Viser arkivet for stikkord gruppevoldtekt

Rettsvesenet svikter voldtatte kvinner

Dette innlegget sto på trykk i Bergensavisen 19. august 2016.

Ettersom rettsvesenet har lang tradisjon i forhold til å undertrykke kvinner i voldtektssaker, er det eneste riktige å stille seg bak kravet til Kvinnefronten om å iverksette en full gjennomgang av rettsvesenet. Uretten som modige Andrea opplevde må verken tåles eller glemmes.

Magnhild Marie Bøe-Hansen, organisasjonssekretær i Human-Etisk Forbund Hordaland, skrev i 2010 en masteroppgave i historie som tok for seg høyesteretts behandling av voldtekter fra 1945 til 2005.

Et folkehelseproblem
Hun viser til en debatt om voldtekt som pågikk i BT og BA fra 2007 til 2008. Tiltakene som ble skissert i diskusjonen av politiet og politikerne, var i hovedsak å vise kvinnene hvor de ikke kunne gå om natten, at de burde ligge unna alkohol, og blir fulgt hjem av andre om de ikke fikk fatt i taxi. Den ene etter den andre talte for å innskrenke kvinnenes handle- og bevegelsesfrihet, men hvordan en skulle få menn til å slutte å voldta, snakket eller skrev ingen om. Hvor flott hadde det ikke vært å få det inn som læremål til skoler og barnehager at barn skal lære seg sameksistens uten bruk av vold eller tvang? Voldelige menn er tross alt et folkehelseproblem.

Over 14 000 mennesker har likt støttesiden til Andrea Voll Voldum på Facebook. Det sier noe om hvor bred støtte hun har hos mange i Norge.

Historisk sett, er det interessant å gå lenger tilbake i tid. Karin Hassan Jansson har skrevet en doktoravhandling om voldtekt i Sverige fra 1600-1800 tallet.. Hun fant at etter midten av 1700-tallet skiftet domstolen syn på kvinnene, fra å være rettslige objekter til å bli subjekter. Kvinnenes ærbarhet, seksuelle vandel og oppførsel ble rettslig interessant hvis det skulle bevises at hun var et offer. Måten kvinner behandles i dagens rettssystem, har altså røtter i et patriarkalsk kvinnesyn som er 400 år gammelt. Det er ikke rart mange snakker om dinosaurer i disse dager.

Riktigere voldtektsofre
Den norske kriminologen Asta Magni Lykkjen utgav i 1976 en revidert utgave av sin mellomfagsoppgave i kriminologi, om voldtekt som kvinneundertrykking. Hun hevdet her at politi og domstol har en del fordommer og oppfatninger om hvilke kvinner som kan bli voldtatt, og at kvinnene ble veid oppimot hvor gode de har vært på å drive ”offerprevensjon”. Med dette mener hun at det var kvinnenes ansvar å ikke bli voldtatt.

Lykkjen hevdet at en mann med høy sosial status ikke blir dømt på lik linje med en mann som har lavere sosial status. I tillegg påpekte hun hvordan noen kvinner fremstår som riktigere ofre enn andre kvinner, slik noen menn fremstår som mer sannsynlige voldtektsmenn enn andre. Dette er et interessant perspektiv selv førti år senere. Fremdeles er det slik at noen er riktigere voldtektsofre enn andre, og at menn med lavere sosial status lettere blir både fordømt og dømt.

Det er uheldig. De aller fleste voldtekter er relasjonsvoldtekter, og blir begått av noen som offeret kjenner eller har et forhold til. De skjer også i alle sosiale lag. Politiet har til tross for kampanjen Vær en kjernekar, stort forbedringspotensial i sitt informasjons- og holdningsarbeid. Det er store mørketall, og vi finner årsaken til disse i vår egen bakhage.

Ikke si ja til fest
Bøe-Hansen forteller i sin oppgave om en sak fra 1948 hvor høyesterett fant det som en formildende omstendighet at kvinnen ikke bare hadde jobbet for tyskerne under andre verdenskrig, men at hun også ble med voldtektsmennene frivillig på hyttefest. Det ble ikke diskutert at det trengtes mindre vold når de var to menn mot en kvinne.

Det er påfallende at så lite ser ut til å ha endret seg på 68 år. Andrea var også frivillig med på en hytte og ble voldtatt. Det passer å sitere Hanne Kristin Rohde:

- Det er åpenbart for alle at Andrea var på et sted hun ikke burde vært, men er det hennes eller guttas ansvar at stedet ble farlig for henne?”

På 2000-tallet kom det på initiativ fra Barneombudet og Likestillingssenteret, ut en rapport som tok for seg rettskjennelsene i 248 rettsavgjørelser i voldtekts- og sedelighetssaker. Hovedkonklusjonene her stemmer godt overens med Bøe-Hansen sine i forhold til hva som er formildende omstendigheter i voldtektssaker.

Formildende omstendigheter
Hvis offeret hadde drukket, flørtet, gikk utfordrende kledd, kjente overgriperen fra før eller hadde takket ja til å bli med på nachspiel, talte det i favør av tiltalte. Om offeret kjente overgriperen eller hadde hatt sex med ham fra før, var det også formildende. Det var heller ikke bra om offeret ikke virket i skikkelig psykisk ubalanse under rettssaken. Sist men ikke minst, spilte det også en rolle om offeret hadde vært ute alene etter et visst klokkeslett. De få gangene man brukte straffeskjerping, var offeret så fysisk skadet at hun for eksempel hadde lagt i koma på sykehus. Eller hadde dødd. Jo flere blåmerker og mer blod, jo strengere straff. Nå var det Andrea sin tur til å oppleve dette urettferdige systemet på kroppen og psyken.

I 2006 avslørte den pensjonerte lagdommeren Lars-Johan Nygard at kvinnelige jurymedlemmer oftere frikjenner voldtekt enn menn. Han klargjorde at de kvinnelige jurymedlemmene skilte seg ut som mest fordømmende og moraliserende i forhold til offerets oppførsel.

Test av meddommere
Dette står dog i kontrast med rapporten fra Likestillingssenteret og Barneombudet. I de undersøkte sakene, var 27 % av rettens medlemmer kvinner og 73 % menn. Man kan derfor ikke konkludere at kvinner er kvinner verst, eller at menn har bedre vurderingsevne enn kvinner.

Det er derfor rett å kreve at både kvinner og menn som skal være meddommere i rettssaker, først må ta sosialpsykologiske tester som vurderer om man ligger på et modent eller umodent refleksjonsnivå i moralske spørsmål. Selv om det er en borgerplikt å stille opp som meddommer, er det samfunnets plikt å se til at en plukker ut de meddommerne som er best egnet. Slik kan vi forhindre at utfallet i slike saker blir for vilkårlige og ubegripelige, og sikre at rettssystemet fungerer best mulig.

Anna Kathrine Eltvik
Initiativtaker til Andrea Voll Voldum sin støtteside på Facebook

  • I går kveld ble det kjent at den profilerte og anerkjente advokaten John Christian Elden blir Andrea Voll Voldum sin nye bistandsadvokat.

Appell for Andrea

Jeg er sint, og har vært det siden jeg leste om dommen i Andreasaken for en uke siden. Vi er mange som har hatt det sånn. Det betyr at vi er klar til kamp. Ikke for å drive borgervern, men for å reise oss og si at vi har fått nok av rettspraksis i voldtektssaker. Vi har fått mer enn nok!

Globalt sett er voldelige menn en større trussel for kvinner enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Takket være modige Andrea, blir det nå mulig å kreve at Norge går i Australias fotspor og innfører en nasjonal handlingsplan mot vold. For la det ikke være tvil. Voldtekt er vold.

I handlingsplanen må det være formulert som lære- og holdningsmål at alle barnehagebarn og skolebarn skal lære samhandling uten vold og tvang. Det er ikke nok å basere seg på en kristen formålsparagraf, det har vi sett. Vi må bli mer konkret enn som så.

Noen sier at skoler og barnehager har nok med de lære- og holdningsmål som de allerede har. De som sier dette, har ikke tatt inn over seg at vold sannsynligvis er landets største helseproblem.
I læreplanen Kunnskapsløftet, står det at alle skoler skal sikre at det fysiske og psykososiale arbeids- og læringsmiljøet fremmer helse, trivsel og læring. Dette gir den enkelte skole handlingsrom nok til å kunne satse på forebygging av vold om de vil. Det er ikke nok. Når vi snakker om et folkehelseproblem, så skal det ikke være opp til den enkelte skole om de vil gjøre noe for å forebygge det. De skal gjøre noe for å forebygge det.

Det er så altfor mange former for vold. La oss skape flere former for kjærlighet enn vold. La oss se færre voldtektsforbrytere vokse opp. La oss se at det offentlige tar større ansvar. La modige Andrea sette spor etter seg i norsk historie på en sånn måte at skolelever om hundre år leser om saken som forandret så mye.

Derfor må ikke bare landets kvinnelige statsminister og likestillingsminister komme på banen, men også vår kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. De har større mulighet enn noen andre mennesker i dette landet til å iverksette tiltak som virker.

Mellom 8000 til 16000 blir voldtatt hvert år. Politiet får aldri vite om 90 % av voldtektene som skjer. Av de 10 prosentene som anmeldes, fører kun en prosent til fellende dom. Det betyr at det er store mørketall, og at vi alle kjenner en som ikke får oppleve oppreisning eller det å bli trodd.

Jeg er ikke et unntak. Jeg har selv en søster

Mange møtte opp i Bergen for å støtte Andrea under demonstrasjon. Maria Halvorsen gjorde en formidabel jobb med sin appell.

som på slutten av 80-tallet opplevde en særdeles grov gruppevoldtekt. Saken havnet på forsiden av VG, men tretti år senere er den glemt og hun er innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun vil aldri slippe ut.

Min søster var før hun ble traumatisert et sjeldent, musikalsk talent. Hun gikk i operalære, var politisk aktiv og studerte sosialantropologi. Da kunne hun finne på å sitere store forfattere som
Karen Blixen og si:

“Vi må prege livet mens vi har makt over det, slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det uten spor.”

Hun har fått med seg at jeg er aktivist og ofte skriver i avisene. Hun har derfor flere ganger bedt meg når jeg har besøkt henne eller snakket med henne på telefonen om å tale hennes sak. Så det gjør jeg nå.

Sporene etter min søster skal ikke få forsvinne. Livet hennes skal ikke lukkes forgjeves.

Jeg ber derfor om at Andrea får oppleve en større rettferdighet enn min søster fikk. Jeg ber innstendig om at vi som samfunn sørger for dette. Vi kan ikke være bekjente av et rettssystem som har sviktet som i modige Andrea sin sak. Hun er en særdeles viktig varsler. La oss behandle henne deretter og gi henne den anerkjennelsen og oppreisningen hun fortjener.