moberg (16), til høyre Ragnhild Embla Helsengren (15).

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken avbøt ferien sin da Ragnhild Helsengren døde av overdose 31. juli i år. Hun var i liket med Siv Inger Moberg, under barnevernets omsorg. I kjølvannet av tragedien, var han raskt ute og lovde endringer. Nå har to måneder gått, og fremdeles har ingenting skjedd.

Vi som jobber innenfor barnevernet vet at to måneder kan være fatalt. En ungdom kan på den korte tiden utvikle et rusmønster som er totalt selvødeleggende. Derfor er det ikke bare demotiverende å konstatere at tingene er som før, men det er trist også. Vi jobber jo for å hjelpe barnevernsbarna på best mulig måte, og det gjør vi ikke nå.

Egne rusinstitusjoner
Lysbakkens tanke om å styrke rustilbudet for barnevernsbarn, er god. Det ville betydd mye om det kunne vært et tydeligere skille på institusjoner for rusmisbrukere og de som ikke ruser seg.

Når barnevernsinsitusjoner fungerer som utklekkingsanstalter for fremtidige narkomane, så holder det ikke mål.

Problemet er at det ikke har kommet institusjoner hvor man kan sende de som har problemer med rusmidler enda. Det går ikke rykter om at det er på gang heller. Det som derimot har manifistert seg, er en urokkelig tro på at fosterhjem er bedre enn barnevernsinstitusjoner. Derfor har man nå begynt å legge ned institusjon etter institusjon, og satser på hjemmebaserte, billigere tilbud. I landsdelen som Ragnhild bodde i, er det verst. Her kutter man hele 134 millioner kroner.

La det ikke være tvil: At man nå snakker seg varme om fosterfamilier, handler først og fremst om penger, ikke forskning.

Mange fosterfamiler sprekker når de opplever at det er tøffere enn de trodde å ha barnevernsungdommer med adferds- eller rusproblemer boende hjemme. En del fosterfamilier takker til og med nei til forespørsler, fordi de ser de ikke er i stand til å takle utfordringene som venter. Hvor skal man gjøre av alle ungdommene som trenger omsorg, hvis det ikke er plass hos hverken fosterfamilier eller på institusjoner? Vi skyver en diger og unødvendig regning inn i fremtiden.


Billedtekst: Barnevernsforsker Lars B. Kristofersen advarer mot skjev forskningsbruk.

Uheldig bruk av data
Nova-forsker Lars B. Kristofersen, mener det er uheldig hvis regjeringen bruker levekårsforskning til å legge ned institusjonsplasser i barnevernet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet argumenterer for å redusere bruken av institusjoner. Statssekretær Henriette Westhrin (SV) viser til forskning som sier at det går bedre med de barna som har vokst opp i fosterhjem enn med de som har vokst opp i institusjon.

Men ifølge Kristofersen kan ikke de to gruppene stilles opp mot hverandre. Forskjellen i levekår mellom de som har vokst opp i fosterhjem og de som har vokst opp institusjon er så liten at det ikke kan brukes som argument til å redusere institusjonsbruken, ifølge Kristofersen.

Det store spranget er mellom oppvekst under barnevernets omsorg og vanlig oppvekst, ikke mellom typen omsorgstiltak.

Forskeren sier det faktisk så sterkt at hans forskning er misbrukt. Politikerne burde etter hans mening heller bruke forskningen til å bygge ut både fosterhjems- og institusjonsplasser. Og ikke minst ettervernet, som nesten ikke har økt siden 2005.

Løsningen er altså ikke å legge ned barnevernsinsitujonene, men heller bygge dem ut og i sterkere grad drive etter prinsipp mellom å skille rusklienter fra andre. Det beste for ungdommer med rusproblem, er å få omsorg fra personer som har høy faglig og/eller erfaringsmessig kompetanse.

Det er forferdelig trist at to skjønne jenter har dødd under barnevernets omsorg på ti år. Kanskje det også er på tide å ta innover oss at vi hadde hele 3201 narkotikadødsfall i Norge mellom 1998 til 2008? Disse tallene vil ikke bli bedre om ikke beslutningstakende politikere tar rus- og barnevernspolitikken mer på alvor. En del av de som dør når de er over 18 år, har nemlig vært under barnevernets omsorg tidligere. Sviket er derfor større enn det som ble utvist ovenfor Ragnhild og Siv Inger.