Viser arkivet for stikkord kapitalisme

Business as usual?

Har du sett den tv-reklamen hvor en baby tar på seg altfor store pensko og ikke klarer å svare når det stilles et intrikat spørsmål som har med økonomi å gjøre? Reklamen illustrerer hvorfor det er viktig med utdannelse om man har tenkt å bli vellykket innenfor business.

Det er kapitalister som styrer verden, så det mangler ikke på folk som har gjort som reklamen ønsker. De utdanner seg slik at de kan få jobber innenfor forretningslivet.

Guffen moral

Min far har en fellesbetegnelse på de institusjonene som gir slik kompetanse. Han kaller dem for banditthøgskoler. Det er i grunnen ikke så rart eksperter som de blir på å grebbe til seg mest mulig goder fra fellesskapet. Nå finnes det selvsagt ikke bare gribber, det finnes også folk som skaper arbeidsplasser og som av natur ikke har vanskelig for å dele. En typisk representant for denne arten, er vår alles Trond Mohn.

Oslo Børs ble etablert i 1818, og siden har man hatt mange økonomiske ned- og oppturer i Norge.

Det bør likevel pirre nysgjerrigheten på enhver at finansbaroner med heller guffen moral ser ut til å slippe unna hva det skulle være. Det de gjør er ikke stort bedre enn hva bankranere gjør, de bruker bare ikke våpen men eksperter på juss. Og hvem er det som lager lovverket de klarer å bruke til sin fordel? Det er andre samfunnstopper som også har sine interesser i næringslivet. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen med sine oppdrettsanlegg er i så måte et godt eksempel.

Finansboble

Nå er det ikke akkurat i fiskeoppdrettene det er mest action. Det er på Børsen det skjer. På børsen finner man folk som har blitt spesialister på først å selge folk drømmer, for deretter å knuse dem. For å skjønne hvordan de klarer det, må man vite hva en finansboble er. Det er ikke annet enn en fase hvor aksjene omsettes til en stadig stigende kurs, uten at den stadig stigende prisen reflekterer den egentlige verdi. Før eller siden sprekker boblen, og man får et børskrakk. Millioner av mennesker kan bli berørt i sine personlige liv på fatale måter, mens meglerne på sin side inntar noe beroligende og venter på den oppadgående kurven. Den vil stige igjen, for det har de nemlig lært på banditthøgskolen.

Krisen i EU og USA har vart lenge, og økonomer verden over håper på at Kina skal bli verdensøkonomiens redning. Kanskje er en enda større boble i ferd med å sprekke, for den digitale dagsavisen Kureren kunne 10. juli fortelle at den kinesiske eksporten sank med hele 3,1 % i juni. Ekspertene har grunn til å være nervøse, og vi vet alle hva som kan skje med børsmeglere på et nervøst marked. De mister fatningen. Vi står sånn sett foran en spennende høst.

Apekatter og forskjellsbehandling


I siste nummer av Fagbladet, kan man lese at 30 medarbeidere er sparket eller har sluttet de siste to-tre årene på døgninstitusjonen Parat Omsorg A/S. Eieren er en tidligere eiendomsspekulant som skifteretten har ilagt flere konkurskarantener de siste årene. Han er til tross for dette funnet grei nok for offentlig sektor å samarbeide med.

Det hører også med til historien at den ene faglige lederen etter den andre slutter etter kort tid. Dessverre er det ingen av dem som vil fortelle Fagbladet hvorfor. Det er likevel fristende å trekke noen slutninger.

Omsorg på anbud fører nemlig med seg en rekke negative følger. Hadde ikke de ansatte det travelt fra før, så blir det ikke bedre av nedbemanning, ansettelsesstopp og sosial dumping. Under slike forhold er det ikke mulig å gjennomføre gode, faglige tiltak. Det er hverken folk eller penger nok i systemet til å klare det. Årsaken til at det er slik, er enkel. Når man kan kutte i lønnsutgifter, sitter den som eier selskapet tilbake med mer profitt og aksjeutbytte.

Hvem jobber hardest?
Argumenterer man mot kapitalisme, og spesielt når den kommer i former som dette, får man gjerne høre at man er misunnelig. Man tåler visst ikke å se at enkelte mennesker klarer å bli rike, og det til tross for at de har jobbet hardt for sine penger. Da er det virkelig på sin plass å spørre hvem som har jobbet hardest for pengene sine, og om det alltid er innsatsen som avgjør hva man har på konto. Hvordan står det for eksempel til med den polske renholdsvikaren Joanna Renclawowicz som ble sparket av Sykehuset Telemark fordi hun snakket med sitt eget morsmål i lunsjpausen?


Rasende apekatt
I det amerikanske magasinet «The Atlantic», kunne man 27. august se en video av et eksperiment med to apekatter. De var plassert i hvert sitt bur, men kunne hele tiden se hva den andre apekatten fikk spise. I starten fikk begge apekattene agurkbiter, og de oppførte seg da helt fint. Deretter fikk den ene apekatten gode, søte druer, mens den andre fremdeles bare fikk agurk. Apekatten som fikk agurkbiter, begynte umiddelbart å kaste dem på personen som matet ham i rent raseri. Den ville selvsagt ha like god mat som den andre.

Når vi vet at disse dyrene reagerer på forskjellsbehandling og ulikhet, så bør det ikke være en overraskelse at også menneskedyret gjør det. Det bør likevel ikke være slik at vi stempler denne reaksjonen som misunnelse og intet annet. Da legitimerer man at grådige arbeidsgivere får ligge i en sofa og spise druer, mens arbeiderne må slite for noen agurkbiter. Det blir feil.

ELDREOMSORG: Nordmenn står til stryk i logikk


Norge er et godt land å bo i. Samtidig er det et faktum at forskjellen mellom rike og fattige bare øker. Dette har blant andre forsker Tove Fløtten klargjort. Mens Fløtten var opptatt av å se på barnefattigdom, er andre opptatt av eldre som ikke har til salt i grøten.

En del av dem uttrykker ikke sjelden at vi må slutte å gi penger til u-hjelp og først ta oss av våres egne. Deretter følger gjerne noen tirader om den rød-grønne regjeringen og hvor mye bedre alt vil bli når Erna og Siv tar over Norge.

Man har en rød-grønn regjering som har delprivatisert livsviktige tjenester allerede, og innenfor eldreomsorg er det nærmest fritt frem for dem som vil investere sin private kapital mulig å gjøre akkurat det. Faktisk er det aldri så mange bestemødre som har gått på anbud som nå. Likevel sitter det altså folk rundt om kring som mener at løsningen er en enda blåere politikk med om mulig enda flere bestemødre under hammeren.

De kan ikke vite sitt eget beste, og ihvertfall ikke om de har en årsinntekt mellom 200 000 til 400 000 kroner og står uten rike slektninger som er villige til å gi økonomisk bistand. Det kan virke som om det er på høy tid å presentere dem for noen regnestykker og skisser som de helt umulig kan ha fått med seg.

Innenfor eldreomsorg har man minst to klasser i privat sektor. Man har de luksuriøse, private eldrehjemmene som koster flesk å bo på, og hvor det er kontraktfestet at en pleier skal komme løpende innen to minutter etter at du har trykket på tilkallingsknappen. Maten blir laget av stjernekokker, og en får både badet og gått på tur flere ganger for dagen. Også om man sitter i rullestol. Disse stedene har bare landets aller rikeste råd til å bo på, og tjener du under en million kroner i året, kan du i grunnen bare glemme det.

Den andre typen innenfor privat sektor, er den som er myntet på slik som deg og meg. Det er de som har så lave driftskostnader at selv landets kommuner har råd til å bruke tjenestene der. At aktørene er useriøse og driver med sosial dumping, underbemanning og feilernæring, snakkes ikke så høyt om. Sykepleier etter sykepleier står frem i media og forteller om uholdbare arbeidsdager hvor de jobber etter stoppeklokke. De får ikke tid nok til å ta seg av de gamle.

Og selvsagt får de ikke det. Sykepleierne blir nemlig presset fra to hold samtidig – kommunene som forlanger billigst mulige tjenester, og bedriftseierne som ønsker å ta ut mest mulig profitt ved hjelp av blant annet færre pleier på jobb per klient. Er de misfornøyde med utbyttet, får mellomsjefene beskjed om å kalle inn enda færre vakter.

I Sverige driver man på i samme stil, og skandalene har stått i kø. Dokumentaren «Vi gav dom vår pappa» burde vært obligatorisk for alle med normalinntekt i Norge å se, for der får man virkelig se hva en blåere politikk enn den vi allerede har vil medføre:

  • Mann med inkontinens ble sittende i sin egen urin hele dagen. Da han fikk besøk av sin datter, var buksen kliss våt. Det var urin helt ned til skoene.
  • Kvinne ble liggende naken i egen avføring og urin hele dagen. Da pårørende oppdaget dette, svarte staben at de hadde sitt på det tørre. De hadde tross alt lagt henne på en plastduk.
  • Mann ble liggende for lenge med ustelte sår. Måtte til slutt amputere fot, men døde likevel dagen etter operasjonen.

Selskapet Camera som eide eldrehjemmene i omtalte dokumentar, sørget i det hele tatt for å innføre en rekke uakseptable rutiner. Blant annet ble det bare innkalt vikar for hver andre person som var syk, en satt opp personer på vaktlistene som ikke eksisterte, eldre måtte betale og skaffe sengetøy selv og man kuttet såpass i hygieneartikler at sykehuset til slutt ble stengt. Det var ikke lenger rent nok, og bakteriene trivdes litt for godt. I dag skal ikke Carema ha kontrakter i hverken Sverige eller Norge. Er det likevel noen som er dum nok til å tro at vi nå bare har seriøse aktører tilbake?

Oppsummert er resultatet av at man har latt private få holde på innenfor eldreomsorg som følger:

  • Sykere pasienter
  • Færre ansatte per pasient
  • Dårligere omsorg
  • Flere skader og dødsfall

Likevel innbiller altså flertallet av den norske befolkning at løsningen er mer av det som vi allerede har. Bare man passer på å slutte med u-hjelpen vel og merke. De politiske meningsmålingene det siste året viser at en stor del av den norske befolkningen ville stått til stryk om de hadde tatt eksamen i logikk. Hva i alle dager har det å si for eldreomsorgen om vi sørger for at noen afrikanske barn får drikke vann hver dag, eller om en er med på å bygge skoler der folk måtte trenge det? Kritiser heller de som samlet betaler advokater fire milliarder kroner hvert år for å slippe å være med på samfunnets spleiselag.

Skal vi bli gode på eldreomsorg, må vi bli gode på omsorg. Omsorg er å bry seg om alle mennesker, ikke bare noen. Det innebærer at man lukker denne sektoren for private spekulanter, og atter gjør det til et heloffentlig ansvar – både for de eldre og de som jobber med dem sin skyld. Det innebærer at kommunene må få kraftige, økte, statlige midler til drift av eldre- og pleiehjem. Det innebærer sist men ikke minst å innse at ingen fortjener omsorg til takten av en stoppeklokke i livets siste fase.

Si nei til mer blå politikk – meld deg inn i Rødt!

En ode for vår klode


Jeg er så lei av alle disse steinansiktene med dress og slips som har fått lov til å styre utviklingen av verdens samfunns- og naturliv ganske så godt i grøften. Jeg er så lei av religiøse fanatikere som har det travelt med å påføre sine medmennesker unyttige følelser som skam og frykt. Jeg er så lei av mennesker som ikke gidder å engasjere seg fordi “det ikke angår dem selv”.

187 milliarder dollar årlig skal være det som skal til for å sørge for at alle mennesker får mat og medisiner. 187 millarder dollar vil være nok til å ordne opp i alle miljøproblemene som kloden sliter med, vi får til og med råd til å plante trær der det trengs å bygge skog.

Men steinansiktene synes det er bedre å bruke 1464 milliarder dollar årlig på militærbudsjett, og kutter i de postene som står for medmenneskelighet og fremtidshåp. Og folket? De lar seg enten forlede av fanatiske, religiøse ledere som ikke ville gått gjennom en psykiatrisk undersøkelse uten å bli innlagt eller politikere som bevisst spiller på fremmedfrykt, forbrukermentalitet og hat.

Den beste ode for vår klode var kan hende at vi mennesker bare utryddet oss selv?

Om vi ikke vil det, må det skje noen seriøse forandringer – og det fort.

Politisk streik mot vikarbyrådirektiv


Det er i dag streik mot EU sitt vikarbyrådirektiv, og det er oppmøte på Torgalmenningen kl 1430. Blant andre skal Ørjan Myrmel fra LO holde appell,. og Arlie Mucks står for musikalsk innslag.

EU er i hardt vært for tiden, og for de som måtte være interessert i å lese om mekanikkene som denne organisasjonen og kapitalismen som system bygger på, kan man finne masse relevant og interessant lesestoff her.

Systemkrise og høgreekstremisme

Kapitalismen er som system inne i si mest djupe strukturelle krise
historisk sett sidan den verdsomspennande depresjonen på 1930-talet, som
byrja i USA. Den noverande krisa tok til for fleire tiår sidan og har
gradvis utvikla seg med oppblåst finanskapital og ekspanderande gjeld
for både real- og finansøkonomien. Dette toppa seg i 2008 i USA med at
spekulasjonsbobla i råtne bustadlån sprakk.

Krisa held fram og på kort tid har børsane endå ei gong store fall.
Nasjonal gjeld og kutt fører til stor arbeidsløyse, dårlegare velferd,
usikkerheit, osb. Krisa no kan vise seg å vera langt alvorlegare enn
depresjonen var på 30-talet.

Denne globale kapitalismen som meir og meir ser ut til å ga på eit
høggir mot stupet, og som ikkje let seg stagge av noko “restaurering”,
gjer også noko med menneska. Fleire samfunnsforskarar, m.a. Scott
Lash og Jonathan Friedman, hevdar at det er ei aukande anatomisering
av samfunnet. Det same gjorde Karl Marx med si tese om mellom-
menneskeleg framangjering. Denne framangjeringa, skriv Lash og
Friedman, oppstår både mellom arbeidar- og herskarklasse, men også
innanfor klassane. Ei individualisering og forsterkning av eg’et, som gjer
at ein vert eigne “øyar” avsondra frå samfunnet sjølv. I dette ligg det at i
den stadig aukande materialismen vert menneska også meir fokuserte
på ting og suksess. Forskarar hevdar at overdreven sjølopptekenheit fører
til ei form for sjølvutsletting, der individet vert noko større enn seg sjølv.
Ein konsekvens av auka narsissisme (sjølvelsking) er at folk sine relasjonar
til samfunnet vert dårlegare. Ein tenkjer meir på å få og ta enn å gje. Dette
kan få enorm innverknad på sosiale system og organisasjonar. Mellom anna
har forskarar funne at folk med “eg har rett til”, og som har kjensle av å
fortjene noko, uavhengig av innsats, skaper seg eit avsondra univers. Det er
eit “eg”, eit “dei” og eit “me”, men ikkje eit “du”. Eg’et kan i dette universet gjere
kva som helst utan å verte korrigert eller la seg korrigera. Eg’et let seg ikkje
ha medkjensle og har ikkje eit tilhøve til du’et. Kan ein person som har kome
i denne kategorien der ein er avsondra frå samfunnet i eit “eg” som ikkje
lenger ser du’et, verte terrorist?

Avsondring frå samfunnet

Går ein inn på bloggmiljøet og det nettverket den norske terroristen
vanka på, der han fekk stadfesta sine haldningar utan motstand, ser ein
jordsmonnet. Der spirer paranoiaen, framanhatet, islamofobien,
pseudofilosofien, fiksjonen, kort sagt hatet mot “dei” andre. I dette
jordsmonnet fekk han næring og som han såg det, ei stadfesting på at
noko måtte gjerast, og at det var “han” som måtte gjere dei grufulle
handlingane me har sett i Oslo og på Utøya, 22. juli.

Den etnisk kvite norske terroristen gjekk i eit forvrenkt og sjukeleg
sjølvbilete til den ytterste handling å drepe ungdomar på AUF sin
sommarleir som eit førspel og byrjing på at noko større skulle hende.
Der han som “moderne tempelriddar” måtte redde Noreg og verda frå den
forræderiske kombinasjon av “kulturmarxistar og multikulturalistar”.
Verda hans var i ferd med å verte overteke av muslimar og deira
medsamasvorne i eit komande “Eurabia”. Terroristen er av fascistisk
avstøyping og hans handlingar fascistiske. Dette jordsmonnet hans tankar
oppstår i er tilstades på ekstreme internettbloggar og i ulike nettverk.
Men ligg dette humuslaget av brun jord også i utviklinga av ei krisetid,
der også kvardagsrasismen får lov til å utvikle seg i kampen for
tilværet? Der tendensen er å finne syndebukkar for ei stadig større
oppfatning av ei usikker framtid? Er det nok å nemne 1930-talet og
depresjonen der sterke leiarar leitte etter syndebukkar som forklåring
på elendet, for å forstå at fascisme kan utvikle seg? Den gongen var
ikkje alternativa sterke nok til å hindre den utviklinga som førte fram
til katastrofen. Kva med no? Er me no klår over farane i eit kriseramma
Europa og dei stadig aukande reaksjonære kreftene i mange land?

Mange utfordringar frametter

I ei stadig råare konkurrerande og krisekapitalistisk verd ligg mange
bobler klare til å sprekke. Då tenkjer eg ikkje berre på dei økonomiske
boblene, men også på dei ideologiske og politiske forkvakla boblene. Kan
eit system, som det kapitalistiske som dominerar den globale økonomiske
orden, produsera terroristar? Her kan ein tenkje gjennom om det direkte
eller indirekte skapast meir politisk og ideologisk baserte
høgreekstreme og andre ekstremistiske handlingar i ei krisetid.
Eit oppblåst sjølvbilete som kompensasjon for manglande tillit til det
samfunnet ein lever i er ikkje nok i seg sjølv til å forklåre ektreme
handlingar. Ei skikkeleg analyse av kva det kapitalistiske system kan
gjere med medkjensle, solidaritet og deltaking, er truleg noko av det
viktigaste me kan gjere frametter. Dei av oss som gjennom folkeleg
deltaking på brei front vil gjere verda til ein betre stad å vera ved å
endre systemet, har mange utfordringar. Likevel er det å håpe at me kan
få fleire med til å tenkje meir gjennom i kva retning menneska er på veg
og om dagens kart stemmer med det globale terrenget. Sosialistar OG
mange ellers, ønskjer å byte ut kartet fortast råd er!

  • Ivar Jørdre, Raudt Bergen

Topp ti liste for snøballkastere


Endelig er det mer enn Pepperkakebyen som forteller at det er jul. Bergen er velsignet med skikkelig snø denne julen, og da er det helt forståelig om man får lyst til å drive med aktiviteter knyttet til byens vinterdrakt. Aking og forskjellig skisporter anbefales på det varmeste, men for dem som ikke har anledning, er det likevel råd å forlyste seg.

Man kan ihvertfall mentalt forestille seg hvem man ville sendt en skikkelig blaut og kald snøball i nakken på. Hva med å gi de elevene som går på skoler i Bergen kommune som skal legges ned, fritak forn å kaste snøballer på Filip Rygg? Så slipper man ihvertfall å bruke penger på kaktus.

Listen over gode snøballmål er lang:

Men det er ikke bare i vår egen by det er gode snøballmål. For dem som er på høyfjellet i vinter, kan det jo hende at man får anledning til å sikte inn en mer eminent og kaksete del av befolkningen: